Det verste en mor kan oppleve. Nesten.

Telefonen ringte fra ukjent nummer. Aleksandra trodde det var reklame og svarte ikke. Så googlet hun. Og fikk sjokk.

Eksistens

Siste søndag i vinterferien: 24. februar 2019. Datoen har brent seg fast i minnet til Aleksandra Fredrikke Widuto. Det skulle vært en helt vanlig dag. Det ble ikke det.

Selv hadde hun kommet hjem til Oslo fra en spansk klatreferie på solrike Costa Blanca kvelden før. I ettertid beskriver hun det som å reise fra himmel til helvete.

Avtalen var at sønnen hennes, Oskar (15), skulle komme over til henne fra faren sin på kvelden.

Men først skulle han og kompisen Even feire 16-årsdagen til Evens kjæreste, Miranda.

Aleksandra brukte ventetiden hjemme i leiligheten til å planlegge sommerferien på Cuba med sin kjæreste, Morgan. Mens de satt i sofaen, ringte telefonen. Aleksandra sjekket displayet og trodde det var reklame. Hun lot den ringe.

For sikkerhets skyld googlet hun nummeret. Morgan klikket seg inn på en nettavis imens.

Sjokket traff dem samtidig:

«Ullevål Sykehus», opplyste 1881.

«Dødsulykke i tunellen på Filipstad», skrev VG.

– Da jeg ringte sykehuset, tenkte jeg at Oskar var død. Da jeg fikk beskjed om at han levde, men var livstruende skadet, ble jeg faktisk lettet, forteller mamma Aleksandra.

---

Eksistens: Vendepunktet

  • • Det begynte som en helt vanlig dag. Men noe skjedde – og livet ble aldri det samme igjen.
  • • I denne serien forteller vi historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.

---

Eksplosjon

Litt tidligere på kvelden: De tre tenåringene hadde en chill dag. De var hjemme hos Even og så en film, lo masse og hadde det gøy sammen. Så bestemte de seg for å ta en liten tur ut før de skulle tilbake og spise taco og bursdagskake.

De dro til Rufus fritidsklubb ved Filipstad, der de hadde hengt helt fra barneskolen. De kjente til tomta på andre siden av gjerdet. De hadde vært der og lekt. De hadde aldri sett noen advarsler om strømfare.

Som en del av et kunstprosjekt på skolen hadde Oskar tidligere i vinter tatt bilder av graffitien inne i tunellen. Flere fra klassen var sammen med ham da.

Denne gangen klatret de opp en stige fastmontert på et tog inne i tunellen. Oppe på toget må de ha kommet for nær noen ledninger som førte strøm. Ikke bare det, strømstyrken var 15.000 volt, mer enn 60 ganger sterkere enn i en vanlig stikkontakt.

Det var som en eksplosjon.

Miranda og Oskar ble kastet av toget og landet på gulvet tre meter lavere, mens det brant fra klær og hud. Oskar besvimte.

Da han kom til seg selv, hørte han Mirandas rop om hjelp. Deretter så han Even oppe på toget. Han så døende ut.

Oskar strevde med å komme seg på beina. Mobiliserte alt han hadde. Ville redde vennene sine. Møysommelig kom han seg ut av tunellen og ropte om hjelp. Forbipasserende ringte etter ambulanse. Redningsfolkene kom fort.

Men de klarte ikke å redde Even.

Midt i et mareritt

Miranda og Oskar har den siste måneden kjempet for livet på Haukeland Sykehus, der en brannskadeavdeling i verdensklasse får mye av æren for at de to fortsatt puster. De har vært gjennom en rekke operasjoner.

– Den første natten sov jeg ikke. Hver gang en bil saknet farten utenfor, tenkte jeg at det var en prest som kom for å gi meg dødsbudskapet. Det traff meg hvor fryktelig lite det er som skiller mellom liv og død, forteller Aleksandra.

Å nesten miste sønnen. Og så se ham lide og ha det så vondt. Det har tæret på henne:

– Jeg var så nær ved å miste alt jeg hadde. Det er det verste en mor kan oppleve. Nesten det verste. Som å være midt i et mareritt.

– Kunne du forestilt deg noe sånt?

– Ikke før jeg traff Morgan, som også har opplevd å miste en nær person i en tragisk ulykke for ett år siden. Da jeg ble kjent med ham, gikk det opp for meg at hva som helst kan skje med hvem som helst. Vi tenker jo så ofte at ulykker og sykdom er noe som rammer andre, ikke oss selv. Vi føler på en måte at vi er beskyttet. Men det er vi ikke. Livet er helt uforutsigbart.

Vis kjærlighet! 

Aleksandra Fredrikke Widuto beskriver den siste måneden som uvirkelig. Det er som om hun har vært med i en film. En surrealistisk en.

To andre pasienter har dødd mens Oskar og Aleksandra har vært på brannskadeavdelingen på Haukeland. For en mamma som døgn etter døgn har sittet og ventet, har tankene tatt nye veier.

– Jeg har aldri vært så nær døden tidligere, så dødsfallene ble for mye for meg. Jeg klarte ikke å sove på avdelingen etter det. Det ble for intenst. For mange sjeler i rommet.

– Hvordan kom du gjennom det?

– Som klatrer har jeg vært på mange ekspedisjoner. Jeg er vant med å være sliten, utmattet og redd. Dette kommer godt med nå. Jeg har også praktisert ashtanga yoga og meditasjon i nesten ti år, og det hjelper meg til å fokusere på pust og positive tanker. I tillegg har Morgan vært viktig. Han har jo vært gjennom mye av det samme selv. Det gjør at han kan forstå. Han har vært en fantastisk støtte.

– Tror du livet noen gang kan bli en vane igjen?

– Dette er et sånt vendepunkt som jeg tror det ikke er mulig å glemme. Det er en påminnelse om at vi må være takknemlige. For i løpet av noen sekunder kan vi miste det mest dyrebare vi har. Så ikke vent med å vise kjærlighet til de nærmeste og hele verden, plutselig kan det være for sent.

Aleksandra kjenner også på motstridende følelser:

– Jeg er så glad for at Oskar lever. Samtidig kjenner jeg på en stor sorg for at Even, bestevennen til Oskar, døde. Det gjør veldig vondt. Oskar bærer selvsagt også på den sorgen. Det å kjenne sorg og glede samtidig er en rar følelse, en følelse av dobbelthet.

—   Aleksandra Fredrikke Widuto

Bittert

De første 14 dagene etter ulykken lå Oskar i narkose. Da han våknet, var han bandasjert slik at han så ut som en mumie. Bare øyne og munn syntes. Aleksandra glemmer ikke øyeblikket.

– Han åpnet øynene. Så begynte kjeven å skjelve. Det første han sa var: «Hjelp vennen min! Hjelp vennen min!!» Ordene var de samme som han ropte da redningsfolkene kom. Det var som om han fortsatt var på ulykkesstedet, som om de to ukene etterpå var visket bort. Han var veldig, veldig redd.

– Er det bittert at den tunellen ikke var sperret av?

– Ja, selvsagt. De hadde gått i fritidsklubben på andre siden av gjerdet i mange år. Mange av ungdommene hadde vært inne på området gjentatte ganger. Gjerdet var lavt og hullete. Det er rart at ingen hadde gjort noe for å sperre av eller skilte. Hadde det stått «Adgang forbudt, livsfare!», ville de jo ikke gått inn. Det manglet også andre sikkerhetsmessige tiltak. Barn har jo ikke den samme evnen til å vurdere risiko som det voksne har. Klart det er bittert at uskyldige barn må lide for at voksne ikke har gjort jobben sin.

– Er du blitt en mer bekymret mor?

– Jeg tror ikke det. Bekymringer hjelper jo ikke. Men jeg føler meg veldig liten, sårbar og ydmyk. Jeg vet ikke om det var tilfeldigheter eller skjebne som gjorde at dette skjedde. Men uansett er det store krefter som vi mennesker ikke rår over. Og jeg tror at for Oskar vil denne opplevelsen være noe som gjør ham sterk etter hvert. Han er en smart og reflektert gutt.

Kroppens reaksjon

For et par uker siden var Aleksandra tilbake på ulykkesstedet sammen med mammaen til Even. De tente lys der. De holdt rundt hverandre. Gråt i hverandres armer.

– Det var en psykisk påkjenning. Men det var godt å få følelsene ut.

For å komme dit, måtte Aleksandra ta fly fra Bergen. På Gardermoen satte hun seg på flytoget. Hun var helt uforberedt på hva som så skjedde:

– Da toget kjørte inn i den første tunellen, kjente jeg bare hvordan hårene reiste seg på armene mine. Det var kroppens reaksjon. Det gikk ikke via hjernen. Tuneller og strøm vil jeg alltid forbinde med den tragiske ulykken.

Aleksandra skjelver også når hun forteller om det. Hun tar en pause. Så sier hun:

– Vi mennesker innbiller oss så lett at vi har kontroll. Men det stemmer ikke helt. Av og til oppstår det situasjoner som kan forandre livene våre for alltid.

—   Aleksandra Fredrikke Widuto

Lydspor 

Haukeland sykehus ligger ved foten av Ulriken. Aleksandra har gått de 550 høydemeterne opp til toppen en rekke ganger mens sønnen har vært til operasjoner og sårstell.

– Fjellet har vært mitt tilflukssted. Min terapi. Å slite i motbakkene har fått serotoninen til å sprute i hjernen min. Sammen med strimene av solskinn og den klare luften, har det vært en motgift mot sjokket etter ulykken.

På disse fjellturene har sangen «Lucky» av Aurora har gått på repeat inne i hodet hennes:

«And I feel the light for the very first time

Not anybody knows that I am lucky to be alive».

Og i Aleksandras versjon:

«..lucky that MY SON is alive».

Bane Nor: – Hjerteskjærende å høre

Bane Nors pressesjef Thor Erik Skarpen skriver følgende i et svar til Vårt Land etter å ha lest beskrivelsen av ulykken:

«Det er veldig vondt å høre denne historien og vi føler med dem som er rammet og deres nærmeste.

Det er politiet som kartlegger hendelsesforløpet og etterforsker saken, så dette er første gang vi hører de skaddes versjon av hendelsen. Det er hjerteskjærende å høre, rett og slett.

Det er også skummelt å høre at ungdommene i området ikke har vært klar over farene som er tilknyttet et jernbaneområde.

Det vi kan si om tunnelen er at den er en del av togparkeringsområdet på Filipstad og at den er i bruk til vending og parkering av tog. Siden tunnelen er i bruk, er det høyspent i kjøreledningen som ligger omtrent fem meter over bakken. Det er ikke spesielt for denne tunnelen, men gjelder hele det elektriske jernbanenettet.

Spørsmål om sikring vil vi komme tilbake til etter at etterforskning og granskning er avsluttet».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens