Sutteklutkristen

Et hvitt steinhus med åker i ryggen – hvitt ute, hvitt, med brytninger inne. Her bor fjorårets høyest «dekorerte» norske skjønnlitterære forfatter. Huset har stått i 200 år, Gud vet hva som har skjedd der. Det er ro, mild ro i mildt landskap. Spøkelsestroende vil si at her er det lite å hente. Skjønt barna (ifølge mor) «snakker» og «leker» med barn i rommet som andre­ ikke ser. Men barn er barn.

Setter fart

Romanen som har satt fart på leselyst langt utenfor bokormenes tuer, er temperaturmåler av en familie på tre. Mor og far klarte det ikke. Og nå må de dele den tre år gamle datteren mellom seg, én uke på hver. Altså: Et viltvoksende blomsterbed av lengsler, savn, sårhet, panikk, skam, kvinnefølelser, lammende utilstrekkelighet. Og gleder, i det minste ettertanke: Romanen Vær snill med dyrene. Ikke et debattinnlegg, det er en fortvilelse. Som altså er en roman. En roman i mange biter, det er et hakkete tema.

LES OGSÅ: Da Marthe Valle fikk barn med en muslim, tenkte hun for første gang på lenge over hva hun selv trodde på

Oss selv nok

Vi skal snakke om tro. Om det finnes noen tro mellom alle disse ingrediensene?

– Det er det litt trøblete å snakke om, sier hun.

– Jeg hadde jo én gang en tro. Nå kan jeg savne den. Tro, da tenker jeg på gudstro. Tro nå ... det handler nok om å stole på, være trygg.

– Hva slags trygghet?

– Trygghet på meg selv, kanskje? Jeg tenker noen ganger på den tiden da jeg var kristen, jeg lurer på om jeg var tryggere da, om jeg hadde det bedre da. Jeg vet ikke, jeg tar meg i å savne det.

– Siden du har valgt det vekk – hva er kristen tro, sånn du kjenner på det?

– Det er å tro at det finnes en kjærlighet, noe større, utenfor livene våre, noe mer enn bare det vi kan gi hverandre, noe annet å lene seg på enn menneskene rundt, tenker jeg ...

– Mens nå er vi blitt «oss selv nok»?

– Ja. Men nå synes jeg at vi er «oss selv nok» i så stor grad at jeg får en lengsel etter å tro på noe utenfor meg selv, siden så mye handler om å utvikle seg som individ og liksom være seg selv og bli trygg på seg selv. Stole på sin egen magefølelse, ikke bry seg så mye om hva andre mener. Jeg blir så sliten av det. Et eller annet viktig forsvinner for meg der. Jeg tror egentlig ikke at vi blir rausere­ overfor omverden ved å dyrke oss selv på den måten, det blir mye stirring innover. Jeg synes det er noe veldig usjarmerende ved det. Jeg kan ikke huske at mine foreldre holdt på med det ... at folk snakket om sånt da jeg var liten.

– Troen er over, sier du. Men du lengter? Nonnen Maria Boulding skriver i boken The Coming of God at «den som lengter, tror allerede». Heller ikke det gir mening?

– Jo, det gjør det. Jeg tar meg fortsatt i å ... jeg har ofte kalt meg selv for «sutteklutkristen», jeg tar frem «troen» når jeg virkelig trenger den. I de mørkeste, mørkeste stundene. Men jeg er ikke overbevist om det jeg da ... skal vi si ... det jeg ber om eller hva jeg formulerer i mitt indre. Jeg gikk i Ten Sing, lenge. Vi sto i ring rundt alteret og ba, hver torsdag – og da ba vi ikke til Gud, men til «pappa», kjære «pappa»! – i Østenstad Ten Sing var vi «pappas­ barn». Det ble nok for mye for meg, Gud ble så kompis at jeg til slutt ikke fikk tak på noe som helst. Jeg holdt andakter, prekener. Men det forsvant for meg.

– Tro, det er å være over-
bevist ...?

– Det handler nok om den litt arkaiske måten min å tro på, litt svart-hvitt: Hvis jeg på en skala­ fra én til ti, tviler fem komma fem, da kan jeg like godt droppe troen. Enten eller. Det er så mye jeg tviler på til daglig at jeg kan ikke tvile på det i tillegg. Det er lettere for meg å la det ligge, si at jeg ikke er kristen.

Desperasjon

Vær snill med dyrene handler ikke så mye om dyrene, skjønt det gjør den. I teksten­ leser vi om dyrene og den fysiske avhengigheten vi ser mellom mor og barn. Dyrene som de instinktive motstemmene til vår moderne måte å organisere skilsmisser og barnefordeling på. For dyrene er saken enkel: Barnet tilhører kroppen som har født det.

– Farvelene er knusende. Karen­ – min hovedperson – har delt foreldreansvar, barnet er hos mor og far annenhver uke. Den uken de ikke er sammen, prøver hun å glemme alt sammen.

– Er det deg?

– Jeg lever i hvert fall i det – jeg har tre barn, sønnen min som snart er seks, bor annen hver uke hos faren sin, annen hver hos meg. I starten var det svært uavklart, det er bedre nå. Men jeg synes fortsatt det er en merkelig måte å være foreldre på. Jeg har av og til i desperasjon tenkt slik jeg tror Karen, hovedpersonen min, tenker: At han kan bare være hos faren sin, så slipper jeg den dårlige samvittigheten. Da slipper jeg 1) å ustanselig koble av og på, 2) å tenke på at jeg kanskje har skadet barnet mitt. Men en mor kan ikke forlate! Så da er det noe umulig i alt sammen.

– Der begynte boken?

– Ut fra det, ja. Og jeg vil si, jeg fant en trygghet i å skrive den. Selv om jeg viser noen sider av meg som er lite fordelaktige. Jeg hadde et rom å gå til hvor jeg kunne få ut denne gørra.

– Dårlig samvittighet, hva er grunnsubstansen i dårlig samvittighet?

– Følelsen av å komme til kort, ikke ha gjort nok, kanskje. Dårlig samvittighet er der når en ikke klarer å være foreldre på den måten en har lyst til. Noen har mer av det enn andre.

– Det skal være visst ...

– ... men dårlig samvittighet kan jo bli noe man luller seg inn i, også.

LES OGSÅ: Gud vil meg vel, tenkte Anne-May Grasaas. Så åpnet avgrunnen seg.

Ønske å vinne

Hun snakker som et menneske som er vant til å lytte. Venter tålmodig på at tankene skal bli til ord, før hun legger stemme i dem og slipper dem prøvende ut. Bare ikke om dette:

– Det knytter seg en stor skamfølelse til å si dette med barnefordeling høyt. Delt bosted skal liksom være det eneste og rettferdige, men selv på familievernkontorene begynner det nå å komme motforestillinger. Når unge par sitter der med barn helt ned i seks måneders alder og gjør seg klar for denne annenhveruketilværelsen. Det er noe veldig skremmende ved det. Det er en skamfull følelse å ønske å vinne et barn, men det er en ærlig følelse.

– Det er mange sår i teksten. Fortellingen om barnet som kommer hjem fra barnehagen med to pappnisser i stedet for én, en til mor og en til far, for eksempel?

– Det er kjempesårt. Jeg opplevde et øyeblikk her selv – min egen sønn kom hjem fra barne-
hagen siste dagen før jul og hadde med seg ... de lager omfattende ting i den barnehagen ... leverpostei, kryddersild, eplesaft og selvfølgelig pappting. Han er den eneste der som har skilte foreldre – så hans leverpostei var altså delt i to. Og han hadde laget to glass med kryddersild.

Forsiktig latter.

– God jul, liksom! Jeg ble veldig rørt. Han hadde­ slitt med å få til alt dette, dobbel porsjon. Så fikk han absurd mange gaver til jul også, da – noen fordeler skal en jo ha ...

LES OGSÅ: Trump jager kvinner ut i gatene

Mer enn litteratur

Bibelen ligger ikke på bordet i denne stuen. Naturlig nok. Men er ikke Bibelen også forfatternes bok? Mange sverger til den – Knausgård, Hoem, svært mange, den er ikke til å komme utenom for et skrivende menneske. Noen vil si den største litteraturen som er skrevet.

– Det har jeg faktisk ikke tenkt på før jeg ble sittende­ og fundere over det her en dag. Jeg synes­ det er vanskelig å tenke på den som litteratur, må jeg si. Det er lettere å tenke på den som «noe annet­», en helt annen kategori. For meg er det en sterk, klar røst som dundrer mot meg, så jeg lukker ørene og vet ikke hva jeg skal gjøre. Og så tenker jeg, dette er Guds ord ... noe som er større enn litteratur, viktigere enn litteratur. Noe som ligger i bunnen av all litteratur, det er bare å forsyne seg av det, jeg gjør det selv.

[ LES FLERE MIN TRO-INTERVJU HER ]

Skusle bort

– I romanen refererer du med en slags undring til en dokumentar du har sett – om en ung kvinne som gikk i kloster. Det ligger noe i den knuten?

– Ja, i det å gi avkall på det jordiske. For meg er det så ekstremt at jeg forstår det ikke ... jeg blir veldig fascinert av slike valg. Jeg undrer meg over den kraften som får henne til å gjøre det. Den kan jeg bli misunnelig på. Jeg tenkte, husker jeg, at det har med en kjerne å gjøre. Jeg får et glimt av sannhet. Jeg kan for eksempel oppleve at når jeg sitter og snakker med noen, kommer inn på en god samtale eller skriver «sant» ut fra meg selv, da er det en kjerne der. Noe ektefølt, lite tilgjort. Det var det.

– Hva er da usant?

– Det kjenner man jo, det er som en hinne som ligger oppå. Jeg kjenner det når jeg skusler bort ting, har gjort ting for fort eller jeg vet ikke ... jeg juger ikke så mye lenger, jeg har gjort mye av det før. Først og fremst tenker jeg på en handling som ikke føles oppriktig.

– Sier da ordet nåde deg noe?

– Ja, jeg tenker på Bjørn Eidsvåg, den sangen. Nåde, det er så stort ord, mens det egentlig ... jeg får en slags følelse av varme. At det er noe varmt som brer seg utover, noe inkluderende. Å få noe man ikke har fortjent eller gjort seg fortjent til. Å bli sett, tenker jeg på som nåde.

Fingre med arket

– Om du nå, langt fremme der et sted, skulle tenke tro igjen – finnes det noe miljø for den, noe du kan kjenne deg igjen i?

– Sønnen min er veldig tiltrukket av kirken, han vil mer enn gjerne gå på gudstjeneste.

Smil.

– Jeg har vært med ham et par ganger. Jeg var jo på mange slags gudstjenester for lenge siden, alt fra ungdomsgudstjenester med band og masse gøy, til guds-
tjenester med full liturgi. Jeg har følt meg litt stolt når jeg kan liturgien, jeg hører til, liksom. Men så ble det slutt, det jeg kunne, falt ut til fordel for nye ting. Nå får jeg utdelt dette arket som jeg skal stå og fingre med og lese av. Jeg vet ikke, det er så avskåret. I det du går inn i kirke-
rommet ... det er noe med formen som jeg ikke klarer å trenge igjennom. Det fremmede.

– Men for sønnen din funker det?

– Ja, det gjør jo det. For meg fungerer jo sangen­, for eksempel. Nå tar ikke jeg nattverd lenger, men jeg blir tiltrukket av mystikken i det, de faste ritualene­.

LES OGSÅ: Det vokser fram en ny generasjon «skamløse», muslimske kvinner i Norge. Deeyah Khan (39) har brøytet vei for dem.

Blir fortvilet

– Kirkeoppslutningen synker og mange – som deg – synes troen er vrien. Og så har vi dette fargerike fellesskapet vårt som skaper­ sånne fobier at vi snart ikke har lov å be med folk til kirken?

– Jeg tror jo det er noe fint i at religionene kan leve side om side, jeg er litt glad for at ... barne-
hagen til sønnen min er med på noe jeg ikke vet helt hva er, det er en vandring hvor de er innom kirken i Gamlebyen i Fredrikstad. Jeg kan bli fortvilet over at man kutter ut det å gå i kirken med skoleklassen før jul. Jeg skjønner ikke at det skal være ødeleggende for dem som kanskje ikke har det som en del av hverdagen sin. Vi må jo ikke vanne ut alt, fordi vi er redde for å prakke noe på noen eller være ufine. Jeg tror vi kan klare å være åpne og å praktisere vår religion uten at vi skal unnskylde oss selv, plassere oss helt borte i et 
hjørne.

Luft rundt

Der er vi. Vær snill med dyrene ligger på bordet. Monica Isakstuen ser den ikke som noe orakel for familier som krakelerer – med barn omkring. Derfor en roman. Nettopp derfor. Det må være luft rundt fortvilelsen.

LES OGSÅ: Kampen mot maktmisbruk har stått på siden femte Mosebok