Den stille tro

– Jeg følte ikke den gangen at kirken rommet en sånn som meg. Jeg opplevde den som trang.

Etter at Tor Øystein Vaaland fullførte preste­utdanningen i 1986, fulgte mange år hvor det å jobbe som prest ikke kjentes helt riktig.

I stedet ble han journalist i NRK og Morgen­bladet, nyhetsredaktør i Nationen og generalsekretær i Rådet for psykisk helse. Så tok livet en vending.

– I NRK ble jeg nok sett på som «litt prest». Men da jeg i 1995 ble far til to gutter, og den ene av tvillingene døde, brakte hendelsen et alvor inn i livet, og ble en spire til å ville bidra i en kirke som tar imot mennesker i ulike livssituasjoner.

Etter at han i 1998 begynte som prest, har han tenkt at det viktigste han gjør er å møte mennesker i sorg.

– Det kjennes meningsfullt å stå i kontakt med de pårørende, følge dem i sorgen, og bidra til ­liturgiske rammer og en verdig avskjed, sier han.

I slike sammenhenger forteller han at han ofte møter mennesker som hverken går i kirken eller kaller seg kristne, men som likevel benytter seg av kirken – når livet tar en vending, og ved høytidene.

Det begynner å mørkne utenfor kirke­kontorene nedenfor Asker kirke, der Tor Øystein Vaaland har arbeidsplassen sin. Vaaland husker på noe. Han leter på skrivebordet, og ­finner fram tall fra en ny medlemsundersøkelse i Den norske kirke. Den viser at 16 prosent i Oslo bispedømme svarer positivt på spørsmålet om de «tror på Gud», mens 26 prosent sier at de «tror ikke».

Mer enn «en dose Gud»

Han sier svarene ikke er absolutte, for spørsmålene er stilt i ulike varianter, og et stort flertall regner seg som tvilere.

– Men, se her! sier Vaaland, og peker på et funn som viser at de aller fleste tvilerne, og halvparten av de «ikke-troende», sier at de ønsker seg en ­kirkelig begravelse.

– Hva forteller det?

– Det er tankevekkende at folk som sier de ikke «tror» på Gud, likevel vil ha en gravferd med ­Fadervår og Herrens velsignelse. Jeg tror det ­uttrykker noe mer enn «en dose Gud» sånn for sikkerhets skyld. Jeg tror vi har gjort det for vanskelig for kirkens medlemmer å tro på sin egen tro.

---

Tor Øystein Vaaland

• 60 år. Gift. Fem gutter mellom 24 og 7 år (seks med gutten som døde).
• Ble i fjor prost i Asker prosti. Var de fem foregående årene vært sokneprest i den lokale menigheten, som også heter Asker, men som er ett av ti sokn i et prosti som 1. januar ble utvidet med Røyken og Hurum.

---

En kulturell kobling

Under ordinasjonssamtalen han i 1998 hadde med Rosemarie Køhn, snakket Norges første kvinnelige biskop med ham om blant annet det hun kalte «den stille tro».

– Det ga mening for meg. Og jeg har hatt bildet med meg, for ­eksempel i møte med dåps­foreldre. Når jeg snakker om ­liturgien de vil møte i gudstjenesten dåps­dagen, som for eksempel tros­bekjennelsen, sier jeg at det er fint om de er med på den, selv om de ikke tar det som sies bokstavelig. Kommer de med barn til dåp, sier jeg at de også gjerne kan delta i nattverden.

– Oppmuntrer du dåpsforeldrene til å si og gjøre noe de ikke tror på?

– Hva vet vi om det? Undersøkelsen viser jo at det kan være mye mer skjult, stille og ordløs tro enn vi aner. Er forresten «tro» kun knyttet til ord? Jesus spurte ikke alltid om folk trodde, da de møtte ham.

Vaaland liker å si til dåps­foreldrene at de ikke må mene at trosbekjennelsens formuleringer nødvendigvis uttrykker faktiske hendelser: som at Ånden gjorde Maria svanger, at Jesus kroppslig stod opp etter tre dager i døds­riket, eller at han sitter ved Guds høyre side.

– Dette er trosuttrykk av sin tid. Jeg liker de tradisjonelle ­liturgiene, og synes de uttrykker vakre bilder. Men vi må huske at tro i vår tid er annerledes og større enn å forfekte det tankegodset som vant fram i kirke­striden på 300-tallet.

– Hva skyldes det at så mange­ ikke-troende søker til kirken ­under for eksempel dåp og ­begravelse?

– Jeg tror folk søker til dåp og gravferd fordi de ønsker at det tegnes en himmel over livene deres­. Men igjen: Hvordan kan vi hevde at flere av disse er «ikke troende»?

Kanskje viser medlemsundersøkelsen for Den norske kirken at det fremdeles finnes en kulturell kobling, nærmest på autopilot, mellom «tro» og bestemte holdninger eller meninger­, ­undrer han.

– Men mye fint skjer, som viser en fremvoksende ydmykhet. Folk kan oppleve kirkerommet som hellig, når de fylles av lystenning, poesi, kjærlighetens evangelium og Jesus-fortellinger. De kan oppleve følelser og fellesskap som de ikke finner andre steder. André Bjerke sier i diktet «To luker i himmelen», at det nyfødte barnet med et eneste blikk beviser at Gud er til. Å tro rommer så mye mer enn å adoptere et tankegods. Derfor må vi være ydmyke.

Vi har gjort det vanskelig for folk å identifisere seg med kirkens tro.

—   Tor Øystein Vaaland

Ansvar for å skape livsnære gudstjenester

Tor Øystein Vaaland vil avdogmatisere det han tror fremdeles kan oppleves som krav til troen. I møte med dåpsforeldre eller sørg­ende kan han noen ganger merke at de senker skuldrene, og tillater seg å åpne opp for det som kan skje i kirkerommet.

– Vi har et stort ansvar for å skape livsnære gudstjenester der vi kan undre oss sammen.

– Opplever du at andre prester støtter deg i dette synet?

– Ja, jeg tror flere opplever det samme: At tro ikke kan knyttes til bestemte meninger.

– Hva med den personlige troen?

– Jeg har dyp respekt for de som lever med en personlig tro, og kjenner at de vokser gjennom åndelige erfaringer. Min mor, som døde før jul, hadde en slik forunderlig trygg tro. Så jeg sier: ja takk, begge deler.

Har ofte grått

Tor Øystein Vaaland er ofte i Israel. Hver gang han kjører inn i Betlehem på Vestbredden, spiller han sangen «I denna natt blir världen ny» med Carola, med tekst av Erik Hillestad. ­Vaaland finner fram sangen på telefonen sin, og ut av den lille høyttaleren strømmer ordene: «I denna natt blir världen ny, det händer i en avstängd by, och åter ser vi mörkret fly när himlen öppnar sig.»

– Kanskje er nettopp dette tro: håp, tillit og barnets øyne. Denne sangen målbærer håpet fra byen der Jesus ble født, men er også en kontrast til murene og gjerdene som omringer byen i dag. Jeg har ofte grått i bilen når jeg har spilt den. Brutaliteten i okkupasjonen er subtil og åpenlys på en gang, og troen utfordres virkelig.

I bøkene Intet nytt fra Vestbredden og På stengte stier skriver Vaaland med stort engasjement om palestinske journalister på Vestbredden og ­Gazastripen, og om vandringer han har tatt gjennom Israel og Palestina. Prosten har aldri lagt skjul på sin sympati og medfølelse for palestinerne.

Da han under Kirkeuken for fred i Asker kirke løftet opp palestinernes situasjon, fikk han i ­lokalpressen kritikk av både Frps daværende leder i Asker og av lederen for MIFF (Med Israel for fred).

– Politikk angår meg som menneske, og følgelig også som prest og troende. Det å la være å vitne om uretten jeg selv har sett i verden, ville ha vært en stor forsømmelse.

– Israel misbruker Guds navn

Vaaland mener også det bør kunne kreves av den vestlige kirke at den er solidarisk med palestinske kristne som lider urett i Guds navn. Han sitter ytterst på stolkanten nå, uten å heve stemmen. Dette er blitt en hjertesak for ham, det innrømmer han gjerne.

– Det handler om ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Jeg synes det er fryktelig trist at så mange kristne i Vesten er av den oppfatning at uansett hva Israel gjør, så må det forstås ut fra teologiske narrativer. Det er falsk teologi ute og går, som må avvikles, hevder han.

– Hvordan kan du hevde det?

– Jeg tror ikke på en teologi som bygger på at Gud gir bestemte fordeler til en begrenset gruppe mennesker på andres bekostning. I dag bruker ­politiske krefter i Israel mer eller mindre åpent Guds løfter til å begrunne sin militære ekspansjonspolitikk. Det er å misbruke Guds navn.

At Israel får bred støtte fra blant annet USA, ­mener han har gitt landets myndigheter et sørgelig fritt spillerom til «å ture fram».

– Brutaliteten og undertrykkelsen har økt i styrke­ de senere årene. Hvorfor er ikke Israels venner dypt bekymret over at landet de elsker er i ferd med å råtne på rot moralsk?

Har aldri måttet forsvare troen

I ungdomstiden var det ingen selvfølge at Tor Øystein Vaaland skulle velge teologi. Han vurderte også juss og journalistikk. At han til slutt likevel ble teolog, tror han hadde å gjøre med at han kunne komme inn på studiet uten å måtte jage toppkarakterer på gymnaset.

– Det var jo mye annet å gjøre. Kanskje var jeg også litt lat.

Under oppveksten trivdes han i sine ulike kristne miljøer: ungdomskoret Sky Sing i Ynglingen, fotball i KFUM Stavanger.

– Disse miljøene ble en naturlig del av identiteten min, som også rommet en naturlig tro på Gud. Jeg var heldig som hadde slike trygge miljøer.

Moren hans hadde bedehusbakgrunn fra hjemstedet Rømskog i Østfold. Når de var på ­besøk der, ble han med på teltmøter i regi av Det Norske Misjonsforbund. Han sier han har hatt nytte av å kjenne til ulike kirkelige miljøer.

– Da jeg begynte som prost, sa jeg at det å ha tydelige tolkninger kan være samlende og ikke splittende. Samtidig ønsker jeg jo en åpen og mangfoldig kirke med lave terskler, takhøyde og rom for uenighet. Selv om man har litt ulik teologi, så er vi ett. Da blir vi virkelig én kirke.

– Har du noen gang følt at du har måttet forsvare troen din?

– Nei, egentlig ikke. Den kjennes integrert, og hvorfor skulle jeg forsvare troen? Gud behøver ikke forsvarere. Overfor troende fra andre kulturer har jeg snarere opplevd at vi snakker det samme språket, og skjønner hverandre.

Må markedsføre bedre

I det Tor Øystein Vaaland låser oss ut døra til menighetskontorene i Asker, kommer han med et hjertesukk.

– Jeg skulle ønske flere valgte teologien og preste­yrket. Studiet er altomfattende og utrolig interessant. Rent gull, spør du meg.

Dessverre tror han fremdeles mange ikke er klar over hvor spennende dette studiet, og dette yrket er.

– Derfor må vi markedsføre det bedre enn noen gang. Vi trenger flere prester!