Lærte­ å hvile da livet ­krasjet

En junimorgen i 2004: Siw Aduvill våknet med en ekkel hodepine. Hun tenkte: Jaja, den går vel bort i løpet av dagen.

Arbeidsoppgavene sto i kø, så hun hastet ut til bilen og vrengte ut på den smale veien i villastrøket hun bodde i. Da hun rundet gatehjørnet, var veien blokkert av en stor bil og en mann som sto midt i veien.
Hennes spontane reaksjon var å brøle ut av vinduet.

Mannen tok det med stoisk ro. Han sto bare rolig og betraktet henne.

Først da så hun at det var en bil fra renovasjonsetaten. Den kjørte rundt for å hente avfall. Faktisk også hennes eget søppel.

Det ble en aha-opplevelse. Der og da så Siw plutselig scenen utenfra. Sto det liv på spill? Var det derfor hun tente på alle pluggene?

Langt i fra. Hun var stressa fordi hun var sent ute til å undervise på et sirkus for barn.

Skamfull og klønete prøvde hun å si unnskyld til mannen. Så ventet hun den tiden det tok til veien var klar.

Hemmeligheter

Hodepinen gikk ikke bort. Etter­ åtte lange måneder hadde Siw fortsatt vondt i ­hodet. Hun innså at hun over lang tid hadde ­ignorert ­signaler som uro, konsentrasjons­problemer og søvnløshet.

Hun levde på høyt turtall. Hadde tusen ting på gang. Løp fra ett prosjekt til et annet. Var full av ideer og klarte ikke å si nei til tilbud og muligheter som kom hennes vei.

– Jeg var overstimulert og underrestituert, slik de fleste av oss er. Dårlig på begrensningens kunst, erkjenner Siw.

Hun har nå skrevet boka Hvile – alt vi vinner på å la være. Her forteller hun om sin jakt på hvilens hemmeligheter. Hun bruker sine erfaringer som yogainstruktør og hun viser til forskning for å ­dokumentere at hvile gjør oss rausere, mer kreative, empatiske og intelligente. Dessuten smaker vinen bedre og orgasmene blir lengre, hevder hun.

– Stress kommer ofte i veien for vår evne til å sanse og nyte. Det tror jeg de fleste av oss vet når vi tenker oss om.

---

Siw Aduvill

• Alder: 43
• Yrke: Yogalærer
• Familie: Samboer
• Bosted: Vålerenga i Oslo
• Hobbyer: Litteratur, ­musikk, gå i botanisk hage, være sammen med dyr
• Aktuell: Forfatter av boka Hvile, alt du vinner på å la være

---

Lave skuldre

Den 43 år gamle forfatteren ­mener at normaltilstanden vår burde være lave skuldre. Men det er ikke tilfellet for de fleste av oss. Tvert i mot er vi ofre for tidsklemma, kjøpepresset, prestasjonskulturen og aktivitetsjaget som preger samfunnet vi lever i.

Selv klarte ikke Siw å stoppe opp før hun krasjet helt. Tross hodepinen hun hadde, dro hun likevel på turné. Hun holdt en sirkusforestilling på Vestlandet da hun fikk et virus. Hun meldte seg syk og dro hjem. Sa til seg selv at dette ville bli en antibiotikakur på fem dager.

Der tok hun feil. Hun ble liggende i mange år. Var totalt utmattet.

– Det tok tid å forstå det. Dernest å akseptere det. Jeg ante ikke om dette ville vare livet ut. Jeg var fortsatt ung, ikke fylt 30. Min identitet var så sterkt knyttet til det å gjøre ting, jeg var konstant høy på min egen gjennomføringsevne. Så da jeg bare måtte hvile, ble det en identitetskrise for meg. Hvem er jeg nå?

---

Kronisk stress

• Mandag denne uka kom nyheten om at Verdens ­Helseorganisasjon anerkjenner utbrenthet som ­sykdom. Syndromet har i følge WHO tre karakteristika:
• • En følelse av utmattelse og energimangel.
• • Økt mental distanse til jobben.
• • Redusert profesjonell effektivitet.

---

Sansene våknet

Det normale for Siw i denne perioden var å ligge nesten hele døgnet. Kreftene var borte. Å handle mat ble et enormt prosjekt. Eller å dusje.

– Ettersom det var så lite jeg kunne gjøre, ­begynte jeg å jobbe med min egen indre dialog. For den kunne jeg gjøre noe med. Og jeg måtte gjøre det, ellers ville jeg blitt deprimert. Jeg tvang meg selv til å se alt jeg fortsatt hadde, selv om jeg hadde mistet så mye.

Da hennes ytre verden plutselig ble tatt fra henne,­ forsøkte Siw i stedet å utforske universet inni seg. For henne som var så utadvendt, var det en stor overgang.

– Jeg bruker ikke begrepet Gud, men jeg opp­daget vel at jeg har mer til felles med religiøse ­mennesker enn med ateister. Jeg kjente på at jeg var del av en sammenheng som var mye større enn meg selv, fylt av krefter som ligger bortenfor ordene. Da jeg ble tvunget til å slutte å jage utover, fant jeg gradvis fram til den roen, gleden og forankringen i meg selv som jeg ikke hadde før. Da travelheten slapp, var det som om en nummenhet forsvant og sansene mine våknet til liv.

Folkesykdom

Begrepet stress ble i 1936 introdusert for verden av den ungarsk-canadiske endokrinologen Hans Selye. Han forsket på soldater som ikke klarte å slå av sin alarmberedskap etter at krigen var over. Og han la merke til at de mekanismene han fant, faktisk gjaldt de fleste mennesker.

– Verdens helseorganisasjon mener i dag at stress er en folkesykdom. Nesten 80 prosent av de plagene folk kommer til fastlegen med, skyldes stress. Og bare ved å lese ordet stress i to setninger etter hverandre, vil mange føle seg mer stresset. Det er sånn nervesystemet vårt reagerer på negativ informasjon.

Derfor har Siw Aduvill heller valgt å skrive om hva vi kan vinne ved å hvile. Hun vil vise fram andre fortellinger om hvordan vi kan forme hverdagen, sove bedre, ha det mer gøy og bry oss mer om hverandre.

– Det finnes ikke ett organ i kroppen som ikke optimaliseres av søvn. Men hva er det vi gjør, mange av oss, når vi skal sove – eller hvile? Jo, vi tar fram mobilen for å bli stimulert, påpeker Aduvill.

Selv måtte hun gå på en smell for å lære å hvile. Og det var i en tid hvor nettet og sosiale medier var langt mindre til stede enn nå.

Så lenge vi doper oss på aktivitet, slipper vi å kjenne på den indre uroen som kommer når det blir stille rundt oss.

—   Siw Aduvill

Nedfallsfrukt

Som yogalærer er Siw Aduvill vant til å plukke opp det hun kaller nedfallsfrukter fra et samfunn som går på speed. De ramler inn hos henne, folk som er rammet av livskriser, enten det er skilsmisser eller utbrenthet. Mange har vært ledertyper, idrettsfolk, mennesker fulle av energi og viljestyrke. Plutselig skjønner de at de må lære seg å hvile.

– Etter en vanlig dag kan hodet føles som en T-banevogn i rushtiden i Tokyo, med egne innkastere hvis oppgave er å presse flest mulig inn i hver vogn. Når yoga er noe mange velger å holde på med, er det ikke bare for å kunne gå i spagat etter fylte femti; yoga-klassen blir en nødvendig landingssone i en heseblesende hverdag.

– Hvilke landingstips får de av deg?

– Du er ikke den første journalisten som ber meg komme med råd. «Har du ti tips for hvile?» spør ukebladene. Da blir jeg nølende. For jeg vil ikke lansere flere bud som pliktoppfyllende lesere vil prøve å skvise inn mellom alt det andre de gjør. Tvert i mot, jeg vil snu det på hodet: Vi må begynne med å luke bort ting, lære å si nei, begrense oss. Så ett råd kan du få: Skru av mobilen!

Indre uro

Polfareren Erling Kagge skriver et sted at «dersom du beveger deg for raskt, klarer du ikke å holde følge med deg selv». Siw Aduvill drar det enda lenger:

– De fleste av oss må nok stoppe helt opp for å finne veien hjem til oss selv og lande der. Mange prøver på det uten å klare det. En av årsakene kan være at den dialogen vi har med oss selv er for dømmende, slik at det ikke er noe godt miljø å hvile i.

I psykmagasinet.no skriver blogger Luna Christensen at «jeg er redd for å hvile, slappe av, senke skuldrene og la kroppen få den hvilen den trenger. Ikke fordi jeg ikke vil, jeg er totalt utslitt og trenger hvile... Men jeg er redd for hva som skjer hvis jeg lar meg få lov til å hvile. Kommer alle følelsene kastende over meg da?»

– Ofte er vi minst motivert for å hvile når vi faktisk trenger det mest. For så lenge vi doper oss på aktivitet, slipper vi å kjenne på den indre uroen som kommer når det blir stille rundt oss, påpeker Siw Aduvill.

Lær av kjæledyr

Selv om vi lever i et velferdssamfunn, mener Aduvill at måten det er organisert på – ikke ivaretar menneskene spesielt godt. Konsumkulturen lokker oss til å bli hvileløse forbrukere. Og den protestantiske arven forteller oss at vi skal slite før vi hviler.

– Samtlige av de artene vi deler kloden med er bedre til å forstå når de trenger å hvile enn oss. Tenk på det: Ethvert kjæledyr kan vise oss hvor enkelt det er å hvile. Og likevel klarer vi det ikke. Det er derfor jeg sier at det enkleste og vanskeligste av alt, det er å gjøre ingenting.