Hun er elleve år og alene på gata i Hanoi. Foreldrene er på besøk hos en bekjent, og Lan Marie Nguyen Berg har fått lov til å gå til nærmeste kiosk for å kjøpe godteri. På veien passerer en mann som har ­amputert begge beina, antakelig på grunn av skader han har fått under Vietnamkrigen. Gata er skitten, det ligger glasskår på bakken. Mannen kommer hoppende på hendene. Berg legger merke til at han ikke har hansker.

Dagen etter, når familien kjører sykkeldrosje gjennom byen, ser hun enda en mann uten bein. Han drar seg etter armene mens beinstubbene sleper etter ham langs bakken. 11-åringen tenker at det må være enklere å hoppe på hendene, da blir du i hvert fall ikke så skitten. Så får hun øye på den lille gutten som går foran ham med en kopp og ber om penger.

– Da skjønte jeg at dette like gjerne kunne vært mitt liv, sier Berg.

Unge katolikker

Kontoret lukter kantine. Lan Marie Berg unnskylder seg.

– Jeg må spise, jeg har ikke rukket det ennå.

Hun lar skjea stå rett opp mens hun tar store slurker rett fra det ubleika pappbegeret med dampende, gul suppe. Den ser definitivt kjøttfri ut.

Hun hadde vært politiker et drøyt halvår da ­Miljøpartiet De Grønne (MDG) ble hovedstadens tredje største parti. Nå sitter Berg helt øverst i det vestre tårnet i Oslo Rådhus og har ansvar for ­kollektivtransport, brannvern, avfallshåndtering og vann og avløp. Fra kontorvinduet kan byråden for miljø og samferdsel se ned på Rådhusplassen, som er bada i sol på en usedvanlig fin maidag.

Mange andre politikere har bakgrunn fra et ungdomsparti. Lan Marie Berg var medlem av Norges unge katolikker. Det er kanskje ikke så ulikt. Begge steder handler om fellesskap og å møte folk fra hele landet.

Da hun ble henta inn i MDG som 28-åring, hadde hun skrevet mastergrad om solenergi i Kenya og jobba for Cicero, Melafestivalen og Utrop. Hun ­mener De Grønne har et sterkt verdigrunnlag i bunn, ikke helt ulikt det du finner i kristendommen.

Berg trekker fram pave Frans sitt miljømanifest som eksempel. Der viser paven tilbake til Frans av Assisi, og hans kjærlighet til naturen og hans oppfordring om at vi må ta vare på skaperverket.

– Miljøsaken dreier seg om nestekjærlighet og om å sørge for at barna våre får en klode hvor de kan leve like gode liv som oss. Og det handler om solidaritet over landegrenser, sier Berg.

Hun snakker gjerne om hvor viktig kirkene er i klimakampen, og er glad for at både Den norske kirke og Den katolske kirke engasjerer seg.

– Kirka er viktig for å skape forståelse for at vi har et ansvar for å forvalte skaperverket. Og de har også vært viktige i å forklare de katastrofale konsekvensene klimaendringene kan ha i lokalsamfunn og hva folk kan gjøre for å forberede seg.

Lørdagsskole

På Kolbotn, der Lan Marie Berg vokste opp, var det ingen andre katolikker. Nesten hver uke dro familien til 
St. Halvard kirke på Tøyen for å gå på messe. I tillegg var det søndagsskole, og noen ganger også lørdagsskole på St. Sunniva i Oslo sentrum.

– Hva gjør du på lørdagsskole?

– Du lærer om troen, synger sanger, og gjør det samme som man gjør på søndagsskolen, men noen ganger også på lørdager.

Hun ler, og innrømmer at det har vært et omfattende opplegg, med undervisning helt fra hun gikk i 1. klasse til hun ble konfirmert. Som katolikk var konfirmasjonen et år seinere enn de andre i klassen.

På den katolske sommerleiren ved Mariaholm i Spydeberg pleide det å regne hvert år. Bortsett fra den sommeren leirungdommen ble satt til å produsere en håndskrevet bibel etter gamle klosterregler.

– Det vil si at det bare skulle være 30 tegn per linje og 30 linjer­ til sammen. Og det tok aldri slutt, for det kom alltid et tegn for mye eller for lite på den linja. Så vi måtte stryke ut og skrive på nytt gang etter gang etter gang, forteller Berg.

Den sommeren skinte sola. ­Aller helst ville hun bada eller spilt volleyball.

– Men det skapte jo veldig godt samhold oss i mellom, siden vi var så irriterte på at vi måtte skrive bibel. Mange av dem jeg var på leirskole med den uka, har jeg hatt kontakt med lenge etterpå.

---

Lan Marie 
Nguyen Berg

• Byråd for miljø og samferdsel for Miljøpartiet De Grønne i Oslo siden 2015
• 31 år, gifter seg med Eivind Trædal i sommer
• Har mastergrad fra ­Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
• Har tidligere jobba som forskningsassistent for ­Cicero, og jobba i Utlendingsdirektoratet, Utrop og Melafestivalen, og blogga fra Tuvalu med finansiering fra Fritt Ord og for miljøbloggen Grønne Jenter.

---

Katolisismen ligger prenta inn i oppveksten min og kulturen min.

Andre liv

Hun er opptatt av å kjempe mot fattig­dom og ulikhet i verden. Kanskje har hun noe av engasjementet hjemmefra.

Mora kommer fra Tvedestrand, mens faren reiste fra et land i krig som fjortenåring. Da han måtte flykte fra bombene som falt over Nord-Vietnam i 1968, falt han av lastebilen og ble lam i beina. En hjelpeorganisasjon frakta ham og andre barn med krigsskader til Norge, der de fikk behandling på Sunnaas sykehus. Da hun var liten, trodde Berg at å være vietnamesisk var det samme som å sitte i rullestol.

Da hun besøkte farens hjemland for første gang som elleveåring, så Lan Marie Berg at livet hans, og dermed også hennes eget liv, kunne sett veldig annerledes ut.

– Jeg skjønte veldig tidlig at det fantes andre steder enn Norge. Og at folk kunne leve andre liv enn det jeg levde. Det er kanskje lettere å identifisere seg med andre mennesker og situasjoner når det føles nærmere, sier Berg.

Skuffa og sint

I 2009 ble Lan Marie Berg sendt til klimatoppmøtet i København for organisasjonen Spire. Det ble et vendepunkt. Her møtte hun ungdom fra hele verden. Mange kom fra steder der klimaendringene står i fare for å utslette hele samfunnet, for eksempel lavtliggende øystater som Tuvalu og Maldivene. Dette var ungdom som kjempa for å overleve. På bakrommet satt menn i dress og ­bestemte at de ikke klarte å få på plass den store og globale avtalen de hadde lova i år, heller.

– Jeg skjønte plutselig at hvis vi ikke klarer å løse klimaproblemet, så kommer alle de gode tingene vi har gjort for å løfte folk ut av fattigdom til å være forgjeves. Hvis vi ikke løser klimakrisa, kan ­klimaendringer skape krig, sier Berg.

Hun var skuffa, sint og frustrert.

– Jeg følte at nå sitter de og bestemmer over framtida til barna mine, og til mennesker i hele verden.

Berg dro tilbake til Norge med overbevisningen om at hvert enkelt land måtte ta ansvar. Her var det mange som ikke hadde gjort hjemmeleksa si.

Det største eventyret

Det er bare dager siden hun var på MDGs landsmøte og erklærte at hun tar gjenvalg, til tross for at hun antakelig er Norges mest hetsede politiker. Lan Marie Berg har fått så mange trusler og så mye hets at hun ikke kan snakke om sine egne sikkerhetstiltak – 
av sikkerhetsårsaker.

Berg klarer uansett å vri spørsmålet over til noe positivt. Hun svarer med det samme store smilet som ser ut til å provosere motstanderne litt ekstra når hun snakker om bilfritt sentrum, bompenger og dieselavgift.

– Det er utrolig motiverende at det er mulig å gjøre endringer på kort tid, selv i en så stor by som Oslo, sier hun, før hun skynder seg å legge til:

– Hvis jeg hadde slutta i politikken på grunn av de som hetser eller trakasserer på nett, hadde det blitt helt galt. Vi vil ikke ha et samfunn der det går an å true noen til taushet. Så jeg mener det er viktig i seg selv å fortsette. Mobberne skal ikke vinne.

– Det må ha kosta en del for deg personlig?

– Det gjør det, men først og fremst så har det vært det største eventyret i livet mitt.

Når noen trykker på miljøpolitiker-knappen, starter hun en ny setning før den forrige er avslutta. Berg drar raskt gjennom skrytelista: Sykkelveier, rein byluft og grønne lunger.

Mens hun snakker, lever hendene sitt eget liv. Fiklinga fører til at håret hekter seg fast i en stor, blomsterformet øredobb i gull. Hun lirker den ut, tilsynelatende uberørt, mens oppramsinga fortsetter: Invitasjon til FNs klimapanel, sykkelpris og Europas miljøhovedstad i 2019.

Jeg skjønte veldig tidlig at det fantes andre steder enn Norge. Og at folk kunne leve andre liv enn det jeg levde.

Fellesskapet

Vietnam 2006: Vinden går i store sirkler. Lan Marie Berg løper fra rom til rom på hotellet. Hun er student i Vietnam og prøver å unngå å være i det rommet tyfonen treffer.

Vinden slår inn dørene. Blåser vinduene inn i bygningen. I gangen kommer biter av taket flyvende. Til slutt kollapser taket på Bergs rom under vekta av regnvannet.

– Da tenkte jeg: Nå må jeg få tak i en flaske vann, så jeg kan gjemme meg i ruinene av denne bygningen en stund, sier Berg.

– Ber du i en sånn situasjon?

– Nei, jeg har vel ikke gjort det.

Hun blir stille, før hun nærmest hvisker.

– Jeg kan ikke huske å ha gjort det.

Hun tenker seg om, før hun forteller at hun har bedt i blant.

– Jeg ber hvis det er ting jeg syns er veldig vanskelige. Men det handler ofte om personlige relasjoner, eller at jeg ber for mennesker jeg er glad i.

Etter at bestefedrene døde går hun gjerne innom en kirke og tenner et lys.

– Det syns jeg er et fint ritual for å minnes de jeg er glad i. Det er også fint å sende en tanke via bønnen til folk som har det vondt, er syke eller trenger litt ekstra støtte.

– Hvilket forhold har du til Gud?

– Det er litt komplisert. Jeg vet ikke helt om jeg tror eller om jeg ikke tror. Når jeg er i kirka, føler jeg at veldig mye handler om fellesskapet. Når vi ber eller synger sammen, er det som en slags meditasjon. Om den sterke følelsen av fellesskap betyr at det er noe guddommelig ved det eller om det guddommelige egentlig er fellesskapet, syns jeg er vanskelig å si.

4 RASKE

Gud er: 


I alle

Jeg kan ikke leve uten: 

Venner og familie

På min gravstein 
skal det stå:


Navnet mitt

Boka alle må lese: 


Stéphane Hessels 
Indignez-vous! 
(På norsk Bli sint!)

Noe trygt

Lan Marie Berg sier katolisismen ligger sterkt i henne. Hun ønsker at det fortsatt skal være en del av livet hennes og kaller seg kulturkatolikk.

– Katolisismen ligger prenta inn i oppveksten min og kulturen min. Det er et fast holdepunkt.

I sommer gifter hun seg med kjæresten Eivind Trædal, som sitter i bystyret i Oslo for MDG. Det blir katolsk vielse, men ikke i kirka. Hvis hun selv får barn, vil hun oppdra dem katolsk. Kanskje ikke sende dem på like mange lørdags- og søndagsskoler, men i hvert fall gi dem et forhold til en kirke som har betydd mye for henne personlig.

Berg har flere ganger søkt fellesskap i den kjente liturgien i Den katolske kirke, spesielt når hun har vært i utlandet. Gangen i messen er lik over hele verden.

– Når jeg har bodd lenge et sted, har jeg gått i kirka fordi det er godt å føle at noe er trygt og det samme som hjemme. Men jeg går ikke så ofte i kirka her i Oslo.

Trøst

Da hun bodde i Durban i Sør-Afrika, var det opptøyer i townshipene. Folk som hadde kommet til landet for å jobbe, ble jaga ut av lokalbefolkning som ikke ville ha dem der.

Berg jobba for en organisasjon der hun møtte mennesker fra Rwanda, Burundi og Kongo som var drevet på flukt og følte seg trua.

– Det var veldig tøft å se fortvilelsen og møte mennesker med grusomme livshistorier. Å komme til kirka da, var veldig viktig for meg. Jeg søkte trøst i noe jeg kjenner.

– Kan dét være Gud?

– Ja, kanskje? Hvem vet.