Den tapte kristenheten

Mange tror at Midtøsten gikk fra å være kristent til muslimsk da folk ble tvangsomvendt med sverdet. Men Midtøsten var kristent i fem hundre år etter profeten Muhammed. Hvorfor tapte kristendommen?

Reportasje

Vi opplever i disse dager hvordan verdens eldste kristne samfunn i Syria og Irak er blitt ødelagt av IS og andre islamistiske grupper. Dette er siste fase i en lang prosess der kristendommen forsvinner fra Midtøsten.
For mange oss er Midtøsten synonymt med islam. Men helt fram til begynnelsen av forrige århundre var det et betydelig innslag av kristne samfunn som satte sitt preg på Midtøstens kultur. Hvorfor tapte kristendommen?

De fleste tenker at de kristne ble tvunget over til islam da muslimene erobret området for 1.400 år siden. De kristne minoritetene i dagens Midtøsten blir ofte oppfattet som resultat av kristen misjon de siste hundreårene. Men de har vært der helt siden Jesu tid, og de var i flertall i mange hundre år etter profeten Muhammeds tid.

Avkristning

Det var ingen selvfølge at arabernes erobring skulle føre til at folk sluttet å være kristne. Det er noe som trenger en nærmere forklaring.

«Avkristning er et av de minst undersøkte aspektene av kirkehistorien», skriver Philip Jenkins i The lost history of Christianity. Det tas ofte nærmest for gitt at kristendommen var dømt til å tape for islam.

Men da bygger man enten på en oppfatning om at islam er en overlegen religion (noe en del muslimer mener), eller at islam er en voldelig religion som utrydder sine konkurrenter (som mange såkalte islamkritikere mener).
Men ny forsking viser at de områdene muslimene erobret, fortsatte å ha et kristent flertall i 5-600 år. Altså holder ingen av disse forutsetningene stikk.

Kristendommen var ikke dømt til å tape for islam, og islam var ikke nødvendigvis en religion som tvang andre i kne med maktmidler. Men dermed får vi et annet spørsmål som må besvares: Hvorfor tapte kristendommen i det lange løp?

Muslimsk minoritet

Kristendommen oppsto i Palestina og bredte seg raskt ut over det meste av Romerriket. Den kristne læren ble til i byer som Jerusalem, Damaskus, Aleksandria, Antiokia, Edessa og Konstantinopel. Da muslimske hærer i løpet av noen tiår feide inn fra Arabia og erobret det vi i dag kjenner som Midtøsten, var det en kristen befolkning de erobret.

Etter erobringen var det noen hundre tusen muslimer som hersket over kanskje tretti millioner kristne. Erobrerne gjorde ikke noe forsøk på å omvende sine undersåtter. For en stor del holdt de seg i sine garnisonsbyer og lot de erobrede få fortsette sin religion som før. Noen kirker ble gjort til moskeer, slik som Johanneskatedralen i Damaskus som ble til Ummayademoskeen. Men de fleste kirker fikk bestå.

Liten kunnskap

Det er et stort spørsmål hvor bevisste muslimer disse erobrerne var. De aller fleste var konvertert til islam etter profeten Muhammeds død, og det var snakk om kollektive konverteringer, ikke personlig overbevisning. Koranen var ennå ikke samlet til én bok og det var ikke utformet noen muslimsk teologi.

---

Kristendommen i Midtøsten

  • Muslimene erobret Midtøsten på 600-tallet. 33 millioner kristne ble styrt av noen hundre tusen muslimer.
    På 1100-tallet var fortsatt flertallet av befolkningen i Midtøsten kristne.
  • Etter korsferdene, mongolinvasjonene og forfølgelse fra mamelukker og osmannere var andelen kristne på 1500-tallet kommet ned i omtrent 15 prosent
  • Etter folkemordet på armener og syriske kristne først på 1900-tallet, var det omtrent ti prosent kristne i Midtøsten.
  • Utvandring av kristne fra Egypt og Palestina og krigene i Irak og Syria har redusert andelen kristne til noen få prosent på 2000-tallet.

---

«De fleste av dem hadde liten detaljert kunnskap om Profetens budskap og brydde seg lite om hvilke implikasjoner det hadde for hvordan de skulle leve», skriver Jack Tannous i The Making of the Medieval East. Men, påpeker han, de fleste kristne hadde også lite kunnskap om dogmene i den kristne tro. De oppfattet det ikke som de hadde blitt erobret av en annen religion, men at det var en etnisk arabisk erobring.

Islam blir til

Islam gjennomgikk en turbulent tid i de første hundre årene etter erobringen. Hva som var den rette oppfatningen av profetens lære og hvem som hadde retten til å bestemme tolkningen, førte til splittelse, indre stridigheter og borgerkrig - det som muslimer senere har betegnet som «forvirringsperioden».

På 700-tallet var situasjonen stabilisert. En autorisert versjon av Koranen var nedskrevet, og en islamsk teologi var under utforming. Dette krevde også at det ble dratt opp klarere grenser mot andre troende, og først og fremst mot de kristne. Det gjaldt både hva som var akseptabel lære og hvilken posisjon ikke-muslimer skulle ha i samfunnet.

Staten drev aktiv propaganda mot kristendommen, for eksempel ved at myntene hadde Korantekster som «Gud er én, Gud er evig. Han forplanter seg ikke og blir ikke født». Samme tekst står rundt kuppelen på Klippedomen i Jerusalem, som ble bygget nettopp på denne tiden.

Martyrer

Men heller ikke nå ble det drevet noen aktiv misjonering overfor kristne eller utøvd noen tvang for at de skulle skifte tro. Det er bare kjent noen få hundre kristne martyrer fra de første tre hundre årene med muslimsk styre. Siden muslimene var en minoritet som hersket over en stor, kristen majoritet, var de opptatt av å holde de kristne på plass. Kristne som argumenterte mot islam på en måte som ble opplevd som en trussel mot den offentlige orden, ble henrettet.

«Selv om martyrene var få, var de en offentlig manifestasjon av en opposisjon som kunne komme til overflaten. Å drepe opprørske kristne var en måte å holde uroen nede», skriver Christian C. Sahner i Christian Martyrs under Islam.

De aller fleste martyrene var muslimer som hadde konvertert til kristendommen. Muslimene var i mindretall, og de styrende hadde en frykt for at mange muslimer skulle bli kristne. Derfor ble det tidlig innført dødsstraff for konvertering – noe som ikke står i Koranen. Det var likevel ganske sikkert mange flere enn de få hundre martyrene som konverterte til kristendommen. Dødsstraff rammet bare dem som holdt så høy profil at de kunne trekke andre med seg. Noen kirker hadde til og med en liturgi for konvertering. Det var ikke utenkelig at kristendommen skulle bli den seirende.

Konvertering

Kristne kunne få viktige posisjoner, blant annet ved kalifens hoff. Men de var likevel som gruppe diskriminert. Særlig kom det til uttrykk i den spesielle skatten som kristne (og jøder) måtte betale. Ved å konvertere til islam, kunne man bedre sine sjanser til å avansere i samfunnet og ikke minst slippe skatten, som for vanlige folk var ganske tyngende.

Derfor er det overraskende hvor få som valgte å konvertere til islam. Det kan tale for at troen var viktig for kristne, eller at sakramentene og fellesskapet i menigheten hadde betydning for dem. Konvertering ville også bety brudd med familie og sosialt miljø. Derfor var individuelle konverteringer sjeldne. Når kristne konverterte, var det gjerne hele landsbyer eller større grupper som gikk over til islam. Eller det kunne være individer som hadde blitt løsrevet fra sin sosiale sammenheng, for eksempel slaver eller flyktninger. Det var slikt som først og fremst skjedde i perioder med vold, sosial uro eller krig.

Korsfarerne

Likevel mener forskerne nå at de kristne var i flertall til langt utpå 1200-tallet og at det var flere kristne i kalifens rike enn i Vest-Europa. Det som forandret situasjonen, var at det muslimske riket ble angrepet utenfra.

Først kom korsfarerne på 1100-tallet. De betraktet de lokale kristne som kjettere, og de på sin side tok ofte muslimenes parti mot inntrengerne. Likevel ble de kristne mistenkt for å være på lag med korsfarerne. Kampene om Det hellige land førte til at det ble viktig for muslimer å bevare Midtøsten som muslimsk land.

Mamelukkene, som overtok makten etter at korsfarerne var drevet ut, begynte derfor en aktiv kampanje for å tvinge kristne til å konvertere. Særlig hardt gikk det ut over de koptiske kristne i Egypt. I løpet av 1300-tallet ble det kristne flertallet i Egypt redusert til de omtrent ti prosent de har vært helt opp til moderne tid.

Mongolene

På 1200-tallet feiet mongolene inn over det muslimske riket. De ødela kalifens by Bagdad og tok kontroll over store deler av det muslimske riket. Mange kristne gjorde felles sak med mongolene, ikke minst etter at flere mongolske fyrster gikk over til kristendommen. Datidens muslimer opplevde det som en trussel mot det islamske herredømmet, og det førte til forfølgelse av kristne.

På slutten av 1300-tallet gikk den mongolske herskeren Timur Lenk over til islam. Han ville gjøre islam enerådende i sitt rike, og satte i gang storstilt forfølgelse av ikke-muslimer. Det førte til at den østlige ortodokse kirken, som hadde hatt stor oppslutning fra Iran til Kina, ble nærmest utradert.
I de vestlige delene av Midtøsten dukket en ny gruppe muslimske erobrere opp: De tyrkiske osmannerne. De erobret det meste av det kristne bysantiske riket og tok så til slutt Konstantinopel i 1453. Det gikk hardt ut over de kristne som ble betraktet som bysantinernes allierte.

Minoritet

Det var derfor de urolige tidene på 12-1300-tallet som gjorde slutt på at de kristne var i flertall i Midtøsten. Forholdene roet seg da det ottomanske riket fikk kontroll over det hele. Men nå var de kristne blitt en minoritet. Islam hadde dessuten i de urolige tidene blitt mye strengere og mer negative overfor folk med annen tro.

Likevel holdt antallet kristne seg noenlunde stabilt på omtrent 15 prosent av befolkningen i det osmanske riket. De var en betydelig minoritet og satte sitt preg på samfunnet og kulturen. Den neste store forandringen kom da osmannerriket begynte å bli truet på 1800-tallet.

De kristne i Hellas og på Balkan rev seg i løpet av 1800-tallet løs fra sultanens rike, som oftest med støtte fra de kristne vestmaktene. Sultanen svarte med forfølgelse av kristne innen sitt rike. Da tyrkiske nasjonalister tok makten på 1900-tallet, gjennomførte de et folkemord på armenere og syrisk-ortodokse kristne. Omtrent en fjerdepart av de kristne i Midtøsten ble drept eller jaget i denne prosessen.

Islamistene

Da 1900-tallet gikk ut, var det fortsatt omtrent ti prosent kristne i Midtøsten. De største gruppene var i Egypt, Syria, Irak og Libanon. I vårt århundre har krigene i Irak og Syria rammet de kristne hardt, fordi de allerede var små og utsatte grupper. Og så kom til slutt islamistene i IS og ødela de kristne samfunnene i Nord-Irak og Syria.

For oss som opplever denne slutten, er det lett å oppfatte det som muslimsk vold er årsaken til at kristendommen ble fjernet fra Midtøsten. Når vi ser på historien, blir dette et altfor enkelt bilde.

Ganske visst er det mange eksempler på muslimsk voldsbruk, massakre og tvangsomvendelser - oftest med bakgrunn i politikk og krig. Men historien forteller også om lange perioder der de kristne levde i fred med muslimene og kristendommen hadde framgang.

Splittelse

En del av historien er også splittelsen mellom ulike kristne grupper, som ofte var mer opptatt av å bekjempe hverandre enn av å stå sammen mot ytre press.

Det er ikke noe enkelt svar på hvorfor kristendommen tapte i Midtøsten. Men det er en påminnelse om at det ikke er noen selvfølge at kristendommen vil bestå i land som betrakter seg som kristne.

Kilder:
Philip Jenkins: The Lost History of Christianity. Harper Collins 2008
Christian C. Sahner: Christian Martyrs under Islam. Princeton University Press 2020.
Jonathan Berkey: The Formation of Islam. Cambridge University Press 2002
Jack Tannous: The Making of the Medieval East. Princeton University Press 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje