«Lewi har mistet stemmen».

Det er beskjeden Vårt Land får når vi tar kontakt med artistens bookingbyrå vedrørende et Min tro-intervju.

For de som har sett Lewi Bergrud på scenen, er det en beskjed som gir mening. I en årrekke har bassisten fra Toten gitt jernet på scena. Først i bandet Expect a Miracle med barndomskameraten Knut Anders Sørum, senere på turneer med blant andre Kurt Nilsen, og ikke minst, som en del av «Urbane Totninger – Norges største sommershow».

Sist undertegnede så Bergrud var på en liten scene på en stappfull Herr Nilssen pub i Oslo sentrum. Der ledet Bergrud det da relativt nye konseptet Salmer på pøbb, hvor han, med flere, spiller (ja, du gjettet riktig) salmer på pub.

Den kvelden på Herr Nilssen kunne Bergrud like så godt ha mistet stemmen. Det tok ikke mer enn ett vers av salmeklassikeren «O Store Gud» før hele puben stemte i på refrenget og nærmest holdt konsert for bandet. Siden da har salmesnøballen rullet seg større. I mars fylte bandet Parkteatret i Oslo, og dagen etter fylte de en lokal pub på Svalbard.

– Jeg har tenkt at dette går dit det går, og at jeg bare henger på egentlig. Nå har det et momentum, og det er moro, men at det skulle skje, synes jeg er kjemperart, sier en hes Lewi Bergrud.

Bergrud forteller at det store oppmøtet på konsertene og engasjementet fra publikum kan være et tegn på at de har truffet et behov i befolkningen, uten at det var en plan. Nå har han begynt å lure på om han er inne i et slags kall. Hvis det er tilfellet, er Bergrud klar på at det utføres slik bassister og totninger vet å gjøre ting: nedpå og jordnært.

---

Lewi Bergrud

• Multiinstrumentalist
• Vokste opp i pinsemenigheten Filadelfia Lena
• 49 år
• Gift, to døtre på 4 og 15 år, og en sønn på 11
• Spilt musikk og turnert siden han var åtte år gammel
• Aktuell med konseptet Salmer på Pøbb

---

Møter troen sin på puben

Noe av det spesielle med Salmer på Pøbb er sammensetningen av hvem som kommer for å se, forteller Bergrud.

– Det er mange som ikke har kirkebakgrunn, noen som ikke har vært i kirka på mange år, og så er det noen som er aktive kirkegjengere. Det er en nydelig suppe.

Det er ikke bare publikummet som er en mangfoldig gjeng, men også bandet. Fast i bandet er Bergrud, som ble oppdratt som pinsevenn, Thor Erik Fjellvang, som har bakgrunn fra Frelsesarmeen, og Rune Solheim, som er pastor og nettverksleder i husmenighetsnettverket DNA Oslo. Solheim er forøvrig best kjent som trommisen i bandet Kaizers Orchestra.

At bandet og gjestemusikerne de har med kommer fra ulike kirkesamfunn, ser Bergrud som en styrke. Forkynnelsen uteblir som regel, forklarer han, men oppdraget er tydelig: De spiller utvalgte salmer.

Dette har ikke bare ført til fullsatte puber og allsang, men også en fornyet tro for enkelte av de fremmøtte.

– Jeg har fått meldinger fra folk som takker oss for at de har fått tilbake troa. Da blir jeg rørt.

Stafettpinnen etter far

Når Bergrud står på scena bærer han på sine skuldre en arv fra sin far, predikanten Olav Bergrud. Det fikk han bekreftet på ny på farens dødsleie i 2016. Da stod Bergrud og hans fire eldre søsken rundt sykesengen og sang salmen «Navnet Jesus».

– Det var et hinsides sterkt øyeblikk. Noen sykepleiere sa at de ikke klarte å gå ut av rommet, for det var akkurat som at det var noe mer der, gjenforteller predikantsønnen.

Før faren døde ga han en siste beskjed til sin sønn Lewi.

– Rundt en halvtime før han døde, så sa han til meg med den lille røsten som var igjen at «du får være med å ta over stafettpinnen etter meg du da, gutten min».

I dag, hvis Bergrud kjenner at det butter imot på en konsert, tenker han på farens ord for å finne fokus igjen.

– Hva tror du han mente med det?

– Jeg tror vi er ganske like. Han tenkte at troa skulle være noe naturlig, noe som han frimodig delte hvis det var naturlig. Det er noe jeg har tatt med meg. Vi er veldig like i sjela, og jeg kjenner meg veldig igjen i ham. Med ham var ingenting påtatt, og han var veldig nedpå. Skulle man gå på trynet, så tenkte han at dette gikk skeis, men vi må børste det av oss og gå videre.

Bergrud forteller at faren møtte mye motgang i livet.

– Han var en positiv kar, men som dessverre opplevde mye sjukdom og mange utfordringer. Men han mista aldri motet. Da jeg besøkte ham på rommet hans i Toten, kunne man kjenne en heftig fred inne på rommet.

– Det var som om Guds kraft holdt ham oppe gjennom alt han møtte på. Det er en lærdom jeg har tatt med meg. Vi kommer ikke unna noen skarpe svinger her nede på jorda, men Gud vil bære oss gjennom alt.

---

4 raske

• Gud er: En kilde til kraft i hverdagen
• Jeg klarer meg ikke uten: Et musikkinstrument. Jeg hadde blitt sjuk uten
• På gravsteinen min skal det stå: «En kar som elska folk»
• Boka alle må lese: Surrender av Bono

---

Kjører på Guds uransakelige veier

I sangen «(Are You) The One That I’ve Been Waiting For», synger musikeren Nick Cave, ingen fremmed for kristne salmer, om det å møte den rette personen. «Åh, vi vil vite det, vil vi ikke? Stjernene vil eksplodere i himmelen. Men det det gjør de ikke, gjør de vel?», synger han.

På omtrent samme måte beskriver Bergrud det han oppfatter som Guds til tider dagligdagse og uspektakulære måte å dukke opp i livet hans på.

– Det er ingen rødglødende himmel og ingen stemningsmusikk. Åja, du kom på den måten, ja. Du kom fra den sida. Via den personen, sier Bergrud med et smil, før han oppsummerer Guds uransakelige veier på følgende vis:

– Gud gjør ting når han vil. Den tidsregninga hans er nok ikke helt lik våres. I musikken snakker vi jo om timing, og er det én som har en timing, så er det Gud. Men timingen er ikke alltid slik man tror den skal være.

Slik Bergrud sier han tilpasser seg timingen til trommisene han spiller med, tilpasser han seg også når Gud først slår til. Og det skjer ofte i bilen.

– Det var en biltur hvor jeg ba om én ting som var viktig for meg, og så var det som om at noen sa «gutten min, dette er jeg med på. Slipp kontroll, jeg har oversikt over situasjonen». Jeg stoppa bilen, og begynte å gråte. Det var et radikalt skifte i atmosfæren.

– Det kan du kan konstatere så sjukt: Jeg er rastløs! Jeg er veldig rastløs. Det er en indre uro som er motoren min på godt og vondt. Men jeg skjønner ikke alltid hva det er for noe.

—  Lewi Bergrud

– Jeg er rastløs!

– Er det det å kjøre bil en anledning for deg til å ha det litt stille? Du slår meg som en rastløs person …

– Det kan du kan konstatere så sjukt: Jeg er rastløs! Jeg er veldig rastløs. Det er en indre uro som er motoren min på godt og vondt. Men jeg skjønner ikke alltid hva det er for noe.

Bergrud forteller om en periode i livet hvor han kjente på en veldig uro.

– En blanding av angst og depresjon kom over meg, og ville ikke gi slipp. Da husker jeg at jeg sa «Kjære Gud, ta bort denne møkka for jeg orker ikke å ha det sånn». Dessverre hadde jeg også en pappa som også slet med sånne ting, så jeg ble redd.

Uroen vedvarte og nådde til slutt et klimaks i en kjent følelsesarena for Bergrud: Bilen.

– Jeg måtte først kikke meg rundt på parkeringsplassen for å se at ingen var i nærheten. Så brølte jeg ut. Jeg var hes i to dager etterpå, forklarer Bergrud.

– Det er ikke derfor jeg er hes nå altså, skyter han raskt inn og ler.

– Men ja, etter at jeg brølte ut, opplevde jeg at noe skjedde. Det var som om noe slapp taket.

– Det begynner å likne et kall

– Hva er det største mirakelet du har opplevd?

– Jeg må si at det er at jeg har fått ta imot denne troa, da. Jeg synes også det er veldig fint at folk sier de har kommet til tro på grunn av det jeg driver med. At jeg har brukt mine gaver og frimodighet til å få noen til å få tro ... Å få slike tilbakemeldinger er overveldende.

– Når du hører fra folk at musikken din har gitt dem tilbake troa deres, tenker du på det faren din sa om å ta stafettpinnen videre?

– Ja. Jeg var ganske voksen da jeg fikk høre det fra pappa, men følelsen om å ta noe fra ham videre, lå der nok før av. Beskjeden ble en bekreftelse egentlig, et viktig stempel fra min jordiske pappa.

Bergrud er glad for at han har tørt å kombinere troa med musikken.

– Det hadde vært en fornektelse av meg hvis jeg som musiker sa at det ikke var noe mer i musikken min enn musikk. Jeg bruker musikken, og enkelte lederegenskaper for å nå fram til mennesker. Det er nok en skap-predikant inne i meg et sted. Jeg kunne ikke forkynt i en kirke, men jeg forkynner kanskje gjennom musikken.

– Jeg skjønte som ganske ung at det lå noe mer i musikken, og det å formidle det er veldig sterkt. De årene jeg bare var en sessionmusiker var veldig gøy, men det var et stort men der. Jeg tenkte at det er noe mer for deg, Lewi. Og det begynner å likne på et kall.

– Ingen direkte forkynnelse. Salmene snakker for seg selv?

– Ja, sangene man fremfører taler for seg selv.