«Glad i deg også mamma»

Akkurat da Nina Finanger tenkte at sønnen hennes hadde funnet retningen i livet, mistet han livet.

Eksistens

9. mai 2015: Det er avslutning på Rødde folkehøgskole ved Trondheim. Stian Finanger (19) er en av elevene. Nå skal han hjem til Nittedal.

Mamma Nina kjører nordover for å hente sønnen sin. Med i bilen er også hennes eks, pappaen til Stian, og storebror Joakim.

Møtet med Stian er verdt den lange bilturen. Den skoletrøtte tenåringen som dro oppover fordi han måtte ha en pause fra videregående, lyser av glede når han møter familien sin. Han sier han har hatt sitt beste år ever.

I bilen på vei nedover bobler han over av drømmer og planer. Han forteller hvor motivert han er for å fullføre videregående, fordi han har så lyst til å komme inn på animasjonslinjen ved Høgskolen i Volda.

Foreldrene til Stian veksler blikk. De er glade og takknemlige.

En forkjølelse

Etter en uke hjemme i Nittedal blir Stian forkjølet. I starten virker det ikke som det er noe å bry seg om. Han er ikke sengeliggende.

Men da han heller ikke blir bedre etter noen dager, velger mamma å bestille time hos legen 20. mai.

Den morgenen er Stian så dårlig at han ikke vil ut av senga. Han ber mamma kansellere avtalen. Hun gjør det motsatte. Hun tar fri fra jobben og kjører ham til legen. Hun har aldri sett ham i så dårlig form før.

Legen synes at symptomene er diffuse. Hun sender Stian videre til sykehuset. Der sitter Nina og venter hele dagen mens Stian blir undersøkt. Hun får også pappaen til Stian til å komme.

Sent på kvelden får de beskjed om at Stian må overnatte. De oppfordres til å dra hjem og sove.

«Kom heller tilbake i morgen tidlig, da kan dere sikkert ta med Stian hjem igjen», får de høre.

Siste ord

Nina klemmer Stian godnatt og sier at han ikke må være redd. Hun lover å komme tilbake. Før hun drar, ber hun pleierne om å sjekke ham jevnlig. Hun vet at han ikke er typen til å dra i snoren når han trenger hjelp.

Før hun går til sengs hjemme i leiligheten sin, sender Nina følgende tekstmelding til sønnen sin:

«God natta gutten min, veldig glad i deg».

Svaret kom raskt:

«Glad i deg også, mamma».

At dette skulle bli de siste ordene fra sønnen hennes, det ante hun ikke da hun la seg til å sove.

Brutalt funn

Tidlig neste morgen sender hun Stian en tekstmelding for å spørre om hun kan komme og hente ham. Han svarer ikke. Nina tenker at han bare sover. Så hun drar likevel.

På sykehuset blir hun møtt av en lege som sier at Stian er blitt drastisk dårligere i løpet av natten. De mistenker hjernehinnebetennelse.

---

Vendepunktet

  • • I denne serien forteller vi ­historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.
  • • I dag er det nøyaktig fem år siden sønnen til Nina Finanger døde helt uventet.
  • Navn: Nina Finanger
  • Alder: 56
  • Familie: Mor til Joakim (32), samboer med Thomas
  • Bosted: Longyearbyen
  • Yrke: Lønn- og personalleder i LNS Spitsbergen (bygg og anlegg)
  • Hobbyer: Fjellturer

---

Stians pappa og storebror kommer også til sykehuset. Etter noen timers venting kommer to leger mot den lille familien. Han som fører ordet – eller som skal til å føre ordet – begynner å gråte.

Da skjønner Nina at det er alvor:

– Det er ikke mulig å beskrive den følelsen av redsel som bygde seg opp i kroppen.

De blir fortalt at Stian er sendt til Rikshospitalet i luftambulanse. Der har de skannet hjernen hans. Funnet er brutalt. Det er ingen aktivitet.

Stian kommer ikke til å overleve.

Gikk i svart

Stemmen til Nina Finanger svikter når hun forteller om det som skjedde. Øynene fylles av tårer. Det blir noen pauser under intervjuet.

– Få timer tidligere tenkte jeg at jeg skulle hente ham. Så får vi beskjed om at han aldri kommer tilbake. Vi falt sammen alle tre. Dette var vi uforberedt på. Alt gikk i svart.

---

Meningitt

  • • Antallet tilfeller av hjernehinnebetennelse (meningitt) i Norge er fallende, etter at vaksine ble innført.
  • • På 1980-tallet var det om lag 300 tilfeller årlig. De siste årene har tallet vært rundt 20.
  • • Barn og unge rammes oftest. Kun en av fem tilfeller er over 25 år.
  • • Vanlige tegn på meningitt er høy feber, omtåket bevissthet, hodepine, nakkestivhet, kvalme og kramper.

---

Legene ventet med å stille dødsdiagnosen til det var gått 24 timer. Det var prosedyren.
22. mai for fem år siden ble 19 år gamle Stian Finanger erklært død.

– Vi fikk tilbud om å snakke med en prest der på sykehuset. Det gjorde vi. Det var en fin samtale. Jeg husker han var flink til å snakke om døden. Ingen familie har lyst til å snakke om det. Han hjalp oss i gang.

– Finnes det noen Gud når sånt skjer?

– Stian spurte meg flere ganger: «Tror du på Gud, mamma?» Jeg pleide å si at «det vet jeg ikke». Jeg lot det stå åpent. Men når sånt som dette skjer, føles det jo som om Gud ikke finnes. Så jeg tror egentlig ikke det. Jeg ser ikke på meg selv som en personlig kristen, selv om jeg alltid har gått i kirker. Der tenner jeg lys og mediterer.

En siste takk

Ikke en av de 400 plassene i Nittedal kirke står ledige når Stian Finanger begraves. Mamma har skrevet en tekst hun har lyst til å framføre i kirken, men hun makter det ikke. Hun ber presten lese den for henne:

«Kjære Stian, gode varme, snille, morsomme gutten vår. Ord kan ikke beskrive hvor mye vi savner deg. De vakre, uttrykksfulle, skøyeraktige øynene dine og det lure smilet vil alltid være med meg videre. Du var en fantastisk omsorgsfull og varm gutt som brydde deg mye om alle dine nærmeste, og de flotte vennene dine beskriver deg som verdens beste venn. Det gir meg trøst i denne tunge stunden.

Å finne den nødvendige styrke til å leve videre blir vanskelig, men jeg lover deg at vi skal gjøre det vi kan for å fortsette et godt liv, selv uten deg. Jeg vet at det var det eneste du ville ønsket.

Tusen takk for at jeg fikk være mammaen din».

Den enkle utveien

I 1980 var antallet hjernehinnebetennelser i Norge omtrent 15 ganger høyere enn det er i dag. Vaksine mot sykdommen antas å være en viktig forklaring på nedgangen.

Stian Finanger var ikke vaksinert mot hjernehinnebetennelse. Da klassen hans på videregående fikk tilbud om vaksine, var det opp til elevene om de ville si ja eller nei. De fikk selv ansvar for å varsle foreldrene.

– Stian var redd for sprøyter, så han tok den enkleste utveien. Hadde han varslet meg, hadde jeg tvunget ham til å ta vaksinen. Jeg mener det er helt feil at hjemmene ikke blir informert om noe som er så viktig, fastslår Nina Finanger.

– Hadde du noen gang tenkt at noe sånt kunne skje med sønnen din?

– Nei, dette kom som lyn fra klar himmel. Jeg hadde vært bekymret for at han var skoletrøtt, men dette var noe helt annet. Stian var sjelden syk, han var svært forsiktig med alkohol og han gikk på en kristen folkehøyskole. Mens andre foreldre kanskje bekymret seg for at tenåringene deres festet, så var jeg nesten mer bekymret for at han sjelden dro på fest.

Mer uredd

Nina Finanger er glad for at sønnen hennes blomstret opp det siste året før han døde. Men dette gjør henne trist også. Det var en lys framtid som ble avlyst.

– Stian fikk ikke forfulgt drømmene sine. Det er vondt å vite. Jeg tenker at det minste jeg kan gjøre selv, er å følge mine egne drømmer. Jeg prøver å ikke utsette ting. Og jeg forsøker å være glad når jeg kan, for plutselig kan situasjonen endre seg.

– Er du blitt mer bekymret?

– Jeg er vel heller blitt mer uredd. Jeg klarer ikke å være så bekymret, for det verste har jo allerede har skjedd.

– Lever du på en annen måte?

– Jeg fikk posttraumatisk stressyndrom. Ble ganske skjør. Så jeg måtte ha et roligere liv. Derfor flyttet jeg fra Nittedal til Svalbard. Der er det mindre kjas og mas. Jeg lever tettere på naturen og det store rommet. Det matcher ensomhetsfølelsen min.

«Når sånt som dette skjer, føles det jo som om Gud ikke finnes».

—   Nina Finanger

Et godt liv

Nina Finanger elsker å dra på topptur i nærområdet. Hun har også vært på Svalbards høyeste punkt, Newtontoppen på 2017 meter, en snøskuterreise fra Longyearbyen.

– Jeg må ha ro og stillhet. Jeg blir liten blant de mektige fjellene. Det gir meg perspektiv.
Nina har også fått ny samboer som deler hennes glede over å være i friluft. Hennes gjenværende sønn, Joakim, har også flyttet til Svalbard.

– Hender det at du sier noe til ham som du ikke ville sagt om Stian fortsatt var her?

– Jeg tror ikke det. Jeg har alltid sagt til de rundt meg at jeg er glad i dem. Heldigvis har jeg sluppet å tenke at jeg brant inne med ord jeg skulle sagt til Stian. Det gir meg ro.

– Og aksept?

– Ja, jeg har akseptert at jeg aldri ser Stian igjen. Ellers ville det vært vanskelig å gå videre. I alle fall om jeg ønsker meg et godt liv.

– Har du det?

– Nå har jeg det. Selv om sorgen fortsatt er der. Det er mange tunge dager. Men ja, jeg har et godt liv.

Ikke vent!

På gravstøtten til Stian Finanger har familien fått inngravert:

«De beste og vakreste ting i verden kan verken ses eller høres, de må kjennes i hjertet. Du vil alltid være i hjertene våre, Stian».

– Hvis noen andre som leser dette også har mistet en de har kjær, så vil jeg si at de må tillate seg selv å være glade. Det er så lett at man ikke gir seg selv lov til det. For da tenker man at man svikter den som er død. Men egentlig er det jo motsatt. Vi svikter de som er borte om vi ikke lar oss beruse av livet.

– Også midt i sorgen?

– Sorgen har vi med oss resten av livet. Derfor kan vi ikke utsette til etter sorgen med å være glade.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Eksistens