– Det tenker du ikke når du er 20 år. Da har du uendelig av erfaringer foran deg. Det tror jeg ikke det er lenger, sier historiker Håkon Harket med bestemtheten til nettopp en 20-åring.

Når han blir spurt om 60-års jubileet kommer med en følelse av livstakknemlighet eller dødsgruing, avslører han raskt sin indre filosof: «Halvfullt eller halvtomt?». Som tenåring, via bokhyllene til faren Reidar og sin bibliotek-tante Åse, ble Harket invitert til grubling om liv og død gjennom tekstene til alt fra den franske ateisten Jean Paul Sartre til den kristne teologen Søren Kierkegaard. Med årene har Harket bitt merke i at tekstene forandrer seg i samspill med livserfaringene hans.

– I teorien vet man om døden fra man har begynt å lese, men eksistensielt er det annerledes ettersom årene går. Du erkjenner at hvis du er heldig nå, så blir det mer av det samme, og er du uheldig, så blir det mindre av det samme, sier Harket, som til vanlig er daglig leder i Forlaget Press.

---

Håkon Harket

• Tittel: Daglig leder i Forlaget Press AS
• Alder: 60 år
• Bakgrunn: Har studert filosofi og idehistorie, med hovedfag i idehistorie. Dr. philos i historie på en idehistorisk avhandling («Paragrafen»). Tidligere kulturjournalist i Aftenposten. Har forfattet tre bøker om nyere jødisk historie: «Jødestaten», om sionismens opprinnelse i det 19. århundres Europa, «Jødehat», om antisemittismens historie og «Paragrafen», om 1814-grunnlovens jødeparagraf. Vinner av historikerprisen Sverre Steen-prisen.
• Sivil status: Gift med Agnethe Berentsen. Datter: Erikha Berentsen Harket. Barnebarn: Elijah (snart 3 år).
• Aktuell med: Fyller 60 år fredag 21. mai 2021.

---

– Kristen bakgrunn ingen kulturell ghetto

Harket ble sammen med sine fire søsken oppdratt som kristne i Den norske kirke. Hjemme var det høyt under taket for å hengi seg til det man interesserte seg for, og å ha med seg de vennene og innflytelsene man likte på besøk. For Harket kom kollisjonen med foreldrene først da han begrenset sine interesser.

– For meg var den største konflikten at jeg i noen år synes at fotball var viktigere enn korps. Det er ikke så mye å ta med til psykologen.

– I ungdomstida, var det et album eller en bok som utfordret din kristne bakgrunn?

– I hvilken forstand? Jeg har aldri opplevd den kristendommen jeg vokste opp med som en kulturell ghetto. Den har aldri hindret meg i å møte andre kulturuttrykk, sier Harket.

Blikket tar en tenkepause i taket, noe som i løpet av intervjuet viser seg å være like uunngåelig som at når blikket først returnerer til bakken, har det tatt med seg et svar på veien.

– Det grunnleggende kristne fellesskapet jeg har erfart er inne i familien og oppveksten min. Jeg hadde glede av å gå i kirken som barn. Jeg følte aldri noen tvang, selv om det var obligatorisk.

Det er en hyggelig mimring Harket bedriver når han snakker om oppveksten. Han forteller blant annet om hvordan veggene fyltes med musikk og ark med farger.

– Da vi våknet om morgenen på søndager, så satt min far og spilte piano. Men det var tegning som var det som hadde høyest status av alt. Jeg var dårligst, og fikk andre interesser. Det var ellers et fint drivhus for rare planter, forklarer han.

Om farens pianoundervisning av barna, kommer Harket med det som kan virke som en referanse til storebroren Morten.

– Det ble blandet hell, for å si det forsiktig. Noen fikk mye ut av det, andre fikk mindre, sier han mens det ser ut som at han forsøker å visualisere pianotangenter foran seg.

[ Olav Solvang: Da jeg prøvelyttet på Hunting High And Low i stua til familien Harket ]

---

4 raske

• Gud er: Gud
• Jeg klarer meg ikke uten: Agnethe - og rikelig med oksygen.
• På gravsteinen min skal det stå: Selv takk!
• Boka alle må lese: Alle er kanskje mye forlangt, men «Frygt og Bæven» av Søren Kierkegaard.

---

Fikk pris for formidling av jødisk historie

Hvis Harket som barn var nederst på stigen av familiens tegnere, har han i sitt voksne liv utvist andre talenter med pennen i hånda. Han har blant annet fått mye oppmerksomhet for bøkene «Jødestaten», om sionismens opprinnelse i det 19. århundres Europa, og «Jødehat», om antisemittismens historie. I 2015 ble han, sammen med Einhart Lorenz, tildelt Sverre Steen-prisen, for bøkene «Jødehat» og «Paragrafen». Prisen gis til personer som har utmerket seg for sin historieformidling. Sistnevnte bok innebar formidlingen av hvorfor 1814-grunnloven, Europas mest liberale, inneholdt en paragraf som utelukket jøder fra riket.

– Hva er ditt syn på ideen om Guds utvalgte folk?

– Min befatning med det er hentet fra den virkningshistorie det har hatt for «de utvalgte»: utestengelse og pogromer i det 19. århundre, utryddelse i det 20. århundre, sier Harket, som forteller at det knapt finnes antisemittisk litteratur som ikke legger ideen om jødene selvforståelse som et utvalgt folk i bunnen.

Harket ønsker ikke å diskutere spørsmålet i større grad med tanke på de siste ukenes konfliktopptrapping i Israel og Palestina.

– Nå regner rakettene over både Gaza og Jerusalem, og jeg tror ikke det er nå vi skal blåse liv i den gamle debatten om jødene som Guds utvalgte folk.

[ Harket: – De stengte jødene ute med fullt overlegg ]

Tidsreise til Abrahams åpenbaring

– Hvem eller hva er Gud for deg?

– Kierkegaard skriver et sted at utropere av inderlighet er severdige dyr. Det er en observasjon jeg deler. Jeg tror jeg vil si det enkelt og tradisjonelt: Min Gud er Abrahams, Isaks og Jakobs gud.

– Du kan kun velge en tidsreise: Å se Guds åpenbaring til Abraham, Jesu siste dager, eller hvordan verden ender. Hva velger du? Og hvorfor?

– Loven, korsfestelsen, åpenbaringen? Jeg tror ikke jeg vil fly så tett på solen, svarer fortidsetterforskeren.

Harket forteller videre at en slik tidsreise allerede har blitt utført av Kierkegaard i boken «Frygt og Bæven», der han inviterer til å slå følge med Abraham og Isak opp til Moriafjellet.

– Kierkegaard sier at det er kun ved troen man får likhet med Abraham, ikke ved mordet av sønnen. En sterkere og mer utfordrende refleksjon over en tidsreise kan ingen levere til en verden som fra tidenes morgen til dags dato har vært åsted for stadig nye overskridelser i en stor idés navn, sier han.

[ Ble reddet av Søren Kierkegaard ]

Kritisk til tvil som «en dyd»

– Er det viktig for deg å kjenne på en guds tilstedeværelse i hverdagen, eller lever du trygt i en tro om at han eksisterer?

– Jeg har nok en grunnleggende tillit til at verden vil meg vel. Det har jeg med meg fra oppveksten, og jeg har aldri følt behov for å søke bekreftelse i daglige gudsbevis. Det fører dessuten fort til en usunn interesse for mirakler som kan skygge for erkjennelsen av at det er tilværelsen som er det store mirakelet, sier Harket.

I løpet av intervjuet returnerer Harket ofte til ordet «grunnleggende» – et ord som ofte kan høres i filosofiens verden. «Grunnleggende tillit», «grunnleggende melankoli», «grunnleggende trosvalg».

– Kan en gudstro eksistere uten tvil?

– Tja, er vel et passende svar. Man bør tvile om alt, men ikke til enhver tid. Fanatisme er en last, men tvil er ikke alltid en dyd. Som metode er tvilen nødvendig, men som tilstand kan den være en belastning i de mange av livets forhold som krever stillingtagen.

– Er det å tro egentlig et valg?

– Tro er et valg, men de prøvelser den utsettes for, er det ikke. Skjebnen er ikke i våre hender, og både tro, tvil og fornektelse er en del av den eksistensielle kampen vi alle utkjemper i møte med tap av mening, og som settes på spissen når mennesker som har betydd noe for oss dør.

[ Erling Rimehaug: Hvorfor hates jøder på grunn av Israel? ]

Omsorg for døden

I løpet av de elleve siste årene har Harket opplevd å miste sin mor og tre av sine nærmeste venner. Når han forteller om det, går blikket til bakken for å tenke.

– Noen erfarer døden veldig tidlig, og det kan gi opprivende konsekvenser. Men det er livet i et skall. Du får ikke endret det. Det er vel det gamle sokratiske oppdraget for filosofien også: Omsorg for døden. Det er jo helt sentralt i alle religioner å forvalte menneskets dødsangst, sier Harket, som legger til:

– Men vi ville vel ikke egentlig ønsket oss det annerledes.

– Å leve evig?

– Det er viktig, men ikke alltid lett, å skille mellom tro og overtro. Forestillingen om en uendelig forlengelse av livet slik vi kjenner det er science-fiction. Det kan kaste lys over vårt forhold til livet her og nå, men dette med å se inn i fremtiden, eller forestille seg livet i en annen dimensjon, har aldri vært en særlig fascinasjon hos meg. Jeg ville heller ikke kikket inn i mitt eget DNA-panel og få vite hvilke sykdommer som venter. Den tid, den sorg, og den kommer helt sikkert, sier han.

– Har du et avslappa forhold til at når du dør, så blir du en del av jorda?

– Nei, døden er rystende realiteter. Man har heller ikke et avslappet forhold til at ungdommen forsvinner, til at kreftene blir svakere, at forfallet setter inn. Men det er livets gang, og det må man se i hvitøyet. Så min tro handler ikke om å unnslippe det.

– Hva handler din tro om? Vi har åpenbart snakket en del om det, altså.

– Trosvalget, at jeg er kristen er grunnleggende for den jeg er, og det sitter dypt i min identitet. Men jeg møtte ikke lyset på veien til Damaskus. Kafka sa at det fra Kristus utgår et lys så overveldende at man må vokte seg for ikke i utide å kaste seg i hans armer, forklarer Harket.

For ham handler troen mer om en eksistensiell enn om en sosial identitet.

– Jeg går ikke rundt og er kristelig. Men det har en etisk side når jeg forsøker å navigere i relasjon til andre mennesker: Du skal elske din neste som deg selv. Det er jo ikke så enkelt. Resten hører hjemme i mitt lønnkammer.

[ Håkon Harket gjendikter Leonard Cohen: – Et av de sterkeste møtene jeg har hatt ]

En forlagsmann leser Bibelen

Forlagsmannen Harket sier han returnerer til Bibelen fra tid til annen, men den har ikke hatt en stor innflytelse for hans liv som bladfyk.

– Kan Bibelen være både Guds ord og samtidig betraktes som et litterært verk?

– Det var vel Nietzsche som sa at det er en pussig detalj at Gud lærte seg gresk når han ville bli forfatter, og at han lærte det så dårlig. Det er en vittig og respektløs replikk, sier Harket, som fort tar en mer alvorlig tone:

– Kierkegaard siterer Lichtenberg når han sier: En bok er et speil, når en ape kikker inn, kan ingen apostel kikke ut. Poenget er at selv hellige tekster må leses kritisk, for å avdekke betydningens kjerne, som litterære tekster om du vil, fortolkes for å forstås. Det forhindrer ikke at de også kan resiteres i knestående. Jeg ser ingen motsetning.

– Hva kikker ut av Bibelen når du leser den?

– Når jeg leser, så leser jeg med tanke på hva teksten kan fortelle meg. Jeg er ikke ute etter en objektiv sannhet, men en subjektiv sannhet som har gyldighet for meg i mitt liv.

– Du har tidligere fått spørsmål fra Vårt Land om du ville blitt forlegger for en som sier at hun har blitt snakket til av Jesus. Hvis du selv hadde hatt opplevd noe sånt, ville du ha holdt det for deg selv, eller ville du forsøkt å fortelle omverden om det?

– Det ville nok ha kommet litt brått på meg. Jeg lover å ringe Vårt Land, så får vaktsjefen ta stilling til om de skal rydde førstesiden eller tilkalle legen.

[ Håkon Harket vil ikke si sikkert om han ville blitt forlagsmann for Paulus ]