Jean Vaniers biograf: – Han ønsket ingen biografi. Jeg tenkte han var beskjeden, men nå ser jeg annerledes på det

– Jeg har skrevet over 25 bøker alene­ og sammen med andre. Jeg har blitt angrepet og applaudert på tysk, fransk og norsk, og vunnet priser – men jeg har aldri opplevd å få en bok trukket tilbake, så dette var nytt, sier Michael W. Higgins.

Han skoggerler over telefonlinja fra Oslo til Toronto, som vil bli brutt et par ganger i løpet av samtalen av ukjente grunner. Flere ganger gjennom intervjuet tar latteren ham plutselig, men det skyldes nok at han må ha et lyst sinn, ikke samtalens tema.

Skandalen

Vi skal selvsagt snakke om Jean Vanier, den fransk-kanadiske katolikken som har vært et stort forbilde for kristne verden over siden han grunnla felles­skapet L’Arche i 1964. Med utgangspunkt i et lite bofellesskap i Trosly-Breuil i Nord-Frankrike, hvor funksjonsfriske og mennesker med utviklingshemning lever sammen og berikes av hverandre, etablerte Vanier en internasjonal, økumenisk organisasjon som i dag består av over 154 fellesskap i 38 land, med over 10.000 ­involverte. I Norge er Mariahuset inspirert av bevegelsen.

I tillegg var Vanier med på å stifte Tro og Lys-bevegelsen i 1971, som ble etablert i Norge i 2000 av Aslaug Espe etter møter med Vanier. Også denne bevegelsen arbeider for at utviklingsshemmede skal finne sin rettmessige plass i kirke og samfunn.

Reaksjonene var derfor preget av sjokk og vantro da en uavhengig granskning i slutten av februar, et snaut år etter Vaniers død, konkluderte med at han hadde misbrukt seks kvinner seksuelt, fra 1970 til 2005. Granskningen var bestilt av L'Arche selv, på bakgrunn av anklager mot Vaniers 'åndelige far' Thomas Philippe noen år tidligere. Dominikinaren Philippe var en viktig innflytelse for etableringen av L'Arche, og under etterforskningen av ham ble Vaniers kjennskap til overgrepene drøftet. Så meldte nye vitner seg, denne gangen mot Vanier selv.

Nå pågår et omfattende opprydnings­arbeid, og dominikanerne i Paris har på eget initiativ igangsatt to nye granskninger,­ blant annet om Philippes tvilsomme sammenkopling av mystikk og erotikk, sammen med broren Marie-Dominique Philippe, som også skal ha begått seksuelle overgrep. L’Arche sier selv de vil undersøke sin egen historie og på hvilke premisser organisasjonen ble etablert – samtidig som de bedyrer viktigheten av å fortsette arbeidet.

LES OGSÅ: Wera Sæther: Jeg skylder Vanier en takk

Skjulte sannheten

Michael W. Higgins utga i 2016 biografien Jean Vanier – Logician of the Heart. Året før skrev Vanier et brev til L’Arche-fellesskapet, hvor han uttrykte sjokk over Thomas Philippes overgrep. «For noen år siden ble jeg informert om noen kjennsgjerninger, men inntil nå har omfanget av dette ligget helt i mørke for meg», skrev Vanier. I et nytt brev året etter gjentar han sin uvitenhet om dette.

– Nå viser det seg at Vanier ikke fortalte sannheten, sier Higgins.

Granskningen L’Arche bestilte avslører nemlig at Vanier ikke bare selv skal ha ­begått seksuelle overgrep. Han hadde også holdt tett om kjennskapen til at Thomas Philippe ble fratatt prestetittelen i 1956 av Vatikanet av samme årsak.

Pulped

Siden nyheten har Higgins vært en travel mann, med tekster og reaksjoner i aviser og tidsskrifter og intervju på CNN, men han er likevel generøs med ­tiden i Vårt Lands telefonintervju. Utover å være Vaniers biograf er han visepresident for Mission and Catholic Identity på det ­katolske universitetet Sacred Heart, og er en hyppig­ brukt autoritet innen spørsmål som be­rører katolsk trosliv.

Da nyheten slo ned, trakk St. Olav forlag tilbake den norske oversettelsen av Higgins' Vanier-biografi umiddelbart. Hjertets tenker, som utkom i serien «moderne trosvitner» i 2018, er altså ikke ­lenger å få kjøpt fra forlaget. Forlagsredaktør Kristine Dingstad sa da til Vårt Land at boka aldri ville kommet ut om de var kjent med disse forholdene.

– Hva var din reaksjon på at boka ble trukket tilbake?

– Skuffelse. Men jeg forstår godt hvorfor de gjorde det. Jeg fikk samme beskjed fra Liturgical Press, som er min amerikanske­ forlegger, de sa at boka mi skulle bli «pulped».

I engelsk forlagssjargong innebærer «pulping» å strippe vekk omslaget av boka, for så å resirkulere alle sidene. Stort sett er det knyttet til restopplag man ikke har håp om å få solgt. Men i dette tilfellet skyldes det altså ny informasjon som har gjort boka irrelevant.

– Du sier du forstår avgjørelsen, men synes du det var riktig?

– Det føles litt ekstremt, men de mener jo at det er rett beslutning. Selv kjenner jeg en viss uro over det, fordi vi kjenner til alt det gode som også er skapt av ­Vanier, med grunnleggelsen av L’Arche og Tro og Lys-bevegelsen, og hans arbeid for mennesker med funksjonshemning. Denne vidunderlige historien havner nå i skyggene, sier Higgins.

Han sier ettertrykkelig at han aldri kunne­ ha skrevet den samme boka i dag.

– Skulle jeg skrevet en liknende biografi i dag, måtte den på kritisk vis tatt utgangspunkt i forholdet mellom Jean Vanier og Thomas Philippe. Man kan ikke skrive en bok om ham nå uten å se grundig på dette, med full tilgang til begges private arkiver, sier Higgins.

LES OGSÅ: Kristen-Norge rystes av Vanier-saken

---

Hvem var Jean Vanier?

• Kanadisk katolsk teolog og filosof (1928–2019).
• Grunnla L'Arche (Arken) i 1964 og Tro og Lys med Marie-Hélène Mathieu i 1971.
• L'Arche består av over 153 fellesskap i 38 land, og involverer over 10.000 mennesker. I fellesskapene lever funksjonsfriske og mennesker med funksjonshemming sammen, for å vokse i og berikes av hverandre. I Norge er Mariahuset inspirert av L'Arche.
• Tro og Lys-bevegelsen jobber også for av mennesker med utviklingshemming skal finne sin plass i kirke og samfunn. Den første norske gruppen ble etablert av Aslaug Espe i 1990.

---

---

Dette er saken

• I 2015 og 2016 benektet Jean Vanier å ha hatt kjennskap til at hans åndelige mentor, Thomas Philippe, var kjent skyldig i flere seksuelle overgrep tilbake til 1950-tallet.
• I kjølvannet av Philippe-saken ble det startet en granskning av Vanier selv, etter at to kvinner hadde stått fram og sagt de ble misbrukt av Vanier.
• Våren 2019, like før Vanier døde, kunngjorde L'Arche International at de ville iverksette en uavhengig granskning for å komme til bunns i anklagene mot Vanier. Granskningen ble utført av britiske GCPS, som spesialiserer seg på liknende saker.
• 22. februar 2020 ble det kjent at rapporten konkluderte med at Vanier hadde misbrukt seks kvinner seksuelt, i perioden 1970–2005. I flere av kvinnenes vitnesbyrd beskrives et 'mystisk/religiøst språk' som bidro til å legitimere den seksuelle kontakten.
• Som følge av rapporten har dominikanerne i Paris nå iverksatt to nye granskninger for å komme til bunns i Thomas Philippes aktiviteter etter han ble fratatt prestegjerningen i 1956.
• GCPS' rapport vurderer ikke om Vanier har gjort noe ulovlig i strafferettslig forstand. Den baserer seg på et sannsynlighetsprinsipp som tar stilling til hvorvidt det er «mer sannsynlig enn ikke» at overgrepene har skjedd.

---

Avgrenset prosjekt

Higgins understreker­ at Vanier-biografien hans hadde en svært avgrenset ramme: Den skulle være på om lag 130 sider og fungere som en introduksjon eller et portrett. Det skulle aldri være den definitive biografien om Jean Vanier.

– Hadde dette vært tilfellet ville jeg selvsagt trengt tilgang til hans private brev og øvrig arkivmateriale. Men i dette prosjektets var det ikke nødvendig, sier Higgins.

– Spurte du ham noen gang om tilgang til privat materiale?

– Ikke spesifikt, for det falt utenfor rammene og jeg hadde det jeg trengte til ­portrettet. Men det ble sagt av folk som stod ham nær, at han i fullt alvor vurderte å kvitte seg med sitt private arkiv, og det var en del uro rundt dette, sier Higgins.

Den gangen var det imidlertid ikke knyttet­ noe mistenkelig til at Vanier ikke ville dele sitt private materiale, som blant annet inneholder en rekke brevkorrespondanser med nettopp Thomas Philippe. Disse­ brevene vil nå bli tilgjengelige for den nevnte granskningen som de franske dominikanerne har iverksatt.

Møttes to ganger

Michael W. Higgins har ikke selv vært involvert i L’Arche, men fulgt Vanier på avstand.

– Jeg er kanadier og han er en ruvende­ skikkelse i hjemlandet mitt, kjent for sin kristne humanisme. Også hans foreldre­ var et høyt respektert diplomatpar i ­Canada. De jeg kjenner som har vært aktive i L’Arche har alltid vært til stor inspirasjon for meg, men mitt forhold til Vanier har alltid vært på avstand, med stor respekt, sier Higgins.

Han møtte Vanier kun to ganger i sitt liv. Første gang var i Ontario rundt 2001, da Vanier snakket for noen studenter. Higgins og Vanier diskuterte blant annet Higgins' bok om den amerikanske trappistmunken Thomas Merton, som Vanier hadde­ lest i fransk oversettelse, med stor interesse.

15 år senere møttes de igjen i Trosly-Breuil, hvor Vanier fortsatt bodde etter grunnleggelsen av L’Arche. Higgins hadde ordnet et møte mellom noen anglikanere han kjente og Vanier. På dette tidspunktet ­arbeidet han med sin Vanier-biografi.

– Vi hadde noen fine samtaler, men han var ikke interessert i biografien om seg selv. Han ville heller at den skulle handle om L’Arche, noe for­laget ikke var interessert i. Det var ikke slik at han motarbeidet boka – han virket bare uinteressert.

LES KOMMENTAR: – Jean Vanier har gjort seg selv uleselig, sier Arne Borge

Philippes ugjerninger

Utover dette korresponderte de noen ganger, siden Higgins ikke ønsket å basere biografien på andrehåndskilder Vanier ikke gikk god for.

– Den gangen trodde jeg det handlet­ om hans iboende ydmykhet, og at han ikke ville løfte fram seg selv. Men nå ser jeg annerledes på det, og lurer på om han heller sørget for å holde skjult sider ved privat­livet sitt som ikke måtte­ komme fram, sier Higgins.

Det var altså mens Higgins arbeidet med Hjertets tenker-biografien at Thomas Philippes ugjerninger ble rullet opp. I 2014 sto to kvinner fram og hevdet å ha blitt seksuelt misbrukt av Philippe, som døde i 1993. På ­initiativ fra L’Arche ble det iverksatt en kanonisk granskning. Det var allerede kjent fra tidligere at Philippe i 1956 ble fratatt presteembetet og nektet undervisningsrett.

Det som derimot ikke var offentlig kjent, var at denne dommen ble gjort på grunnlag av Philippes seksuelle overgrep, knyttet til hans uortodokse kopling av mystikk og seksualitet. Nå kom dette opp i dagen, og siden ­Vanier hadde vært nær venn av Thomas Philippe siden 1950-tallet, ble oppmerksomheten i neste omgang vendt mot Vanier selv.

Men Michael W. Higgins var ikke kjent med noe dette da han skrev sin biografi, sier han.

– Jeg var i Irland og holdt et foredrag etter at Vanier-biografien min var ute i 2016. Da kom grunnleggerne­ av L’Arche i Irland bort til meg og spurte hvorfor jeg ikke hadde drøftet­ skandalen rundt Thomas Philippe i boka mi. Men jeg visste rett og slett ikke hva de snakket om!

Diskusjonen om Thomas Philippe hadde primært gått internt i L’Arche og var lite i offentligheten, mener han. I kapittelet om Vaniers forhold til Philippe, skriver Higgins i biografien: «Som følge av at dominikanerne og mange i den romerske kurien opp­fattet hans teologi om Maria som uortodoks og ‘mystisk’ på en farlig måte, ble han fjernet som leder av Eau Vive og innkalt til Roma i 1952.» Det finnes ingen antydninger til seksuelle overgrep.

Higgins var uansett i gang med nye bokprosjekter og hadde lagt Vanier litt bak seg, men da han kom hjem til Canada, tok han straks kontakt med bekjente i L’Arche-nettverket.

– De bekreftet nyheten om Thomas Philippe, og da ble jeg irritert over at ingen hadde sagt noe. De svarte bare at jeg hadde skrevet om Vanier og ikke Philippe, så de tenkte ikke at det var relevant. Dette plaget meg.

LES OGSÅ: Skal granske «åndeliggjøring» av overgrep etter Vanier-saken

Særlig de siste 200 årene har vi begynt å innse at mennesket også er et seksuelt vesen

—   Michael W. Higgins

Antiseptisk personlighet

I ettertid har Higgins tenkt på en kritikk han reiste mot Vanier i en artikkel i The Literary Review of Canada i 2008. Her anmeldte han Vaniers brevsamling, Our Life Together: A Memoir in Letters, som inneholder brev til venner og medtroende i L'Arche og Tro og Lys-bevegelsen over fire tiår.

– Boka er omfattende, men også mangelfull. Jeg underviser selv i biografiskriving og vet hvor viktig det er at man kan fornemme en personlighet i den biografiske stemmen. Men da jeg leste Vaniers brev slo det meg at de totalt manglet et personlig nærvær, sier Higgins.

Han sier brevene inneholder en rekke edle tanker, men at de samtidig mangler kjøtt og kropp.

– Det er noe antiseptisk eller sterilt over disse brevene, de mangler følelsmessig dybde. Kanskje får du en og annen personlig anekdote, men de ­avslører ingenting om Vaniers personlige tvil, hans kamp med seksualiteten og liknende. Jeg antok bare da at han var uinteressert i seg selv og at dette var en høyverdig måte å ikke skygge for saken på, men nå ser jeg annerledes på det: Nå tenker jeg at han ønsket å holde livet sitt helt privat, og at brevene og bøkene hans ikke skulle avsløre noe om ham, sier Higgins.

Merton og Nouwen

Michael W. Higgins har også skrevet biografier om nevnte Thomas Merton (1915–1968) og den katolske belgiske presten Henri Nouwen (1932–1996). Higgins mener det er nyttig å sammenlikne deres selvframstilling med Vaniers.

– Både Merton og Nouwen skrev om sine indre kamper hele tiden. Jeg fikk tilgang på deres private arkiver, men man ser det også i de offentlige skriftene deres: De har en helt ­annen vilje til å brette ut seg selv, sier Higgins.

Merton, Nouwen og Vanier har alle vært tonangivende navn for ­katolikker og økumenisk orienterte kristne gjennom siste halvdel av det 20. ­århundret – både gjennom sine livsvalg og en rekke toneangivende­ bøker. De tre har til felles at de kombinerer en oppriktig og inderlig ­åndelighet med interesse for ­sosiale spørsmål. De har alle vist at et kontemplativt bønneliv ikke står i veien for et samfunnsmessig ­engasjement, forankret i menneskets grunnleggende­ sårbarhet. Nouwens arbeid med borgerrettighetsspørsmål og Mertons fredsaktivisme er eksempler på dette.

– Verken Nouwen eller Merton manglet ego, og begge kjempet med dette. Til sammenlikning virket det som om Vanier ville utslette sitt eget ego for heller å vise fram L’Arche. Men de to første har kjøtt og blod i tekstene sine på en måte man ikke finner hos Vanier, sier Higgins.

Åndelig misbruk

Et av de mest oppsiktsvekkende funnene i granskningen av Vanier, finnes i vitnesbyrd­ene blant de seks kvinnene som skal ha blitt seksuelt misbrukt av ham. Selve rapporten er ikke tilgjengeliggjort, av hensyn til informantenes anonymitet, noe Gyrid Gunnes kritiserte i forrige ukes Vårt Land. I det elleve sider lange sammendraget L'Arche har publisert på sine nettsider, framkommer det likevel at Vanier, som Thomas Philippe, skal ha brukt et mystisk vokabular i sine seksuelle relasjoner: «Dette er ikke oss, det er Maria og Jesus. Du er utvalgt, du er spesiell, dette er hemmelig», siteres én kvinne på. En annen: «Men Jesus og jeg er ikke to, vi er én (…) det er Jesus som elsker deg gjennom meg.»

– Jeg finner dette avskyelig. Det er utgilgivelig å begrunne slike forhold gjennom Jesus og Maria – det er uetisk og teologisk perverst. Denne blandingen av erotikk og mystikk er kanskje det verste i saken, sier Higgins.

Han er ikke ukjent med kvasi-teologisk legitimering av seksuelle overgrep, og nevner blant annet Fader Urbain Grandier, som ble henrettet på 1700-tallet etter å ha seksuelt utnyttet nonner gjennom sin uortodokse lære. Et annet eksempel er munken Rasputin, som var tett på Romanov-familien før den russiske revolusjon.

– Det finnes åpenbart en historikk med karismatiske individer som har brukt denne potente miksen av erotikk og mystikk til seksuelle formål og ødelagt mennesker som en konsekvens, sier Higgins.

Han påpeker at det ikke er unikt for katolisismen.

Kirkens framtid

– Du er selv ­katolikk og har i kjølvannet av ­Vanier-saken tatt til orde for at Den katolske kirke nå må erkjenne det ødeleggende potensialet i kirkens frykt for seksuell nytelse, og det skarpe­ skillet mellom kropp og sjel. Hva legger du i dette?

– Særlig de siste 200 årene har vi begynt å innse at mennesket også er et seksuelt vesen. Da må vi finne et språk og en lære som gjør det mulig å se at seksualitet ikke står i konflikt med åndelighet, sier Higgins.
Han mener det er skrevet mye godt om dette i den katolske tradisjonen, men mye er også feilaktig og direkte skadelig.

– Dette innebærer ikke at det ikke er mulig for enkelte å vie livet sitt til kyskhet og sølibat. Men altfor ofte ser vi prester som sverger til sølibatet, men som ikke klarer å leve sunt og derfor ender opp med å leve et dobbeltliv.

Han mener det samme også gjelder katolske lekfolk, og det faktum at Vanier ikke var prest, gjør saken bare enda verre i hans øyne. For det viser for Higgins at problemet ikke bare gjelder kravet om sølibat blant prestestanden, men at det er et dyptgående problem også blant øvrige katolikker.

– Seksuallæren er riktignok ikke like hemmende nå som før, men vi ser fortsatt en rekke unge mennesker­ oppgi katolisismen og gå helt den andre veien, og det er heller ikke ideelt. Så vi er nødt til å bevege oss, ikke bare på grunn at metoo-krisen og alle de ødelagte ekteskapene vi ser – ­tiden skriker etter en sunnere forening av kristen åndelighet og seksualitet. Og Philippe- og Vanier-skandalen viser at det haster, sier Higgins.

– Ser du lyst på endringsmulighet­ene i din egen kirke? Den er ikke kjent for å skynde seg?

– Den tyske jesuitten Hans Zollner sa nylig at Den katolske kirke vil gå under om den ikke får bukt med de seksuelle overgrepene. Han mener vi må addressere dette systematisk og grunnleggende. Så du har teologer og lekfolk som drar i denne retningen, men du har også frykt for forandring, sier Higgins.
Han mener pave Frans også ser problemene, men at hans hovedfokus er klimaendringer og ødeleggelsen av kloden, slik at problemet Higgins peker på kommer i andre rekke.

– Du sier kirken må gå dypere. Hva vil du selv bidra med?

– Jeg skulle gjerne skrevet mer om det, men jeg er kontraktbundet til to andre bokprosjekter, så jeg må få unna det først! avslutter Higgins, og slipper med det ut samtalens siste latter. For nå banker det på kontordøra hans i Toronto, og Michael W. Higgins må videre.