Stillheten i et bilde

I en støyende verden kan et fotografi av en 5.000 år gammel steinfigur være akkurat det du trenger.

Eksistens

Lys og luftig orden hersker bak det store inngangspartiet til det som en gang var et travelt bilverksted. Her, i en sidegate i Oslo, bort fra trikkestøy og menneskevrimmel, skjuler det seg en liten lunge for slitne øyne og ører: Et kunstgalleri.

Helt tyst er det forresten ikke. Praten fra det åpne kontoret fyller rommet i en jevn dur. Lyden understreker på et vis følelsen av stillhet i mange av de utstilte fotografiene til kunstneren Bjarne Bare. Som i det fredelige blikket til en rødsprengt mann i racerbil helt innerst i lokalet.

– Han var i ferd med å starte et billøp, og virket nervøs og svett. Stedet var ekstremt bråkete, men da jeg løp fram på bilbanen, skjedde det noe mellom oss. Det er en utrolig ro i det blikket, forteller Bare.

Utenfor tiden

Bjarne Bare har lett etter motiver som kan si noe om tid, bevegelse og stillstand. Nå møter han oss i utstillingen på OSL Contemporary for å snakke om stillhet i egne fotografier og i billedkunsten ellers.

– Stillhet er en grunnleggende egenskap ved et bilde. Med fotografiet har du mulighet til å stoppe tiden. For meg er det en styrke.

– Hvordan vil du knytte stillhet til tid?  

– Gjennom å vise det motsatte av tid, åpner det seg et rom for å tenke over tiden. Det er her stillheten kommer inn. Du fryser tiden og reflekterer på den måten over tiden som går.

Her ligger kanskje noe av bildekunstens hemmelighet. Mens lyd og musikk er avhengig av tid og fremdrift, er bildet mer en øyeblikkskunst. Fotografiene i utstillingen er øyeblikk løsrevet fra tiden de var del av, og fra støy og bevegelse i omgivelsene. Samtidig viser de tid som har vært, glimt av situasjoner som en gang var en del av tiden.

– Jeg liker at bildet skaper et rom. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det et vakuum, men et rom for fordypning, bort fra det hverdagslige. Vi kan gjenskape steder og situasjoner når vi ser på et bilde, ut fra våre egne erfaringer, sier Bare.

Uttørket landskap

Hvis fotografiet er fryst tid, er utstillingens eneste landskapsbilde kanskje en allegori over dette. Fotografiet viser et uttørket elveleie i Death Valley i California, et av verdens varmeste steder.

– Her har det en gang vært bevegelse. Du ser det tydelig i bunnen av bildet, med elven som har rent gjennom landskapet. Så har det bare stoppet helt opp. Egentlig på grunn av noe som har gått galt – i alle fall en endring, forklarer Bare.

---

Eksistens: Visuell stillhet

  • Sist fredag jaktet vi på stillhet hos støymusikere.
  • I dag: Hva er stillhet i bilde og galleri?
  • Vi ser på begrepet stillhet gjennom billedkunsten, nærmere bestemt fotografiet.

---

På den ene siden handler bildet om global oppvarming, klimaendringer og konsekvenser av menneskenes kollektive handlinger. Samtidig er det noe tiltalende i de gule, buktende steinformasjonene og den mørke linjen der elven har rent. En harmoni.

– Det ser ut som at det var et stille sted å være på også?

– Veldig stille.

Skjerpe sansene

Når Bjarne Bare leter etter motiver, vil han helst ha det stille rundt seg. Fravær av støy skjerper oppmerksomheten om de «litt rare tingene» som kan bli et bilde.

Vi beveger oss bort til et gatemotiv galleriets inngangsparti. Her er solen i ferd med å bryte inn og lyse opp en hvit husvegg med en tildekket gjenstand lent inntil. Midt på veggen er et mørkt vindu med gardinene trukket for.

Solen skaper bevegelse i den ellers litt forsteinede scenen. Slike kontraster mellom fart og stillstand er det mange av i denne utstillingen: En ung jente i en røff motorsykkeljakke vendt bort i en meditativ stilling, eller et utkjørt dekk forsiktig lent mot en søyle.

Jeg liker at bildet skaper et rom. Et rom for fordypning, bort fra det hverdagslige.

—   Bjarne Bare

Gatebildet med sol og skygge er tatt en stille formiddag.

– Jeg pleier ofte å fotografere på hverdager, på tidlig formiddag når folk er på jobb og det er stille i gatene. Jeg må ha tid til å konsentrere meg, og jeg må gå alene, forteller Bare.

Ro og stillhet finner han også i gallerier rundt om i storbyene.

Organisert stillhet

Museer og gallerier er i utgangspunktet stille steder hvor det er meningen at man skal betrakte mesterverk i ro og mak. Tidlig i det 20. århundre ble det hvite, ryddige utstillingsrommet – den hvite kuben – standard måte å vise kunst på. Galleriet skulle være et nøytralt rom, fritt for distraksjon. Et sted for fordypning – og selvsagt også salg, men det er en annen historie.

For mange er terskelen for å gå inn i et galleri litt for høy, mener Bare.

– Jeg reiser mye. Når jeg kommer til byer i utlandet, er det å besøke gallerier ofte et høydepunkt. Der får jeg en pause fra omverdenen.

I motsetning til galleriet er de populære museene ofte smekkfulle. Bjarne Bare var nylig på det nyoppussede Museum of Modern Art (Moma) i New York. Han gikk i tog.

– Da blir det veldig vanskelig å se kunst. Samtidig kan jeg oppsøke folketomme gallerier og oppleve fantastiske kunstverk. Jeg kan være alene, og det er gratis å gå inn.

Marmor og digitalisering

Vi har allerede slått fast at bilder i seg selv er stille. De lager ikke lyd, og det viser øyeblikk løsrevet fra tiden. Samtidig er noen bilder visuelt sett mer stille og fredelige enn andre. De kan vise mennesketomme landskap eller gater. Eller de kan ha en harmonisk oppbygning som er god å se på.

To av fotografiene kan tjene som eksempel på visuell harmoni på den ene siden og visuell støy på den andre. Til venstre et moderne reklameskilt som Bare har gått tett innpå. Til høyre en gammel, klassisk frise i marmor.

Førstnevnte viser masse prikker, noen av dem lysende. Prikkene følger hverandre på linje, men det finnes ikke noe klart punkt å hvile øynene på.

Marmorfrisen er på sin side velkomponert, med vakre kropper og harmoniske linjer.

Etter hvert blir den tredimensjonale effekten i frisen mer fremtredende. Bare forklarer at han ville prøve å gjenskape følelsen av marmor.

---

Bjarne Bare

  • Norsk kunstner født i 1985 i Poznan i Polen. Bor og arbeider i Los Angeles.
  • Aktuell med utstillingen «Breathing, Together» på OSL Contemporary.
  • Har stilt ut på museer og gallerier som Henie Onstad Kunstsenter, Lillehammer Kunstmuseum, Preus Museum, Sørlandets Kunstmuseum og UCLA Broad Art Center.
  • Debuterte på Høstutstillingen i 2008 og etablerte Melk galleri i Oslo i 2009.

---

– I frisen er det også bevegelse, men det er likevel fryst og sånn sett stille. Det andre bildet ser du ikke helt hva er. Man får følelsen av at en eller annen beskjed flyr forbi.

For kunstneren representerer de to motivene samme flate bildespråk, bare med svært lang avstand i tid. Det ene er førfotografisk, det andre tilhører nåtiden.

Tingenes tale

Rett overfor den svette racerbilmannen henger et fotografi av en gåtefull steinfigur. Skulpturen er løsrevet fra tempelet den sannsynligvis en gang var del av og satt på et lite tablå. Den tilhører definitivt ikke nåtiden, men er likevel plassert der.

– Han her er 5.000 år gammel. Jeg fant ham på et arkeologisk museum i Mexico City, hvor det er tusenvis av slike. Det er noe med blikket og måten han er låst fast i denne stillingen på. Det ble et veldig fint symbol på tid. Tiden som har gått siden figuren ble til, sier Bare.

Noe entydig budskap finnes ikke i utrykket til den lille skulpturen. Sånn sett representerer han det motsatte av de raske utropstegnene vi er vant med fra sosiale medier.

– Er det andre ting å si om bildene dine når det gjelder stillhet?

– Jeg har vært opptatt av temaet tribologi, eller friksjonslære. Det er ofte forklart som menneskeskapte systemer i bevegelse. Friksjon oppstår kun i fart. Det er fort gjort å glemme at alle problemene vi har globalt i dag, politisk og religiøst, er systemer som krasjer. Hvis vi stopper opp og gir oss selv tid til å reflektere, går det an å løse ganske mye. Da trenger vi mer stillhet, tror jeg.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Eksistens