For de fleste er Tom André Håland simpelthen Tomme, eller Bon Tomme. Det er et ordspill på et fransk uttrykk for god mann: ‘bon homme’. Fram til sommeren er han pastorvikar i 20 prosent stilling i menigheten Kraftverket i Oslo. Han har også i lang tid vært ansatt i bruktbutikken til rusomsorgsorganisasjonen Maritastiftelsen. Drar du til et av stedene og introduserer deg for ham, er det ikke utenkelig at han legger til et «bon» foran navnet ditt også. Ordspillet, som startet som en spøk, har for lengst blitt en del av hans eget religiøse språk.
– Navnet Tomme er en variant av Tommeliten, og kom fordi jeg kom sent i puberteten. Det er et navn jeg kan leve godt med... Det var også andre navn, sier Håland.
Når han presenterer de andre kallenavnene «Tomsen, Tommeliten, Tommassi», høres det ut som han driver gradbøying av verb. Og gradbøying er et passende begrep i dette henseende. Bon Tomme sier ordet god, ikke best, av en grunn.
– Å si ‘bon’ har blitt en påminnelse til meg sjøl på å være en god mann og et godt medmenneske. Jeg liker ikke når folk sier at du må være «den beste utgaven av deg selv». Da har du dratt inn et superlativ, og da sammenlikner du deg med noe. Å være god holder.
Pastoren har også andre måter å minne han om å være et godt menneske. Røde sirkler, i alle former. I hjemmet hans er det røde tepper, røde speil, rødprikkede vannkarafler som står til tørk – alle en del av de utallige sirklene som har fått venner av barna til Håland til å telle tomater i kjøleskapet hans. Og så har man Hålands røde små klistremerker. De er på veggene, på ikoner av Jesus, på bøker av Frans av Assisi, og det er en rød sirkel for «hjertet er ikke en sterk nok form for fullkommen kjærlighet».
Nedstrippa hverdag
Håland har et smalt rekkehus på Veitvet i Oslo. Slik som ham, har huset gjennomgått store forandringer de siste årene. Linoleumsgulvet er slipt ned, tapet er revet vekk, og det originale treverket er tilbake. Oppussingen, eller nedstrippingen, er gjennomført med det mål for øye å bruke kun ting som allerede er i huset, og restmaterialer arvet av naboer og venner. Så langt har det vist seg å være nok. Langs veggene lener det seg en gjeng av ubrukte treplanker som skal vise seg å være særlig røffe mot uvelkomne lilletær.
– Jeg liker at ting ikke er helt ferdig, sier Håland, før han fyrer av en buddhistisk læresetning:
– Det er ikke destinasjonen som er målet, men reisen.
Håland leverer muligens ingen god søknad til å bli bedriftssnekker, men han er hendig. Sammen med en kompis, har han byttet om plasseringene på kjøkkenet og stua, og bygget og satt opp både hyller og benker. Ute, ved siden av hageflekken hans, har han et håp om å anlegge en japansk steinhage. Det dreier seg om den asfalterte stripa mellom leilighetsbygget og gjerdet mot T-banen, hvor tidligere okkupanter var den beryktede Veitvet-gjengen.
– Å bygge en japansk hage her, var en idé jeg fikk av en venn av meg som bor i skogen, sier Håland i forbifarten.
Selvsagtheten i setninger som dette, vitner om en mann som forsøker å leve et liv på sine premisser. I en lengre periode har livet dreiet seg om nettopp det: å skape seg selv. For Håland har det resultert i et liv som en «frilansmunk».
– Å leve monastisk (en religiøs livsstil der man gir avkall på verdslige sysler for å vie seg fullt ut til åndelig arbeid, journ.anm.) har alltid vært attraktivt for meg. Det er en side av meg som jeg har hatt mer tid til å kultivere etter skilsmissen, sier han.
---
Tom («Tomme») André Håland
- Pastor, sosialarbeider og kunstner
- 40 år
- Pinsevenn, tidligere medlem av Jesus Revolution, mangeårig ansatt i rusomsorgsorganisasjonene Maritastiftelsen og P22
- Skilt, to barn
- Ny pastorvikar i frikirken Kraftverket i Oslo (Den evangelisk-Lutherske frikirke)
---
Ser religioner som språk
Håland vokste opp i en karismatisk trosmenighet, men har gjennom årene lånt en rekke tradisjoner fra andre religioner og kulturer. Han starter nesten hver dag med å slå på ulike gonger for å «stemme seg inn i dagen», og for tiden leser han tekster av buddhistmunken Thich Nhat Hanh, som døde i januar i år.
– Den kristne monastiske spiritualiteten har mye til felles med den buddhistiske, sier Håland.
Han forteller at Buddha inspirerer han til å være en bedre kristen, og finner det nærliggende å sammenlikne daoismens prinsipp om yin yang med kristen forkynnelse om at det er en tid for alt. For ham er religioner ulike språk som beriker det han kaller for sitt morsmål: kristendom. Morsmålet synes godt i bokhylla, blant annet flere bøker av og om Frans av Assisi.
– Du drar ofte paralleller mellom ulike religioner. Kan det tenke seg at alle religionene er et uttrykk for den samme guddommeligheten?
– Nå kommer vi raskt inn på dogmer, og da blir jeg paff. Jeg må stå for det jeg opplever, og jeg har opplevd at når jeg møter andre trosretninger, så kjenner jeg igjen Jesus der og. Det finnes så klart tolkninger av bibelvers som setter religioner i strid mot hverandre, for eksempel «ingen kommer til faderen uten ved meg», men jeg har ikke vanskelig for å tenke at når Jesus sier han er veien, sannheten og livet, så er det mange som går den veien og er sannferdige og lever slik Jesus lærte uten å bruke akkurat de samme ordene.
Håland setter boka til Hanh tilbake i bokhylla, og snur seg.
– Hvis det er sånn at den måten å tro på Jesus på som jeg har blitt vokst opp i, er den eneste rette veien til frelse, så har jeg vunnet jackpot i religionslotteriet. Det gjør Gud så enormt liten og urettferdig.
Til tross for at han alltid har opplevd sine foreldre som rausere enn menigheten han vokste opp i, har de har stilt seg undrende til Hålands lefling med andre religiøse praksiser.
– En morgen da min mor var på besøk hos meg hørte jeg hun ha en andaktsstund. Da tente jeg røkelse, klinget i gongen, og ba mens jeg bøyde meg mot ikoner.«Hvor er Jesus i gudsbildet ditt nå?», spurte moren.
– Da sa jeg en av mine daglige bønner, og jeg kjente at det kom fra et sted dypt inne i meg. «Jesus Kristus er min mester og herre, min frelser og hyrde, han er alfa og omega, begynnelsen og slutten, og han er veien jeg går». Da merket jeg at vi kobla, og jeg opplevde en dyp anerkjennelse.
---
4 raske
- Gud er: Godhetens kilde.
- Jeg klarer meg ikke uten: Gode relasjoner.
- På gravsteinen min skal det stå: Av godhet, til glede, i kjærlighet.
- Boka alle må lese: Når bønn blir til liv av Mor Teresa.
---
Gud i stillhet
Denne morgenen har det dukket opp et anonymt brev i postkassa til Håland. Han setter seg ved kjøkkenbordet for å åpne det.
– Dette kan være ingenting eller så kan det være et kjærlighetsbrev, sier han.
«My dear mockingbird», leser Håland, og vi kan plassere brevet i sistnevnte kategori enn så lenge. Men brevet er ikke fra en ny flamme, men fra en gammel venn. Håland leser resten av brevet for seg selv. Avsenderen er franske Jaques. Eller «bon Jaques», som var det første Håland sa til franskmannen da han plinget inn døra til bruktbutikken til Maritastiftelsen i 2012.
– Det var akkurat som at han skjønte hva jeg mente med ‘bon’, som var noe jeg nettopp hadde begynt å si på den tida, sier Håland.
«Bon Tomme» var kunstnernavnet Håland tok da han begynte med illustrasjon og tegning i midten av tyveårene. (Han har illustrert flere utgaver av Vårt Lands reportasjemagasin STREK, og satte i 2017 opp utstillingen Choose Love på Nobels fredssenter). Navnet var inspirert av noen venners humorband «bon homme de neige», og Håland tok navnet kun på bakgrunn av at Homme rimet på Tomme. Det var først senere at navnet ble til bønn, så identitet og til slutt en mening med livet: å møte mennesker med godhet.
Det var denne sistnevnte betydningen, Håland følte franske Jaques forstod da han sa ‘bon Jaques’. Han ble enig om å møte Jaques og hans kjæreste Margot da han var ferdig på jobb. Etter fem dager i lag, avsluttet de samværet med å sitte sammen i stillhet. Håland liker stillhet, «for da snakker alle det samme språket», men til tross for stillheten, skulle han høre en stemme.
– Jeg har aldri hatt en troskrise, men har til tider lurt på om jeg virkelig tror på dette. I stillheten så sa en stemme: «Tomme, det er helt greit med din tvil og din skepsis. Vær den du er, og gjennom å være det, kan du lede folk til meg som ellers aldri ville hatt tilgang til meg».
Jaques opplevde noe liknende, forteller Håland. Før han dro på interrail til Norge, hadde han bedt Gud om at hvis han fantes, så ville han at Gud skulle møte han gjennom en person. For ham ble denne personen Bon Tomme.
[ Bahai er en av verdens raskest voksende religioner. ]
Katten Åse
Håland reiser seg fra kjøkkenbordet, og ser bort på sin nåværende samboer, katten Åse.
– Nå skal jeg gjøre en liten ting til katten, og så skal du se at den sier jippi på sitt eget språk, varsler han.
Han bøyer seg over bordet og ser dyret dypt inn i øynene. Så gaper Håland høyt og slipper ut et langt ja på innoverpust. Katten roper omtrent bokstavelig talt «jippi». Det er tid for mat. Bon appetitt? Mens Håland slår kattemat fra boksen til en liten bolle, og katten utviser disiplinen til en jesuitt, får Håland øye på et fotografi. Han tar det ned og viser det fram.
Ved første visning, er det vanskelig å forstå hva man ser på. Hvis man hadde blitt kvisset om hva slags bilder en munk mest sannsynligvis har hengende på veggen, ville svaret «trafikk-kork i München», på sitt beste, vært et tullesvar. Men de som vet, de vet. Håland fester ett av sine røde klistremerker på et av vinduene som synes på bildet.
Fra München til «Houston»
Da Håland var tyve år, var misjonsbevegelsen Jesus Revolution det nye store i hans sirkler. Han ble med de til Tyskland. Det endte med åtte år i München, et av mange opphold i utlandet. I en hverdag «der alt var misjon», møtte han det som skulle bli hans kone.
Prikken på bildet? Det var der de bodde, og det var det første hjemmet til hans to barn.
Men det skulle ikke bli München for alltid. Familien dro hjem til Norge, og i 2014 ble Håland og kona separert.
Et og et halvt år senere reiste Håland på ny vekk fra Norge til Sri Lanka, for å være med i en venns bryllup. Samtidig bearbeidet han sorgen over tapet av ekteskapet. Løsningen var tidløs: Whitney Houston på hodetelefonene. Plutselig følte Håland at han ble fylt med takknemlighet. Om det var den tiende gjennomlyttingen av I Will Always Love you eller jetlagen, var uklart.
«Jeg vil heller takke for å ha vært gift enn å være bitter for å ha blitt skilt», tenkte han. Han endte opp med å ligge våken hele natten, salig og tårevåt, ruset på takknemlighet. Da daggry kom, følte han seg seg så salig at han trodde han hørte englesang. Han tok av hodetelefonene og gikk nærmere og nærmere lyden. Det var sang han hadde hørt, barnesang. Barna var på søndagsskole i regi av YMCA. Etter å ha hørt de synge Amazing Grace og What a Friend We have in Jesus, var det som om Håland fant Jesus igjen.
– Selv om jeg aldri har følt at jeg hadde mistet ham!
Akkurat slik som møtet med franske Jaques, ble møtet med barna i Sri Lanka et møte med Jesus. Det kan virke som at det å lande på svaret uten å vite hva spørsmålet var, er noe Håland ofte gjør. Når han snakker om troen sin, har han øyeblikk hvor han virker å miste tråden, for så å lande på et overraskende åpenbart svar. Eller i alle fall noe som gir mening for ham selv. Som en person som har levd hele livet sitt med svaret rett foran nesa si.
[ Bon Tomme: – Jeg tar med meg mye bra fra tiden i Jesus Revolution ]
Røde tråder
– Tror du at du finner røde tråder i alt du gjør fordi du ønsker det eller fordi det faktisk ikke er tilfeldigheter?
– Jeg tror at det er noe i det at den som søker, den finner. Samtidig, når du er i søkemodus, vil du finne ting som bekrefter det du søker etter. Carl Jung snakker om det kollektivt ubevisste og synkronisitet. Det handler om at man trekker en tråd mellom tilsynelatende tilfeldigheter, og så blir det som en sirkel som henger sammen. En opplevelse kan være at man tenker på en person, og så ringer den personen, og det ga mening, sier Håland.
– Jung kaller det synkronisitet, mens andre innen psykologien ville de kalle det for apofenui, en tilstand der man trekker tråder mellom tilfeldigheter og ser mening i ting som egentlig ikke har mening.
Håland tenker litt til på spørsmålet.
– Det er ikke sikkert alt har mening, men jeg skaper en mening, og så blir det vakkert. Jeg har opplevd så mange ganger at tilfeldigheter har kommet sammen, at jeg har lurt på om noe eller noen regisserer dette. Men det finnes så klart andre forklaringsmodeller på slikt, og det er helt greit. Poenget er vel at jeg ikke er opptatt av hva som er rett, men jeg er opptatt av hva som kan bli godt.
[ Hva får hippe unge voksne til å fordype seg i en helgen fra 1100-tallet? ]
De som ikke har det godt
«Dunk!»
Håland slår plutselig i kjøkkenbordet. Han slår så hardt at det ser ut som buddhastatuer og tekrus holder tak i hverandre for ikke å falle. Med nok et slag i bordet tar pastoren oss med tilbake til da den ellers sindige mannen ble forbanna. Det skjedde i den jobben hvor han føler seg mest pastoral: som fotballtrener for Veitvet gutter 13.
De to slagene skjedde ikke på et kjøkkenbord, men på dashbordet i en biltur på vei hjem fra en kamp. Laget hadde tapt, og flere av spillerne hadde ikke latt seg roe ned da de langet ut mot dommeren og motspillere etter kampslutt. Med to slag i dashbordet, fikk Håland guttenes oppmerksomhet.
– Jeg var så sint. Men jeg ropte til dem at jeg var ikke sint på dem, men jeg var sint på holdningene deres. Slike holdninger kan ødelegge livene deres, og der vet jeg hva jeg snakker om.
Mye av livet til Håland har gått ut på å hjelpe mennesker som «har vokst opp i destruktive familier eller som har blitt tråkket på», enten gjennom arbeid i P22 eller Maritastiftelsen. For Håland er sammenlikningen mellom deres liv og hans eget, blitt en kilde til smerte.
– Jeg har vokst opp med så mye godhet at jeg opplever det som urettferdig når jeg møter mennesker som har vært så uheldige.
Nå begynner den ellers så snakkesalige pastoren å ha vansker med å snakke.
– Jeg kjenner på smerte for de som ikke har det godt, sier Håland.
– De har opplevd så mye urettferdighet... hvis jeg kan bruke noe av mitt liv til at de får det godt, så er det verdt det.