Hjernemysteriet

Skrent for skrent, sving for sving bukter den spinkle veien seg mot dalbunnen, ytterst i det forrevne havgapet på øya Skye. Landskapet er goldt, myrlendt og tynt bebodd; først fratok det oss mobildekningen, så GPS-signalene, og åpner seg nå bare langsomt og motstrebende i nedstigningen mot Talisker Bay. Her, på et skotsk herresete fra 1700-tallet, tenker og skriver og bor den verdenskjente hjerneforskeren og psykiateren Iain McGilchrist.

Dalen er et teppe av grønt mellom to furete, sivgule fjellrygger. Om man, som jeg, har vært forsunket i McGilchrists bok, er det ikke vanskelig å forestille seg fjellene som hver sin knudrete hjernehalvdel, og at det nå er i kløften mellom dem vi er i ferd med å ta oss ned. Ned i paradokset, ned i det som har oppslukt forskeren og filosofen i 30 år: Hvorfor i all verden har evolusjonen kløyvd menneskehjernen i to? Når én samlet klump antakelig ville gitt oss et atskillig kraftigere og mer intelligent organ? Og hvorfor, som han påviser i boken, er de to så radikalt forskjellige? I sin kjemi, i sine informasjonsbaner, i måten de ser verden på? Hvorfor holder de hverandre i sjakk?

Og sist, men ikke minst: Hva sier det umake paret om menneskenaturen? Og hvordan den i sin tur former sivilisasjonen?

Fordreid kart

I sitt boklige panorama, The Master and His Emissary fra 2009, begynner McGilchrist med å feie unna de pop-psykologiske sjablongene om hjernen fra 1970- og -80-tallet. De som kjekt plasserte logikken, språket og «det mannlige» i venstre hjernehalvdel, og følelser, intuisjon og annet «kvinnelig» i den høyre.  Vitenskapen til venstre, altså, som den dominante og mest intelligente. Til høyre, kunsten, som et tafatt, men fargerikt vedheng. Det er et grovt misvisende kart, påpeker McGilchrist, og det i en grad som har skremt seriøse forskere fra feltet i lange tider.

Kanskje er spørsmålet feil stilt, undret han. Kanskje det avgjørende ikke er hvilken side som tar seg av hva, men hvordan de to halvdelene forholder seg til verden. For begge er dypt involvert i det meste.

Så har den iherdige mannen, som først underviste i engelsk litteratur ved Oxford og så tok spranget over i medisin, psykiatri og hjerneforskning ved eliteinstitusjoner i England og USA, for alvor brettet opp ermene. Han spadde seg gjennom lag på lag av nevrovitenskap, psykologi, biokjemi og evolusjonsbiologi, for så å krysse de mer markante faggrensene og ta seg gjennom 2.500 år med europeisk idé-, kunst- og kulturhistorie. Etter 350.000 ord, forankret i 2.500 forskningsartikler og boklige kilder, lander han sin dristige tese: at Vesten av i dag – med sin sosiale fragmentering, sin fiksering ved teknologi, kontroll og nyttehensyn – er hva man får når en sivilisasjon ensidig hengir seg til venstrehjernens agenda: å erobre verden, bit for bit, detalj for detalj, uten hensyn til helheten. Trenden er selvforsterkende, mener han. Hjernen styrer ikke bare hva vi får øye på. Den formes også av det den ser.

---

The Master and His Emissary

• Bok av Iain McGilchrist om høyre og venstre hjernehalvdel og hvordan konflikten mellom hjernehalvdelene har betydning for hvordan den moderne verden forandrer seg.
• Utgitt på Yale University Press, 2009.

---

Kongen, kuppet

Han spisser dilemmaet slik: Den høyre hjernehalvdelen forstår verden helhetlig, dypt og prøvende. Evolusjonen har utvilsomt kronet den til konge. Men opplysningstiden og jakten på fremskrittet detroniserte kongen, og gjorde hans tjenestemann til sjef: Lupen, venstrehjernen, den som ifølge McGilchrist ikke egentlig forstår verden, men er en mester i presisjon, i å skjære ting løs fra sin kontekst, og så standardisere, katalogisere og manipulere dem. Det hele i jakt på nytte, lykke og rikdom.

Enda kortere sagt: Den høyre ser skogen, den venstre ser trær.

Begge typer oppmerksomhet er fundamentale for et menneskes liv i verden. Men de trenger å balanseres, påpeker han, og legger til: Når jakten på bitene får styre helheten, er man ille ute. Resultatet er, for eksempel, de tusen inngrep små som blir en krise stor – et klima i ulage, overfiske, rovhugst, sosial fragmentering, stigende digitalt og psykisk stress. Enøydheten kan avleses i den raske fremveksten av lidelser som schizofreni, autisme og anoreksi i moderne tid. Den brygger en epidemi av ensomhet, der relasjoner ofres for effektivitet og produktivitet. Man ser det, mener han, i et helsevesen som ikke ser pasienten, bare hofter og lunger, ting å fikse. Det er en kultur som mistror det faglige skjønnet til sine allmennleger, dommere, sosionomer og politimenn, og derfor underlegger dem stadig flere prosedyrer og kontrolloppgaver.

En slik sivilisasjon vil også – uvegerlig – avfeie gudstroen, eller gjøre den til en arena for fundamentalister, hevder McGilchrist: For hvordan skal en oppmerksomhet fiksert på detaljer, entydighet og nytte komme til rette med det som omfatter alt, og som til sin natur er «ubrukelig»?

På gløtt

Vi er nede nå, der veien butter, etter å ha fulgt den detaljerte veibeskrivelsen McGilchrist sendte oss. Vel inne snirkler jordveien seg gjennom tett krattskog, forbi nok et skilt, Private, og et par hundre meter videre, til nok en grind å åpne. I lysningen som nå melder seg, står et godseierhus i hvitt, vendt mot en herskapelig engelsk hage. Rause flater plen, kantet med snorrette hekker, brede blomsterbed og høyreiste, fremmedartede trær – et stykke malplassert aristokrati her ute, der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Men det gjør han. Alene. Ser oss virre litt på gårdsplassen utenfor en av de store stuene. Vinker oss inn hagedøra, og plirer vennlig mot oss over brillene før han hilser.

64-åringen setter seg til rette ved enden av et langt bord i mørkt tre, med hver sin stolrekke på langsidene. MacBooken er oppslått og en papirbunke klar, som forberedte han seg til å lede en usynlig, professoral kollokviegruppe denne januarformiddagen. Fra de fornemme møblene rundt bordet gløtter to gaupeaktige katter på øyelokkene. Det er Mauser og Luger, skarpe musejegere begge to, og oppkalt etter hver sin tyske våpenprodusent.

Inne i kjøkkenet bak ryggen hans begynner et veggur å slå, malmtungt og ljomende. Klokken er ti.

– Nå er det snart ti år siden boken kom ut. Opplever du at tesen din står seg? Er det noe du i dag ville ha strøket eller endret?

– Nei. Den har snarere styrket seg. Ingen har sagt: Du har bommet, dette er feil, hjernevitenskapelig sett. Og jeg skal ikke for et øyeblikk påstå at det var jeg som utløste trenden. Men siden 2009 er det gjort masse studier av dynamikken og samspillet mellom de to hjernehalvdelene. Til sammen utgjør disse funnene en overveldende bekreftelse på det jeg skrev. Jo visst debatteres vektingen, nyansene og fortolkningsrommet, sier McGilchrist. – Men ingen seriøs nevrolog vil i dag hevde at de to hjernehalvdelene ser verden på samme vis. Det er blitt bred enighet om at den enes oppmerksomhet er smal, den andres er bredere.

Applaus fra erkebiskopen

Det tok ham 20 år å skrive The Master and His Emissary – The Divided Brain and the Making of the Western World.
Etter responsen å dømme kan det ha vært investeringen verd. Anmeldere og fagkolleger har kalt boken et vekkerrop – epokegjørende, briljant, velskrevet, medrivende og «overveldende lærd». Andre feide verket til side, kalte det konspiratorisk, og mente McGilchrist var ute på latterlig tynn is.

Samtidig har store navn utenfor fagfeltet har latt seg begeistre. Rowan Williams, tidligere erkebiskop av Canterbury og overhode for verdens 85 millioner anglikanere, omtalte boken som «den viktigste jeg har lest det siste tiåret». Vil man ta en utskrift av all honnøren som listes opp på McGilchrists hjemmeside, sitter man snart med en bunke på 18 tekstsider. Det meste er signert med professortitler og desslike.

Jeg tror kirkefolk synes det er spennende med en «hjerne-fyr» som tenker utenfor nevrologiens firkanter.

—   Ian McGilchrist

– Det mest inspirerende for meg er likevel kanskje alle brevene og e-postene jeg fortsatt får. Der alt fra ­leger og psykiatere og arkitekter til ­ballettdansere og husmødre forteller om sine aha-opplevelser i lesningen. Ikke sjelden står det i emnefeltet: «Your book changed my life.» Noen omtaler den som ren terapi. Andre sier den har gjort det lettere å navigere på jobb og i nære relasjoner, andre igjen som om de har fått en sjette sans.

All viraken rundt boken, de mange forespørsl­ene om å tale og forelese, gjorde at han i 2011 sluttet som psykiater og i dag lever av skriving og foredragsvirksomhet. Ikke sjelden er det menigheter eller prestegrupper som ber ham komme. Blant annet har han to ganger holdt foredrag ved kirkelige konferanser i hovedkvarteret til den anglikanske kirke, Lambeth Palace i London. Også benediktinerne i Storbritannia, ved fader Christopher Jamison, har bidratt til å hente ham inn som foredragsholder.

– Jeg tror kirkefolk synes det er spennende med en «hjerne-fyr» som tenker utenfor nevrologiens firkanter, og langt inn på deres banehalvdel, sier han.

Tabloid, takk

– Men Iain McGilchrist, gardinen går nok fort ned for en del lesere når du tar for deg synapser, lateralisering og callostomi. Kan du gi oss tabloidversjonen? Går det for eksempel an å si noe om hva som har dominert din egen hjerne de siste 24 timene?

– Jeg skjønner hvor du vil, men dessverre. Du kan liksom ikke fange tingene i et såpass grovmasket nett. Hjernehalvdelene jobber så tett sammen i det hverdagslige, at en grenseoppgang på det nivået – nei, det leder bare til misforståelser. Det er når vi begynner å ta for oss verden i stort – hva det betyr å være et menneske, hvordan vi som individer og kultur relaterer til det vi har rundt oss her på jorden – det er da det virkelig blir avgjørende hvilken versjon vi legger størst vekt på.

– OK. Men hva med en annen vri: Du har disse to måtene å være i verden på. Hvis de var personer,­ hvordan ville du skildre dem?

Han ler, og slipper et sukk.

– Det første jeg må si, er at man må være litt lavmælt og diskré når man snakker om Mr. Left. I alle fall hvis han hører på. For han vet ikke at hans kunnskap om verden er smalt begrenset. Han vil kort og godt ikke vedkjenne seg sin avhengighet av den andre, Mr. Right.

– Gjelder det samme for Mr. Right?

– Nei, han ser ting med et vagere og mer omtrentlig blikk, og vet at han trenger den andres hjelp. Men tilbake til Mr. Left. Hans oppfatning av verden er at tingene best forstås fra delene og opp, om du skjønner. Disse delene skrur han så sammen, nokså mekanisk, og tenker: Nå utgjør de en helhet. Og i en maskin vil de kanskje det, men ikke i det meste ellers, som hos levende mennesker eller økosystemer. Ta blomsten, som du klipper fri fra stilken. Den lar seg ikke lime på igjen, bli en helhet, gjør den vel? ... Og så elsker vår mann her det som har en fasit. Han plages av det tvetydige, det uuttalte. Og av paradokser og innebygde motsetninger. Han skarpstiller detalj­ene, og elsker å sortere det han finner i ryddige kategorier, der individuelle forskjeller viskes ut. Og så er han dårlig på kroppsspråk, ansikts­uttrykk, stemmeleie og sånt.

– Og dermed kanskje på humor?

– Nettopp. Alt som er implisitt, kunst, musikk, religion og kjærlighet og religion, alt det der – og sex! – det som blir noe annet når det gjøres ­eksplisitt og forklares ... nei, det er ikke hans greie.
McGilchrist tar seg i det.

– Det vil si, Mr. Left er ikke uten følelser! Du har jo den pop-psykologiske oppfatningen av ham som kjølig rasjonell, og derfor mest pålitelig. Det er ikke riktig. Mr. Left er ikke spesielt pålitelig, egentlig, og han har det med å bli sint, følelsen sinne forvaltes tydeligst hos ham, og han blir hissig hvis noen utfordrer skråsikkerheten hans.

– En bedreviter, altså?

– Ja. Og glad i dogmer. Hans selvbilde er: Jeg har rett. Og han uttaler seg gjerne med stor overbevisning om ting han umulig kan vite noe om, slik han er utstyrt. Han sier ikke: Det vet jeg ikke. Da later han heller som om han vet.

– Hva mener du?

– Han er av typen som, når du spør ham om veien, og han ikke vet hva du snakker om eller hvor du bør gå, med stor overbevisning dikter opp en veibeskrivelse. Mr. Right, for nå å ta ham, er mer tentativ.

– Kan du forklare?

– Det vil si, mer prøvende og forsiktig, også når han vet hva han snakker om. Han ser helheten, og er derfor mer pålitelig, bedre forankret i virke-­ligheten. Høyre hjernehalvdel er også bedre i stand til å forstå hva noe betyr, sosialt sett, altså i lys av en relasjon. For eksempel mellom ektefeller, og mellom mennesker og andre skapninger. Stikk i strid med klisjeene står høyrehjernen for en større andel av vår IQ enn den venstre. Det ble nesten overtydelig i et forsøk der man undersøkte 128 pasienter som hadde vært IQ-testet før de ble skadet. Det var når høyre hjernehalvdel var skadet at IQ-skåren datt lengst ned.

Hjerneknagger

Samtidig som McGilchrist forsøker å forklare så enkelt som mulig, er han skeptisk til forskere og journalister som han mener henter farlig enkle konklusjoner ut av de fargerike hjerneportrettene fra fMRI-scannere. De samme­ folkene har det så med å lime så komplekse ­fenomener som forelskelser, Gud og spillegalskap til bestemte knagger i hjernen, «sånn, nå vet vi hvor det kommer fra».

Dette, som noen kaller nevromani, stempler han som en sterkt reduksjonistisk måte å forstå virkeligheten på. «Ja, ofte bidrar det bare til å flytte vår forståelse av slike ting ned på et mindre opplysende nivå», sier han.

– Hjerneforskerne aner ofte ikke at de i sin forskning står til halsen i filosofiske og verdimessige vurderinger. Disse farger konklusjonene deres, enten de liker det eller ikke. Det virker som de tror det finnes en verdi­nøytral plattform å operere på. Den finnes ikke! ... Hvilket samtidig ikke betyr at det ikke går an å prøve å være så objektiv som mulig.

En dyp intuisjon

– I det du skriver om blikket for helhet, for dybden og mysteriet, aner jeg en fortrolighet med kristen tro?

– Jeg hadde ikke noe sånt med meg hjemmefra, far var en nokså hardbarket rasjonalist, som utelukkende leste bøker­ om ­arkeologi. Mor kalte seg agnostiker. Verken far eller mor påvirket oss altså i religiøs retning. Men ved Winchester var det et aldeles skjønt middelalder­kapell, der vi var pålagt å delta i bønn og sang, hver dag. Særlig betatt ble jeg av skjønnheten i den arkaiske kirkemusikken fra renessansen,­ av liturgien og av salmene vi sang fra bønne­boken ... Det var ikke snakk om indoktrinering, jeg satt bare igjen med en dyp ­intuisjon av at dette kristne var sant og rett. Uten å kunne gjøre rede for hvorfor. I dag kan jeg vel si, blant annet i lys av forskningen min, at jeg var fascinert av et hele som var noe mer og noe helt annet enn summen av sine deler. Det var også i Winchester-tiden at jeg fikk en sterk følelse av at verden rundt meg langt fra er noe statisk, ikke-responderende, men noe som snakket til meg, som er en del av meg og som jeg er delaktig i – og som det er umulig å stille seg utenfor.

– Noe du er inni?

– Ja, sånn er det. Naturen er heller ikke – som i det problematiske ordet «miljø» – noe som bare omgir deg, men noe som ­føder deg, og som strømmer ­videre i deg. Vårt forhold til kosmos er gjensidig! Og så har vi det med å klippe ting ut av denne helheten, dra den inn under ­laboratorielampene. Dette­ ­endrer tingens natur, den blir noe annet.

Gjensidig forming

– Men, dr. McGilchrist, i boken utvider du så analysen fra å se på enkeltmenneskers hjerne, til å gjøre den gjeldende for en hel sivilisasjon? Hvor finner du dekning for dette spranget?

– Som jeg sa tidligere, gjelder det som et etablert utgangspunkt innen hjerneforskningen at de to hemisfærene tar verden inn på ulikt vis, den ene smalt, den andre bredt. Så tar filosofen i meg over, og sier: Hva slags blikk du ser verden med, gjør noe med hva du ser. Sett med høyre hjerne­halvdel er verden et annet fenomen. Det er ikke særlig kontroversielt.

Ingen har sagt: Du har bommet, dette er feil, hjernevitenskapelig sett.

—   Ian McGilchrist

Og dette blikket former altså verden, og formes av den, i en gjensidig formingsprosess, sier McGilchrist – inkludert de lange og dype prosessene som former mentaliteten i hele kulturer og sivilisasjoner.

I boken bruker han synet av et fjell som illustrasjon. Fjellet vil se ulikt alt etter hvilket ærend som styrer blikket. – En fjellfører vil se et landemerke, en gruve­direktør en mulighet til fortjeneste. En maler vil feste seg ved formasjonen og teksturene, en annen igjen vil se fjellet som helligsted og guders bolig. Det finnes intet «objektivt fjell» som kan skjelnes fra disse måtene å se på.

Han legger til: – Slik er det ­virkelig sant at vi, med våre hjerner,­ er medskapere!

Altså: Det han har gjort er å ta to nokså ukontroversielle innsikter fra henholdsvis nevrologi og filosofi og sette dem sammen til et større bilde.

– Både nevrologer og filosofer vil nok, fra hver sin kant, være skeptiske til dette spranget, sier han. – Men det er faktisk ikke mitt problem.

Et paradoks?

I andre halvdel av The Master saumfarer han 2.500 år med vestlig kultur­historie på jakt etter trekk som er typiske for de to «blikkenes» formende kraft. Gary Lachman i Los ­Angeles Times sammenfatter dette sveipet slik: De to tilnærmingene fant en god og fruktbar balanse i perioder som det førsokratiske Hellas, i renessansen og i romantikken på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Her utgjorde de et tidvis briljant samspill, der de gjensidig styrket hverandres bidrag til ­verden. De var hverandres «kreative opponenter» og la grunnen for en høykultur som respekterte grensene for hva verden kan avkreves av visshet og verdsatte det usagte og tvetydige.

Men etter romantikken vant venstrehjernen gradvis større terreng (at ordet «romantisk» har fått et drag av forakt over seg, hevdes å være et tegn på dette). Fremveksten av modernisme og postmodernisme har tært hardt på forestillingen om at det overhodet finnes noe utenfor det vi kan måle og gjengi, og det som står igjen av slikt, er underlagt strikse kontrollmekanismer. I dragkampen mellom de to måtene å se verden på, er McGilchrist redd den venstre i dag er blitt så dominerende at den får reprodusere seg selv – som i et speilkabinett – uten særlig ­korrektiv fra den høyre.

– Og så bruker du tusenvis av detaljorienterte, «venstrehjerneaktige» studier av hjernen for å slå fast tesen din. Er ikke det et paradoks?

– Jeg er ikke uvenner med venstre hjernehalvdel, den er et fantastisk redskap. Uten den ville jeg neppe vært i stand til å skrive boken, særlig siden så mye av språket forvaltes av den. Og å begynne boken med noe som lignet en åpenbaring av et rendyrket høyrehjerneunivers, det ville nok falt pladask. Det jeg forsøker å gjøre, er å begynne med noe de fleste vil gjenkjenne som rasjonelt og godt vitenskapelig forankret, for så å lede dem, steg for steg, langs en vei der det åpner seg et større landskap. Og så viser det seg, at når de slår følge, så oppdager de det samme som meg.

Handlingsrommet

– Om man så er enig med deg i at vi lever i en sivilisasjon dominert av ­venstrehjernens dagsorden ... Og du så viser at den er forankret i alles hjerner. Hva slags handlingsrom har vi da? Blir ikke dette veldig deterministisk, er det ikke ‘game over’ når ubalansen først har satt seg?

– I boken beskriver jeg tilstanden som å måtte ta seg frem i et speilkabinett, det er speil i vegger, gulv og tak. Utgangene kan være vanskelig å finne. Men de er der. Jeg tror utgangene viser seg for oss særlig når vi er ute i naturen, og når vi gjenoppdager de lange historiske linjene vi står i, og i båndene til Gud, eller om du ikke liker det ordet, i det minste et hellig kosmos. Disse relasjonene er fullstendig avgjørende for å kunne begynne å snu spillet.

– Når ting sitter i grunnstrukturene i hjernen, er vel handlingsrommet likevel nokså smått?

– Vi har alltid et valg, også rundt hvilken tagning av verden vi prioriterer. Jeg skjønner jo ellers hva du mener. Men tenk på Sovjetunionen bare få år før det kollapset. Hvem ville ha kunnet se for seg at noe sånt ville skje i vår levetid? Mye kan forandres ut fra tilsynelatende små angrepsflater, av både godt og vondt, sier han, og begynner å le ved assosiasjonen som følger: Tenk på Trump! Og Brexit! ... Og så har du fenomenet med ...

Han avbryter seg selv, og peker ut vinduet mot vest.

– Se det lyset! Solen mot fjellsiden. Skal vi ikke ta oss en tur ut? Når det er sånt vær her ute, da må man bare kaste seg ut i det.

Denne saken ble publisert i en lengre versjon i magasinet Strek nr. 1 /2018

Et dypt umake par

Boken til Iain McGilchrist byr på mange illustrasjoner av hvor forskjellig de to halvdelene «begår seg i verden». 

Psykiaterens samlede konklusjon er at høyre – med sin helhetsforståelse­ – åpenbart er eslet til mester, den venstre til tjener.

– Personer rammet av en skade på høyrehjernen vil typisk få svekket fornemmelsen av dybde, i både tid og rom. Mange av dem snakker om at verden rundt dem føles flat, at den er som et tapet de kan rive i stykker. Tilsvarende gjelder ­følelser, de kan miste tilgang på de dypere lagene i følelseslivet, bli irritable og slå om seg med håpløst flate vitser.

Også dybden i tidsfølelsen endres.

– En mann var i dusjen da et slag rammet høyrehjernen. Da begynte han plutselig å se hver enkelt dråpe, de liksom tøt ut av dusj­hodet en og en, som om de var frosset i tid, og rykkvis hang stille i lufta rundt ham. Det var som en film der noen ustanselig trykket på stopp og play, sier Iain McGilchrist.

Ulik vekt fasong

Også fysisk og kjemisk er de to halvdelene markant ulike. Den høyre er gjennomgående størst, det skiller bare tre–fire prosent, men forskjellen opptrer konsekvent. Nevronene har forskjellig form, og det er ulik kjemi som primært styrer dem – dopamin til venstre, noradrenalin til høyre, forklarer hjerneforskeren.

Mens venstre primært ser kroppen som en ansamling kroppsdeler, forvalter høyre helhetsbildet. Der venstre sier «jeg har en kropp», sier høyre «jeg er en kropp», den har et innenfraperspektiv, så å si.

Andre slående forskjeller: Venstresiden, som har en hovedrolle med hensyn til språk og tale, vil ha en tendens til å studere munnen til den som snakker. Høyrehjernen tolker det større bildet – hele ansiktet, mimikken, stemmeleie, hva som skjer i og rundt øynene.

Tilsvarende er venstre hemisfære «sjef» for de enkle rytmer, mens komplekse rytmer, det som swinger, kodes til høyre. Der ligger også hovedansvaret for sangen. Og i menneskets utviklingshistorie kom sangen trolig før det talte ordet, argumenterer McGilchrist i boken.

Slik fortsetter det: Venstre amygdala – kjemp-eller-flykt-organet i hjernen – spiller opp når man vinner en konkurranse. Taper man, er det i høyre amygdala det meste skjer.

Tolker «rose»

Venstre får gjerne oppgaven å tolke enkle symboler, som trafikklysets stans, vent og kjør. Høyre er sjef for den mer komplekse symboltolkningen, for eksempel av fenomenet «rose» – med sitt tilhørende vell av assosiasjoner, fra dufter og poesi til scener i teateret eller bygging av varemerker.

Ikke nok med det, sier Iain McGilchrist. Alle de viktigste områdene for IQ befinner seg i høyre hjernehalvdel (se nærmere omtale ellers i teksten).

Alle illustrasjoner: Bontomme