Den store sammenhengen

Vinden drar i håret og hinter om sine krefter. Får du den mot deg for fullt, skal du få kjenne på motstand.

Sofie Braut har tatt oppstilling foran en rad rundballer, der løse slør av plast slår opp som påler i vinden, her hun bor ute på Hognestad på Jæren.

For mange er hun best kjent som en tydelig stemme på den konservative siden i Kirkemøtet, særlig den gangen i 2016 da de 116 delegatene skulle avgjøre om Den norske kirke ville vie par av samme kjønn. Før og etter har Braut argumentert og debattert. I vår utfordret hun Oslo-biskop Kari Veiteberg til åpen brevveksling i Vårt Land om bibelsyn. Fra neste uke blir hun Vårt Lands nye kommentator.

I vindkastene står en kvinne fast bestemt på én ting: Skal det være noen vits i å tro, skal Bibelen og troen tas på alvor.

En dommer

Kaffemaskinen durer inne på kjøkkenet. Sofie Braut har nylig kommet hjem fra Tryggheim, den kristne videregående skolen der hun underviser i engelsk og norsk.

Dessuten har hun holdt andakt, slik de starter skoledagen. I dag tok hun opp drapet på journalisten Jamal Khashoggi, en grusomhet hun kan bli lamslått av.

– Men også sånne ganger som det, der ondskapen bare rammer så tilfeldig og brutalt, skal den ikke få det siste ordet.

Det sa hun til elevene.

– Og så sa jeg: Mange sier: «Uff, det der bildet av Gud som dommer er så strengt». De vil heller ha bildet av en kjærlig Gud. Men somme tider kan vi trenge en dommer. Jeg tenker at det er håp i at det én dag er en instans utenfor oss som ikke bare vil la alt passere, men der ting blir satt i sin rette stand. Det er det trøst i.

Braut er opptatt av at bildet Bibelen gir av Gud, er bredt og sammensatt. Blir noen av perspektivene borte, gjør det noe med helheten. Selv synes hun C. S. Lewis gir et fantastisk bilde når han beskriver Gud som en vill – ikke tam – løve.

– Hvis Gud bare blir en kjærlig coach som alltid bekrefter meg og klapper meg på skulderen, kan det føles godt der og da, men det blir ensidig. Jeg tror vi trenger å se Gud også som dommer. Og så møter han oss som venn, frelser, helbreder. Som skaperen og den ufattelig kreative kraften bak alt. Hvis vi ønsker å invitere folk til en versjon av Gud som er mer spiselig for alle, tror jeg vi er på ville veier, for vi har en kilde til hvem Gud er, og det er Bibelen.

Opprivende

Foran kirkevalget høsten 2015 ble Braut oppringt av to menighetsråd som spurte om hun ville stille.

– Jeg burde gjerne ha ventet på et tredje, så hadde jeg spart meg hele greia, sier hun.

– Har debatten gitt deg tvil?

– Tvil på Gud? Nei, akkurat det kan jeg ikke si den har. Men den har utfordret meg kolossalt, lært meg masse, og gjort meg ille til mote på mange vis.

Hun tror en grunn til at debatten ble opprivende, er at de to fløyene så saken så ulikt. For Braut var det underliggende spørsmålet hvilken holdning kirken har i møte med Bibelen. Andre vil si at de også er opptatt av Bibelen, men kommer til en annen konklusjon, og at spørsmålet om å vie par av samme kjønn, er mer perifert og et rent etisk spørsmål.

– Men der har jeg lurt på om ikke kjernen i troen blir liten og angår for få ting.

Braut er opptatt av at troen skal være integrert i livet, ikke bare være en teori om tro.

– Troen er noe som får konsekvenser for hvordan jeg lever, for valgene jeg tar. Spørsmålene om samliv er én ting, men det har også blitt stilt spørsmål ved liv etter døden og Jesu oppstandelse. Skjedde det fysisk? Var det mer et tegn eller en mytisk fortelling?

Bøker og bedehus

Sofie Braut er yngst av fire søsken og vokste opp på et småbruk i Suldal i Ryfylke, et landskap ulikt de flate jordene der hun nå bor med mann og tre barn. I Suldal var fjellene høye, dalen dyp og elven bred. Det var sauer, hund og kaniner. Faren ville ikke ha traktor, men brukte arbeidshest.

---

Sofie Braut

• 41 år, gift med Håvard, har tre barn på 10, 13 og 15 år.
• Bor på Hognestad utenfor Bryne på Jæren.
• Cand.philol. med engelsk som hovedfag. Jobber som lektor ved Tryggheim videregående skole.
• Medlem av Stavanger bispedømmeråd og Kirkemøtet i perioden 2016-2019. Nestleder i Frimodig kirke.
• Blir kommentator i Vårt Land.

---

– Barndommen der inne blir bare finere og finere jo eldre jeg blir. Kanskje er det noe med å ha passert førti, at en gjør seg noen tanker om hvordan livet har vært. Jeg kan lure på om denne prosessen tar helt overhånd og bare minner meg om fint vær, lange sommere og kalde vintre, og at det var en ro. En skulle ikke nå overalt.

Bøker hadde en sentral plass og hun leste mye. Den kristne troen ble ikke nødvendigvis snakket så mye om, men var der. Foreldrenes bibler lå framme, og familien gikk i kirken og på bedehuset. På bedehuset drev ildsjeler et barnearbeid hun nå kjenner stor takknemlighet for.

– Nå som jeg er i den fasen selv, tenker jeg: Alt arbeidet dere la ned for at vi skulle bli kjent med Jesus, få et forhold til troen og ha et sted å møtes. Jeg tror de var noen som virkelig tok troen og trosformidlingen på alvor.

---

4 raske

• Gud er: Alfa og Omega
• Jeg kan ikke leve uten: Håp
• På min gravstein skal det stå: Takk
• Boken alle må lese: Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset

---

Hun synes hun vokste opp med mye tillit og stor frihet. Da hun var 16 og skulle begynne på videregående skole, valgte hun en kristen internatskole, Tryggheim på Nærbø, eid av Norsk Luthersk Misjonssamband. Søsknene hadde valgt Bryne og liv på hybel.

– Jeg husker at far sa: «Jaja, du kommer til å få det strengere der enn du har hatt det hjemme». Det var spot on!

Røff og søkende

På Tryggheim møtte hun en litt annen kultur. Der skaffet hun seg army boots. Hun hadde et behov for å bryte med den litt konforme, kristne stilen. Braut var i et kull som ønsket å prøve ut ulike ting og var litt opprørske som russ.

– Jeg var en kverulant type og hadde en tøff stil, samtidig som jeg nok hadde en indre prosess der troen min ble styrket.

En dag ble hun tatt til side av en lærer hun regnet som en av de strengere, og ventet å få en oppstramming. Men han sa: «Du bør komme tilbake hit og bli lærer».

– Jeg kunne ikke fått mer hakeslepp. Men jeg merket også at jeg ble sett. Jeg tror han så bak det som var tøft, og forstod at jeg var en ganske søkende person som også hadde noe på hjertet.

Året som kom tror hun er det som har formet henne aller mest, nemlig ved det kristne skolelagets bibelskole Hald i Mandal. Der møtte hun også mannen som hun senere giftet seg med. På linjen «Tro og tanke» var det plass til alle spørsmålene hennes. Hvem er jeg? Hvem vil jeg være? Fra Tryggheim hadde hun med seg en stor tillit til Bibelen, men hvorfor skulle hun egentlig ha det? Hva med andre måter å tro og tenke på?

– Jeg møtte voksne lærere, mange av dem kloke og kunnskapsrike teologer, og de hadde godt med plass for oss og våre spørsmål. Det året gjorde noe med meg.

Hun ble enda mer dratt mot en kristendom der troen er integrert i livsstilen.

– Tro bare som et tankesystem hadde jeg slått fra meg tidligere. Jeg tok også ex.phil mens jeg gikk der, og synes filosofi er interessant. Men det får ikke sånne konsekvenser for livet som tro, som for meg er en relasjon.

At troen skal legge føringer for livet er både et valg og noe hun gir seg over til.

– Det er en livslang øvelse, det å gi slipp på bare å være herre i eget hus. Det har jeg funnet ut sitter langt inne for meg og for oss mennesker generelt.

Braut mener det er en slags ursynd at mennesket ønsker å være Gud selv og ha den ultimate kontrollen over alt.

– Å bli mor er vel det som har lært meg mest om den relasjonen, spesielt at Gud sier nei, setter grenser eller stenger noen dører som fra mitt perspektiv noen ganger kan virke vanskelig å forstå.

En smell

Etter et år i Skottland på team for den internasjonale skolelagsbevegelsen, begynte Braut å studere i Bergen: historie, engelsk, sammenlignende politikk.

– Hvis du spør om noe som var litt utfordrende med tro – der har vi det.

– Hva skjedde?

– Plutselig var jeg i et miljø der det var lite vanlig å være kristen. Jeg opplevde at en del forelesere kunne latterliggjøre kristen tro. Jeg kom til et punkt der jeg tenkte at jeg måtte velge. Jeg var tiltrukket av det intellektuelle. Å studere fag og være i et studentmiljø, var en åpenbaring, ikke minst det å studere litteratur. Selv om det var mye kristent studentarbeid i Bergen på den tida, fant jeg ikke noen god tilhørighet. Jeg gikk nok på en smell der.

Hun vet ikke helt når, men på et tidspunkt hadde et svar begynt å klarne: Hun kunne ha med seg begge deler, og trengte ikke hive tenkningen på dør selv om hun valgte å tro. Så ble det hovedfag i engelsk.

Åpen fight

Fortsatt er Braut opptatt av å tenke selv. I vår ble hun invitert til å drikke kaffe med Oslo-biskop Kari Veiteberg etter at de hadde hatt en slags høflig-hard fight gjennom fire åpne brev i Vårt Land.

Det startet med at Braut ble provosert da Veiteberg under Kirkemøtet tok replikk og ba om en forklaring på hva en delegat mente med uttrykket «klassisk bibelsyn». Braut syntes at det å kreve svar på et slikt spørsmål på replikktiden på 30 sekunder, bare betydde én ting: At Veiteberg, biskop med doktorgrad, ville sette delegaten til veggs. Det ble fire brev fram og tilbake om bibeltolkning og tro. Til slutt foreslo Veiteberg at de kunne fortsette samtalen utenfor avisenes debattsider, «for eksempel over ein kopp kaffi og ein open bibel?»

Det har ikke blitt noen kaffe, ennå.

– Wow, jeg ble invitert av Oslo-biskopen på kaffe. Det kunne jo vært noe. Misforstå meg ikke, jeg er glad for kaffeinvitasjonen. Jeg er av den blide typen og synes kaffe er godt. Men da blir det litt sånn teologi på tomannshånd, at nå skal vi sette oss ned bare meg og deg og snakkes, og så finner vi ut av dette her. Jeg liker å ta det ut i det åpne. Hva tror vi, da? Hva tenker vi om Bibelen? Vi har den som grunnlag hele gjengen når vi er kristne. Det ser jeg får veldig ulike konsekvenser for oss, og det er kanskje like greit å bare snakke om de tingene. Det er mange som har disse spørsmålene. Derfor tenkte jeg at åpne brev er en fin ting.

Å samles

Selv om Braut fortsatt ønsker å gå i Den norske kirke, er huskirken hun og mannen har sammen med venner i nærheten en slags klippe, kanskje særlig nå som etterdønningene etter kirkestriden fortsatt kjennes. Hver tirsdag møtes de, ni voksne. Da er det lovsang, bønn, måltid, bibellesing og samtale om troen.

– Det er noe som har fulgt kristne fra dag én, at en holder sammen, møtes, setter mot i hverandre og deler de viktige tingene i livet.

– Hvis du tenker på framtida i Den norske kirke, hva tror du skal til for å leve sammen tross ulike syn?

– Akkurat nå vet jeg ikke helt hva som skal til. Jeg tror at splittelsen er smertefull og noe som går dypt. Det har vært store utfordringer og splittelser tidligere også. Kanskje er dette lettere for dem som tenker at det handler om noe mer perifert som ikke angår kjernen i troen.

Hun syntes det var tøft da hun etter å ha stemt imot Kirkemøtets vedtak av noen ble framstilt som lite konstruktiv, og at hun er en som bare sier nei.

– Da begynner du å lure på om det egentlig er plass til deg. Men jeg vil ha den frimodigheten at kirken er så mye større enn bare Den norske kirke, og klart vi har plass der.

Hvis Gud bare blir en kjærlig coach som alltid bekrefter meg og klapper meg på skulderen, kan det føles godt der og da, men det blir ensidig.

Oppdrift

– Hvordan ser du for deg livet etter døden?

– Jeg tror det er noe med at alt kommer i sin rette stand.

Braut tror mange mennesker kan kjenne at livet gir gode tilløp, men så kan mye stoppe opp.

– Jeg tenker spesielt på de gangene jeg merker de der bristene i meg selv og ser hvordan ting blir. Da er det et formidabelt håp knyttet til livet etter døden, at vi forstår fullt ut det vi har fått noen forutanelser på. Kunst og alt som er vakkert, det nære og relasjonene vi har, er en forsmak på det evige, der alt som er godt, blir fullkomment.

Braut mener det håpet er ekstra sterkt for mange mennesker som lever i undertrykkelse og tøffere kår enn de norske.

– Det er en formidabel kraft i det håpet, at alt ikke bare tar slutt. Det er oppdrift.