En helt vanlig gutt fra Sagene

– Kirkedemokratiet i Norge er ingen søndagsskole, sier Jørgen Foss.

– På hvilken måte da?

– Hvor ærlig skal jeg være?

For de som ikke har hørt Jørgen Foss le, er det vanskelig å forklare hva som skjer et halvt sekund etter at han har levert denne replikken med alvorlig mine. For Foss ler ikke som oss vanlig dødelige. Han låter som en flyalarm, hvis flyalarmer kunne varsle noe livsbejaende.

Foss ler faktisk så høyt at han sprenger lydnivået på opptakeren som står på bordet mellom oss, så det spraker i øret når du skal høre gjennom lydfila i ettertid. Det er vanskelig å gjengi latteren nøyaktig i tekstform, men vi prøver oss med et HÆHÆHÆ for å markere noen av stedene der dette positive primalskriket avbryter dette intervjuet. For det skjer ofte, selv om Foss avslutter seansen med å understreke at «jeg er jo en gladgutt, da, selv om vi har snakka mye som ikke er så positivt.»

Blemmer

Denne uka er han på sitt fjerde Kirkemøte. Jørgen Foss ble valgt inn i Oslo bispedømmeråd i 2016, fra lista til Åpen Folkekirke.

Han ante ikke hva han gikk til. Og han kjente ikke kodene. For som han stadig understreker:

– Jeg er bare en helt vanlig gutt fra Sagene.

Foss lener seg over bordet og hvisker fortrolig.

– Jeg har gått på så mange blemmer. Jeg kan jo finne på å si «herregud», og jeg ser at noen nærmest får spasmer. Og jeg kan til og med banne. Noen får jo helt noia! Men det er meg, da. HÆHÆHÆ.

Vi befinner oss i den østre delen av Galleri Oslo, bygget som skulle gi hovedstaden en opplevelse av Roma, Tokyo og New York, men som i stedet har blitt kåra til Oslos styggeste bygg og som er foreslått revet flere ganger. Utenfor glassvinduene haster folk hjem fra jobb i en innendørs gågate. I hjørnet av møterommet står en gammel rullestol. Jørgen Foss er daglig leder for Norges Handikapforbund Oslo.

Åpne dører

I den grad det skulle være tvil – Jørgen Foss er fra Sagene, øst i Oslo. Og han snakker om Sagene kirke som om det skulle være Peterskirken, om hvordan den majestetiske katedralen åpenbarer seg midt på torget på Sagene når du kommer kjørende med 37-bussen fra St. Hanshaugen og hvordan du blir ønska velkommen av åpne kirkedører.

– Den velkomsten er magisk, sier Foss.

Han ble først valgt inn i menighetsrådet («det var jo en spennende affære, det», bemerker han tørt). Og da han i 2016 ble spurt om å stille til valg til bispedømmerådet, visste han knapt hva et slikt råd gjorde.

– Men jeg leste meg opp, og fant ut at det er stedet du må være hvis du har lyst til å forandre kirka. Og jeg har lyst til å bidra til at kirka skal være et sted der alle føler seg velkommen, sier Foss.

Læringskurven var bratt. På sitt første møte i bispedømmerådet var Foss i gang med å spise da de andre begynte å synge.

– Da skjønte jeg at det skulle være et bordvers.

Han liksom hoster opp i handa for å demonstrere.

– Det visste jo ikke jeg!

Han kan ikke alle sangene, er usikker på når han skal reise seg og sette seg igjen og skjønner ikke alltid stammespråket. Han har sett biskoper følge håndballkamper under Kirkemøtet og syns det er spennende å se delegater som blar i Bibelen under debatten.

– Jeg tenker: Ja ja, finner du noe svar?

Han slår seg på munnen.

– Så slem jeg er.

På Kirkemøtet sitter han – som ikke har høyere utdanning enn musikk, dans og drama på videregående – ved siden av MF-professor Harald Hegstad.

– Han har blitt litt guru. Jeg spør ofte: «Harald, hva betyr det? Hva mener vi nå?» Vi er veldig forskjellige, og han tilhører den mer konservative fløyen, men på Kirkemøtet er det sånn som i kirka. Der sitter både professoren og bussjåføren på samme benk.

---

Jørgen Foss

• 29 år
• Daglig leder for Norsk handikapforbund Oslo
• Medlem av Oslo bispedømmeråd og delegat til Kirkemøtet
• Er også skuespiller, blant annet kjent fra filmen Pitbullterje (2005)

---

Jeg orker ikke å tro på et helvete. Jeg blir redd, jeg.

—   Jørgen Foss

Orker ikke helvete

I klassen hans på Sagene var det mange nasjonaliteter og religioner.

– Jeg misunner mine muslimske brødre, begynner Jørgen Foss, før han stopper og mumler for seg sjøl:

– Brødre, herregud, nå snakker jeg med en journalist fra Vårt Land.

Han henter seg inn igjen og sier han misunner de muslimske vennene sine, som er åpne om hva de tror på og stolte av å tilhøre islam.

– Det er veldig få som løper rundt i en alder av 16 år og sier: «Woho, jeg heter Jørgen og jeg er kristen!» Da løper de etter deg med en hvit frakk etterpå. HÆHÆHÆ.

Når han sier til vennene sine at han skal på gudstjeneste, ser de rart på ham.

Hva har skjedd nå, liksom?

Foss tror på «en blanding av kristne verdier, sosialdemokratiet og korpsbevegelsen». Han kan også tro på små ting, som nærbutikken.

– Jeg kan fortelle deg hva jeg ikke tror på, sier Foss.

– Jeg orker ikke å tro på et helvete. Jeg blir redd, jeg. Kommer jeg til å havne i helvete? Det er sikkert mange som mener at homofili er synd og at jeg kommer til å komme til helvete av den grunn. Men jeg orker ikke ha den redselen hele tida.

Og han tror på folk – på at alle mennesker har noe godt inni seg.

– Jeg tror på et liv etter døden. Og når jeg sier det til vennene mine… Da begynner de å himle med øya! Da kan det hende jeg fleiper det bort, og sier: «Ja, men vet du hva, det er faktisk den billigste livsforsikringa du kan ha.» Hah!

Jeg ble overraska over hvor hard debatten var. Her møtes kristne, og så snakker vi sånn til hverandre?

—   Jørgen Foss

Hard debatt

Jørgen Foss er en del av bystyregruppa i Oslo for Arbeiderpartiet, og vant til å stå i politiske debatter. Men det som møtte ham på Kirkemøtet i 2016, var han derimot ikke forberedt på.

– Jeg ble overraska over hvor hard debatten var. Her møtes kristne, og så snakker vi sånn til hverandre? Jeg ble kjempepaff. Det var langt fra de verdiene jeg mener kirka skal stå for, sier Foss.

– Jeg har fått kasta bibelord etter meg, som om jeg skulle forsvare dette teologisk. Men jeg er ikke teolog.

– Hvis noen mener at homofili er synd, så er det vanskelig å argumentere mot?

– Ja, men mener du at homofili er synd, eller at jeg er syndig? Det handler om hvordan vi snakker om det.

I år vil han bruke Kirkemøtet til å snakke om hatretorikk. Foss ble provosert da han så Knut Arild Hareide bli bua ut på Oslo Symposium.

– Hvis vi skal snakke om å forandre retorikken der ute, så må vi forandre måten vi snakker til hverandre på. Vi kan ikke møte hverandre med hat, vi må møte hverandre med kjærlighet.

– Er debatten så hard innad i Den norske kirke?

– I forbindelse med spørsmålet om likekjønna vigsel så var debatten til tider så ugrei at jeg mener at den ikke er kirka verdig. Jeg liker debatt, og kan selv spisse orda mine når jeg mener det er viktig. Men jeg mener det må skje på noen premisser. Og på det første Kirkemøtet jeg deltok på, følte jeg at vi begynte å tråkke ganske langt utenfor de grensene.

Kontaktannonse

Derfor bestemte Foss seg på å gå på talerstolen med et litt uvanlig budskap. Kirkemøtet hadde landa på et kompromiss som sa at kirka skulle leve med to syn i ekteskapsspørsmålet. Foss fortalte om Sagene kirke, der han er både døpt og konfirmert.

– Nå skal jeg jammen gifte meg der også, bare jeg finner drømmemannen, sa Foss til de 116 medlemmene av Kirkemøtet.

Foss innrømmer at kontaktannonsa har fulgt ham siden.

– Han har ikke kommet, hvis det var det du lurte på! HÆHÆHÆ.

Foss mener likevel det var et viktig budskap der og da.

– Jeg ville vise at vi snakker om mennesker. Vi snakker ikke om noe fiktivt der ute. Dette gjelder deg og meg, sier Foss.

Jeg tror at noen tar vare på meg. Når jeg ikke har hatt det så enkelt, så har det likevel vært noen der som får meg på rett vei.

—   Jørgen Foss

Stressa av stillhet

Når det gjelder hatytringer, vet han hva han snakker om. Etter at Jørgen Foss, som da var talsperson for Landsforeningen for overvektige, sa at han syns nøkkelhullsmerket var helt latterlig, fikk han mange hatmeldinger. Da han seinere sa at vi burde vurdere å innføre en form for sukkeravgift i Norge, ble han drapstrua.

– Kan folk få seg til å si at jeg skal skytes med pistol fordi jeg mener vi bør vurdere om det skal innføres en sukkeravgift? Det syns jeg er skummelt.

Foss sier at du lærer deg til å ikke høre på det. I tillegg har han brukt mye tid på å svare på de hatefulle kommentarene på nettet.

– Det verste er når mamma, pappa og søstera mi må lese hvor ekkel og stygg jeg er, at jeg bør dø eller burde vært sendt i konsentrasjonsleir. Det er ille.

Foss ble mye mobba i oppveksten, men for ham ble skolekorpset fristedet der han bare kunne være seg sjøl. Han håper menigheten også kan være et sånt fristed.

– Vi trenger pauser i hverdagen hvor du slipper å ha garden oppe, sier Foss.

Selv er han veldig redd for stillhet, men har skjønt at det er et kontroversielt standpunkt i kirkelig sammenheng.

– Jeg blir skikkelig stressa hvis det blir for stille. Tida fra jeg kommer hjem fra jobb til jeg legger meg, er skummel. Før jeg sovner, må jeg høre på radioen. Jeg hører det sjøl når jeg sier det, at det er jo ikke bra. HÆHÆHÆ.

Men når han setter seg på kirkebenken, og skrur av mobiltelefonen, senker han likevel skuldrene.

– I kirka behøver jeg ikke være politiker-Jørgen eller jobb-Jørgen. Jeg kan være Jørgen.

4 raske

Gud er: 

I oss alle.

Jeg klarer meg ikke uten: 

At det skjer noe. Det går ikke. Jeg holder bare to dager på ferie.

På min gravstein skal det stå: 

Livet har vært herlig.

Boka alle må lese: 

Harry Hole-serien. Den elsker jeg. Jeg har en skandinavisk krim-fetisj.

En kraft

Selv om Jørgen Foss aldri har hatt opplevelsen av å bli frelst eller møte Gud, føler han ofte at noen passer på ham. Som da han fikk hjelp til å kurere den ekstreme tannlegeskrekken som gjorde at han ikke turte å gå til tannlegen på mange år. Når han først var der, måtte han på lystgass («og Jørgen på lystgass er ikke hørselsvennlig»). Han tror ikke han ville klart å søke den hjelpa alene.

– Jeg tror at noen tar vare på meg. Når jeg ikke har hatt det så enkelt, så har det likevel vært noen der som får meg på rett vei.

– Tror du at det er Gud?

– Ja. Og da er spørsmålet: Hva er Gud? Jeg tror at det er en kraft av noe slag som hjelper oss mennesker.

– Når kjenner du det mest?

– Det er først og fremst når jeg setter meg ned og tenker på det. Jeg går ikke rundt og har Gud i panna hele tiden.

– Når tviler du?

– Hele tida. Utad prøver jeg å virke veldig dsjung, dsjung, djsung.

Han klasker handflata taktfast i bordplata.

– Folk ser ikke på meg som en veldig tenkende person. Men inni meg tenker jeg mye, jeg tviler mye og er usikker på mye.

Men du på tenker sikkert på Gud og den type ting, slenger han inn, og sier at han tviler like mye på ting som skjer i samfunnet. Som da han hadde venner som ble skutt på Utøya.

– Når en mann i tillegg sier at han gjør det på Guds vegne, så blir jeg sånn: Seriøst, liksom? Det er helt sjukt. Hvordan kan Gud la dette skje?

Det blir stille i seks sekunder før Foss ikke orker mer.

– Nå må du si noe! HÆHÆHÆÆÆÆÆÆ.

En klem

Årets Kirkemøte blir Jørgen Foss sitt siste – i denne omgang. Han skulle gjerne tatt gjenvalg, men akkurat nå strekker ikke tida til. Han har gleda seg til årets møte, ikke minst til sakene som skal behandles.

– Jeg hører mens jeg sier det nå, at nå har du kommet litt for mye inn i dette her, men det å skulle få avklart arbeidsgiverlinjene i Den norske kirke...

Han tar en ørliten kunstpause.

– Du skal ikke være 29 år og si dette her vettu, da er det noe gæli!

Latteren høres ut som en tropisk fugl som har fått øye på verdens saftigste ananas, og som prøver å skremme vekk mulige konkurrenter.

For fire år siden visste han ikke engang hva arbeidsgiverlinja var. Nå mener han at det tar livet av kirka fra innsida hvis det ikke snart kommer på plass. Foss tror kirkedemokratiet trenger flere som ham – helt gjennomsnittlige medlemmer av Den norske kirke. Han håper flere unge folk har lyst til å engasjere seg.

Da han gikk på talerstolen i generaldebatten i 2016, var budskapet at kirka har et imageproblem, fordi vennene hans trodde det var et sted for gråhåra folk og biskoper.

«Jeg tror vi må tørre litt mer, le litt mer og tror at vi må tørre å klemme litt mer. Når jeg er ferdig med å tale, vil jeg oppfordre alle til å gi hverandre en liten klem», var Foss sitt budskap fra talerstolen.

– Det er det deiligste jeg har gjort på Kirkemøtet, sier Foss.

Han tror nemlig ikke bare på nestekjærligheten – han tror veldig sterkt på klemming. («En klem er en helt gratis gave, som alle har råd til å gi bort», påpeker han.)

Og Foss hadde ikke hatt problemer med å gi de aller mest konservative på Kirkemøtet en klem.

– Men jeg vet ikke alle vil klemme meg, da.