Å vinne langsomt i lotto

To dager etter at Martin Bengtsson arvet den store, rosa villaen i Homansbyen i Oslo, hadde noen låst porten med en stor kjetting med hengelås.

– Vi klippa den bort samme kveld, men dagen etter var den der igjen, sier han.

31-åringen sitter på en spinkel campingstol foran det 175 kvadratmeter store murhuset. Adressen er Oscarsgate 11, bare noen hundre meter fra slottet.

Slik som resten av nabolaget, har villaen fra 1882 i utgangspunktet en herskapelig fremtoning. Forskjellen er bare den at Martins hus nesten ikke er mulig å skimte fra veien gjennom busker og trær.

Både den rosa bygningsmassen og den store, frodige hagen bærer preg av dårlig vedlikehold. Ingen svindyr gassgrill er å skimte. Bare Martins hjemmelagde grillfat i rusta stål.

Det synes i ansiktet hans at historien vekker ubehag også i dag, seks år etter. Det var akkurat som at noen gjorde krav på eiendommen – som om den ikke var hans. Eller at den ikke burde være det.

– Jeg følte meg veldig liten.

Han ringte advokaten til damen han arvet av. Det tar langt lenger tid enn to dager før noen myndighet blander seg i skifte av eiendom, kunne hun fortelle.

– Han jeg var med, nektet meg å sove der alene første natten. Men så fikk jeg to kompiser til å sove der med meg. Dagen etter var låsen der igjen, for tredje gang. Vi skjønte virkelig ikke hvem det kunne være, sier Martin med sin litt utvanna Førde-dialekt.

Lotto 

Mange har sagt at det Martin opplevde denne våren var som å vinne i Lotto. Da Ann-Elise Pettersen døde 4. mars 2013, arvet han hus og hytte til en verdi av flere titalls millioner.

Men de forstår ikke hva denne arven innebærer, forteller han. De forstår ikke hvordan arven ikke bare har vært frigjørende, men også begrensende. At dette huset definerer han, hver eneste dag.

– Det er vel sånne ting folk sier for å kategorisere noe som er såpas uvanlig og vanskelig å forstå. I starten lærte jeg meg en fast måte å forklare det på. Det tok i alle fall fem minutter, men det er så mye mer også. Og jeg likte det ikke særlig godt. I løpet av den lille monologen bygget jeg meg liksom ned – akkurat som at jeg ikke var verdig.

Likevel blir han pent nødt til å forklare seg. Om og om igjen.

– Ja, vi må nesten ta det fra begynnelsen hvis man skal forstå det skikkelig. Huset er fra 1882, men i 1929 var det en Ernst Nilsen i Dreyer forlag som kjøpte huset som dødsbo. Han ble senere gift med Ruth Wessel Nilsen, som satt igjen med huset da Ernst døde i 1963.

En ung lærerinne ved navn Ann-Elise Pettersen flyttet så inn i hybel hos Ruth Nilsen på begynnelsen av 1970-tallet. Martin har fortalt dette så mange ganger at årstallene sitter som et skudd i hukommelsen.

– Da Ruth døde i 1997, arvet Ann-Elise huset og hytta på Nordseter.

Gjentakelsen

Omstendighetene var slående like da Martin arvet huset av Ann-Elise, over 40 år senere.

Det var egentlig det teosofiske samfunn – en internasjonal religiøs og filosofisk bevegelse – arven hadde blitt testamentert til. Ernst og Ruth hadde drevet Norsk teosofisk tidsskrift fra biblioteket sitt, som fortsatt er landets største teosofiske boksamling.

Men ettersom Ruth og bevegelsen kom på kant, arvet lærerinnen fra finnmark eiendommene.

Ann-Elise omskolerte seg så til fotograf i NRK, og senere til kunstner. Hun gifter seg, men skiller seg igjen i 2004.

– I 2009 flyttet jeg og to andre inn i den samme hybelen hun hadde leid av Ruth. Hun hadde funnet oss i en annonse i Klassekampen, og visningen var som et totimers foredrag, full av digresjoner og utleggelser. Hun framsto så skarp og kunnskapsrik, og hadde samtidig noe veldig opposisjonelt over seg som jeg ble utrolig fascinert av, sier han.

Allerede da fikk Martin og de andre leietakerne vite at Ann-Elise ville gi huset i arv til en stiftelse driftet på hennes idealer. Helst drevet av unge mennesker som dem.

Idealene kunne være motstridende og vanskelig å forstå, men Martin var kanskje den som fikk muligheten til å forstå dem best.

– Hun kalte seg ortodoks kristen, men tok litt herfra og derfra. Blant annet identifiserte hun seg som skoltesame, og hadde en tanke om at man er forvalter, ikke eier, av eiendommen. Hun var planta på venstresiden og snakket om at hun kom fra «underklassen». Derfor skulle ikke forvaltingen av eiendommen bli en privat greie, slik det jo nå har blitt.

---

Eksistens: Arven

• Noen arver hus og hytte, andre arver ingen ting. Men materiell arv kan også være begrensende.
• I denne serien under­søker vi hva vi arver av hverandre: Tro, penger, evner, gener – jobber, hus, svakheter og ­kuriositeter.
• I dag møter vi Martin Bengtsson, som har arvet eiendom verdt flere titalls millioner.

---

---

MER OM ARV

• Lea (13) er kronisk syk. Foreldrene var uvitende bærere av genet som utløste sykdommen.

---

Vennskapet

Etter hvert som Martin kommer inn på relasjonen mellom de to, tar han større tenkepauser. Denne delen er mer kompleks.

– Vi ble veldig nære venner, kan du si. For meg var det dét. Jeg var ny i Oslo og hun viste meg byen, teateret, utstillinger, Cinemateket. Hun likte nok at jeg var så nysgjerrig. Etter hvert sto jeg også akt for henne, som ble en viktig del av det vi hadde sammen.

Fotoprosjektet «Man from 23-33», skulle dokumentere utviklingen i en manns liv, fra uskyldighet til livserfaring, hvert år fram til alderen Jesus hadde da han døde.

– Jeg var selvfølgelig skeptisk til det i starten, men det ble en veldig meningsfull ting for meg. Etter folkehøyskolen hadde jeg måttet legge fra meg ambisjoner om å bli saksofonist på grunn av muskelsvikt. I dette fant jeg et utrykk – en følelse av at jeg ikke var så tom som jeg trodde etter tapet av musikken. Men jeg søkte også avstand i perioder. Jeg sleit litt med å sette grensa mi overfor henne, sier han.

Martin kvikner opp fra det tankefulle lynnet i det hunden Lita hopper opp i fanget hans.

– Hun ville ha deg som kjæreste?

– Når hun snakket om det, var det oftest med humor. Hun gav meg bøker og tok meg med på filmer som handlet om relasjoner med stor aldersforskjell. Men av og til kom det gjennom for direkte, og da kunne det bli litt mye.

Jeg tenkte lenge at det ville føles som et svik å selge huset. Da ville jeg solgt både sjela mi og husets sjel.

—   Martin Bengtsson

Arven

Da Ann-Elise fikk diagnosen tykktarmskreft våren 2013 var hun bare 65 år. For Martin betød det at han kom til å miste en av sine nærmeste venner, helt plutselig.

Samtidig ble det snart alvor av Ann-Elises ønsker for tomten. Huset, biblioteket og hagen måtte komme til nytte for andre, og helst forvaltes av en stiftelse med Martin og to venninner av henne i styringen.

– Men det ville blitt et slags verv, og et veldig arbeid. Eiendommen hadde seks millioner i gjeld og vi måtte nok solgt deler av den, eller leid ut med stor profitt for å forvalte den videre. De andre så nok på det som en byrde.

Dialogen mellom Ann-Elise og de tre oppnevnte til stiftelsen endte med at Martin arvet huset og hytta. Den barnløse kunstneren hadde ingen nære slektinger. Bare en bror hun hadde sett lite til, men som kom inn i bildet under dødsleiet.

– Jeg var veldig nervøs for hva slektningene hennes skulle si, men jeg opplevde bare støtte egentlig. Broren hadde en gammel husmannsplass han hadde brukt tretti år på å pusse opp, og gav beskjed om at han ikke hadde behov for mer eiendom. Så han stilte ingen spørsmål om arven – hjalp bare til og lysnet stemningen med sin nordnorske humor.

Sånn sett gikk arven smertefritt. Martin var rik over natta.

Baksiden

– Før jeg havna oppi dette hadde jeg et asketisk ideal. Jeg hadde vært på meditasjons-retreat og begynt å kvitte meg med ting. Men plutselig forandret alt seg. Nå har jeg erkjent materialisten i meg, sier Martin og sparker borti et opplag av Norsk teosofisk tidsskrift på gulvet.

Mellom store bunker med bøker, bilderammer, flyttekasser og en og annen ølboks, viser Martin rundt i biblioteket. Her inne ligger bare en brøkdel av tingene Martin føler seg forpliktet til å ta vare på.

– Plutselig var alt dette mitt til odel og eie. På den ene siden gav det meg et slags lodd i livet. Etter musikken hadde jeg savnet en retning, men nå fikk jeg noe som kunne erstatte den identiteten jeg hadde som musiker. Som forvalter av eiendommen og Ann-Elises kunst. Men det var så overveldende, og er det fortsatt. Jeg har over hundre års akkumulasjon av ting her som jeg må gjennom, og jeg er enda ikke ferdig. I tillegg arva jeg en stor gjeld som jeg måtte betjene med utleie. Det ble nesten en fulltidsjobb.

– Kunne du ikke solgt huset?

– Jo, strengt tatt, men jeg tenkte lenge at det ville føles som et svik. Da ville jeg solgt både sjela mi og husets sjel.

Dermed har han leid ut rom til over 30 personer de siste fem årene. De fleste av dem venner og bekjente av han. Gjerne folk han kjenner litt, ofte med kreativ bakgrunn, uten støv på hjernen og som tåler at det drypper fra taket når det regner.

I perioder har han også leid ut til fester og kulturarrangementer. Men snart blir det slutt på visa. Det Villa Villekulla-aktige kollektivet blir omsider restaurert til moderne leiligheter av en eiendomsutvikler.
Firmaet hadde ikke på langt nær det høyeste budet, men var i motsetning til de mange eiendomshaiene Martin har møtt, villig til å komme han i møtet.

Nå sitter han igjen med halve kongeriket. Han får den største leiligheten, slettet gjelden og beholder hytta. Ja, det er litt som å vinne i lotto, bare veldig langsomt, forteller han.

– Ann-Elise hadde en sorg i at eiendommen forfalt – at hun ikke greide å ta vare på den. Den har jeg arvet. Frem til jeg skrev under intensjonsavtalen med utvikleren har jeg følt meg bundet til huset, og ikke forestilt meg å kunne dra bort mer enn en uke om gangen. Jeg har fått nok flere ganger... Tenkt jeg måtte komme meg ut av dette her.

Nederlag 

Martin legger ikke skjul på at enden på visa er et nederlag. At han måtte gi slipp på huset for å beholde en del. Samtidig er det en stor lettelse. Ikke bare økonomisk og praktisk, men også sosialt.

– Jeg har fått en slags varhet, en engstelse for at jeg lar meg utnytte – vært mye usikker. Nå kjenner jeg en veldig frihet i å få det på avstand, og har begynt å studere arkitektur i Bergen. Du kan jo gjette hvor den interessen kom fra.
Den vonde og usikre følelsen han fikk den første uka etter Ann-Elises død er i ferd med å slippe. Mysteriet med hengelåsen er imidlertid fortsatt et stort spørsmålstegn.

Martin og vennene kjøpte et overvåkningskamera, men fikk aldri gjerningspersonen på teip. Men litt senere begynte noen å hekte av porten og gjemme den et sted i nærheten. Det skjedde fem seks ganger.

– Han fikk vi på teip. Det var en litt sliten fyr som ofte gikk forbi tidlig på morgenen og seint på natten. Han drev og tullet med oss. Men vi aner ikke om det var samme fyren, hvorfor han gjorde det, eller om han hadde noen relasjon til Ann-Elise.