Presten som gifta seg med ein drapsmann

Ein drapsmann er ikkje berre ein drapsmann. Ein prest er ikkje berre ein prest. Ingrid og Andreas Ribe-Nyhus lever begge i nåden.

Denne saken ble først publisert i 2020.

Ingrid Ribe-Nyhus er presten som gifta seg med ein drapsmann. Eller gjorde ho eigentleg det? Gifta ho seg ikkje med Andreas, ein mann som har sona ferdig straffa si? Eit menneske ho har lært å kjenne som open, omsorgsfull og intellektuell?

Dei møttest første gongen då Ingrid var prest i Paulus kirke i Oslo. I kyrkja hadde ho medansvar for arrangementet Uro i Paulus. Første gjest var Sissel Gran, ein suksess av dimensjonar, med 500 frammøtte. Med neste gjest var ikkje Ingrid så godt nøgd med eigen innsats. Då temaet den tredje gongen skulle vere «Forbrytelse og straff», ønskte ho å førebu seg best mogleg. Aller først spurte ho sin eigen far, fengselsprest Kjell A. Nyhus, om han kjente til ein innsett som kunne delta i samtalen.

– Han spurte Andreas om det var greitt at han tipsa meg om han, og det var det. Slik fekk eg e-postadressa hans, fortel Ingrid.

Ho sendte ein førespurnad og møtte Andreas, som då heitte Andreas Ribe, til to førebuingssamtalar vinteren 2018. Gjennom samtalane steig forteljinga fram, om korleis ein roleg og tenksam sørlandsgut kunne ende opp med 14 års fengselsstraff for drap. Om skyld og soning, svære tema. Den 12. april hadde dei samtalen i kyrkja, den første gongen Andreas fortalde offentleg om det han hadde gjort. I etterkant av samtalen merka Ingrid at ho hadde lyst til å snakke meir.

– Vanlegvis når ein har ein samtale på scena, går ein kvar til sitt i etterkant. Det skjedde ikkje i dette tilfellet?

– Nei.

Aktiv på bedehuset

Ingrid og Andreas Ribe-Nyhus har sagt ja til å fortelje historia si til Vårt Land. Det er ei historie som består av fleire historier. Den første er historia om eit uventa drap. For ingen hadde trudd at Andreas kunne ta livet av ein mann.

Som gut var han aktiv på bedehuset i Birkeland. Han gjekk på kristne møter, i skulelaget og song i Ten Sing-koret. «Kjekk ungdom», som det heiter. Rett nok fekk han det klamt med kristentrua på slutten av vidaregåande, på musikklinja i Vågsbygd i Kristiansand. Det blei for hardt for han å svelgje ei forkynning som sendte deg anten til himmels eller til helvete. Han som sjølv hadde prøvd å frelse andre på ungdomsskulen. Den gongen var det heitaste temaet kvar gong dei hadde sett nokon med ei øl i handa.

– Dei blei så polarisert. Det stemte ikkje. Eg kunne ikkje sjå på alle dei ikkje-kristne som dårlege menneske. Dei var jo ikkje det! Dei var jo gode, ordentlege og anstendige, seier Andreas. Etter militæret begynte han å studere filosofi. Møtet med Platon og Sokrates på ex.phil. gav meirsmak, og kunne fylle det eksistensielle vakuumet hans etter at han hadde brote med kristentrua. Ikkje trøytna filosofiinteressa hans, heller, for han stod studieløpet ut og leverte hovudoppgåva si i 1999, med tittelen «Om ondskap». Så etterutdanna han seg innan filosofisk praksis. Den unge filosofen tok imot klientar med etiske og eksistensielle problem.

– Dei lurte på kven dei var, og kva slags veg livet skulle komme til å ta. Kva val dei skulle gjere, fortel Andreas.

Sjølv skulle han foreta det mest lagnadstunge valet av alle, berre nokre år seinare. Andreas hadde studert film og gjekk med planar om å lage ein lågbudsjetts spelefilm, ein mørk komedie. Manuset var nesten ferdig skrive. Men så blei livet snudd på hovudet.

Drep med øks.

Ifølgje Andreas fekk han truande meldingar, både munnleg og på tekstmelding, frå ein annan mann. Han skulle bankast opp, drepast.

– Ein periode hadde eg alltid med meg eit slagredskap, ofte ein spade, for å forsvare meg, fortel Andreas.

Det gjekk så langt at han slo mannen i hovudet med ei jernstang for å skremme han bort. Allereie då hadde Andreas gått over ei grense: Filosofen hadde tydd til fysisk vald.

Laurdag kveld, 20. februar 2010, skjer det fatale. Under rettssaka meinte Andreas at han hadde handla i naudverje. Det blei han ikkje trudd på i retten.

– Eg tenker at han er i ferd med å hoppe på meg. Så eg slår. Og eg slår tydelegvis med den skarpe sida av øksa. Eg trudde eg slo med den butte sida, men obduksjonsmessig har eg slått med den skarpe.

– Forstår du med ein gong at han er død?

– Eg forstår etter kvart at han er død, ja.

– Kva er den første tanken din då?

– Då vil eg eigentleg berre ringe politiet.

Andreas ringer ikkje politiet. I staden dreg han til Sverige og skjuler liket i snøen. Han erkjenner i dag at det var ein dårleg idé. Den gongen handla han som han gjorde for å vinne tid, seier han. Men han forstod at han var i vanskar. At det fanst eit før og eit etter. Han var no ein drapsmann.

LES ÒG: De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham

Lang straff

Det tar ikkje lang tid før politiet fattar mistanke. Nokre dagar seinare hjelper Andreas dei med å finne liket av mannen han har drepe. Og nokre månader etter det igjen kjem saka opp i Nedre Romerike tingrett. Andreas blir ikkje dømt for å ha drepe i naudverje, men for eit «forsetteleg drap under særs skjerpa omstende». Straffa er 15 års fengsel, ein dom som i Eidsivating lagmannsrett blir nedjustert til 14 år.

– Korleis er det i dag å sjå tilbake på at retten ikkje har gått god for historia di?

– Eg føler at eg har reagert ferdig. Eg var ekstremt opprørt over det. Eg skulle gjerne sett situasjonen drøfta, men har forsona meg med at det er slik. Eg prøvde å stoppe eit angrep, men eg overdreiv openbert handlinga mi. Han hadde ikkje noka øks. Det hadde eg.

Vårt Land har vore i kontakt med ein av dei pårørande etter den avdøde. Vedkommande er gjort kjent med Andreas' forteljing om drapet. Andreas hevdar ikkje at han er uskuldig. Men han skulle framleis ønske at retten hadde lagt til grunn det han sjølv meiner skjedde.

– Eg er skuldig. Eg har gjort noko av det mest forferdelege ein kan gjere. Men når eg skal fortelje om drapet, er det rart å fortelje om eit tomrom, som er det retten har gitt meg. Dei trur ikkje på forteljinga mi. Men eg har på ingen måte eit prosjekt om å få ein ny runde i rettssystemet. Forstå og fordømme. Ingrid har sete ved sida av og høyrt på det Andreas har fortalt. Kva tenker ho om spenningane mellom ordlyden i dommen og det Andreas sjølv fortel? Det var viktig for henne å lese dommen då dei begynte å bli betre kjent.

– Det var ikkje så overraskande, eg visste at det var forskjellar. Eg kjente ikkje alle detaljar, ein orkar jo å ta inn berre litt om gongen, seier ho.

– Er det viktig for deg om drapet skjedde i naudverje eller ikkje?

– Det som er sant, er viktig for meg. Om eg har likt sanninga, har vore underordna.

Ho snur seg mot Andreas.

– Men du seier jo at det ikkje var naudverje når du seier at du ikkje hadde trengt å gjere det. Drapet var ei fatal overdriving.

Ho snur seg tilbake igjen.

– Eg ønskjer å forstå kvifor Andreas gjorde det han gjorde, men det er ikkje det same som å forsvare det. Eg vil både forstå og fordømme det. Det bør ein gjere i livet elles også, å prøve å forstå det ein fordømmer. Det prinsippet held eg meg til også i denne saka, seier Ingrid.

Å lese dommen gjorde ikkje at ho mista tillit til Andreas. Ho fortel om det tørre, juridiske språket i dommen. Nokre gonger var det uklart for henne kva som eigentleg hadde skjedd. Men kjenslemessig var ho førebudd.

---

Indre og ytre soning

  • Andreas Ribe-Nyhus (f. 1973) disputerte for doktorgraden den 26. august i år, ved Nord universitet i Bodø. Doktorgraden er godkjent av bedømmingskomiteen.
  • Avhandlinga heiter «Indre og ytre soning». I avhandlinga tek Ribe-Nyhus utgangspunkt i sine personlege erfaringar av å sitje i fengsel, etter at han drap ein mann i 2010.
  • Ribe-Nyhus har fått mykje merksemd for avhandlinga. Han har også fått kritikk for å fortelje om drapet på ein måte som skil seg frå dommen i ting- og lagmannsretten.
  • Det sentrale poenget i avhandlinga handlar om at soning i lukka fengsel er til hinder for det Ribe-Nyhus kallar «indre soning».

---

Kom i kampmodus

På eit tidspunkt blei det viktig for Ingrid å seie til Andreas at det han hadde gjort, var heilt forferdeleg.

– Eg trengte å seie det. Eg trur vi sat på kafé. Dei rykka så mykje nærmare å lese det Andreas sjølv hadde skrive. Det var så rått, seier ho.

Det betydde mykje for henne at Andreas ikkje gjekk i sjølvforsvar, men tok imot reaksjonen hennar. Den «gamle» Andreas ville nok tydd til sjølvforsvaret.

– Då eg las dei tidlege dagboknotatane dine, kom eg til å tenke på Raskolnikov i Dostojekvskijs roman Forbrytelse og straff. Han drep eit menneske med øks, og forsvarer handlinga si i etterkant. Lenge.

– Eg har ikkje samanlikna meg med han, men eg kan for så vidt vere med på det. I ettertid har eg tenkt at det var ei overlevingsmekanisme. Det blei for massivt for meg å ta inn kor radikalt og gale det er å ta livet av nokon. Eg klamra meg fast til ein idé om at det trass alt var moralsk riktig på ein eller annan måte. Trykket rundt rettssaka og det å hamne i fengsel gjorde også at eg kom i ein slags kampmodus. Eg blei innbiten, seier Andreas.

Før han blei sett i fengsel, hadde han det han kallar for «typiske» førestillingar om korleis eit norsk fengsel er. Det er ikkje ein spesielt god stad å vere, men heller ikkje ein vond stad. Meir som eit litt kjedeleg hotell. I staden opplevde

Andreas fengselet som «eit herse- og disiplinregime av ei anna verd», der han i ekstrem grad blei isolert frå omverda. Fengselskvardagen var mykje meir «unormal» enn han hadde trudd.

– Kva gjorde fengselet med deg?

– I starten klarte eg ikkje å ta innover meg korleis det var. Eg tenkte at det ikkje kunne vere slik til vanleg, at dei tinga som skjedde var sikkert unntak. Men når unntaka skjedde kvar einaste dag, blei det etter kvart vanskeleg å bortforklare dei. Då forstod eg at alt var snudd på hovudet: All rettferd og moral var kasta ut.

LES ÒG: Da samboeren lå for døden, dopet Eirik Newth seg med mat. Han ville slippe å føle

Skal det oppstå ei forelsking, må det vere noko som står på spel.

—   Ingrid Ribe-Nyhus

Fengselserfaringar

Andreas sat på Ullersmo frå 2010 til hausten 2012, og blei deretter flytta til Halden. På same tid studerte Ingrid teologi ved MF vitenskapelige høgskole. Ho hadde begynt på teologistudiet etter det ho omtaler som eit botnår. Ho fekk ei overgangskrise mellom ungdom og vaksen, blei deprimert. Ho ser parallellane til korleis Andreas begynte å studere filosofi. Teologien blei iallfall den nye kvardagen hennar i eit vaksenliv som med dette fann tilbake til den rette kjølen. Studiet passa henne perfekt, og kravde også sitt. Drapet var aldri noko ho fekk med seg frå nyhendebiletet.

– Mens du studerte, sat Andreas inne. Hadde du vore i eit fengsel nokon gong?

– Eg hadde institusjonspraksis i Oslo krinsfengsel. Det gjorde meg nokså opprørt. Luftegarden var berre eit lite bur. Det var fantastisk lærerikt. Men det var krevjande å vere ung kvinne på cella, og vere prest og sjelesørgjar. Det fanst dei som ikkje hadde behov for nokon prest, men syntest det var stas å ha besøk av ei kvinne.

– Dei flørta med deg?

– Ja. Eg trur dette er noko mange opplever. Samtidig var det mange som hadde overveldande behov for ein samtalepartnar. Dei var i manko på merksemd og hadde eit sug etter nokon som kunne sjå dei, etter nokon å snakke med, seier Ingrid.

Deltok på kristen retreat

Eit møte med ein prest skulle bli avgjerande også for Andreas. Møtet med Ingrid, sjølvsagt, men også eit møte før henne. I Halden fengsel møtte han nemleg Ingrids far, fengselsprest og forfattar Kjell A. Nyhus.

– Dei første åra i fengsel er det som om du går og stangar. Så skjer det noko, i 2014, for du får tilbod om å vere med på ein kristen retreat i fengselsregi. Du var i stuss om du skulle takke ja?

– Ja, eg følte eigentleg at eg hadde tatt eit oppgjer med og var ferdig med kristendommen. Men rammene kring retreaten var freistande. Det var stille og roleg der, og høve til å vere mange timar ute i friluft kvar dag. Det var jo heilt fabelaktig! Mot dei godane kunne eg godta dei kristne rammene.

Andreas pakka med seg ein haug med bøker som han ville lese under opphaldet. Det var Platon, Kierkegaard og Hegel. Dostojevskij og Tolstoj.

– Eg hadde bunkra opp med god litteratur.

– Og så møtte du ein felles litteraturinteressert i Ingrids far?

– Det gjorde eg. Boksamlinga mi måtte godkjennast av han. Og han godkjente alt. Eg tenkte jo at det var hyggeleg gjort.

Vedkjente syndene

For Andreas skulle retreaten vise seg å bli avgjerande for livsvegen vidare. Ikkje på grunn av lesestoffet, men som følgje av det kristne ritualet som stod sentralt: å vedkjenne syndene sine.

– Vi måtte gå inn i våre eigne synder. På ein måte hadde eg jo allereie gjort det, for eg hadde skrive om drapet om igjen og om igjen på mange ulike måtar. Eg hadde kome fram til at det eg hadde gjort, var så forferdeleg at eg alltid måtte halde fram å plage meg sjølv med det. Eg kunne ikkje sleppe det, det var for fælt, uoppretteleg. Det var ikkje noko eg kunne komme vidare frå.

På retreaten dukka derimot tanken om den kristne tilgivinga opp. Andreas trudde ikkje på det, det høyrtest for godt ut til å vere sant. Samtidig tenkte han at han fekk vere med på det, og sjå kva som skjedde.

– Eg brukte ein dag på å skrive ned alle syndene mine. Dei blei lagt i ein lukka konvolutt og hengt opp på eit trekors. Så gjekk eg i prosesjon saman med dei andre ut i luftegarden. Der blei konvoluttane rivne ned og putta i ei sinkbøtte. Dei blei dynka med raudsprit eller parafin. Så blei det tent på.

Der Andreas stod og såg konvolutten hans brenne opp, skjedde det noko med han.

– Det var forbausande sterkt. Der brann syndene mine opp. Så kom Kjell og la handa på skuldra mi og sa: «Etter vår Herre Jesu Kristi føresegn tilseier eg deg tilgiving for alle syndene dine.» Då kjentest det faktisk som at Gud tilgav syndene mine. Eg begynte å tru på Gud igjen.

– Der og då?

– Ja, der og då. Eg gjorde det. Straffa mi var oppgjort. Korleis det er overfor menneske, dei etterlatne, er sjølvsagt ei anna sak. Men overfor Gud var eg tilgitt. Dermed klarte eg også å forsone meg med meg sjølv.

Gjennom forsoninga såg eg at eg hadde gjort ei forferdeleg handling, men at det likevel var mogleg å få eit fullverdig liv igjen.

—   Andreas Ribe-Nyhus

Indre soning

«Gud, sjå meg» var den første bøna Andreas bad, etter å ha vore borte frå kristentrua sidan ungdommen. Dei bortbrende syndene i sinkbøtta blei starten på den indre soninga han skriv om i doktorgradsavhandlinga si.

– Kva er indre soning?

– Indre soning er ein helt naudsynt prosess når ein har gjort noko gale eller vondt. Du må gå inn i det og ta eit sterkt oppgjer med det. Du må sjå på kven du er blitt. Eg sjølv rettferdiggjorde det eg hadde gjort, og det førte til at eg glei lenger og lenger bort frå ein moralsk veremåte. Eg blei meir krigersk og hard. Indre soning handlar om anger. Det handlar om å finne ei ny retning.

– Eit av hovudpoenga i avhandlinga di er at den ytre soninga er til hinder for denne indre soninga. Korleis?

– Det er på fleire måtar. Fengselsregimet er innretta slik at du blir hersa med. Berre det gjer at du kjem i forsvars- og kampposisjon. Det einaste du klarer å fokusere på, er den daglege urettferda du opplever. Dei daglege krenkingane blir for mykje. Dei overdøyver alt anna.

Andreas meiner at det er tabu å snakke om skuld i fengselet. Du skal heller skryte av det du har gjort, dyrke fram eit kriminelt ethos.

– Anger er dårleg og svakeleg. I tillegg er skuld eit tema som blir for stort og vanskeleg for fengselsbetjentane. Dei tør ikkje å ta slike pratar. Det forstår eg, for det krev eigentleg psykologi- eller teologiutdanning for å gå ordentleg inn i tematikken.

– Kva slags forsoning var det som skjedde i retreaten som gjorde det mogleg for deg å gå vidare?

– Før retreaten såg eg ikkje for meg at det var mogleg å leve eit ordentleg liv igjen. I periodar tenkte eg på det kvar dag, om eg skulle gjere det slutt. Gjennom forsoninga såg eg at eg hadde gjort ei forferdeleg handling, men at det likevel var mogleg å få eit fullverdig liv igjen.

Ei ny framtid

Forsoninga han gjekk igjennom gjorde han til ein annan mann. Ein mindre bitter og hatefull mann. Han innsåg at han hadde vore sjølvrettferdig, og at han måtte bli meir audmjuk. Drapsmann ville han alltid vere. Men det var heller ikkje det einaste det var mogleg å vere. Ei ny framtid opna seg for han. I meir enn éin forstand.

Då Ingrid i 2018 tok kontakt og spurte om han ville stille opp i ein samtale i Paulus kirke, svarte han ja. Han visste at ho var dotter av Kjell Nyhus, som han hadde tillit til, og som hadde skrive om han i ei bok. Han møtte henne med tanken om at ho ville han vel. Det gjorde at han var meir open enn han kanskje ville ha vore elles.

Ingrid, på si side, hadde godvilje overfor den drapsdømte på grunn av relasjonen han hadde til faren. Snart skulle samtalen dei to imellom utvikle seg på frifot.

– Eg merka fort at du ikkje var som ein del innsette eg hadde møtt tidlegare, som ikkje eigentleg var i stand til å gi kontakt. Men i starten passa eg meg for å spørje deg om ting som kunne bli for vanskelege for deg, seier Ingrid til Andreas.

– Eg var også veldig nervøs, svarer Andreas.

Vanlegvis når to menneske møtest, viser ein kvarandre dei beste korta først. Andreas begynte med Svarte-Per. Etter kvart blei dei likevel meir og meir avslappa overfor kvarandre, i takt med at dei møttest oftare og oftare utover våren og tidleg sommaren 2018.

– Skal det oppstå ei forelsking, må det vere noko som står på spel. Ein må vere sårbare saman. Slik sett hadde vi veldig god hjelp av dei rammene som fanst der frå starten av, seier Ingrid.

Redd for reaksjonane

Sidan Andreas var i siste del av soninga si, hadde han nokre timar permisjon kvar veke som han kunne disponere fritt. Men tida dei hadde saman, gjekk likevel altfor fort. Dei møttest mykje ute, ofte i Stensparken, sidan Andreas lengta etter å vere fri.

Begge gjekk forsiktig fram. Andreas var redd for å forpurre det gode forholdet sitt til Ingrids far. Ingrid var først redd for om Andreas sa ja til å møte henne berre fordi han var høfleg. Og etter kvart blei ho redd for korleis andre kom til å reagere dersom ho blei kjærast med ein drapsdømt straffange.

– Var du redd for å bli sett som ei av kvinnene som sender brev til og fell for hardkokte menn i fengsel?

– Eg var det, for det er noko pinleg ved det, sjølv om eg først og fremst har sett det på film. Samtidig er det så ulikt mi eiga sjølvforståing. Eg har aldri falle for bråkmakarar. Stereotypen er vel kvinna som fell for den kriminelle gjengleiaren. Men Andreas passar heller ikkje inn i dette biletet.

– Tenkte du noko, Andreas, på det å skulle bli saman med ein prest?

– Eg tenkte ikkje så mykje på det, eigentleg. Nei, eg kan ikkje seie eg hadde det med i vurderinga.

– Og det var veldig fint, skyt Ingrid inn.

– Før eg møtte Andreas hadde eg jo merka at det er vanskeleg å vere prest på singel-marknaden.

Det første kysset

Etter eit møte, som kanskje var ein date, på Litteraturhuset, der signala både var sterke og vage samtidig, tok Ingrid eit heilt konkret initiativ ein kveld ho hadde hatt Andreas heime hos seg på middag:

– Det er nokre gonger i livet ein treng litt ekstra mot, og dette var ein av dei. Eg spelte songar for Andreas på musikkanlegget, og drakk kvitvin til maten. Andreas spelte piano for meg. Så måtte han dra tilbake til fengselet. Eg følgde han ut i gangen. Der bøygde eg meg fram og kyssa han.

Frå den kvelden, den 13. juni, var Ingrid og Andreas kjærastar. Ingrid blei registrert som besøksven i fengselet. Og ho begynte å henge på Blindern, der doktorgradsstudenten Andreas fekk lov til å til å opphalde seg på dagtid, for å få meir tid saman med han.

Berre ei veke etter at dei blei saman, hadde Andreas ein tekst på trykk i Vårt Land, der han stod fram offentleg med det han hadde gjort. Seinare på sommaren var han med i Sommar i P2. Medieinteressa begynte å balle på seg. Det er lett å tenke at det ville vere vanskeleg for eit kvart nyslått kjærastepar når den eine parten blir offentleg kjent som drapsmann, men Ingrid takla dette bra.

– Det er to strategiar for ein kjip løyndom. Anten prøver du å gøyme deg bort, elles tar du tyren ved horna og fortar deg å fortelje det før nokon snappar det opp ein annan stad. Eg har gjort det siste, seier ho.

For henne var det ikkje noko alternativ. Ho hadde ikkje orka å leve i frykt for om folk veit noko eller ikkje. Ho er glad for at dei begge har vore med på å skape openheitskulturen kring fortida til Andreas, sjølv om ho også er ærleg på at det kostar. Og det er ikkje sikkert at dei kjem til å vere like opne resten av livet.

Møtt med forståing

Ein ting er iallfall tydeleg: Ingrid skjemmest ikkje ved å snakke om Andreas. Det gjorde ho endåtil lenge før dei blei kjærastar. Ho rann over med forelskinga si til fleire av venene sine, og møtte heldigvis mykje forståing. Mange av dei hadde også vore til stades under samtalen i Paulus kirke, så dei visste kven Andreas var.

– Korleis fortalde du om Andreas til far din?

– Eg våga først ikkje å seie det til han, men ringte han dagen etter at vi hadde møttest. Eg sa at eg hadde fått meg kjærast, noko han ikkje hadde skjøna. Og så sa eg at det var ein han kjenner, at det var Andreas. Då blei det stille i telefonen.

For Ingrids far var det to ulike verder som møttest med eit brak: jobbverda og familien. Men stilla varte ikkje lenge. Begeistringa følgde like etter, og gleda på hennar vegne. Ingrid visste at foreldra likte Andreas, men forstår den første uroa dei måtte ha hatt om at dottera valde ein drapsmann som kjæraste.

Gjekk ned på kne

Familien har like fullt backa henne, 100 prosent. Det gler henne. For Ingrid ser ikkje ein drapsmann når ho ser på Andreas. Og den 4. juni i fjor var han ferdig med soninga si. Han skreiv under på nokre papir på Sandaker og var deretter ein fri mann.

– Det var skuffande lite rituelt, seier Andreas med eit smil.

Ingrid hugsar at kjærasten var engsteleg for om det var gjort ein feil, og at fridomen kom til å bli trekt attende. Men det skjedde ikkje. Og på kvelden inviterte paret til Exodus-fest, eit utslag av teologisk humor. «Exodus» er eit anna namn på 2. Mosebok og tyder «utreise», etter Israelsfolket si utreise frå fangenskapet i Egypt.

– Andreas heldt ein takketale, då han sa at eg skulle komme til han på scena. Eg syntest det var litt kleint, men eg kom fram. Så sa han at han elska meg, og gjekk ned på kne, fortel Ingrid.

Først gløymte ho å svare, sjølv om hadde tenkt tanken lenge allereie, at ho ville gifte seg med Andreas.

– Eg visste kva svaret skulle vere. Men det var så mykje den dagen!

Svaret kom straks etter. Ho sa ja.

Bryllaupet stod den 13. juni i år, nøyaktig to år etter at dei blei saman. Det var eit koronabryllaup.

– Vi skulle eigentleg ha kjempestort bryllaup – gifte oss i Uranienborg kirke og ha fest på Fagerborg menighetshus med hundre gjestar. Vi avlyste i mai. Men gifte oss skulle vi uansett, så vi drog på hytta til foreldra mine i Oppdal, med ti gjestar. Far min via oss i eit fjellkapell, og så hadde vi femretters middag på hytta etterpå, seier Ingrid.

Andreas poengterer at det var Ingrids mor, Anne, som laga maten. Rettane fall tydelegvis i smak.

Kjenner seg heldige

I gode og vonde dagar, heiter det i ekteskapsliturgien. Ingrid og Andreas ser lyst på framtida. Dei kjenner seg heldige som har funne kvarandre.

– Eg kunne ikkje bedt om noko betre, sjølv om eg aldri hadde drøymt om å møte ein som sat i fengsel for drap. Livet er rart. Men det er også fint, at livet er så fullt av overraskingar, seier Ingrid.

– Er det noko som er i slekt med den kristne tanken om nåden?

– Det er det. Eg høyrer det no. Når ein treff nokon ein vil dele livet med, kan det opplevast som ein nåde.

– Kva tenker du om det, Andreas?

– Ja, det er ei gåve. Livet er meir godt enn vondt. Det ligg sikkert nokre dagar framfor oss som ikkje er så gode, også. Men eg trur dei verste ligg bak meg, eg førestiller meg det.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Religion