'Olav den hellige var et svin'

– Fridtjof Nansen tilhørte en høyreautoritær strømning preget av individualisme, sier Øystein Sørensen, professor i historie ved Universitetet i Oslo og forfatter av boka Fridtjof Nansen – Mannen og myten.

I mandagsutgaven av Vårt Land uttalte teatersjef Birgit Amalie Nilssen at «når vi snakker om norske verdier, har vi mye å lære av Nansen».

Uttalelsen kom i kjølvannet av «vaffel-utspillet» til kulturminister Linda Hofstad Helleland og Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe, som igjen avstedet en større debatt om hva som konstituerer «det norske».

Nansen er viden kjent for sitt humanitære arbeid blant statsløse flyktninger etter første verdenskrig. Men han var også en av grunnleggerne av Fedrelandslaget. En bevegelse Sørensen karakteriserer slik: «En høyreautoritær, nasjonal bevegelse som forsøkte å samle støtte fra alle borgerlige partier i felles front mot sosialismen».

Frank Aarebrot, statsviter og nå professor emeritus, tar enda hardere i:

– Fridtjof Nansen var tilnærmet en nazist, sier han.

Symbolenes funksjon

Høyreautoritær og «tilnærmet nazist»? Så hvorfor er Nansen blitt et nasjonalt ikon da?

– Hensikten med symboler er ikke at de skal være realistiske, men mytologiske, sier Inger Skjelsbæk. Hun er forskningsprofessor i politisk psykologi ved PRIO institutt for fredsforskning og UiO.

Spørsmålet er derfor ikke så mye «hvem var han?», som «hva kan han representere?», eller: «hvilke verdier og dyder kan han symbolisere?»:

– Hvordan de faktisk var, er ikke så viktig. Spørsmålet er om de tjener en bestemt funksjon, og det er å binde sammen, sier hun.

Og her kommer Fridtjof Nansen inn igjen. Som nasjonalt ikon å speile seg i treffer han den moderne nordmannen på særlig to måter: (1) Hans humanitære arbeid, som sammenfaller med nasjonens bilde av seg selv som en veldedig og raus nasjon. Og (2) hans rolle som polfarer, som sammenfaller med nordmannens ønske om å være selvforsynt, utforskende og uredd.

[ LES MER: Prinsesse Diana blir helgendyrket ]

Sekulære helgener

Inger Skjelsbæk får støtte av Aarebrot:

– Våre nasjonale idoler er egentlig sekulære helgener, sier han.

– Om en russisk-ortodoks kvinne har et ikon av den hellige Andreas eller en student som har Che Guevara på hybelveggen, går det i bunn og grunn ut på det samme. Felles for disse er at de har klart å skape et bilde av seg selv, som ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten.

Han viser også til Olav den hellige, som i tillegg til alt annet også var en blodtørstig konge som invaderte Danmark med en hær svenske hedninger. Kristendommen måtte altså vike for politiske ambisjoner.

– Fyren var et svin og en av de verste kongene vi har hatt, sier Aarebrot.

– Helgenkåringen ble bestemt av en gjeng munker som gravde ham opp fra den gjørmete grava ved Nidelven i Trondheim og bygde en katedral over graven hans.

[ LES MER: Olav er en helgen for vår tid ]

Helgenkongen

Ikke desto mindre er han blitt et nasjonalt og religiøst symbol. Hver sommer blir Spelet om Heilag Olav, ofte kalt Stiklestadspelet, sett av mer enn 20.000 tilreisende. Til sammen har mer enn 800.000 sett forestillingene.

– Når man skal bygge opp ideen om Norge som en fast enhet, griper man gjerne til Olav, sier fagsjef Heidi Anett Øvergård Beistad ved Stiklestad nasjonale kultursenter.

– Helgenkongen ble et sterkt nasjonalt symbol, fordi han forente kirkemakt, kongemakt og rike i én person, sier hun.

– Han er både martyr og konge.

Tålt tidens tann

– Hvorfor har han fremdeles status som nasjonalt symbol?

– Det er det som er så fascinerende, at han har forblitt et så sentralt symbol. Man skulle kanskje tro at han ble mindre viktig da det norske riket han opprinnelig skulle legitimere var grundig etablert, men han har tålt tidens tann.

Noe av forklaringen er fleksibiliteten, sier hun. At det finnes en Olav til ulike anledninger. For Bjørnstjerne Bjørnson ble han for eksempel et symbol for frigjøringen fra svenskene. Fordi han kjempet mot overmakten.

– Når han har vært et viktig symbol i 1000 år, så er det i praksis mange ulike Olav-er man har henta frem, avhengig av det politiske prosjektet man vil bruke ham til, sier Beistad.

[ LES MER: Ytre høyre feirer olsok ]

Legitimerer verdier

Idoldyrking handler om å legitimere verdier, sier Øystein Sørensen.

– Vi har alltid dyrket nasjonale idoler. Det er et sentralt element i nasjonalismen.

– Hovedstrømmen av norsk nasjonalisme har de siste 200 årene vært venstreorientert og demokratisk. Men i mellomkrigstiden ble nasjonalismen dratt mot det høyreautoritære, sier han.

Inger Skjelsbæk forklarer at behovet for nasjonale ikoner forsterkes i en nasjonsbyggende prosess, da man må definere innefor og utenfor, og hvilke verdier som skal ligge til grunn for fellesskapet.

– Når man har positive følelser for nasjonale ikoner, gir det gruppetilhørighet på nasjonsnivå. Den som kjenner på en emosjonell tilhørighet til en nasjon, kjenner på en forpliktelse til å bidra.