«Lov meg å bli glad igjen, mamma»

Åse Kringlebotns mareritt begynte i 2005. Datteren Ina på 21 var på visitt hjemme i Norge etter studier ved Operaakademiet i København og studietur med mye sol i Frankrike.

Normaliteten blir først brutt av Anders, Åses mann og Inas bonuspappa.

«Er den blitt litt større, den føflekken på halsen din?» spør han.

«Næhh», sier Ina.

«Jo», sier Anders. «Du må gå til hudlege før du drar tilbake!»

Etter noen milde protester gjorde Ina som hun hadde fått beskjed om. Føflekken ble raskt fjernet og legen sa at hun ikke måtte bekymre seg. Bare to av hundre opplever spredning, informerte han.

Gjorde karriere

Fem år passerte. Så ringte Ina fra København. Hun hadde fått en kul på halsen. På samme sted som føflekken var.

Raskt ble hun lagt inn for operasjon. Legene var bekymret. Ina var ferdig utdannet operasanger. Mimikk og stemme kunne bli skadet. Karrieren sto på spill. Kanskje livet også.

Men etter at 22 lymfekjertler var fjernet, sa legene igjen at dette nok skulle gå bra.

I fire nye år gjorde det også det. Ina ble engasjert ved Komische Oper i Berlin. Hun opptrådte som Eva i Mestersangerne og hadde hovedrollen i Ruzalka. Parallelt hold hun konserter i mange land, blant annet Kina og Russland. Karrieren holdt på å ta av. Og snart skulle hun bli mor.

Ina Kringlebotn var fire måneder på vei med Vilja da hun i september 2014 plutselig en kveld falt sammen og ble helt borte. Det bar rett på sykehus. Det viste seg at det var spredning av føflekkreften. Hun hadde flere svulster i hodet. De trykket på hjernen.

– Der og da følte jeg at jeg satt på et stupebrett i en orkan og bare klamret meg fast. Situasjonen var så desperat, forteller Åse.

Ustoppelig

For få dager siden gledet hun seg til å bli bestemor. Nå risikerte Åse å miste både datteren og barnet i magen.

Legene ønsket først å ta bort barnet for å kunne gi Ina optimal medisinering. Hun fikk moderne strålebehandling og klarte seg på minimalt med smertestillende, for hun ønsket så inderlig å bære fram barnet sitt. I uke 33 av svangerskapet ble Vilja hentet ut med keisersnitt. Det gikk bra.

Nå kunne Ina få alle tilgjengelige medisiner, også helt ny immunterapi. Men det viste seg at sykdommen var ustoppelig. Midt i juni fortalte legene at kreften hadde mutert og at det ikke var mer å gjøre.

Fem dager senere, på årets lyseste dag, døde Ina Kringlebotn.

Løftet på dødsleiet

På dødsleiet ville Ina formidle noe til mammaen sin. Med svak stemme sa hun:

«Du må love meg å bli glad igjen, mamma. Husk at jeg er en glad person».

Så føyde hun til:

«Ikke glem meg!»

– Disse siste ordene fra datteren min har vært en redningsbøye for meg i de tyngste stundene i tiden etterpå. I begynnelsen var jeg innom tanken på å følge etter henne over til den andre siden. Men jeg hadde også min sønn, min mann, Vilja og mange andre å være glad i, så kjærligheten til livet var sterkest.

Åse husker at Anders prøvde å oppmuntre henne ved å fortelle om noe fint som skulle skje. «Ikke snakk til meg om framtid», svarte hun.

– Alt var svart og tomt den første tiden. Men jeg hadde jo lovet Ina å bli glad igjen. Så jeg måtte prøve. Jeg måtte leve videre.

Jeg måtte prøve. Jeg måtte leve videre

—   Åse Kringlebotn

Skilpadde

I boken Den største sorgen og veien videre skriver Åse Kringlebotn og fem andre foreldre om hvordan det er å miste sine barn. Forordet er skrevet at Thorvald Stoltenberg, som mistet datteren Nini. Den tidligere, og nå avdøde, utenriksministeren fastslår at alle vil miste noen de er glade i. Men det å miste barnet sitt er i alle kulturer regnet som den største sorgen et menneske kan oppleve.

– Det kjennes så naturstridig. Jeg husker da Ina og broren hennes var små, og jeg innimellom prøvde å tenke på hvordan det måtte være å miste en av dem. Da klarte jeg liksom ikke å tenke tanken helt ut. Det var ikke mulig, for det skal ikke skje. Barn skal ikke dø før foreldrene sine.

– Har Inas død forandret deg?

– Ja. På flere plan. Tapet av Ina har gjort livet mitt mentalt amputert. Jeg har disse første årene følt meg som en skilpadde uten skall, uten beskyttelse. Men samtidig er jeg blitt flinkere til å slippe ut følelsene mine. Har jeg lyst til å si noe fint til andre, så gjør jeg det. Jeg bremser ikke fordi jeg tror det kan bli kleint. Dessuten gir jeg mye mer blaffen enn før. Vil ikke bruke energi på bagateller eller konflikter.

Åses liste

I den vondeste tiden etter tapet av datteren tenkte Åse at hun umulig ville klare å bli glad igjen. Men hun hadde gitt et løfte.

Så hun laget en liste. Over ting hun pleide å bli glad av. Hun klistret den opp på klesskapet på soverommet.

Her er noen av punktene hun hadde skrevet opp: «Å få klemmer», «Å sitte tett inntil Anders». «Å ha Vilja på fanget». «Å kjøre båt sakte, nære land».

– Jeg tenkte ofte tilbake på et sommerminne jeg hadde fra jeg var liten. Familien min ferierte på Lille Gjessøya utenfor Arendal. Ved lavvann kunne vi gå fra stein til stein over til naboøya, Store Gjessøya. Steinene var glatte, og det var fort gjort å plumpe.

Nå brukte Åse Kringlebotn dette minnet for å begynne jobben med å holde løftet hun hadde gitt datteren:

– Listen jeg hadde laget var steinene. De var ikke synlige hele tiden, men kanskje et par ganger i døgnet. Jeg måtte forsøke å gå fra stein til stein. Jo flere steiner jeg kunne finne, jo sjeldnere ville jeg plumpe ned i det kalde og mørke.

---

Åse Kringlebotn

• Alder: 62
• Bosted: Drøbak
• Familie: Gift med Anders, en sønn og to barnebarn
• Yrke: Pensjonist
• Hobbyer: Båtliv, korsang, lesing, striking, kryssord
• Aktuell: Har skrevet boka Den største sorgen og veien videre (Kolofon forlag)

---

Forfulgt av kreft

Over 30.000 nordmenn får kreft hvert år. Ti prosent av befolkningen lever med kreft. Årlig dør over 10.000 nordmenn av kreftsykdommer.

– Det er helt tilfeldig hvor kreften slår ned. Selv har jeg mistet begge foreldrene mine av kreft, jeg har mistet en fetter og en nevø – og jeg holdt på å miste mannen min. Så ja, kreften har forfulgt meg, erkjenner Åse Kringlebotn.

– Føles det urettferdig?

– Det føles vilkårlig. Kort tid før Ina døde, uttrykte hun at hun hadde begynt å tro på noe større enn seg selv. Det motsatte skjedde hos meg. Jeg mistet nok barnetroen min. For hvordan kan det være noen Gud når han tillater noe sånt? Jeg tenkte det samme i alle de årene jeg ba til Gud om å spare foreldrene mine, men begge døde av kreft likevel.

Åse Kringlebotn blir stille. Lenge. Så sier hun:

– Jeg har jo en lengsel etter at det skal være noe større enn oss. Jeg skulle ønske at jeg kunne møte Ina igjen. Men håpet om det er ganske lite. Jeg bærer henne med meg i hjertet resten av livet. Det er alt jeg vet.

---

Kreft

• Over 30.000 nordmenn får kreft hvert år. Ti prosent av den norske befolkningen lever med kreft. Årlig dør over 10.000 nordmenn av kreft.
• Nordmenn er på verdenstoppen i føflekkreft. I 2017 fikk 2.222 nordmenn denne kreftformen. Dette en 20-dobling siden 1950.
• Kreft en den vanligste årsaken til at barn i Norge dør. Hver andre dag blir det registrert kreft hos barn her i landet.

---