Blanke ark

– Av og til føler jeg nesten at jeg nesten må forsvare at jeg har hatt en god oppvekst.

Kjell Ingolf Ropstad vipper på møtestolen. På veggen bak ham henger barnetegninger av familier i ulike farger og fasonger.

Det er bare en drøy måned siden han og Linda Hofstad Helleland poserte med en blomsterbukett mellom seg på dette kontoret. Nå er det Ropstad som er landets barne- og familieminister.

Han sier det helt uoppfordra, at det nesten er vanskelig å snakke om at han har hatt en «fantastisk oppvekst» og «veldig flotte foreldre», men at han vil bruke erfaringa til å kjempe for at andre skal få oppleve det samme som ham.

– Jeg tror ikke jeg trenger å forsvare det, men når du er kristen, sørlending og nå på toppen har blitt statsråd på barne- og familiefeltet... Det har slått meg hvor heldig jeg har vært.

Sover godt

På det store konferansebordet står standardutstyret for en statsråd med aktiv møtevirksomhet: Frukt, nøtter, vann og kaffe. Vi har fått tre kvarter av tida hans. Ropstad har et nytt møte kvart over, men er blid og imøtekommende. En kommunikasjonsrådgiver passer klokka og sukker bekreftende på de riktige stedene.

– Jeg er heldigvis en sånn som sover ganske godt om nettene, sier Ropstad.

– I løpet av det siste halvåret tror jeg det var en eller to ganger jeg sleit med å få sove. Jeg kunne våkne av at det vibrerte litt i foten fordi jeg tenkte på et eller annet, men jeg sov egentlig veldig godt. Det syns jeg var veldig spesielt gjennom alt kaoset.

---

Kjell Ingolf Ropstad

• 33 år, fra Moisund i Evje og Hornes kommune
• Gift med Arnbjørg, har datteren Anna Louisa (2,5 år)
• Nestleder i Kristelig Folkeparti
• Ble barne- og familieminister i Erna Solbergs regjering i januar
• Ble valgt inn i kommunestyret for KrF som 18-åring
  Vara til Stortinget fra 2005, fast plass siden 2009

---

Hvis du spør om det var Guds plan at retningsvalget gikk sånn, så tror jeg ikke det.

—   Kjell Ingolf Ropstad

Burde ringt bjeller

Helt objektivt sett har det vært et hektisk halvår for ham som om noen måneder kan bli valgt til Kristelig Folkepartis nye leder. Først et opprivende retningsvalg, der såkalt blå side i partiet vant, så harde regjeringsforhandlinger, en oppheta abortdebatt, og bråk da Ropstad ikke ville gå i homoparade.

Han sier han ikke syns det er gøy å bli kalt mørkemann, men at han heller ikke syns at merkelappen var særlig treffende.

– Jeg har folk rundt meg som jeg er glad i og som var med på å korrigere det bildet, så jeg tror det var med på at det egentlig gikk ganske greit. Det var mer strevsomt å måtte kommentere det.

Ropstad er ikke typen som dveler lenge ved det vanskelige. Gjennom høsten har kona Arnbjørg vært i godt humør og dattera Ana Louisa sovet godt om natta, og da er også han fornøyd. Det er som om han ikke har tenkt på at det har vært et heftig halvår før han får spørsmål om det.

– Jeg får mange meldinger, sånn «håper det går bra med deg», av folk som er veldig bekymra. Og det er veldig hyggelig, men det er litt sånn...

Ropstad ler, nesten litt brydd.

– Det har gått veldig bra, med familie og alt sammen, så egentlig er det mer som et korrektiv fra utsida om at det burde ringt litt flere bjeller.

Ber mer

Den øverste knappen i den hvite skjorta er åpen. Han har kasta jakka. Kjell Ingolf Ropstad sier han er glad for at ting har roa seg litt nå.
Høsten var vanskeligst, forteller han. At partiet helt ned på lokallagsnivå har vært delt, har vært tøft å stå i. Samtidig har Ropstad vært avslappa til hvordan det gikk i det politiske valget.

– Når ting er krevende i livet, så ber jeg mer. Da er jeg flinkere til å lese i Bibelen, og søker Gud mer enn det jeg gjør når alt går på skinner. Så jeg tror nok jeg har lest og bedt mer det siste halve året enn jeg gjør til vanlig.

– Hva ber du om da?

– Jeg ber om visdom. Ehh.

Han tenker seg om, ser i taket.

– Når du er gitt sånne muligheter, som å være statsråd og kunne påvirke så mye, ber jeg om å få vite hva som er rett, hva jeg skal prioritere og om styrke til å holde ut. Også ber jeg for andre.

– Har du bedt om at din side må vinne i retningsvalget?

– Hehehe. Nei, det har jeg ikke. Faktisk.

– Hvorfor ikke?

– Det er som å spørre om du har bedt for fotballaget ditt, og det har jeg faktisk gjort. Men jeg filosoferte veldig over om det var riktig, og om det var det fotballaget som hadde flest kristne som skulle vinne. Jeg ber heller om at Guds vilje skal skje og at han har kontroll, uavhengig av resultat.

– Tror du at Gud har en plan?

– Ja.

Han svarer nesten før spørsmålet er ferdigstilt.

– Også for retningsvalget i KrF?

– Det er alltid vanskelig med sånne spørsmål, for vi tar jo valg som ikke Gud nødvendigvis er enig i. Men jeg tror at uavhengig av hvor du havner, så kan Gud bruke deg. Så hvis du spør om det var Guds plan at retningsvalget gikk sånn, så tror jeg ikke det. Jeg tror Gud har en plan, men ikke i detaljer.

4 raske

Gud er:

God

Jeg kan ikke leve uten:

Elgjakta (og familien min)

På min gravstein skal det stå:

Det har jeg ikke tenkt på, og her har jeg stor tillit til mine pårørende

Boka alle må lese:

Uønsket. Mennesket i sorteringens tid av Erik Lunde

Et økumenisk prosjekt

Kjell Ingolf Ropstad er oppvokst i den lille bygda Moisund i Indre Agder. De var bare fem elever i klassen. Alle gikk på det kristne arbeidet – og de var med i idrettslaget.

I flere intervjuer har Ropstad fortalt om drømmeuka i september 2009: Mandag ble han valgt inn på Stortinget som KrFs yngste representant noen sinne. Fredag scora han fem mål for fotballaget Oldenborg Idrætsselskab. Søndagen ble han kjæreste med Arnbjørg, som han i dag er gift med. Og fredagen etter felte han en elg med ti tagger. Alt godt i livet på én uke.

Ropstad snakker om «kjørka» med brei Agder-dialekt, og sier han føler seg som et økumenisk prosjekt. Han er døpt i Frikirken, oppvokst i Den norske kirke og på bedehuset og konfirmert i Frikirken. Noen år seinere flytta han til Drottningborg i Grimstad, en internatskole drevet av Norsk Luthersk Misjonssamband, for å gå de to siste åra på videregående.

– Har du hatt noe ungdomsopprør?

– Ehh, jeg tror ikke folk utenfra vil karakterisere det som ungdomsopprør.

Han ler.

– Jeg ble valgt inn i kommunestyret og fylkesting da jeg var 18, så jeg følte egentlig veldig fort at jeg måtte oppføre meg skikkelig. Jeg har gjort nok av dumme ting opp gjennom. Å vokse opp som gutt på bygda, da tøyer du lover og regler ganske mye.

– Det var litt råning og sånn, eller?

– For eksempel.

Han ler høyt. Ferdig snakka.

Jeg har alltid følt meg trygg i troa, og jeg har alltid følt meg elska av Gud.

—   Kjell Ingolf Ropstad

Logikk, takk

I barndomshjemmet var det aftenbønn og sang på sengekanten. Nå prøver Ropstad å videreføre tradisjonen til sin egen datter. Det ender med at Anna Louisa helst vil at pappa skal ligge ved siden av henne til hun sovner. Da hender det at statsråden ligger og trykker litt på mobilen samtidig.

Han forteller at kona Arnbjørg er flink til å spørre dattera hva hun vil takke for.

– Å få inn takknemlighet på denne måten, syns jeg er en god påminnelse. Og det er fint å se det gjennom øynene på en to og et halvt-åring, hvor fantastisk godt vi har det, selv om dagen har vært dårlig, om det har vært konflikter eller du ikke har klart å holde den talen du skulle.

Ropstads økumeniske reise har foreløpig endt i Oslo Misjonskirke Betlehem, som blir beskrevet som den kirka en familie velger når en pinsevenn gifter seg med noen fra Den norske kirke. Han forteller at han liker taler som gir logiske sammenhenger, der den som taler forklarer den historiske konteksten, hvorfor Jesus sa det på den måten og hvorfor folk reagerte som de gjorde.

– Sånn at du ikke bare leser bibelverset og ikke helt catcher hva som er sprengkrafta i sitatet, sier Ropstad.

Troa hans baserer seg ikke bare på følelser, men også fakta.

– Noen møter Gud best gjennom lovsang, mens andre noen trenger mer intellektuell forkynnelse. Jeg vet ikke hvorfor, men de rasjonelle forklaringene treffer meg mer. Jeg syns det var veldig gøy med matte på skolen, hvis det kan være en forklaring.

– Er det noe du ikke får til å gå opp?

– Ja, det er jo det. Samtidig er jeg sånn at jeg kanskje filosoferer litt for lite over sånne ting. Jeg slår meg til ro med at jeg ikke har svar på alt. Jeg har alltid følt meg trygg i troa, og jeg har alltid følt meg elska av Gud.

Dårlig samvittighet

– Når er det vanskelig å være kristen og politiker?

Kjell Ingolf Ropstad trekker pusten. Det går hele to sekunder før han svarer, en relativt lang tenkepause for en profesjonell politiker.

– Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over at det er så vanskelig.

Han sier det med dempa stemme, som om han snakker mest til seg sjøl.

– Nei.

Men så: I oppveksten fikk han kvaler da det politiske engasjementet begynte å ta tid han kunne ha brukt på kristent arbeid, forteller han. Ropstad beskriver seg sjøl som en «overengasjert guttunge», som var leder i det meste: Skolelaget, Krik, ungdomsforeninga.

Han var 15 da han var med på sitt første KrFU-møte. Dette var under partiets glansperiode, da Kjell Magne Bondevik var statsminister. Dragningen mot det politiske arbeidet var sterk, antakelig godt hjulpet av at faren Bjørn ble ordfører for KrF i hjemkommunen Evje og Hornes da Ropstad var 14. Nå har faren sittet med ordførerkjedet i 20 år.

– Da jeg begynte å bli aktiv i politikken, følte jeg egentlig at jeg burde bruke mer tid på at folk skulle få møte Jesus enn at vi skulle få bygd en ballbinge, fattigdomsbekjempende tiltak eller bedre psykisk helse. Det sleit jeg oppriktig med dårlig samvittighet for, sier Ropstad.

Trøsten ble favorittfilmen Amazing Grace fra 2006, som handler om et av hans store politiske forbilder, den britiske politikeren William Wilberforce.

I 1780 ble Wilberforce valgt inn i det britiske parlamentet. Fem år seinere ble han kristen, og vurderte å vie livet sitt til forkynnelse i stedet for politikk. Han valgte likevel politikken, og gjorde kampen mot slaveriet til sin viktigste sak.

Ropstad syns det er en fantastisk film og har sett den flere ganger.

– Jeg vet ikke helt om det var sånn i virkeligheten, men i en scene i filmen sier vennene til Wilberforce veldig tydelig at du kan gjøre begge deler: Du kan være kristen i politikken. For meg var det et godt svar. Jeg ble mer avslappa, og etter hvert slo jeg meg til ro med at det er viktig med kristne i politikken også.

Å akseptere at det ikke er alt jeg skal forstå, tenker jeg er helt greit.

—   Kjell Ingolf Ropstad

Slipper å prestere

Nå som Kjell Ingolf Ropstad har fått ansvaret for landets barn og unge, har han tenkt mye på prestasjonssamfunnet. At unge sliter med at de ikke føler seg gode nok. Han innrømmer at også han kjenner folks forventninger til jobben han nå skal gjøre som statsråd. Likevel er han glad for at han ikke må bevise at han er god nok for å kvalifisere til evig liv.

– Det enkleste ved å være kristen, er at jeg slipper å prestere. Jeg er god nok på grunn av Jesus, sier Ropstad.

Han tror det er enklere å være menneske når du har et lengre perspektiv enn livet her og nå.

– Å akseptere at det ikke er alt jeg skal forstå, tenker jeg er helt greit. Det er godt å ikke måtte ha svaret på alt.

– Det er ikke noe du syns er spesielt vanskelig?

– Jo, det er det absolutt. Jeg har også spørsmål om «hvorfor ble ikke den personen frisk?» og «hvorfor grep ikke Gud inn der?» Sånne ting syns jeg er ekstremt vanskelig. Men det er jo sånn at når du spør...

Han lar det henge litt i lufta.

– Heldigvis legger jeg ting veldig fort bak meg. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg er ganske flink til å starte med blanke ark igjen og begynne på nytt.