På Grini ble forbudte bibler gjemt i madrassen

SS-Polizeihaftlager Grini var det formelle navnet på tyskernes oppbevaringsanstalt for nordmenn som ble definert som fiender av riket.

I løpet av våren 1942 la 797 av landets i 858 prester ned sitt embete i protest. Flere av de profilerte opprørerne - som presten Bjarne Sveinar fra Engerdal – ble sendt til Grini – et fengsel som ikke var ferdigbygd ved krigens start – og måtte sitte der til freden kom.

Umiddelbart etter at portene åpnet seg for grinifangene den 8. mai 1945, skrev Sveinar en omfattende og gripende rapport om alt han hadde opplevd og blitt vitne til i leiren som ble offentliggjort i «Griniboka» som kom året etterpå.

«I det skjulte»

Det eksisterte faktisk et kapell på Grini. Det ble brukt til alt annet enn gudstjenester. Så på Grini oppsto det som fangene selv kalte en «katakombekirke». Alle som kom til Grini, ble «møtt i døra av kirken», forteller Sveinar.

– Katakombekirken virket i det skjulte. Alt var interimsbetonet, improvisert, spontant. Grinis menighet levde i beste forstand i nuet. «Det skjulte liv med Kristus i Gud», ble til enhver tid vekket, næret og vernet, heter det i boken.

Hvordan fungerte denne kirken?

– Den hadde ingen offisiell ledelse, ingen organisasjon. Hver legmann og prest med kall til det deltok. Samlingsstedet var brakkerommet, i en krok, mellom et par senger, i verksted, mellom plankestabler og steinrøyser, ja overalt. En kan med full rett si at Grini var et sted hvor småflokker på to og tre var samlet i Jesu navn. Rundt i Norges land bor det mennesker i dag som kunne fortelle mangt fra slike rike samvær», erindrer Bjarne Sveinar i boken.

Han forteller at Tyskerne fra første dag - systematisk – forsøkte å skape et anti-kristelig miljø i leiren. Forbildet for Grini var de tyske konsentrasjonsleirene, som siden 1933 var blitt opprettet for å fjerne politiske og religiøse motstandere fra samfunnet – og holde dem innesperret under umenneskelige forhold med mye vold og lite mat.

Katakombekirken virket i det skjulte. Alt var interimsbetonet, improvisert, spontant.

—   Prest Bjarne Sveinar

Bibel-forbud

Ved ankomsten ble nye fanger fratatt Bibelen. De fleste var på forhånd klar over de tyske nazistenes hatefulle forhold til kristendommen. Og de fikk hurtig erfare hva slags folk de var falt i klørne på.

«Det virket sjokkerende å se hvordan Bibelen under hån og spott ble revet i stykker eller sparket bortover korridoren», heter det i boken.

I juli 1942 kom der et oppslag på alle brakker, undertegnet av lagerkommandanten omtrent slik: Det er strengt forbudt for en fange å beholde bibel og salmebok. Hvis noen er i besittelse av nevnte bøker, må de straks innleveres på sivilkammeret.

Våren 1942 ble det i praksis innført leseforbud i hele leiren og biblioteket var stengt fram til sommeren 1944. Da det ble åpnet, var det bare med bøker som tyskerne på forhånd hadde godkjent.

Innsmuglede bibler og bønnebøker ble gjemt vekk i madrassen – eller i et hemmelig hull i veggen. Med jevne mellomrom ble det foretatt omfattende razziaer, der brakkene ble endevendt. Overalt vrimlet det av angivere. Mot noen sigaretter, eller andre fordeler, sladret til de tyske vaktene.

Andakter var selvsagt også strengt forbudt.

Nattverd i vaskeriet

Men fangene hadde et sterkt ønske om dele nattverden med hverandre. Det skjedde på vaskeriet eller på et verksted. Etter arbeidstidens slutt kunne en flokk på tre til ti låse seg inn. Flere prester forrettet, men etter fant en det mest praktisk å la bare én ta ansvaret. Da ble det lettere å holde utstyret skjult for tyskerne. Vaskeriets stabler av tøy ga godt skjul.

Da «Grini-bispen» Kristian Schjeldrup ble sluppet ut før jul overlot han «bispestaven» til ingen ringere enn lekmannshøvdingen Ludvig Hope.
Bjarne Sveinar beskriver hvordan representanter fra alle landets kristelige grupper ble personlig kjent med hverandre – og hvordan også politiske motstandere kom på talefot med hverandre.

– Vår felles sak var dypest sett kristelig begrunnet, kampen gjaldt nettopp de kristne moralbegrep: sannhet, rettferd og kjærlighet, forklarer Sveinar.

Vår felles sak var dypest sett kristelig begrunnet, kampen gjaldt nettopp de kristne moralbegrep: sannhet, rettferd og kjærlighet.

—   Prest Bjarne Sveinar

Nytt syn på kirken

– Mange aktører fikk nok også endret synet sitt på kirken og kristendommen under oppholdet, forteller kirkehistoriker og tidligere preses i Den norske kirke, Andreas Aarflot.

Han forklarer at flere av de personlige relasjonene som oppsto, etter ble krigen omtalt i erindringsbøkene. Høvdingen og professoren Ole Hallesby hadde for eksempel samtaler med Einar Gerhardsen.

– Vi vet at den personlige tonen var varm under disse samværene, sier Aarflot.

Blant de nesten 20.000 fangene som var innom på Grini i kortere eller lengre perioder i løpet av de fire årene fra 1941, fantes det både passive og aktive motstandere av kristendommen. En sjelden gang protesterte noen av dem mot andakt på rommet. Det vanligste var at de som ikke ønsket å høre på gikk ut.

Noen anekdoter fra boken viser kirkens betydning for fangene:

Bønn og fadervår

Slik kunne en vanlig kveld – og den påfølgende morgenstund - forløpe på brakka:

«Alle mann er i seng. Fra tredje etasje i en køye leser en fange et kjent bibelord, andaktsboken med de korte betraktninger for dagen samler sinn og tanke, til slutt en fri bønn og Fadervår. Dette er kveldens rosignal.

Søndag ettermiddag klokken 18. Rommet er ordnet etter middagen. Fangene sitter tilfeldig rundt i rommet eller ligger i sengene. Noen fra andre rom kommer inn. De glir ned på en taburett eller bort på en sengekant.

Så kommer presten, andakten begynner. Han sitter med bibel og salmebok foran seg på bordet. På korteste varsel kan de skjules av en avis eller puttes ned i lommen.

tter lesing av en salme lyder dagens tekst med påfølgende tale, trosbekjennelsen, den gamle kirkebønn og til slutt velsignelsen. Det hele varer en halv time, før presten går videre til neste ventende rom.»

En siste hilsen

«Avskjed med dødsdømte. 3.juli 1944. Tusener av fanger samlet seg foran bygningen hvor ni dødsdømte studenter ventet på snarlig henrettelse og følelsene er sterke. Raseriet overveldes bare av sorg og fortvilelse.

De kommer til øye i et vindu, smiler og nikker, sender hilsener til foreldre, søsken og forlovede, takker oss for samværet. Den yngste av dem alle, den lysluggete Kjell står fram og sier: ‘Vi er alle dødsdømte. Vår søknad om benådning vil bli avgjort alt i kveld. Vi er alle kristne og beredt til å dø.’

Kaj kommer til syne og roper ned til en venn: ‘Hils hjem og si at korset holder både i liv og i død’. En annen fange svarer: ‘Ja, du vet det er en som har sagt: For meg er livet Kristus og døden en vinning.’

Et minnemøte neste kveld på desinfeksjonsavdelingen – der de henrettede tre dager tidligere hadde deltatt under naddverden - ble innledet med disse ordene: ‘Gi akt på utgangen av deres ferd og etterfølg så deres tro.’ Grini var hellig grunn.»

Den siste nattverd

«Det er lørdag kveld 13. februar 1943. En fange i 30-erne banker på døren og kommer inn på brakkerommet. Han ber om å få snakke med en av fangene som bor der. De går ut på gangen.

‘Jeg er nettopp ropt opp til Tyskland,’ sier han, og ‘venter å måtte av sted på korteste varsel. Jeg vet du er prest, og ville så gjerne at du skulle lyse Herrens velsignelse over meg før jeg reiser.’

Slik falt ordene, naturlig og liketil. Men hvor finne en fredet plett i denne vrimmel av fanger? Det er intet annet valg, de går ut. På vei bortover trabulanten betror han seg ytterligere til sin kamerat. Det er en moden mann som taler, regnskapet er gjort opp, rolig og trygg går han der:

‘Jeg reiser nå ut i der ukjente og får kanskje aldri se igjen min familie eller fedrelandet. Men i fengselet har jeg funnet tilbake til troen på Gud, og nå vil jeg ta med meg Hans velsignelse, og så får det gå som Han vil.’

Snart står de to fanger for seg selv midt ute på myra, den senere 'nye appellplass'. All forstyrrelse kobles av, de har trening i den kunst. De lar seg ikke merke med bråk fra brakkene eller trafikk på trabulantene. For en vakker ramme omkring dem! Fra en tindrende klar stjernehimmel skinner månen i flombelysning ned over en naturens kirke så skjønn som bare mor Norge kan gi.
Gulvet er den hvite, rene sne. Rundt omkring står skogkledde åser som danner massive murer. Silhuetter av snøtunge graner oppe på åskanten danner den søylerad som bærer det himmelhøye tak i denne vinterkveldens helligdom. Og der står disse to fanger, alene – med Gud. Veien oppad kunne ingen stenge.

Bønnen stiger sterk og inderlig for hustru og hjem, land og folk, og særlig for kameraten som nå skal ut på langreis. Til slutt bøyer han sitt blottede hode, presten legger sin hånd på ham, og så lyder de kjente ord: ‘Herren velsigne deg og bevare deg, Herren lade sitt åsyn lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og give deg fred.’

To dager senere var han på vei til Tyskland, og etter 2 og en halv måned døde han der nede. Han vil forbli anonym, som så mange andre, men han representerte noe av det beste i norske sinn. Hans avskjed med Grini og Norge hin vinterkveld er tatt med her fordi det forteller noe typisk ved det religiøse liv blant fangene på Grini: Under Herrens velsignende hender fikk de kraft til å møte både livet og – døden.»