En gang vant han valg på ærlig vis

Det hvite og røde flagget vaier igjen over ­demonstrasjoner i Hviterussland. Samtidig er språk og symboler ­mindre viktig enn demokrati og ­mulighet til å reise fritt.

Reportasje

Aleksandr Lukasjenko ble valgt til president i 1994, i det første valget etter at landet hadde erklært seg selvstendig i august 1991.

Hvem er denne mannen som har sittet ved makten i 25 år, som blir kalt «Europas siste diktator» og som tviholder på makten på tross av anklager om omfattende valgfusk ved valget 9. august?

Det rapporteres om tortur og overgrep mot arresterte demonstranter som protesterer og krever at Lukasjenko må gå.

Mot korrupsjon

Aleksandr Lukasjenko var tidligere leder for et kollektivbruk, og hadde skapt seg et navn som bekjemper av korrupsjon.

Han var tjue år yngre enn den nesten seksti år gamle motkandidaten, statsminister Vjatjeslav Kebitsj. Han fikk rundt 80 prosent av stemmene i andre valgomgang, i det som mest sannsynlig gikk ærlig for seg.

– Det var tre hovedgrunner til den store oppslutningen, forteller Andrej Kotljarchuk, dosent ved Södertorn Högskola og selv av hviterussisk opprinnelse.

– Den første er at han snakket om hvor gjennomkorrupt det fortsatt sovjetiske statsapparatet var. Den andre er at han vektla behovet for en sterk sosialpolitikk, og skremte folk med privatisering. Han pekte på det som var i gang med å skje i Russland og Ukraina, og hevdet at han var den eneste som kunne stoppe dette i Hviterussland. Han lovet at fabrikkene skulle fortsette å produsere, og at alle de som jobbet der skulle få beholde jobbene sine, et løfte han holdt. Den tredje grunnen er at han lovet å bygge bedre relasjoner til Russland enn det Kebitsj hadde gjort. «Ingen venter på oss i Europa», erklærte han, forklarer Kotljarchuk.

Fjernet symboler

Noe av det første Lukasjenko gjorde, var å gjennomføre en folkeavstemning som gav ham rett til å oppløse parlamentet og som ble ­starten på den autoritære utviklingen i landet. Det andre punktet i den omhandlet en ­økonomisk ­integrasjonsprosess med ­Russland. Det tredje og ­fjerde var en sidestilling av det russiske og det hviterussiske språket og et nytt flagg og riksvåpen.

Det røde og hvite flagget som hadde blitt brukt av ­hviterussiske nasjonalister siden 1917, ble ­erstattet med nytt basert på flagget til den hviterussiske sovjetrepublikken. På samme måte ble den hvite rytteren «Pahonia» erstattet med sovjetiske kornaks og rød stjerne, selv om hammeren og sigden var borte.

Dette handlet blant annet om at mange hviterussere så ­tilbake på 60- og 70-tallet som en god tid.

– Andre verdenskrig var en svært traumatisk opplevelse der et stort antall mistet livet. Men ­etter krigen fikk man stabilitet, folk tjente godt. Jeg vokste selv opp på 70-tallet og husker ­hvordan foreldrene mine var rolige og ­passive, og de var tydelig opptatt av at de endelig kunne leve uten bomber og diktatur. Lukasjenko har prøvd å bruke dette for alt det var verdt, sier Kotljarchuk.

Støtte på landsbygda

Alt dette provoserte nasjonalt innstilte hviterussere, som til tross for at de ikke hadde oppnådd regjeringsmakt, var en politisk faktor med minst 13-20 prosent bak seg.

Den tredje hovedkandidaten i 1994 var den kristenkonservative Zjanon Paznjak, arkeolog og en av grunnleggerne av Den hviterussiske folkefronten. Dette var en nasjonalt og patriotisk organisasjon opprettet i 1988. Den ønsket blant annet å stoppe russifiseringen av Hviterussland og vekke oppmerksomhet rundt ofrene for Stalins terror.

Folkefronten har vært viktig i motstanden mot Lukasjenko helt siden starten.

– Aktivister fra Folkefronten var med i demonstrasjoner mot presidenten både på 1990- og 2000-tallet. I tillegg har store deler av intelligentsiaen vært imot ham - ikke bare av politiske grunner men fordi han har undertrykt nasjonale symboler og det hviterussiske språket. Lukasjenko har dessuten forsøkt å skyve Stalins forbrytelser under teppet, ikke minst det som skjedde i Kurapaty-skogen der 30.000 mennesker ble drept uten noen form for rettergang mellom 1937 og 1941. Massakren ble først oppdaget i 1988 av Zjanon Paznjak som var utdannet arkeolog. Det var også der de første store demonstrasjonene i Hviterussland fant sted i 1988. På grunn av dette har intelligentsiaen mislikt holdningen om at alt var bra i Sovjetunionen, sier Andrej Kotljarchuk.

Lukasjenko har hatt støtte på landsbygda, blant industriarbeidere og hos ansatte i politi og sikkerhetstjenester.

- Nå har det kommet en ny gruppe som er imot ham, nemlig middelklassen som har vokst frem de siste tjue årene. De er ikke så opptatt av kultur og språk, men vil ha mulighet til å reise uten visum. De vil ha sterkere bånd til Europa. De siste tjue årene har Lukasjenko snakket om de fantastisk gode relasjonene til Kina, Iran og Emiratene. Men ingen reiser dit, man reiser til Polen, Tyskland og Spania, man vil se Sverige og Norge og ha gode relasjoner til disse landene, ikke til de fjerne landene presidenten snakker om. Han har også forsøkt å bygge et godt forhold til Kina, og har satt i gang mange prosjekter – jeg tror de bygger en kinesisk industripark akkurat nå – men folk har begynt å bekymre seg for hva som kommer til å skje med dem og jobbene deres i så fall, sier Kotljarchuk.

Flagget var forbudt

Det rød-hvite flagget har vært forbudt i mange sammenhenger siden 1996, offisielt fordi det ble brukt av hviterussere som samarbeidet med de tyske okkupantene under andre verdenskrig, men har alltid vært til stede ved demonstrasjoner mot presidenten. Det har vært påfallende synlig i demonstrasjonene de siste ukene, ikke minst blant unge mennesker. Andrej Kotljarchuk mener myndighetene forsøker å bruke dette flagget for å sverte demonstrantene.

– Det har egentlig vært en overraskelse for meg å se at det fortsatt finnes så mange av disse flaggene. Og vi ser at regjeringen igjen har begynt å bruke dem i propaganda. Det røde og hvite flagget ble tegnet av arkitekten Klaudzi Duzh-Dusheuski da den nasjonale bevegelsen startet i 1917. Han var et godt menneske, som reddet jøder og som havnet i nazistiske konsentrasjonsleire. Senere ble han sendt i Stalins ­gulag.

---

Alexandr Lukasjenko

  • 66 år.
  • President i Hviterussland siden 20. juli 1994.
  • Har stått i spissen for et autoritært styre og er blitt kalt «Europas siste ­diktator».
  • Har systematisk undertrykket opposisjonen.
  • Før han gikk inn i ­politikken ledet han et ­statseid jordbrukskollektiv.
  • Hviterussland ligger ­mellom Russland og Polen og har rundt 9,5 millioner ­innbyggere.
  • Store folkemengder har protestert mot at han ble ­gjenvalgt den 9. august i år. Også europeiske land hevder at det skjedde med valgfusk.
  • Kilde: wikipedia.org

---

Nå kjører de igjen på med propaganda om at det ble brukt av nazikollaboratører under krigen, selv om historikere forsøker å forklare at det ble brukt allerede på 1920-tallet av alle fra høyre til venstre med unntak av kommunistpartiet. De forsøker å bruke det til å splitte folk, men demokratiforkjemperne har sagt tydelig fra om at alle flagg er velkomne i demonstrasjonene, også det rød-grønne. Det rød-grønne flagget er også selv forbundet med Sovjetunionen og Stalins terror, selv om det for mange unge bare er et flagg. Så historien er ikke svart-hvitt for noen av de to flaggene, sier Andrej Kotljarchuk.

Økt selvbevissthet

David Marples er professor ved University of Alberta og forfatter av flere bøker om Hviterussland. Han mener at Folkefronten og hviterussisk nasjonalisme ikke er sentralt for mange av dem som nå demonstrerer, og at det røde og hvite flagget assosieres med europeiske verdier.

– Alle de unge menneskene i gatene som vifter med det forbudte flagget tyder på en raskt økende selvbevissthet om at de ikke er Russland men en egen stat, og at de ønsker seg mer demokrati, den typen friheter andre folk i Europa har, og mer velstand – to ting som ofte går sammen.

David Marples mener at Lukasjenko i årenes løp selv har adoptert en «myk» form for hviterussisk nasjonalisme.

– Da Lukasjenko først kom til makten, snakket han om en russisk-hviterussisk union. Samtidig tror jeg det viktigste for ham med det var at han håpet på en plass for seg selv i arvefølgen. Dersom Boris Jeltsin ble den første lederen fulgt av Putin, ville det være logisk at han selv overtok på et tidspunkt. Men Putin avviste dette en gang rundt 2003, han sa klart fra om at Lukasjenko ikke var i posisjon til noe slikt. Hviterussland kunne bli en vestlig provins av Russland eller en juniorpartner i unionen, men ikke en likestilt partner. Etter dette har det vært krangler om energipriser og andre konflikter der Lukasjenko har forsøkt å beholde en uavhengig posisjon. Og en måte å gjøre dette på, er å til en viss grad å bli en hviterusser selv på en måte han ikke var før, og innta en del posisjoner som tidligere har vært assosiert med Folkefronten. Men i dette ser jeg egentlig bare ønsket om å beholde makten og privilegiene som følger med, og der tror jeg han endelig har blitt avslørt.

Ikke delt på midten

I motsetning til demonstrasjonene i Ukraina i 2014, som ikke minst var rettet mot den russiske ­innflytelsen, er det tilsynelatende lite av dette i Hviterussland. Landet mangler også det skillet som lenge fantes i Ukraina der øst og sør var ­russisktalende og stemte annerledes enn det ukrainsk­talende og nasjonalistiske vest, som igjen speilet at Vest-Ukraina først ble innlemmet i Sovjetunionen kort før andre verdenskrig. David Marples forklarer:

– Til en viss grad kan man nok si at områdene i vest rundt ­Hrodno og Brest er mer nasjonalistiske enn andre deler av Hviterussland. Men samtidig er det ikke noen etnisk eller regional splittelse slik som i Ukraina. Folket er forent, og det er nok rundt 70 prosent som ønsker seg forandringer. En bedre modell er kanskje Armenia, som har holdt seg nær Russland til tross for to revolusjoner og som viser at forandringer ikke trenger å bety russisk intervensjon.

Marples mener at det ­uansett ikke er nasjonalisme som er ­svaret.

– Fremtiden for ­Hviterussland er ikke den visjonen ­Folke­fronten har, et Hviterussland der ­nasjonalisme er ­sentralt, men en moderne stat som folk flest kan stille seg bak. Jeg tror ­Latvia og Litauen, to små land som har klart å skape vellykkede ­demokratier, er bedre ­modeller enn å se ­tilbake i historien. Og jeg tror det er det de fleste vil ha. ­Fokuset på andre v­erdenskrig som fungerte en stund for ­Lukasjenko er også oppbrukt, det er 75 år ­siden nå. Det er ­behov for en ny forenende ide, som ­burde være mulig å finne.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje