Naturtro

Harvest-gründer Kjetil Østli mener selv han ikke har anlegg for tro. Men naturen kan få ham til å føle seg del av noe grenseløst stort.

Min tro

Det hender Kjetil Østli kjenner at svart-hvitt-tenkningen dukker opp i ham selv, eller tar over medie­bildet. Eller at vennegjengens diskusjoner blir for bastante. I slike tilfeller tar han gjerne fram pennen. Det er gjennom ord på papiret - eller skjermen - den profilerte journalisten tenker best.

Han viste oss 22. juli-rettssaken fra innsiden og gravde fram barne­mishandlingen i Christopher-saken. Som skrivende er hans prosjekt å formidle savnet, sorgen og smerten. Han jakter på ordene som terger, undrer eller vekker. Kjetil Østli vil nyansere framfor å forenkle.

– Det er få ting i livet som er helt fasttømret. Jeg forsøker å finne ut av noe fordi det ikke framstår helt klart. Skrivingen min fungerer prøvende, forklarer han.

LES OGSÅ: «Når en tekst blir til, opplever jeg det som et under»

Kjempet mot religion

Leserne ser ut til å ha verdsatt forsøket. I mange år var Østli A-magasinets «wonder boy», overlesset med priser for sitt «sprelske språk» og evne «til å ta leseren med på ferden». For to år siden forlot han Aftenposten. Han ville lage friluftsmagasin med kameratene.

Hvordan forstå ham som prøver å forstå oss? Kameratene beskriver han som «hel ved», en «self-made man» og «en surrekopp». Selv kaller han seg rolig, stort sett glad - en tidvis misantropisk fyr som «vil gjøre godt».

Han kommer rett fra Hardangervidda, men er ikke vanskelig å be med på tur. I shorts og v-halset T-trøye langer han oppetter grusveien i Nordmarka i Oslo, med badebuksen og fiskestangen pakket i sekken.

LES OGSÅ: Miljøaktivistene forteller sine vekkelseshistorier

Som halvt lofotværing oppvokst på Gol er han ikke fremmed for uteliv. Da han gjorde osloboer av seg etter videregående, ble fiske­stangen gjerne med opp hit, til skogsvannet Øyungen i Maridalen.

Det var på den tiden han var fersk student på Universitetet i Oslo. 19-åringens valg om å begynne på religionshistorie var en del av hans «kamp mot religion».

Du bar på et hat mot religion?

– Det var mer en form for intellektuell utfordring, et ungdomsopprør på en måte. Tanken om å skulle motbevise religionens kraft. En slik deilig hybris man har på den tiden.

– Så ble jeg vel mykere og mykere da. Det er vel noe som skjer med alderen.

Ingen hadde lært ham om tro.

– Tro har aldri kommet til meg kulturelt, verken i barne- eller ungdomstiden. Mine nærmeste var ikke troende, og de som var det i nærmiljøet var aldri med på noe annet. Vi spilte fotball, og de gjorde...­ Det var aldri noen overføring av erfaring.

LES OGSÅ: Min tro med Rasmus Hansson: – Jeg er hverken monoman eller religiøs

Så smart, så rart

Unge Østli modnet gjennom litteraturen.

– Jeg var 13 eller 14 år, og plukket Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway ut av bokhylla hjemme. Jeg husker godt følelsen av ikke å kunne stoppe. Det var noe veldig sterkt jeg fant i den historien.

Som tenåring ble nysgjerrigheten for religion vekket da eldre venner lånte ham Arnulf Øverlands Kristendommen - den tiende landeplage og Andreas Edwiens Dogmet om Jesus . Motstanden ble omformet til nysgjerrighet.

– Så ble jeg vel mykere og mykere da. Det er vel noe som skjer med alderen. Hardheten var ikke så interessant lenger.

Nysgjerrigheten førte ham videre til religionshistorie og islamstudier. Her leste han Bibelen for første gang.

– Noe av det mest fantastiske med religionshistorie var å få lese så mye i Bibelen. Det er en helt rå bok. Jeg leste den som tekst, en estetisk tekst, som ga meg mye. Underveis tenkte jeg: Hvordan er det mulig å fylle en bok med så mye lærdom? Å tenke så intrikat, så smart, så rart.

LES OGSÅ: Islamkritikeren som bøyer seg mot Mekka hver dag

Lei av «eksotiske» kristne

Etter tiden på Blindern tenkte ikke Østli så mye på religion. Ikke før ideen til reportasjen om «ateisten som drar til bibelbeltet for å forstå de kristne» oppsto.

Ideen kom delvis fra irritasjon over måten omgangskretsen snakket om kristne på.

– I mitt miljø, blant venner og kollegaer i Oslo, ble kristne sett på som noe eksotisk. Noen man kunne peke på og le av. Det ergret meg at voksne mennesker kunne latterliggjøre andre slik.

Samtidig var han fascinert over hvor raskt dreiningen fra respekt til latter hadde foregått i Norge.

– Kristne hadde gått fra å være en dominerende gruppe, til å bli nokså marginaliserte. Plutselig var islam blitt religionen man skulle respektere. Kritiserte man muslimer var man Frp-er, liksom. Samtidig kunne leserbrev fra kristne gjerne omtales som «ko-ko».

– Det å tro er en grunnleggende følelse hos veldig mange. Men ikke hos meg selv.

Kollegene lo da han kom med ideen. Det bekreftet bare for ham at reportasjen måtte gjøres. Han angret ikke.

– Noe av det sterkeste jeg opplevde var i Sarons dal, jeg hang med noen ungdommer der. De begynte å snakke om tvil, og jeg syns det var så sterkt å høre på. Hvor rått de snakket om øyeblikkene de famlet i troen. Så komplett i mørket de kjente seg. Den følelsen av «hvem er jeg nå?».

Ingen tilbøyelighet til tro

Reisen til Sørlandet endte også med en venn for livet; pastor Erik Andreassen. Pastoren i Oslo Misjonskirke Betlehem har blitt en av Østlis gode samtalepartnere.

En hardbarket ateist og en pastor, hvordan ble et slikt vennskap til?

– Vi satt og pratet, og var nysgjerrige på hverandre. Vi skjønte at vi jobbet med de samme spørsmålene. Mens Erik kunne hente referanser fra Paulus, gikk jeg til andre kilder.

I ettertid har Østli holdt taler i Andreassens menighet. Snakket om maskulinitet og problemungdom, deltatt i samtaler under gudstjenesten.

LES OGSÅ: «Er du prest, eller kødder du?»

Det hender han misunner pastoren for at han tror. Forteller han det til Andreassen, ler han godt.

– Han mener jo at sjansen er der. Men har jeg ikke troen allerede, kan jeg heller ikke forestille meg hvor den skal komme fra. Det å tro er en grunnleggende følelse hos veldig mange. Men ikke hos meg selv. Det er en tilbøyelighet jeg aldri ble født med.

Savner tro som grunnmur

Ved en leirplass ved Øyungen byr fotografen på jordbær i varmen. Østli sitter fram­overlent, han ser ned og utover mens han snakker.

– Tryggheten som en tro kan gi er nok det jeg savner mest, sier han.

– I usikre deler av livet kan tro gi en noe å lene seg mot. Det er en trygghet når lyspunktene er langt borte. I slike stunder må jeg bare tenke at jeg er helt alene. Det er konsekvensen av å tro på det jeg tror på.

LES OGSÅ: Shoaib Sultan: – Tvilen er en del av troen

Hva tror så Kjetil Østli på?

– Følelser. Jeg liker den klare tanken, men følelser ligger under alt vi tenker og gjør. Det er følelsene som konstituerer et menneske. Det er slik vi når fram til andre, gjennom det som har utviklet seg gjennom millioner av år.

Der tro har en forenende kraft for noen, gjør følelsen samme nytten for deg?

– Helt klart. Du kan sammenligne det med grunnmurene i verdensreligionene, de ligner hverandre. Vi er alle forent i det samme registeret. Dette interesserer meg: Hva vi er forent i: det fellesmenneskelige.

Kanskje var det derfor ateisten Østli fikk så mange kristne venner på Blindern.

– De siste årene har det virket som om «moral» i manges ører har blitt byttet ut med «moralist». Det kan virke som det ikke er lov til å fortelle om at det er viktig å gjøre noe godt. Jeg liker at det fortsatt finnes mennesker der ute som tør å snakke om moral.

LES OGSÅ: – Folk sier Gud oftere enn de er klar over

Ble smågal

Moral, tro og urettferdighet. Hvordan ble de store spørsmålene så viktige for ham? Han vet ikke, men trekker fram opplevelsen av å flytte fra Hallingdal til Oslo.

– Byfolket lurte på hvordan det var å bo på bygda. Jeg husker jeg begynte å juge fordi jeg ble provosert av uvitenheten deres. Sa at folk drev og lå med hverandre i rundkjøringene, at det var en nødvendig innvielsesrite. Så trodde de på det, da. Og da ble jeg jo bare enda mer skuffet.

– Jeg kan fortsatt kjenne på det samme fysiske sinnet, blant annet når jeg hører om ting som skjer med barn.

Kanskje forsterket det aversjonen han har mot å dømme andre i dag. Østli avskyr sjablonger. Nye måter å angripe virkeligheten på har blitt en drivkraft for å skrive:

– Når jeg vet at noe bryter med folks oppfatning, blir jeg veldig beruset. Det er kanskje litt barnslig, men det å finne smarte ting som rokker ved folks virkelighetsbilde gjør meg glad. Da brenner det i meg.

LES OGSÅ: – Jeg har arr ingen andre vil forstå

Å oppdage at en av barndomskompisene ble mobbet ble også skjellsettende. Raseriet som veltet i ham sitter fortsatt i kroppen.

– Jeg kan fortsatt kjenne på det samme fysiske sinnet, blant annet når jeg hører om ting som skjer med barn. Tanken om at «dette må ryddes opp i». De som er sterke skal ikke få lov. Det er slike saker som kan få meg til å jobbe ubetalt overtid utover natten. Jeg blir litt smågal av det.

Mistet gløden

En av Østlis siste artikkelserier for Aftenposten handlet om uretten som skjedde 22. juli 2011. I elleve uker fulgte han rettssaken. Den siste uken kastet han opp hver dag.

Høsten etter rettssaken var han grå.

– Jeg var en skygge av meg selv, helt flat. Jeg lo ikke, brant ikke for noe.

Parallelt med rettssaken hadde han og familien flyttet, og fått barn nummer tre. Så døde bestefaren, kona ble sykmeldt og sengeliggende av ryggskade. Østli var hjemme på kontantstøtte, med «tre barn og en pasient».

– Tilslutt var det bare å ta et grep. Da e-posten om sluttpakke i Aftenposten kom, tenkte jeg bare «dette må jeg gjøre». Men jeg trengte noe å samle meg om - en katedral som kunne gi meg glød.

Katedralen ble Harvest - Man and Nature, som han startet med tre skrivende kompiser.

– Det er som om jeg er Askeladden, og alt jeg finner er Vakttårnet og Jehovas vitner.

Å være nettgründer i en tid der selv ikke mediehusene har lært å tjene penger digitalt, er hardt. Like­ fullt: Oppmerksomheten rundt Harvest har vært enorm.

– Vi vet hva vi vil få til, og tør å satse. På Harvest ser vi hungeren etter å diskutere eksistensielle spørsmål. Våre mest leste tekster er nesten bare om eksistensielle temaer. De samme er de mest ­hatede, forteller Østli.

LES OGSÅ: Nina Jensen tok et valg om å vie livet til noe større enn seg selv

Del av noe grenseløst stort

Kreftene har vendt tilbake. Energien kommer av å jobbe i motvind. Og gjennom naturen.

Når Østli skuer utover et fiskevann blir sinnet renset. I de rette sammenhenger kan naturen gi ham frysninger nedover ryggen. Som da han og kona løp i regnværet på Sognsvann dagen før. Eller da han leste om en fysiker som skrev at det inni atomene våre er stjernestøv - muligens helt tilbake fra Big Bang.

– Sånne sammenhenger kan bli veldig store for meg på det rette øyeblikket. Da svulmer det opp inni meg. Jeg kjenner meg del av noe grenseløst stort.

Noe større, som i å kjenne seg som en del av naturen?

– Ja, men ikke som i å sitte og se på skogen. Mer som en del av universet, sier han.

Askeladden

Nesten nede på parkeringsplassen i Maridalen, stopper Østli opp på stien. Han plukker opp en laminert papirlapp fra bakken: «Har noen fortalt deg at Gud elsker deg, og har en fantastisk plan for ditt liv?»

Kjetil Østli smiler.

– Det er som om jeg er Askeladden, og alt jeg finner er Vakttårnet og Jehovas vitner, sier han - og forsvinner ut av Maridalen.

Portrettet sto først på trykk i Vårt Land 2. august 2014.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro