Er det vi som velger teknologien?

ESSAY: Eller styres den ubønnhørlig etter sin indre logikk?

For noen år siden var jeg med på å velge hva slags datasystem Vårt Land skulle satse på. De fleste løsningene vi fikk presentert, var generelle datasystemer utviklet av ingeniører, som så var tilpasset til oppgavene i en avisredaksjon. Men så oppdaget vi et system som var utviklet av folk med journalistisk kompetanse. Premissene var lagt først, og så kom teknikken etterpå. Det ga meg en aha-opplevelse:

Teknologi er ikke noe gitt, noe som vi må bestemme oss for om vi skal bruke eller ikke. Vi kan velge premissene for teknologien. Det høres kanskje selvsagt ut. Men svært mye av debatten om teknologi bygger på en antagelse om at teknologi er noe som utvikler seg ut fra sine egne premisser, nærmest som noe uavvendelig.

«Vi kan ikke stanse den teknologiske utviklingen», heter det. Men noen legger premissene for hvilken teknologi som utvikles, hva som får livets rett, og hva som legges vekk.

Når teknologi så ofte oppfattes som uavvendelig, er det nok fordi det er så ugjennomsiktig hvordan disse premissene legges. Og fordi vi tror at vi ikke kan påvirke dem.

La oss ta den fossildrevene privatbilismen. Hvis vi i dag skulle valgt en teknologi som løser transportbehovene i et moderne samfunn, ville vi da satset på privatbilismen? Neppe. At alle familier skal eie minst en bil som står stille 90 prosent av tida, og som bidrar vesentlig til klimaproblemene, det er en så lite rasjonell løsning at vi aldri villet satset på den. Og det er helt sikkert at det er umulig at hele verden skal gjøre det. Så hvordan ble den personlig eide personbilen valgt som løsning?

SAMLEBÅNDTEKNOLOGI: Oppdagelsen av olje i Texas og Henry Fords (t.v.) samlebåndsteknologi gjorde det mulig å lage biler vanlige folk hadde råd til å kjøpe. Her er Ford sammen med sønnen Edsel i 1947.

Resultatet av valg

For 150 år siden var det en livlig utforsking av mange ulike former for transportteknologi. Det var i USA bilismen basert på fossilt drivstoff først vant fram. Oppdagelsen av olje i Texas og Henry Fords samlebåndsteknologi som gjorde det mulig å lage biler vanlige folk hadde råd til å kjøpe, var viktige forutsetninger. Men ikke minst passet bilen til den amerikanske individualismen. Bilen ga individuell frihet – særlig så lenge trafikken ikke var så stor at det ble en hindring. Men bilismen var lenge forbeholdt USA. Ellers i verden var bil bare noe for de rikeste (Hitlers folkevogn måtte vike for rustningsindustrien).

Da jeg vokste opp, kunne vi leke midt på Riksvei 7. Det holdt å ha en utkikk som ropte om det en sjelden gang kom en bil. Veistandarden innbød heller ikke til høy fart. Det var ingen av mine kameraters familier som eide bil. Det var for dyrt. Og biler var rasjonert. Fram til 1963 måtte man sende begrunnet søknad til Forsyningsnemnda og vente flere år på svar. Men dermed ble også bilen den store drømmen, selve symbolet på velstandsutvikling og nyvunnen frihet.

Da restriksjonene ble opphevet, strømmet folket til bilforhandlerne. Og dermed måtte det følges opp med veibevilgninger. Det er neppe tilfeldig at den siste jernbanestrekningen som ble bygd i Norge, Nordlandsbanens spor til Bodø, ble ferdig året før bilsalget ble sluppet fri. Samme år ble Setesdalsbanen nedlagt. Valdresbanen, Krøderbanen, Numedalsbanen fulgte raskt etter. Heretter ble ressursene brukt til bygging av bilveier.

I dag framstår bilismen som uavvendelig. Mer trafikk krever bedre veikapasitet, som i sin tur fører til mer trafikk. Enorme ressurser legges ned i veibygging, som forandrer landskapet helt. Det er Det er vi som velger teknologien Eller styres den ubønnhørlig etter sin indre logikk?

Samfunnet ville bryte sammen om privatbilen ikke var der. For de fleste familier er det ikke et aktuelt valg å være uten bil. Men dette er en utvikling som er resultatet av valg. Valgene ble en gang tatt. Men hvem tok dem, og hva var premissene? Hvem vurderte alternativene?

Noe de kalte mus

I 1980 var jeg i Silicon Valley i California for å lage en artikkelserie om datasamfunnet. Der fikk jeg høre at man arbeidet med en ny måte å kommunisere med datamaskiner. Det dreide seg om noe som ble kalt for en mus. Da jeg studerte datafag ti år tidligere, måtte vi bruke hullkort for å kommunisere med datamaskinene. Mye ble enklere da man fant på kombinasjonen av skjerm og tastatur. Men fortsatt måtte man skrive kommandoer til maskinen – kommandoer som det tok sin tid å lære og mestre.

FOR 37 ÅR SIDEN: Vil datateknikken føre til at vi overvåkes stadig mer?

Datamaskiner var for ekspertene, de som drev med databehandling. Med en mus kunne hvem som helst lære å kommunisere med datamaskinen. «Innen ti år vil vi alle ha en datamaskin hjemme», skrev jeg etter besøket i California, og ble beskyldt for å være urealistisk fantasifull. Men allerede tre år senere lanserte IBM sin første PC. «Pek og klikk» var forutsetningen for å gjøre datamaskinen til allemannseie. Det var selvsagt ønsket om å skape et nytt marked for datateknologien som lå bak utviklingen av pek-klikk-dra-teknologien.

Men hva skulle nå folk med en datamaskin? Den var bedre til å skrive tekst enn skrivemaskinene – men hvor mange hadde egentlig skrivemaskin?

—  Erling Rimehaug

Akkurat som Henry Ford hadde sett mulighetene som lå i gjøre bilen til noe alle eide, så IBM og andre produsenter av datamaskiner mulighetene som lå i å gjøre datamaskinen til mer enn et verktøy for dataspesialister, næringslivsfolk og vitenskapsfolk. Jeg fikk forresten i 1980 se et alternativ til musen – en skjerm som kunne berøres med fingeren. Denne teknologien ble jo hentet fram igjen da databrettene ble lansert. I 1983 valgte IBM musen, og dermed ble det «klikk» som ble avgjørende.

Men hva skulle nå folk med en datamaskin? Den var bedre til å skrive tekst enn skrivemaskinene – men hvor mange hadde egentlig skrivemaskin? Den kunne føre regnskap, men hvor mange gjorde det? Svaret var spill. Et nytt behov var skapt: behovet for dataspill. Men egentlig tre

ngte man ikke noen ordentlig datamaskin for spill – de fleste ungdommer kjøpte heller egne spillmaskiner. De fleste kunne fortsatt greie seg godt uten datamaskin.

Men personvernet?

I 1980 besøkte jeg også Frankrike. Der hadde regjeringen satt i gang et pilotprosjekt med å dele ut små dataterminaler koblet til telefonen. Jeg innså at dette var det virkelig store vyer over. «Den virkelige sprengkraften får datateknikken først når den kombineres med kommunikasjonsteknologi slik at datamaskinene kan kommunisere med hverandre», skrev jeg.

Det franske prosjektet ble aldri mer enn et pilotprosjekt. Men selve ideen bak ble realisert av internett ti år senere. Og dermed var datamaskinen blitt et verktøy for overføring av informasjon over hele verden. Dette skulle legge helt nye premisser for media, for politikk, for formidling av litteratur, film og musikk.

Og for folks hverdagsliv. «Dette nettverket vil bli kontrollert av noen få store datafirmaer. De vil dominere vår informasjonstilgang, og det vil dessuten finnes enorme mengder med informasjon om hver enkelt av oss i dette systemet», skrev jeg i 1980 og spurte hvem som skulle sikre personvernet.

Storebror Google

Den gang fryktet mange at staten ville bli den nye Storebror. Men det ble ikke staten som fikk kontrollen med det nye nettverket. Det ble de kommersielle selskapene som tok kontrollen, og som kom til å legge premissene for utviklingen. Det ble Facebook og Google som ble Storebror som vet alt om deg.

I 1980 var telefonen et apparat som sto koblet til veggen i et hus. Med mobiltelefonens inntog åpnet det seg en ny mulighet: Telefonen kunne bli en datamaskin. Med den kunne vi koble oss til et verdensomspennende datanettverk med en dings som kunne puttes i lomma. Dermed er de fleste av oss nesten kontinuerlig knyttet til nettet. For noen år siden snakket vi om «cyberspace» som en alternativ virkelighet. Nå er cyberspace blitt virkeligheten.

I 1980 var telefonen et apparat som sto koblet til veggen i et hus

—  Erling Rimehaug
«VET ALT»: Facebook og Google som ble Storebror som vet alt om deg.

Det ligger selvsagt enormt mange teknologiske nyvinninger bak denne utviklingen. Utviklingen av mikrochips som gjør at enorm datakraft kan stues inn i en liten mobiltelefon, stadig mindre lagringsenheter, fiberkabler som kan ta den enorme datatrafikken – bare for å nevne noen. Alt dette er både imponerende og nyttig. Men disse teknologiske nyvinningene kommer jo av at noen er interessert i å satse de enorme ressursene som skal til for å utvikle dem. Det er mektige interesser som driver dem fram. Har det vært noen korrektiver til dem undervis?

Noen har bestemt

«Hvor blir det av den menneskelige kontakten? Det sosiale nettverket? Vil vi trives med å være så mye foran skjermen? Vil det være arbeid til alle? Vil privatlivets fred og personlig integritet gå dukken? Alt dette er ubesvarte spørsmål.

Det er på tide at vi setter oss inn i hva som er på gang, og tar stilling», konkluderte jeg min artikkelserie om datasamfunnet for 37 år siden. I dag er vi kommet dit at noen har bestemt for oss. Det er ikke lenger mulig å leve et normalt liv i vårt samfunn uten å bruke datamaskiner og være koblet på nettet. Nå har vi ikke noe valg. Og kanskje ble det slik fordi vi ville det slik. Vi likte de nye mulighetene vi fikk til kommunikasjon, informasjon og underholdning.

Vi syntes vi fikk mer frihet, større valgmuligheter. I mitt yrke var den enorme tilgangen på informasjon en fascinerende nyvinning. Jeg skal vel være den siste til å hovere. Jeg så hvilken vei det kunne gå, men jeg var selv ivrig til å ta datateknikkens nyvinninger i bruk.

Et skubb

Men er det nok å forvente at det er vi som enkeltpersoner som skal ta stilling til teknologi og bestemme oss for hva vi vil bruke, og hva vi vil avstå fra? Har ikke myndigheter og politikere et ansvar for å styre noe som er så viktig? Det kan både være snakk om negative virkemidler som reguleringer, lover og eventuelt forbud, og om positive virkemidler som å gjøre det lønnsomt å utvikle teknologi som bringer oss i ønsket retning.

At utviklingen lar seg styre, ser vi nå eksempler på innen energipolitikken, der klimatrusselen har ført til at politikerne stimulerer framveksten av ny teknologi. Solenergi er i ferd med å bli konkurransedyktig med fossil energi.

Det skyldes politiske tiltak. Solenergien har den fordel at den er fornybar og uutømmelig, og den er også svært billig å utvinne når anleggene først er på plass. Men selve anleggskostnadene er store. På kort sikt har derfor fossil energi vært langt billigere. Dermed har det ikke blitt satset stort på teknologiutvikling for solenergien. Men nå ser vi hvordan land som Tyskland, Kina og India satser penger på å utvikle solenergi, samtidig som de legger avgifter på fossil energi.

Dermed blir det penger å tjene på solenergi, og den teknologiske utviklingen skyter fart i en ny retning. Det viser at det er fullt mulig å styre teknologiutviklingen med politiske tiltak.


Lovgivningen henger alltid etter den teknologiske utviklingen

—  Erling Rimehaug
BILLIG: Solenergi vokser raskt, fordi det har blitt billigere å produsere. Bildet viser det gigantiske solkraftverket Gansu Dunhuang Solar Park som kinesiske myndigheter har bygget i ørkenen ved Dunhuang. Anlegget er Kinas største solkraftverk og ett av de største i verden.

Vil bli brukt

Når en teknologi først finnes, skal det svært mye til for at den ikke skal tas i bruk. At den i det hele tatt ble utviklet, skyldes at det finnes noen som regner med å tjene penger på at den brukes. De vil selvsagt gjøre sitt for at det skjer. Dessuten vil det nesten alltid være positive og tillokkende sider ved teknologien som gjør at man ønsker at den skal brukes.

Dette ser vi ikke minst innen bioteknologien. Ønsket om å kunne hjelpe barnløse til å få barn, å gi mødre trygghet for at de får velskapte barn og hensynet til å sikre kvinners autonomi er alt sammen gode hensikter. Men det er også sterke kommersielle interesser involvert på et område der man ser nye muligheter for å tjene penger. Disse hensynene og kreftene har en tendens til å overdøve innvendingene og betenkelighetene når det gjelder hvor denne teknologien fører oss.

For to år siden vedtok Stortinget en ny bioteknologilov som gir kvinner rett til diagnostiske metoder tidlig i svangerskapet, som kan vise om alt er vel med fosteret. Samtidig foreslås det å utvide grensen for selvbestemt abort minst til 18. uke.

Eggdonasjon er blitt et offentlig tilbud på linje med sæd-donasjon. Surrogati er forbudt her i landet. Men i praksis er det tillatt fordi staten legger til rette når man benytter seg i surrogati i utlandet.

Det var slik vi fikk atombomben

Når slike teknologiske endringer vurderes, er det en tendens til å se på hver sak for seg, mens den totale samfunnsvirkningen av alle disse endringene ikke tas med i vurderingen.

«Et resultat av dette er at fertilitetsindustrien har fått fritt spillerom i ly av liberale aborter og bioteknologilover som passer som hånd i hanske for disse kreftene. Jakten på «perfekte» barn er allerede en milliardindustri i USA, og vi ser at utviklingen svært raskt også når vår del av verden», skrev den erfarne barnelegen Ola Didrik Saugstad nylig i Vårt Land. Han mener den naive troen på forskning og fremskritt er i ferd med å bli vår undergang.

par

Henger etter

Lovgivning henger alltid etter den teknologiske utviklingen. Det må være slik: Man kan ikke gi lover for noe man ikke vet eksisterer. Men det er alltid vanskelig å forby eller regulere en praksis som allerede er etablert.

Da vil det være sterke interesser knyttet til at det ikke blir lagt hindringer i veien. Kan så forskernes etikk være et korrektiv mot utvikling av uønsket teknologi?

Det finnes noen eksempler. Forskerne har så langt vært enige om at man ikke skal klone mennesker. Men svært ofte vil argumentet være at dersom vi ikke gjør det, kommer noen andre til å gjøre det.

Det var slik vi fikk atombomben.

Derfor er det så vesentlig at vanlige mennesker følger med på hva som skjer, og gir uttrykk for hva vi ønsker og ikke ønsker. Vi kan gjøre det gjennom å være bevisste på hva vi kjøper og tar i bruk. Og vi kan komme til politikerne med våre synspunkter og ønsker. Det er ikke slik at teknologi bare blir til av seg selv. Den blir til fordi noen ønsker at den skal bli til. Teknologi er noe vi velger.

Dét er viktig å holde fast ved.



Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Reportasje