– Jeg bebreider ikke Gud

FORTELLINGER FRA KRISTEN-NORGE: Bjørg Pedersen (76) kan la seg provosere over dem som ønsker å be om helbredelse for henne.

– Jeg har aldri hatt behov for å anklage Gud.

Bjørg Pedersen sitter i godt plassert i stolen sin. Stolen hun vanligvis tilbringer alle våkne timer av døgnet i. Vinterhagen er et trygt sted å sitte når det ruskete høstværet på Lista kommer snikende. Herfra har man 180 graders utsyn til flate jorder, tunge traktorer og høyballer på rekke og rad.

Det er der Sørlandet møter Vestlandet at Lista-halvøya ligger. Her ute er det så flatt og forblåst at samtlige hus burde spyles hver vår for å få av alt saltvannet vinden har brakt med seg i løpet av vinteren.

Her på Nordhassel, omtrent fire kilometer sør for det sagnomsuste Lista fyr, ligger Bjørg Pedersen og ektemannens enebolig.

Det eldre huset er utstyrt med høye bokhyller, gamle familiebilder og en kaffetrakter som siver i bakgrunnen.

Alt er tilsynelatende som det skal være i en bolig der et ektepar i slutten av 70-årene bor.

Men én ting er annerledes i huset som ellers ser så alminnelig ut.

Huset har nesten ikke dørlister.

Og ved inngangsdøra er det ikke bare en trapp. Det er også en rampe, tilrettelagt for rullestol.

Fra annerledes til normal

I likhet med så mange andre listaværinger, er også Bjørg født i USA. Eller Amerika, som de lokale kaller det. Gjerne med den bredeste skarre-r-en sørvestlandet har å by på.

Som nummer to i en søskenflokk på fem, finner Bjørg sin plass. Oppveksten på Lista beskrives som idyllisk og inkluderende, til tross for at hun som barn hadde mange fysiske skavanker.

For den lille jenta slet med å gå trapper og falt ofte. Balansen var ofte ute av kontroll, og hun gikk med stor svai i ryggen for ikke å falle sammen.

Ni år gammel fikk Bjørg beskjeden de fleste barn ville hatt vanskelig med å fortolke: «Du har muskelsykdommen progressiv dystrofi».

Niåringen skjønte ikke så mye, men forsto at de symptomene og plagene hennes, nå hadde fått et navn.

Ingen hadde samvittighet til å fortelle den lille jenta at hun kom til å ha sykdommen livet ut. Innerst inne forsto Bjørg det likevel.

For hvert år som gikk føltes musklene svakere og kroppen stadig mindre i stand til å gjøre det andre barn kunne gjøre.

Det skulle gå ni år til før tenåringen Bjørg ble klar for å sette seg i en rullestol, og livet med ett ble enklere. Nå kunne hun endelig bevege seg uten å være redd for å falle sammen.

---

Bjørg Pedersen

  • 76 år.
  • Gift med Victor Pedersen.
  • Født i New York, men har bodd på Lista i Farsund kommune siden hun var tre år.
  • Ble diagnostisert med den kroniske muskelsykdommen progressiv dystrofi da hun var ni år gammel.
  • Har vært aktiv i Lista menighet hele livet.

---

Rullestolen bidro til å gjøre det enda tydeligere: Bjørg hadde et handikap. Likevel var både søsken og venninner alltid på plass for å inkludere henne i alt det ungdommene fant på.

– Jeg følte ikke at jeg ble satt utenfor det som skjedde. Hvis jeg ikke kunne delta, var jeg bare med og så på. Det var fint.

Bjørg Pedersen, Lista

Som 18-åring ble hun tilbudt plass på et gymnas som lå 35 mil unna Listahalvøya. En skole tilrettelagt for funksjonshemmede. Disse var det ikke mange av på 1960-tallet, men Vårli realskole på Jeløya utenfor Moss, var en av dem.

– Jeg hadde veldig godt av å komme på Vårli. Plutselig var jeg ikke så spesiell lenger, og jeg fikk et enda mer naturlig forhold til det å være bevegelseshemmet, forteller Bjørg.

Etter realskolen var fullført, gikk hun et år på handelsskolen, før hun fikk jobb som sekretær på sykehuset i Farsund. De neste 30 årene bodde hun sammen med storesøsteren, som også var uten fast følge, i et tilrettelagt hus på Hassel på Lista.

– Det var liksom ikke som å være singel, kan du si. Søsteren min tok meg med på alt av turer, reiser og ferier og ting som skjedde. Vi var både søstre og nære venninner.

En mann fra Amerika

Da Victor Pedersen var 53 år hadde han bodd 42 av dem i USA.

Som nærmest en innvandrer å regne, flyttet han tilbake til sitt hjemsted, Lista. Planen var å hjelpe sin mor, som nylig var blitt enke, med alt en eldre mor kan trenge hjelp til.

Ungkaren hadde aldri sett for seg å bli gift, ei heller å stifte familie. Alle årene i USA hadde han gått uten å finne en sjelevenn.

Victor og Bjørg hadde kjent til hverandre lenge. Foreldrene deres var venner, og gjennom dem gikk det til at de møttes, både når Victor og familien var på ferie i Norge, og etter han flyttet hjem.

Han hadde lenge hatt et godt øye til Bjørg, og som nylig hjemkommen 53-åring bestemte han seg etter litt betenkningstid for å be henne ut på et vassekte stevnemøte.

Bjørg Pedersen, Lista

Sa først nei

Paret fant fort ut at de trivdes godt i hverandres selskap. De hadde mye å snakke om og gledet seg alltid til neste gang de skulle møtes. De, som begge hadde vært single i så mange år, fant ut at et tospann kanskje kunne være noe for dem likevel.

Victor satte seg oftere og oftere i den gamle Toyotaen for å besøke Bjørg. Utover høsten 1996 begynte han så smått å snakke om ekteskap. Bjørg var først tilbakeholden:

– Første gang jeg spurte, så svarte hun nei, sier Victor lattermildt.

Bjørg smiler lurt, og legger straks til:

– Jeg hadde aldri trodd at det kom til å fungere så godt. Jeg tenkte at jeg alltid kom til å føle meg som den mindreverdige i forholdet.

Men ektemannen var ikke redd for å hanskes med en kone som satt i rullestol.

Mi he det jo så greit i hop, slår Victor fast på kav Lista-dialekt.

Listaværinger er kjent for å underdrive. Ting skal helst ikke hausses opp eller overdrives. Det er for eksempel ikke uvanlig at de, som i denne situasjonen, benytter ordet greit om noe som er fantastisk.

Jeg tenkte at jeg alltid kom til å føle meg som den mindreverdige i forholdet

—  Bjørg Pedersen

Etter Victor hadde fått nei en gang, tok han sjansen og spurte på nytt, litt senere samme måned.

Til slutt hoppet Bjørg ut i det med et ja, og bryllupet kunne endelig stå i Vanse kirke året etter.

Bjørg beskriver Victor som hjelpsom, tålmodig og enestående.

– Dette med Victor og meg er jo en solskinnshistorie. Han gikk inn i ekteskapet og visste hva jeg feilte og hvordan framtida kunne bli. Det er helt utrolig, sier Bjørg.

– «Får være måte på hva Gud kan utrette»

Ekteparet Pedersen pleier å starte dagen i fellesskap med bibellesning, etterfulgt av bønn. Bjørg forteller at det var Victor som ønsket å innføre morgenrutinen.

– Jeg har aldri vært spesielt from når det kommer til tro og Gud. Men dette med fast bibellesing føler jeg er viktig. Da blir Ordet en del av deg. Du blir kjent med Jesus og skjønner at du trenger ham. Og så må han ta seg av resten.

76-åringen forteller om en gang hun satt i benkeradene etter en gudstjeneste der det hadde blitt forkynt om helbredelse. Predikanten gikk ned til en mann med krykker og spurte om ikke han ville ha bønn for sine plager.

Da bønnen var over, fikk predikanten øye på Bjørg. Han ventet forbeholdent et øyeblikk, før han snudde seg og gikk.

– Kanskje han tenkte «det får da være måte på hva Gud kan utrette», sier Bjørg og ler.

Provosert over helbredelse

Hun tror på helbredelse, men mener det krever sterkere tro enn den hun har. Til tider har hun latt seg provosere over dem som ønsker å be om helbredelse på hennes vegne:

– Gud har skapt meg slik jeg er. Det er jo et Guds under at man kan leve et så rikt liv som funksjonshemmet. Jeg har blitt inkludert av alle rundt meg, og har aldri blitt satt utenfor. Da synes jeg det er ubehagelig når andre ønsker å hjelpe meg ut av rullestolen som jeg for lengst har akseptert.

Bjørg tror ikke det er slik at alle skal bli helbredet, men er åpen for at man skal kunne be om hjelp til alle livets bekymringer:

– Det er jo dem som går fra den ene predikanten til den andre i håp om å bli helbredet, og som blir skuffet gang på gang. Men når man leser Bibelen, er det utrolig hvor mye det er snakk om dem som kom til Jesus for å bli helbredet. Jeg har tenkt mye på det, uten at det plager meg.

Gud har skapt meg slik jeg er. Det er jo et Guds under at man kan leve et så rikt liv som funksjonshemmet

—  Bjørg Pedersen

Hun er opptatt av at Jesus ikke bare helbreder, men også er der for dem som lider:

– Det står mye i Bibelen om lidelse, som jo er en del av den syndige verden, der ondskap fremdeles er til stede. Jeg har alltid følt at Gud er med meg, med nærvær og ledelse. Den tryggheten handler ikke så mye om hva slags følelser man har fra tid til annen, men hvem man bygger på.

Hun bebreider ikke Gud:

– Jeg har aldri hatt behov for å anklage Gud. Det er ikke slik at Gud straffer meg fordi foreldrene mine eller jeg har syndet.

At Bjørg skulle bli så gammel som 76 år, var det få som trodde, ei heller henne selv eller ektemannen. Mange med progressiv dystrofi sliter også med hjertet og lunger, og dør tidlig.

Det har gjort ekteparet bevist på å leve i nuet, og gjøre det de har lyst til med en gang.

– For meg som vet at det kan snu brått, er det viktig å oppfylle drømmer mens man kan.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Religion