Syng om virkeligheten!

KRISTNE BARNESANGER: Er det noe barna ikke trenger, så er det eventyrbilder av Gud, skriver Tore Thomassen. Hva formidler kristne barnesanger om Gud, troen og livet?

Denne saken sto første gang på trykk i STREK nummer 4, 2018.

Da jeg var seks år, fikk jeg diplom for beste frammøte på søndagsskolen. Diplomet ble overrakt på den årlige juletrefesten. Tidligere på kvelden hadde jeg stått på en stol og framført en barnesang jeg kunne utenat. Det var to stolte øyeblikk. Sangen gikk på melodien «Jeg er havren» og het «Liten er jeg nok».

Jeg mener jeg i hvert fall kunne to vers på rams, og sangen fylte meg med en stor ro, langt bortenfor tekniske definisjoner på bønn:

Liten er jeg nok, men jeg kan nå like opp til himmelen den blå. På den stigen Gud har laget til, går jeg opp og ned så titt jeg vil. Fort og lett jeg går fra trinn til trinn. Jesus åpner porten, jeg går inn.

Og får snakket selv med Gud, min Far, om alt det som jeg i tanker har.

Virkeligere

Opplevelsene på søndagsskolen utvidet virkeligheten min. For det var virkelig, alle fortellingene fra bibelhistorien og alle sangene som ga tilhørighet og trygghet. Som seksåring visste jeg mer om livet i Palestina for to tusen år siden, enn jeg visste om Sverige, nabolandet vårt.

En ni–ti-åring skal aldri avkreves den form for trosbekjennelse. Da er det lett å bli en trostaper

—  Tore Thomassen

Jeg hadde familievenner på min egen alder i Halden, like ved svenskegrensen, men livet på Jesu tid var virkeligere og mer fascinerende. Sangene og fortellingene var hovedinnholdet på søndagsskolen.

«Jeg har da min barnetro!» er en gjenganger når jula kommer. For mange startet det med flanellografen på søndags­skolen. Men holder­ Flanellograf-­Jesus når man blir voksen?

Flanellografen var selvfølgelig et aktivum, i den TV-fattige tiden jeg vokste opp i, men det var ikke mye aktivitetsoppgaver, dans eller drama. Da jeg var 22, startet vi barnegospelkor på Otta. Sytti barn fra tredje til sjette klasse ble med. Hvilke sanger skulle vi velge, når ingen av barna (eller foreldrene) var kirkegjengere? Først og fremst ble det sanger som var gøy å synge.

Og det var virkelig høyt og lavt og vingespenn over repertoaret. «Den som er som et lite barn» av Ivar Skippervold, «Oppstått er Jesus, hurra, hurra» av Margareta Melin og spiritualen «Kum ba yah, my Lord». Verset «Når jeg gråter, Gud» ble sunget med stort alvor. Mange kjente at dette var fra virkeligheten.

Tøff nok?

I forsøket på å gjøre troen begripelig er det fristende å forenkle. Så kan forenklingen lett føre til fortegnelser, for eksempel slik det kunne være da jeg var barn – hvis Jesus var din beste venn, var alt bra, hvis ikke, var alt bare dårlig. Snille barn kom til himmelen, slemme barn kom ikke dit.

«Jeg er lykkelig, jeg er lykkelig både søndag, mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag. Jeg er lykkelig, jeg er lykkelig, for Jesus er min beste venn.», sang vi.

Det var sikkert godt ment, men ikke alltid så godt balansert. Pedagogikk og virkemidler er i stadig forandring, slik menneskesynet også endrer seg. Men er det noe barn ikke trenger, så er det eventyrbilder av Gud, trosfortellinger som ikke er sanne, og som man senere i livet gjennomskuer og forkaster.

Det kunne godt vært et alternativ til «Kjære Gud, jeg har det godt», til bruk på de vanskelige og mørke dagene. Barn trenger å kjenne at Gud tar imot oss slik vi er, ikke bare når vi er «solskinnsbarn».

Våre bønner og sanger må romme hele virkeligheten. Det er ikke bare vi voksne som trenger Davids klagesalmer. Som barn hadde jeg en klar følelse av at Gud var god, men han hadde også en streng og kontrollerende side:

«Vær forsiktig lille øye, hva du ser vær forsiktig, lille fot, hvor du går For Gud Fader over der han ser ned på jorden her …»

gullstjerne i frammøtekortet, søndagsskolen

Jeg sang med i sangen, og troens skyggebilder og skyldfølelse nappet i samvittigheten og forsterket skillet mellom rett og galt. Sammen med guttene i gata var det flere ting jeg ikke kunne være med på. Det var galt med epleslang, men jeg kunne passe syklene til de andre mens det skjedde – og få epler i betaling, og nesten god samvittighet.

Sanger kan hjelpe oss med å balansere tilværelsen, slik de utenatlærte minneordene på søndagsskolen også lå der og godgjorde seg i barnesinnet. Skyggebildene av Gud som streng ble godt balansert av alt det fantastiske Jesus gjorde. Impulsene fra barnetroen og uttrykket den skaper i hverdagslivet, kan variere. I andre klasse var Beatles-bølgen kommet til skolen.

Beatles var annerledes enn Jesus, men vekket entusiasme. I tredje klasse begynte jeg å lese tegneserien «Kaptein Miki» og fikk sans for indianerne. Jesus kunne godt vært indianer, han klarte seg bra i de fleste utfordringene. En robust barnetro tåler nok utfordringen i: «Jesus spør om du er tøff nok til å møte mobberne med et smil?»

The Beatles

Troen er jo ikke et Ikea-møbel som skal skrus riktig sammen

—  Tore Thomassen

Men en ni–ti-åring skal aldri avkreves den form for trosbekjennelse. Da er det lett å bli en trostaper. Er du ikke tøff nok – hva mener Jesus om deg da?

Romstere i kroppen

Når man får barn, synger man for dem, det oppleves selvfølgelig. Sanger er nærhet, relasjonen mykner, barn og voksne kan bo i en sang sammen. Sangene ved leggetid kan stryke bort uroen i dagen.

Da jeg selv fikk barn, tok det ikke langt tid før jeg begynte å skrive barnesanger. Ungene laget sanger selv også, «freestylet» ut ifra ord eller hendelser, lagde sangfortellinger og fabulerte. Dette var på 80-tallet, da vi hadde Knudsen og Ludvigsen på plate og voksensamtaler om Børre Knudsen.

Femåringen lagde et fint lite vers om hvor bra Børre Knudsen og Ludvigsen skulle få det i himmelen

—  Tore Thomassen

Femåringen lagde et fint lite vers om hvor bra Børre Knudsen og Ludvigsen skulle få det i himmelen. Jeg hadde ingen klar «visjon» for å begynne å skrive barnesanger. Det bare ble sånn, og sangene opppsto litt tilforlatelig ut ifra hva vi var opptatt av i familien.

Min første innspilling for barn, Liten, men god som gull, kom i 1991 og solgte raskt 10.000 kassetter (!). Tekstene handlet om barns egenverdi – «liten, men ikke et null», om de hemmelige sakene som «begynner på B og slutter på E», om Bibelen som egentlig er en stor matpakke, og om Valborg Hval og alle de andre dyrene som lovsynger Gud på sin egen måte.

Grefsen menighet barnehages Flanellograf

Noen sanger hadde et stort alvor, for eksempel «Kom ut» – om barn som ikke lykkes på skolen, og barn som opplever samlivsbrudd. Det var fint å reise rundt i kirker og bedehus med disse sangene og oppleve at vi kunne dele viktige opplevelser. Vi trengte ikke å pynte på virkeligheten, eller lyve om den, for å få Gud til å passe inn. Når en sang får romstere i kroppen din og gjøre deg fri og glad, da forstår vi hva sanger kan skape.

Selvbildet

Barnesanger med en tung teologisk overbygning som vil forklare hvem Gud er og hvorfor Jesus døde, mister fort referansene til Himmelriket og tilhørigheten i barnevirkeligheten. Barn er mer opptatt av opplevelser enn forklaringer. Troen er jo ikke et Ikea-møbel som skal skrus riktig sammen, men en relasjon som kan erfares i ulike former. Mange barnesanger nå fokuserer på det unike og spesielle barnet. Det heies mye på selvbildet, mens gudsbildet kanskje er litt mer utydelig?

«Du er unik, ja helt unik Velg din egen vei, du er deg»

Jeg skulle ønske at dette ikke ble stående med alt flomlyset på. At lyset ble fordelt til at «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord». Og at troen på Gud som skaper plasserer oss alle i et verdiforhold til ham, og at det er ham vi kan takke for alt – selvfølgelig også alt det unike ved oss selv.

På den siste barneplata mi har jeg en langfredagssang – «Den sørgeligste dagen». Jesus dør på korset, vennene står omkring og gråter, hvorfor må det vonde skje, Maria kjenner seg så alene, døden er umulig å forstå, og ingen kan hjelpe Jesus, han som selv hjalp så mange.

En gutt på seks år syntes dette var den fineste sangen på plata. Følelser kan være sammensatte. Kjernen i en trosopplevelse kan være at vi ikke er alene, barnevirkeligheten er stor og lar seg ikke begrense av fysiske lover eller logikk. Jesus konkurrerer ikke med superheltene, han er nærmere, han bor i hjertet mitt. Og jeg bor i hjertet hans.

Gjenkjennelse

Barnetrender skifter fort, men mennesket bærer på de samme følelsene hele livet, i litt forskjellig innpakning. Det siste tiåret har gjennomsnittsalderen i tradisjonelle barnekor gått ned, mens SoulChildren-bevegelsen har gitt de største barna muligheter.

Barnetrender skifter fort, men mennesket bærer på de samme følelsene hele livet, i litt forskjellig innpakning

—  Tore Thomassen

Jeg har etter hvert fått lov til å lage elleve barneplater, og i 25 år har jeg spilt barneforestillinger for Rikskonsertene – i barnehager og på skoler. Det er underlig å se at basisfølelser som glede, trygghet, redsel og medfølelse gjør at vi kan bli dratt langt inn i en fortelling eller sang, selv om den ikke handler om oss. For det handler om sånne som oss, vi kjenner oss igjen, følelsen er den samme. Sangen «Inni en fisk» handler om Jona som gjemmer seg for Gud.

Refrenget er såre enkelt: «Oi, oi, inni en fisk». Versene kretser rundt fire følelser; Jona er sur, redd, lei – og litt glad, for han lever og håper han får en sjanse til. Og selv om ingen har opplevd å sitte inne i en fisk, har alle opplevd de samme følelsene som sangen beskriver.

Her er sangen «Inni en fisk» med tekst og melodi av Tore Thomassen:

Jona er sur, han er inni en fisk, diger fisk eller kanskje en hval Jona er inni en mage så stor, så stor som en spisesal

Oi - oi - inni en fisk (4 ganger)

Jona er redd, han er inni en fisk, det er mørkt og han kan ikke se Jona kan kjenne det skvalper litt når fisken svømmer opp og ned

Oi - oi - inni en fisk (4 ganger)

Jona er lei, han er inni en fisk og det lukter jo ikke så godt Jona har ventet i tre dager nå, ventet og hatt det så vått

Oi - oi - inni en fisk (4 ganger)

Hvorfor er Jona inni en fisk, ja, hvorfor sitter han der og skvulper og skvalper rundt omkring med fiskemat rundt sine tær? Jona er glad han er inni en fisk, for han lever, han tror det går bra Jona tror at han får sjansen igjen, derfor er Jona litt glad

Oi - oi - inni en fisk (4 ganger)

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Reportasje