– Å få barn gir en mulighet til å fortape seg i noe

Silje Bekeng-Flemmen ville skrive noe som løftet fram det omsorgsarbeidet foreldre gjør. Men er det ikke egoistisk å få barn i vår tid?

Eksistens

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Jeg har ikke vært interessert i å skrive et pardrama, der barnet bare er et springbrett til den psykologiske konflikten. Jeg har vært mer interessert i det ideologiske og eksistensielle rundt det å få barn, sier Silje Bekeng-Flemmen.

I 2018 skrev hun et essay i Klassekampen, der hun etterlyste litteratur om det å få barn, som ikke enten var instrumentelle guidebøker til nybakte foreldre, eller nedtrykte bøker om fødselsdepresjon. «Hvor er de andre,» spurte hun: «De om yngelpleiens emosjonelle høyder og dybder, de fysiske endringene, overskridelsen, det håndfaste, tunge arbeidet og den mentale utfordringen og gleden det innebærer å bli to, for siden aldri riktig å bli bare én igjen.»

Så kom «barselbølgen» i fjor høst. Kjersti Annesdatter Skomsvold, Mikkel Bugge, Heidi Furre og Inger Bråtveit var bare noen av forfatterne som viet hele bøker til barseltiden. Dagbladet-kritiker Endre Ruset mente at det var en «tsunami av brystmelk» som traff bokmarkedet og skapte furore.

– Jeg kan nesten ikke forklare hvor provosert jeg ble av det. Jeg måtte sitte på Dagsnytt 18, fire måneder etter at datteren min var født, og forklare at det å føde ikke er middelklasseproblematikk, at de føder i arbeiderklassen også.

Nå har hun altså skrevet sin egen barselroman.

LES OGSÅ: Marie Aubert skriver om å være voksen, barnløs og misunnelig

Bjørnemamma i bur

I Velkommen til dyrehagen skildrer Bekeng-Flemmen den første tiden med barn. Hovedpersonen Lisa har alltid tenkt at hun aldri skal ha barn. Men så treffer hun en mann som anser det som en selvfølge, og plutselig er hun blitt tobarnsmor. Gjennom en fragmentarisk fortelling får man et innblikk i kaoset det er å sette et annet menneske til verden.

– Får man barn for sin egen skyld eller for barnets?

– Før man får det er det nok for ens egen skyld. Men når det først kommer forstår man at det er helt nytt, helt eget menneske. Og det er fantastisk at akkurat denne personen kom akkurat hit. Ikke at jeg tror på at sjelene driver og svever rundt fra før av, men det er sånn det oppleves. Så da tenker man nok mer på at alt er for barnet. Da finnes det ikke noe som bare er for egen del lenger.

Det å få barn er som å reise til dyrehagen, skriver hun, det er en tanke om at man skal «oppleve barnet». Men så er det også «frykten for at man ikke reiser dit som publikum, men som attraksjon». Tenk hvis det er vi som er dyra.

– Lisa er redd for å miste friheten. Kommer dette til å utradere meg, kommer jeg bare til å bli et dyr i et bur? Du får en mer konkret forståelse av deg selv som dyr når det vokser et menneske inni deg. Du kommer litt nærmere det biologiske og sårbare i en kropp. Hun er veldig redd for å reduseres til en bjørnemamma i et bur, som alle ser på.

Det er noe spektakulært ved den gravide kvinnen, mener Bekeng-Flemmen. Der mange kvinner er vant til å bli sett på, er det annerledes når man bærer et barn.

---

Eksistens: Fødsel

  • • For mange unge voksne er det å få barn forbundet både med selvrealisering, og med tanken om å oppgi en del av seg selv. Hva innebærer det egentlig å sette barn til verden – for en selv, for barnet og for verden?
  • • I fjor høst gikk debatten om «barselbølgen» i norsk litteratur, etter at Dagbladets kritiker Endre Ruset hevdet at det kom altfor mange bøker om å bli foreldre.
  • • Vi møter Silje Bekeng-Flemmen, som debuterer som forfatter med romanen Velkommen til dyrehagen, som handler om det å få barn i Norge i dag.

  • • I 2018 ble det i alt født 55 120 barn i Norge, en nedgang på 1500 fra 2017.
  • • I ca én av ti norske familier med barn er mor hjemmeværende i heltid.
  • • I tre av ti familier jobber mor deltid og far heltid.

---

– Du blir glodd på på en helt ny måte. Hvis du er ung kvinne er du jo vant til å bli glodd på, og Lisa i boka har hatt et delt forhold til det: Det er slitsomt, men samtidig er det også et slags kompliment og det har gitt henne en maktfølelse, i den forstand at hun kunne få menn til å gjøre det hun ville. Det er noe hun er litt avhengig av. Men så plutselig er hun bare en vaggende høne. Når hun mister det mannlige, begjærende blikket fratas hun makt. Hele kroppen signaliserer at hun er over i en helt annen del av livet, mens hodet kanskje henger etter.

LES OGSÅ: Tor Åge Bringsværd har skrevet bok om å bli gammel. Vi snakker med ham om alt mulig annet

Barnehageskepsis

– I boka gir du uttrykk for noen kanskje politisk ukorrekte følelser, som når hovedpersonen kjenner et ubehag ved å etterlate barn i barnehagen. Er litteraturen et fritt rom der man kan gi utløp for sånne følelser?

– Definitivt! Det eksisterer en voldsom enighet om at alle barn skal være i fulltids barnehage fra de er ett år, mens begge foreldre skal jobbe fulltid. Alle andre valg framstilles som bakstreverske. Denne måten å organisere familien på er helt ny, ble bestemt nærmest på dagen, og nå er det fullstendig konsensus om den. Jeg hadde lyst til å undersøke rommet for å være uenig, som jeg synes er ganske lite.

I boka sier Lisa at hun føler seg naken uten ungene, og snakker om «det tynne mammalaget som dekker kroppen min».

– Hvis du stiller deg kritisk til hvordan familielivet er strukturert i dag, med fulltids barnehage og fulltidsarbeidende foreldre, blir du oppfattet som veldig konservativ og gammeldags. Det går på tvers av den radikale venstresiden jeg tilhører.

Men betegnelsen «barselbølge» lar Bekeng-Flemmen seg altså provosere av.

– Hvert år kommer det ut 40 bøker om 2. verdenskrig, skrevet av menn, for menn. Det kommer ut 20 bøker om menn som isolerer seg i skogen og hogger ved, og 20 bøker om menn som drar tilbake til hjemstedet sitt etter at faren har dødd. Men det er jo ingen som snakker om noen menn som hogger tre i skogen-trend. Vi tar for gitt at alle disse bøkene har sin egen historie å fortelle.

Frihet til ansvar

– Er morsrollen noe man blir tildelt, eller har man mulighet til å skape den selv?

– Jeg synes det ligger ganske sterke føringer: det har det vel alltid har gjort, men i dag tror jeg det er mange føringer som ikke er synlige, fordi vi oppfatter Norge som såpass likestilt. Vi er liksom alle helt fristilte, autonome individer som svever fritt i kosmos, og det gjør det kanskje vanskeligere å se at vi fortsatt er bundet av sosiale føringer. For eksempel føringer som definerer hva en god mor er.

Jeg måtte sitte på Dagsnytt 18, fire måneder etter at datteren min var født, og forklare at de føder i arbeiderklassen også.

—   Silje Bekeng-Flemmen

– Hva er de føringene?

– En god mor i Norge i dag skal ville tilbake i fullt arbeid så fort som mulig etter fødselen, men likevel amme i minst ett år, og være 100 prosent dedikert til både barn og jobb. Hun skal fortsette å være «seg selv», hva enn det innebærer, hun skal «få kroppen sin tilbake» og begynne å trene like etter fødselen. Hun skal bake kake til skoleavslutningen, følge alle råd fra bøker om oppdragelse og aldri gi barna Polarbrød til middag – slik Lisa i boka gjør. Den gode moren skal nok i større grad enn tidligere være fullt og helt til stedet i en del veldig forskjellige roller samtidig. Og det er kanskje ikke så lett å leve opp til.

For Lisa i boka innebærer det å få barn at man utraderer seg selv, og at det å forandre seg er noe utvetydig dårlig. Hun tenker at feminisme betyr frihet fra ansvar, og at det å ta på seg ansvar dermed blir det motsatte av feminisme, og at man blir fanget.

– Men etter hvert opplever hun at ideen om å være seg selv blir forandret. Det ligger et paradoks her - hun har blitt en annen, samtidig som det ikke betyr at hun ikke er«seg selv». Selvforståelsen blir mer kompleks. Å la seg endres av det å få et barn betyr ikke at man har blitt en amøbe eller en tapt sak for samfunnet. Jeg tenker at det er en berikelse i det at et barn forskyver selvforståelsen vår. Det gir muligheten til å se seg selv som del av en større helhet, i stedet for bare å insistere på å være avsondret og alene.

– «Bare dumme kvinner har et ukomplisert forhold til det å få barn», tenker hovedpersonen din på et tidspunkt. Tror du det er en utbredt oppfatning?

Bekeng Flemmen drar på det.

– Hun tenker mye rart jeg ikke kan stå til ansvar for. Dette er vel noe hun tenker før hun får barn selv, mens hun fortsatt er en sånn kynisk Simone de Beauvoir-typen som bare vil være fri og røyke sigar. Hun både frykter og ser ned på mødre, og opplever et uoverskridelig gap mellom dem og seg selv, som jeg tror mange yngre kvinner kan oppleve. Jeg følte det i hvert fall sånn selv.

Barnet er håpet

– Boka fremstår som et politisk prosjekt du vil et helt konkret sted med. Hva er det for et sted?

– Et helt konkret sted håper jeg ikke det er. Men jeg ville skrive noe som løftet fram det omsorgsarbeidet som legges ned av mødre og fedre, hver dag, døgnet rundt. Det har en verdi som ikke tilkjennegis i verken politikken eller økonomi. De tradisjonelt mannlige, harde verdiene ligger fortsatt til grunn for hva som verdsettes, også ofte innenfor den feministiske diskursen. Jeg ville løfte fram det lille, myke, oppofrende, avhengige og sårbare livet. Og undersøke de rådende forestillingene om hvordan man skal leve, og spørre hvorfor vi er så enige om disse tingene, og hvilken ideologi som ligger bak.

– Er det problematisk å sette barn til den verden vi lever i nå, særlig hvis det, som mye tyder på, bare blir verre? Kan man rettferdiggjøre å lage enda et barn som skal ta opp plass, forsøple, forurense, ødelegge naturen?

– Det spørsmålet har jeg stilt meg selv også. Men jeg tenker at det jo er det eneste håpet vi har. At vi skal få barn i kjærlighet, og at det er det som stiller oss ansvarlig for framtiden. Hvis alle som tenker på klimaet slutter å få barn står vi jo bare igjen med alle de rabiate kapitalistene som oppdrar barna sine til å ture på som før. Å ha barn gjør det umulig å godta at alt bare skal bli verre – jeg trenger denne jorda i uoverskuelige framtid.

I boka er det å få barn omtalt som «en mulighet til å fortape seg i noe, forsvinne fra seg selv og bli del av noe større». Samtidig tenker Lisa også at det er noe egoistisk ved det å få barn.

– Før hun fikk barn tenkte Lisa at «det å være noens mamma først og fremst var en ekstravagant og slitsom måte å outsource sin egen selvopptatthet på». Lever vi i en selvopptatt kultur?

– Man kan sikkert se sånn på det. Men både de som får barn og de som velger å ikke få det blir kritisert for å være selvopptatte, så det er jo ingen vei ut av det. Lisa i boka sier på et tidspunkt at å få barn er å sende en pil inn i framtida. Er det en fin ting eller er det en forferdelig ting? Man er ansvarlig for barna sine, og barnebarna sine, og deres barn igjen, og så videre. Plutselig tenker man: Hva er det jeg har gjort?

– Men det gjør at man må tenke nytt om sin rolle i verden. Og forhåpentligvis ansporer det til ansvar og bevissthet.

Annonse
Annonse

Mer fra: Eksistens