Han skulle bare sette ut båten. Det var siste gang Jonathan Colman gikk på egne bein

– Jeg liker ikke lenger å sove alene. For nå vet jeg det, at plutselig så dør man. Det skaper frykt.

Eksistens

23. juni 2013: Det er første feriedag i familien Colmans sommerhus ved Cape Cod på USAs østkyst. Jonathan har jobbet døgnet rundt den siste uka hjemme i Norge for å få alt klart til den etterlengtede sommerferien.

Familiefaren har aldri vært så sliten før. Men han tenker likevel at det er verdt det. Premien er den idyllen som venter de nærmeste ukene.

Blid og fornøyd våkner han søndag morgen. Kjenner at han har litt vondt i ryggen idet han svinger beina ut av senga. Tenker at det skyldes den lange flyreisen dagen før. Ubekymret spiser han frokost med familien mens de planlegger dagen.

Kollaps

Etter frokost bærer Jonathan kajakkene ned til vannet. Så er det båtens tur. Han får sin 22 fots skjærgårdsjeep ut på sjøen. Der prøver han å starte den. Men motoren er død.

Litt frustrert over dette – båten har nettopp vært til reparasjon – legger han seg ned og padler båten inn til land ved hjelp av en åre. Det kjennes merkelig tungt. Inne på brygga kollapser han.

Mer husker han ikke. Familien hans ringer etter ambulanse og får ham til sykehus. Barna sitter og spiller monopol da de blir hentet og kjørt samme sted. Overlegen møter dem i døra. Forklarer at hovedpulsåren har sprukket like ved hjertet. Sier at sitasjonen er så alvorlig at de må være forberedt på å ta farvel.

Legene «mister» Jonathan flere ganger. På det meste er han død i 12 minutter før gjenopplivingen lykkes. Helene kaster seg ned på gulvet i fortvilelse ettersom hun tror at hun har mistet mannen sin.

Kjemperedd

I tre lange måneder lå Jonathan Colman i kunstig koma. Samtidig ble han operert en rekke ganger både i USA og i Norge. Da han endelig våknet opp, skjønte han ingen ting:

– Det var rart og skummelt. Plutselig var det høst ute. Det luktet Norge. Jeg var totalt forvirret. Ble kjemperedd. Skjønte at noe var gått veldig galt, men ante ikke hva. Heldigvis var Helene der. Hun var mitt anker, da som alltid. Tålmodig gjentok hun for meg igjen og igjen hva som hadde skjedd: At jeg hadde overlevd noe jeg ikke skulle overlevd, at jeg var heldig, at jeg var trygg – og at alle elsket meg.

Stemmen skjelver når Jonathan forteller om hva Helene gjorde for ham i denne perioden. Kona snakket ham tilbake til virkeligheten.

Gradvis husket han ting han hadde drømt da han lå i koma. Spesielt dette marerittet: Han var på innsiden av et fly som lå under vann etter en krasjlanding.

Stengt inne sammen med ham var datteren Nora. Vannet presset på fra utsiden og han spente beina mot døren alt han kunne for å redde datteren sin fra å drukne.

LES OGSÅ: I Connecticuts dype skoger møtte Vårt Land den øverste lederen i Smiths venner. I sitt første intervju på 23 år snakker Kåre J. Smith ut om sekt-stempel, pengebeskyldninger, maktkamp og fornyelse. 

---

Jonathan Colman

  • • Alder: 49
  • • Bosted: Høvik
  • • Yrke: Økolog, førsteamanuensis ved Universitetet i Ås, daglig leder i Natur Restaurering AS og forsker ved Universitetet i Oslo.
  • • Familie: Gift med Helene, to barn og to barnebarn
  • • Hobbyer: Fiske, lese, lufte hunder og lage middag for mange gjester
  • • Aktuell: Var nylig med i programmet Datoen på NRK

---

Jeg satt ved en lakseelv. Holdt på å fryse i hjel. Da gråt jeg. Av lykke.

—   Jonathan Colman

Ble lam

I ettertid viser det seg at Jonathan mistet førligheten i beina samtidig som han drømte at han desperat brukte beina for å overleve. Oksygentilførselen til nervecellene i ryggraden sviktet, slik at han ble lam fra armene og ned.

– Da jeg forsto hva det innebar, tenkte jeg: Dette greier jeg. Jeg har vært så heldig, som har overlevd. Jeg har kone, barn og barnebarn. Det overgår alt. Jeg er verdens heldigste mann.

– Hvor hentet du denne styrken fra?

– Livet har lært meg at det er helt bortkastet å synes synd på seg selv. Jeg sier ikke at det er lett, men det blir faktisk enda verre hvis jeg er selvmedlidende. Ja, det ødelegger livet mitt. I stedet prøver jeg å smile. Det endrer ofte situasjonen til det bedre. Som når jeg mister noe på gulvet og ikke får tak i det. Jeg blir irritert, det innrømmer jeg. Men i stedet for å fortsette å være sur, velger jeg å le av det.

Forelsket

Amerikanske Jonathan traff norske Helene da hun var utvekslingsstudent i USA. I 1992 flyttet de til Norge, og han begynte å studere sosialantropologi på Blindern. Han forelsket seg like raskt i sitt nye land som han hadde forelsket seg i den norske jenta.

– Jeg hadde drømt om naturen i Alaska, men det jeg opplevde i Norge overgikk drømmene mine. Jeg elsket å være i fjellet og på sjøen, det var som å komme til paradis.

Snart sju år etter ulykken som gjorde ham lam, blir Jonathan fortsatt veldig lidenskapelig i stemmen og blikket når han får snakke om naturen:

– Jeg har prøvd å vinne ting tilbake, det er en kamp jeg ikke er ferdig med. Jeg sliter jo når jeg vil ta barnebarna med ut i skogen og vise dem ting, slik jeg gjorde med barna mine. Men jeg vet at dersom jeg er tålmodig, vil de bli store nok til at de kan ta meg med.

– Hvordan er det å ta i mot hjelp?

– Ikke lett. Jeg vil ha minst mulig hjelp. Det er bra på en måte, for det er fint å være så selvstendig som mulig. Men å være på en flyreise med rullestol og ha aversjon mot å be om hjelp, det er ikke særlig lurt, har jeg oppdaget, ler Jonathan.

Nytt nivå

I vinter var han med i NRKs program Datoen, der kjente og ukjente personer som er født på samme dato deler livshistorien sin. Jonathan er født 31. mars 1970, samme dato som den norske skuespilleren Linn Skåber, som også var med i programmet. Om noen uker fyller de begge 50.

I programmet sier han at han er glad for at ulykken har hendt med ham og ikke noen andre:

– Det sier jeg fordi jeg er i stand til å takle det. Og det tror jeg de som kjenner meg er enige i.

– Hvordan har forholdet til dine nærmeste forandret seg?

– Helene og jeg var i en typisk familiesituasjon som mange kan kjenne seg igjen i. Vi var stressa i perioder og kunne være hissige i kommunikasjonen, selv om vi elsket hverandre. Etter ulykken har dette endret seg. Vi er mer oppmerksomme på hverandre enn før. Og vi er kommet nærmere hverandre. Det er som om det er et annet nivå av kjærlighet.

En glad gutt

Jonathan Colmans humør blir lagt merke til av omgivelsene. Vi møter flere kolleger på Blindern som uoppfordret påpeker at denne mannen har en spesiell energi. Han jobber i hundre prosent stilling, han er lidenskapelig opptatt av hobbyene sine – og han elsker å lage mat når han inviterer gjester.

«Han er så glad. Ja, han virker lykkelig», skriver datteren hans i en epost til Vårt Land.

– For å være ærlig, så tror jeg humøret mitt er ganske uforandret fra før ulykken. Jeg var en glad gutt før, og jeg er ikke blitt mindre glad. Men kona mi sier at jeg er blitt mildere og mer tålmodig. Jeg er nok blitt nødt til å lære meg å vente.

– Hvordan lærer man seg en sånn type aksept?

– Jeg er så glad for at dette skjedde uten at noen hadde skyld i det. Ingen kan klandres, verken jeg selv eller andre. Det skyldes ikke livsstil, sier legene. Det er fint å vite. Da er det ikke noen vits i å være sint eller bitter.

– Ikke på Gud heller?

– Nei, Gud har jeg ikke noe forhold til. Men jeg har respekt for de som har det.

Redd for å dø

Da hovedpulsåren til Jonathan Colman sprakk, skjedde det helt ut av det blå. Men i ettertid har han tenkt på at han hadde hatt smerter i nyrene lenge, uten at legene forsto hva det kom av.

– Jeg fikk en skade som jeg aldri hadde hørt om. Det har gitt meg en ny forståelse av hvor fort ting kan snu. Jeg er blitt redd for å dø. Jeg liker ikke lenger å sove alene. For nå vet jeg det, at plutselig så dør man. Det skaper frykt.

– Hva savner du mest?

– Jeg savner veldig å kunne fiske som før. Jeg har egen båt, men kan ikke være alene i båten lenger. Og så savner jeg å gå i vannkanten.
Jonathan forteller om da han var på Island i 2018. Det var første gang han var alene i naturen etter ulykken:

– Jeg satt ved en lakseelv. Det var storm, jeg var gjennomvåt av regn og holdt på å fryse i hjel. Da gråt jeg. Av lykke.

Identitet

Selv om Jonathan Colman sitter i rullestol, liker han ikke å tenke på seg selv som rullestolbruker:

– Kanskje er det teit å si, men selv om jeg bruker rullestol, er det ikke den jeg ER. Det er ikke identiteten min. Den er mye bredere. Selv glemmer jeg ofte at jeg sitter i denne stolen.

– Hva har lammelsen gjort med frihetsfølelsen din?

– Den er blitt betydelig begrenset. Uansett hvor jeg skal, må alt planlegges i detalj. Jeg kan ikke ta ting på hælen slik jeg kunne før. Jeg er fysisk fanget av begrensinger, men mentalt er jeg likevel like fri som før. Alle har jo sine utfordringer i livet, selv om de ikke er like synlige som de er for oss som sitter i rullestol.

For Jonathan er det til stor hjelp at han har Django, en strihåret vorsteh som er opptrent til å være hjelpehund. Når Jonathan skal ut på sin daglige tur ned til sjøkanten, tar han sele på Django slik at hunden kan trekke rullestolen i motbakkene.

Lykkelig

I neste måned fyller Jonathan Colman femti år. Det er en merkedag for de fleste. Også for ham:

– Jeg er veldig glad jeg har levd så lenge. Jeg er så takknemlig over å få være med fortsatt.

– Er det for mange av oss som tar god helse for gitt?

– Min kone mener det. Jeg tenker ikke over det i samme grad. Den gang jeg kunne gå og jogge, hendte det rett som det var at jeg klaget over vondt i knærne, ler Jonathan. Og fortsetter:

– Jeg opplever at det er en kontinuitet i hvem jeg er. Før ulykken var jeg forsker, foreleser, fritidsfisker og glad i å lage mat. Det er jeg fremdeles. Jeg er fremdeles pappa og ektefelle – og i tillegg er jeg blitt bestefar.

– Når kjenner du deg rik?

– Når jeg er med venner og familie. Jeg er fullstendig avhengig av dem. Og så elsker jeg å være i naturen. Det har alltid gjort meg lykkelig.

LES MER:

• Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

• Da morfar ble dødssyk, skjønte moren at sønnens verden snart ville revne

• Mannen hennes tok på seg joggeskoene, løp ut og kom aldri tilbake. Karen Marie Berg venter på at lettheten i livet skal vende tilbake

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens