Demonjegeren

Det var en gang en dikter, en lærd og velmenende mann. Han skriver om det sanne, det gode og det skjønne. Men han har også en skygge. Og en dag løsriver skyggen seg fra ham. Aldri slår det ham at skyggen kan være farlig. Men skyggen kommer stadig nærmere, inntar livet hans bit for bit. Og til slutt blir dikteren degradert til et liv som sin egen skygges skygge. Historien ender speilvendt av et eventyr. Den gode mannen henrettes – mens skyggen feirer bryllup med prinsessen.

Vrangviljen

Da moren leste H. C. Andersen-fortellingen for henne som liten, gjorde det dypt inntrykk på Sørine Gotfredsen. Pussig nok følte hun seg nærmere skyggen enn dikteren. Ikke fordi hun sympatiserte med ham, men fordi han fremsto så virkelig.

Hun kjente det selv, krefter i henne som det var best å holde skjult. Krefter som rørte seg når hun løy for å unnslippe trøbbel, eller prøvde å være bedre enn andre. En knute av vrangvilje. Var hun alene om å ha det slik? Uvisst.

«Men jeg stusset over at det var så stor avstand mellom den vakre beskrivelsen av verden, som jeg så ofte hørte, og alt det motstridende jeg selv erfarte ved å leve i den,» skriver Gotfredsen i boken Fri oss fra det onde.

Umoderne

Den kom ut i Danmark i 2017, og gis i disse dager ut på norsk. Boken handler om at «det finnes en skygge i mennesket som ikke kan ignoreres. En som legger seg til å sove sammen med oss om kvelden, og som er der når vi står opp om morgenen». Men i dag har vi mistet ordene for skyggen. Den profilerte danske teologen og samfunnsdebattanten Gotfredsen konstaterer at «det er blitt umoderne å snakke om det onde.»

– Vi har lært oss å forklare det onde psykologisk eller sosiologisk. Men vi mislykkes med å forklare hele sannheten om menneskets natur, sier hun til Vårt Land.

I sju kapitler – samme antall som det er dødssynder – utforsker Gotfredsen hvordan vi erfarer og forstår ondskap. Hun mener det er blitt «en moderne trosbekjennelse» å forklare menneskets rasjonelt.

«Størst makt har ondskapen hvis den klarer å overbevise menneskene om at den ikke eksisterer, men bare er en myte som vi ikke trenger å ta på alvor lenger i vårt opplyste samfunn,» skriver hun.

Unnslipper

Gotfredsen bruker bøker og filmer til å vise hvordan vi i vår tid forsøker å forklare ondskapen, men hvordan den glipper unna som et såpestykke. Vi har vansker med å tro at mennesket i bunn og grunn er annet enn godt. Bare ytterst få sier i dag at det onde finnes som en egen kraft, påpeker Gotfredsen, og hevder: «Det psykologiske menneskesynet har seiret, mens det kristne i stor grad er blitt tilsidesatt».

– Blir ikke dette en voldsom forenkling?

– Det er alltid en risiko at man formulerer seg slik at man mister nyansene. Men jeg sier det slik fordi jeg vil understreke at det er forskjell på livsanskuelser her. Jeg er selv vokst opp i en kultur som er gjennomsyret av tanken på at vi er produkter av omgivelsene, av kulturen, barndommen og omstendighetene, men hvor vi helt har skjøvet vekk tanken om større og uforståelige krefter.

Trellbunden

Denne tanken finner hun derimot hos kirkereformatoren og teologen Martin Luther. Boken kommer ut i ­etterkant av 500-årsmarkeringen­ for reformasjonen, og Gotfredsen mener vi trenger Luthers hjelp i dag. Det er særlig teksten Om den trellbundne vilje (1525) som står i sentrum av Fri oss fra det onde.

Vi mislykkes med å forklare hele sannheten om menneskets natur.

—   Sørine Gotfredsen

Her går Luther i rette med ­renessansehumanismens opti­mistiske menneskesyn. De tenkte­ seg at mennesket hadde en iboende positiv verdi og mulighet til å gjøre det gode. Luther var overbevist om det motsatte: At mennesket er disponert for det onde fra naturens side, og ikke hadde noen egen fri og god vilje. Han erfarte det i eget liv, og utlegger det til en konsekvent teori om hvordan mennesket ikke kan gjøre noe som helst fra eller til for å oppnå frelse. Alt skjer ved Guds nåde alene.

Troen på at vi kunne gjøre noe godt av egen maskin, ledet derimot uunngåelig til selvopphøyelse, mente han.

Hvordan kunne mennesket da bekjempe noe ondt, ifølge Luther? Ved å innse to ting: At man selv er disponert for det onde. Men også at det finnes et begrep om det gode, et som Gud alene kan være kilden til.

Fri vilje

– Det virker farlig å følge Luther helt ut: Trenger vi ikke troen på fri vilje for ikke å henfalle til resignasjon?

– Det er riktig. Og noe av det som var interessant med å skrive­ boken, var å se at Luther i sin ytterste konsekvens står for en voldsom teologi. Han er så ­fokusert på at mennesket ikke kan ha innflytelse på sin egen frelse, at hans teologi nesten blir en beskrivelse av at det er likegyldig hva mennesker gjør. Mennesket er bare overgitt til krefter som hersker i verden, men han mener at vi likevel fortsatt skal kjempe for å behandle hver­andre godt.

Alt Luther sier kan ikke overføres direkte til vår tid, innvender hun.

– Vi lever ikke under det samme fastlåste verdensbildet som ham. Men det er noen grunntanker hos Luther som jeg mener er tidløse. Han lærer meg at jeg ikke må gjøre meg avhengig av min egen forstand og innsats. Andre tanker hos ham leder til fanatisme. Derfor trekker jeg også inn Søren Kierkegaard. Han er en luthersk teolog, og tankene hans kretser også rundt det onde og menneskets svakhet. Men han er også en moderne mann som tenker i individuelle, psykologiske baner. Kierkegaard sier særlig to ting som er viktig: At mennesket selv kan gjøre noe for å komme til tro på Gud. Og at mennesket har innflytelse på sin bevegelse gjennom livet.

– Jeg følger Kierkegaard her. Jeg er oppdratt til å tenke at vi har innflytelse på eget liv. Ellers blir mennesket bare en brikke som kastes rundt, sier Gotfredsen, og maner til selvransakelse:

Det har sin pris at vi ikke snakker direkte om det onde. Prisen er naivitetens menneskesyn: «Jo mer vi avviser at det selviske og til tider hensynsløse ­virkelig er del av menneskets ­natur, desto mer kan vi risikere å skape­ et samfunn der de negative kreft­ene får for stor plass,» skriver hun.

22. juli

Like etter 22. juli skrev den danske teologen en kronikk i Berlingske Tidende der hun oppfordret til å «utnytte den norske tragedien til å forstå faren ved det multikulturelle». Synspunkt­ene møtte hard kritikk, og i etterkant måtte hun beklage timingen og noen av formuleringene.

---

Aktuell bok: Fri oss fra det onde

• Debattbok av den danske­ ­teologen, journalisten og samfunnsdebattanten Sørine Gotfredsen (født 1967).
• Oversatt til norsk av Andreas ­Kristiansen .
• Vårt Land forlag.

---

Selv om vi tenker som Luther at vi bare er brikker i verden, har vi stadig vekk et rom der vi kan kjempe.

—   Sørine Gotfredsen

I Fri oss fra det onde gjentar hun hovedpoengene, og trekker frem Breivik som eksempel på et menneske som overgir seg helt til en ond vilje. Gotfredsen mener det fra et luthersk perspektiv er en blindgate å tro at Breivik er et absolutt unntak:

«Hvis vi instinktivt ved synet av en slik mann skjønner at noe av det som bor i ham, også bor i oss, gir det ingen mening å stille oss så uforstående til spørsmålet om hvor hatet stammer fra (...) Han var det syndige mennesket som ikke lenger holdt ut ikke å være den som hersker og ødelegger og bestemmer over det skapte.­ Kjærligheten til vill­farelsen hadde vokst seg sterkere enn respekten for liv.»

Men hadde han egentlig noe valg?

– Selv om vi tenker som Luther at vi bare er brikker i verden, har vi stadig vekk et rom der vi kan kjempe, mener Gotfredsen.

– Vi kjemper for å bli elsket. For å være populære, pene, slanke og dyktige. Og vi er overgitt til oss selv. Du skal gi deg selv verdi. Det er ditt ansvar at du blir en suksess. Til dette sier Luther «Hold nå opp! Kjemp i stedet for dine medmennesker», sier Gotfredsen, som behandler perfeksjonsjaget i kapitlet «Kroppen».

Her skriver hun at «troen på forsakelse og måtehold er gradvis opp gjennom historien blitt erstattet av troen på en kroppslig frihet der det mer og mer tas for gitt at den enkelte selv bestemmer­ hvor lite eller mye utfoldelse som er bra for en».

Når boken har skapt debatt i Danmark, er det blant annet fordi hun i dette kapitlet trekker frem Pride-bevegelsen og debatten om det tredje kjønn. Hun drøfter det i forbindelse med Luthers tanke om at det finnes en skaperorden, gudegitte lover som mennesket motsetter seg som følge av en hovmodig trang forbundet med det onde selv.

Stolthet og hovmod

«En oplagt følge af den store demonstration af enhver tænkelig køns­identitet, der præger sekulær vestlig mentalitet i dag, er, at den nemt ender i en konfrontation med kristendommen. Og under alle omstændigheder kolliderer den med den kristendom, der grunder i Martin Luthers tænkning. Ifølge Luther findes en skabthed, som mennesket ikke må stille sig op imod, og når det alligevel forsøger, afsløres det, i hvor høj grad det er styret af en hovmodig trang til at afvise, at det én gang for alle ér skabt. Hovmodet er for Luther forbundet med det onde selv,» skriver hun.

I den norske oversettelsen er imidlertid kapitlet skrevet om, etter råd fra forlaget:

– Hva synes du om det?

– Jeg tror at vi i Danmark har en mer rå samtale enn i Norge. Det gjelder også den teologiske­ diskusjonen, der Tidehverv­bevegelsen har bidratt til en Luther-debatt som har vært mindre bluferdig. Måten jeg fremlegger luthersk skapelsesorden på vil nok være mer fremmed for nordmenn enn den er for dansker. Med tanke på Pride, ser jeg at jeg kan komme til å bruke ord som oppleves fornærmende,­ voldsomme, eller generaliserende.

Felle

– Hva skal vi kalle det onde i vår tid?

– Det er dette alle prester står og sloss med når vi preker. Ondskap, syndighet og fortapelse er skremmende og uhåndterlige begreper. Når jeg står på preke­stolen går jeg for å bruke ordene­ slik de er. Men når du spør «hvilke­ ord skal vi bruke i dag?» må svaret likevel bli et annet. En av de tingene vi kan gjøre, er å beskrive hvordan vi selv erfarer det. Vi må se inn i oss selv og få øye på det vi selv bærer på av ondskap. Jeg er selv eksponent for det onde, fordi jeg er et menneske.

Jeg tror at vi i Danmark har en mer rå samtale enn i Norge. Det gjelder også den teologiske diskusjonen.

—   Sørine Gotfredsen

Men å ha blikket for det onde kan også bli en felle, medgir hun.

– Det er et klassisk problem. Jo mer man beskjeftiger seg med det onde, jo mer plass tillater man det i egen bevissthet. Det betyr ikke at man blir mer motbydelig, ondere, men at man former sitt syn på verden og andre mennesker deretter – et syn som blir for ensidig, sier Gotfredsen, som advarer mot å gå i motsatt grøft som den naive dikteren i H. C. Andersen-eventyret. At man – som Kierkegaard sier – går fortapt i egen kløkt.

Avslutningsvis i boken forteller Gotfredsen at hvis hun av og til lurer på om hun gir tanken om det onde for stor plass, så tenker hun på sin yngste nevø. Hun har et minne om at han og fetteren­ leker sisten. Plutselig stanser ­nevøen midt i den ville jakten. Med øyne som stråler av lykke utbryter han: «Vi ler sammen!».

«Jeg vet ikke om jeg kan si at det var det gode selv som kom til uttrykk hos den lille gutten, men det var i hvert fall håpet om det og en forunderlig klar fornemmelse av at det må finnes.»