Oppvåkningen

Den svenske fotografen Elin Berge ville undersøke om det stemmer at Sverige er verdens mest sekulariserte land. Hun dro ut for å lete og fant en gjeng svenske gudinner i skogen.

Hannah-Maria (22) står i en blomstereng under Sacred Womb Women’s Festival i Ängsbacka i de Värmlandske skogene. Hun er på festivalen for å komme i kontakt med sin feminine
kraft. En annen deltaker står bak
henne og tilbyr healing.

Grunnideen til denne nyåndelige bevegelsen er at det er en maskulin og feminin gudommelig kraft som er i ubalanse i verden. Derfor står det ikke bra til med planeten vår. Den feminine kraften må reise seg og det skjer som et kall innenfra kvinnen selv. Deltakerne tror på en guddommelig feminitet og kaller seg gjerne gudinner.

«Noe vilt pulserer under skjørtets vakre overflate. Troen på at revolusjonen kommer innenfra. En våken kvinne om gangen.» Teksten er fra den nye boka til Elin Berge – Awakening. Fotografen har fulgt flere nyåndelige bevegelser i Sverige over tre år. De var postitive til at hun fikk besøke festivalen, men de trodde det ville bli vanskelig for henne å fotografere.

– Det er såpass intime og sårbare situasjoner at det er vanskelig å stå på siden og fotografere. Jeg måtte delta selv og få tillit, forteller hun.
Berge var interessert i å nyansere bildet av den rasjonelle svensken som ikke behøver åndelighet.

– Jeg ønsket å undersøke den gruppen som jeg selv tilhører, de post-kristne, sekulære svenskene. Jeg er født inn i kristendommen og praktiserer de kristne høgtidene, men religionen har ikke lenger noen betydning for meg. Selvbildet vårt i Sverige er at vi er så rasjonelle og ikke-åndelige, men studier viser at majoriteteten svensker tror på noe større enn seg selv og mange av dem er åpne for den nyåndelige verden, sier Berge.

Teller ned

1. januar ble 72 kommuner slettet fra norgeskartet. Hva var det som forsvant?

18. juni 2019: Jondals ordførere henger på rekke og rad. Snart kommer Kongeparet for første og siste gang til Jondal kommune. Det er et halvt år til kommunen skal gå inn i Ullensvang. I anledning den store dagen er kommunestyresalen rigget til så besøkende presse kan koble seg til internett.

– Jeg tror ikke det var noen journalister som hadde gamle nok maskiner til at ethernet-kablene ble tatt i bruk, minnes fotograf Adrian Øhrn Johansen som tok bildet mens han ventet på at kongen skulle komme.

I fjor reiste han Norge rundt for å dokumentere småkommunene som skulle forsvinne.

– Jeg ville finne ut hvordan lokaldemokratiet ser ut. Det trodde jeg skulle bli grått og usexy, men det har vært fascinerende. Sammenslåinger betyr mye for folk. Rent praktisk så er det bare to administasjoner som slår seg sammen, men dette handler om lokal identitet. Det er jo lite visuelt med mange gule kontormøbler og folk som er på jobb i vanskelig blandingslys, sier han.

Johansen trodde han skulle gå lei av dette prosjektet, men han har bestemt seg for at han vil fortsette å fotografere kommunelivet etter sammenslåingene.

– Lokaldemokratiet er noe vi i stor grad tar for gitt, men det er avhengig av at folk dedikerer seg og engasjerer seg. Lokalpolitikk blir i noen tilfeller latterliggjort fordi politikerne må ta stilling til små saker som fartshumper og gateskilt. Jeg fikk en aha-opplevelde i kommunestyret i Kjeldsund i Nordland hvor en representant var opptatt av å få skilt til pleiehjemmet så ambulansepersonell skulle finne fram. Kommer de for sent kan det handle om liv og død. For pårørende er det lille tåpelige skiltet kjempeviktig.

Blodbad

Eivind H. Natvig reiste gjennom Norge på jakt etter ikke-øyeblikk og hverdagsliv. Han fant seg selv og et nytt liv på øya Skrova.

Tre fisker bader i sitt eget blod, en rev titter fram fra et skogholt og et vaffelhjerte på et frokostbord. Dette er fotograf Eivind H. Natvigs visjon av landet vårt og noen av motivene i prosjektet Du Er Her No som stilles ut på fotogalleriet Ellingsen Von Krogh i Stavanger.

Det er 10 år siden Natvig la ut på en reise gjennom Norge uten noen plan eller tydelig retning. Han hadde i lengre tid bodd og jobbet som fotograf i Sør-Asia og etter flere år i utlendighet kom han hjem til et land som var blitt fremmed for ham. Han kaller Du Er Her No et oppgjør med egne fordommer og en jakt etter ikke-øyeblikk.

– Jeg ønsket å bli overrasket. Jeg kjørte blindveier, banket på dører, inviterte meg selv på kaffe og bodde hos folk jeg ikke kjente. Målet var å få folk til å se det vi omgir oss med og vise at det er mer interessant enn vi tror, forteller han.

En ikke tiltenkt konsekvens av prosjektet var at han solgte leiligheten i Oslo og flyttet til Skrova i Lofoten.

– Jeg fant meg selv, sier Natvig og ler. Dette prosjektet snudde livet mitt på hodet. Jeg kom meg ut av Akersgatas klamme klør og begynte å gjøre egne ting, sier han.

Natvig ønsker ikke selv å forklare hva han har fotografert. Bildene presenteres i boka uten billedtekster eller stedsbeskrivelser. Han ønsker ikke å legge føringer, men lar den videre tolkningen være opp til betrakterne. Nå fortsetter Natvig fortellingen om Norge ved å fotografere med det samme lekne visuelle språket, men med et dystrere budskap. Arbeidstittelen er «Om 100 år er allting glemt».

For ti år siden tenkte jeg ikke på klimakrisen og den sårbare naturen, men der jeg bor nå ser vi endringene brutalt. Hvis du skal nå fram med et dystert budskap må det være 80 prosent vakkert og 20 prosent dystert. Det blir en kjærlighetserklæring til menneskene som bor i naturen og det som vil forsvinne.

Oppdageren

Mathilde Helene Pettersen utforsker morsrollen ved å portrettere sin egen familie.

En treåring i bleie utforsker kampesteiner på stranda. Bak går mamma og fotograf Mathilde Helene Pettersen og observerer guttens lek og øyeblikket gjennom kameraet på sin mobiltelefon. Samtidig kjenner hun på at morskjærligheten blir til frykt for tap.

– Når barna er så små har du de tett rundt deg og de er beskyttet innenfor husets fire vegger. Når de blir større finner de sine egne veier. Da kjenner jeg også på frykten for at de skal trå feil og jeg ikke alltid kan passe på, sier hun.

Fotografiene hennes er nå ute i fotoboka I need a kiss before they leave, et familieportrett i en selvbiografisk form om å bli mor og å være en familie. Det er snart morsdag og Pettersen tenker på all gleden det gir henne å være mamma for fire barn.

– Hverdagen med fire forholdsvis små barn er krevende og hektisk, så tiden vi har sammen er veldig verdifull. I prosjektet kobler jeg egne hverdagserfaringer som mor opp mot dagens kunst- og samfunnsliv.

Pettersen begynte å ta bildene for ni år siden da hun skulle få sitt andre barn. Det er intime, nære bilder av en ny familie. Bildene ble tatt med mobiltelefon og med et filter som preget instagramstrømmen for noen år siden. Bildene er uskarpe, med sterk vignettering og grønnskjær. Kanskje er det slik vi vil huske familiebildene fra 2010-tallet? For Pettersen er det ikke så viktig hvilket kamera hun bruker så lenge hun får fram den følelsen hun er på jakt etter.

– Jeg reflekterer over å bli og å være mor og å være en familie. Det umiddelbare og det uforutsigbare, styrker og skjørheter i selve livet, samt den noen ganger overskyggende frykten for døden og det vi så snart kan miste.

Sett fra oven

Dronekamera gir nye perspektiv på regulerte landskap.

Et par ganger i året tømmes den regulerte innsjøen Fjellhaugvatn i Kvinnherad. Nye øyer dukker opp og forsvinner igjen etter noen dager.

Fotograf Torstein Lund Eik bruker drone for å avdekke hvordan oppdemming og regulering av vannkraften endrer det norske landskapet.

Avtrykket etter kraftproduksjonen er mer enn demninger, kraftstasjoner og strømlinjer. Elver blir lagt tørre og det skapes sår i naturen.

Kan dette nye avtrykket også være vakkert, spør fotografen i utstillingen Regulert som åpner i Fotografiens hus i Oslo neste uke.

Lund Eik vokste opp i Kvinnherad, en kommune med store inntekter fra vannkraft. De store, regulerte vassdragene har alltid fascinert ham.

En drone på billigsalg ga Lund Eik et nytt perspektiv på landskapet han hadde sett så mange ganger før. Han vet ikke alltid hva hanskal fotograferenår dronen sveverover vannet.

Fra sitt fugleperspektiv ser han etter mønster, former og symmetri.

Et ladet landskap

Charlie Fjätström lader landskapsfotografiet ved å ramme det inn. Rammen er selvmordet.

Tett skog og snø som smelter. Et tau festet i trærne henger slakt gjennom bildet. Fotografiet er fra Aokigahara-skogen i Japan. Fotografen er Charlie Fjätström og bildet er fra hans siste utstilling No One Left to Blame på Fotogalleri Vasli Souza i Oslo. Psykiater Finn Skårderud kaller det et ladet landskap i utstillingskatalogens forord. Det er landskapsbilder fra hele verden i utstillingen, også urbane landskap. Alle fotografiene er fra steder som hyppig blir brukt til å ta sitt eget liv. Bildene er fra både Askøybrua, Preikestolen og Eiffeltårnet i Paris.

Over 100 personer tok livet sitt i Aokigahara-skogen hvert år. Etter 2010 har myndighetene sluttet å offentliggjøre antallet for å hindre at publisiteten skulle få flere til å gjøre det samme.

Fjätström følte seg tvunget til åtenke på selvmord da en slektningtok livet sitt i 2013. Han vil at vi diskuterer åpent. At vi avtabuiserer, forsøker å forstå og ikke ender opp med bastante standpunkter. Han vil unngå «ensidigt tyckande».

– Hvis vi klarer å prate om selvmordet, selvmordstanker og psykisk helse så vil tabuet forsvinne og flere personer kan få den hjelpen de behøver. Min tilnærming til temaet har vært å besøke disse plassene, ta vakre landskapsbilder og samtidig forsøke å forstå hvorfor nettopp disse stedene skal være vanligere enn andre steder å begå selvmord.

Til evig tid

Eternitt skulle vare evig. Fotograf Ingun Alette Mæhlum har tattpå seg jobben å bevare eternitthusene i våre minner.

Været kler eternitthuset ytterst i Kvaløyvågeni Troms. Strømledningeneer kuttet av og asbestplatene er i ferdmed å falle av.Eternitt kommer fra latinske aeternitas og detengelske eternity. Materialet skulle være vedlikeholdsfrittog holde til evig tid. Asbestfiberblandet med sement viste seg derimot å værekreftfremkallende og slettes ikke evigvarende.I 1979 ble det forbudt å kle hus med eternitt.

Fotograf Ingun Alette Mæhlum vokste opp iHedmark hvor hun husker at alle hus var hviteeller røde. Da hun flyttet til Tromsø for 20 årsiden ble hun raskt fascinert av det store fargespekteretpå husene i Nord-Norge.

– Jeg ble forelsket i husene som ligger på hvertsitt nes her. Fascinasjonen for eternitthusene kom etterhvert, sier hun.

Mæhlum snakker varmt om de originale eternittfargenei grønt og gult. Platene kom ferdigfarget fra fabrikken.

– Tanken om at vi nå synes disse husene erstygge, er nok formet av kunnskapen vår omasbest. Det er egentlig ikke husene i seg selv, men forbindelsen vi gjør med materialet. Detteer en relativt ny epoke i norsk byggeskikk ogtanken om hva som skal bevares endres stadig. Eternitthusene har vært oversett og vi har ikke sett bevaringsverdien før nå, sier hun.

Mæhlum startet jakten på eternitthusene iNord-Norge, men har etterhvert reist sørover til både Rjukan og Lista. Eternitten var særlig populær i værharde strøk. Flere nord-norske hus villetrolig ikke stått i dag uten eternittplatene, men Mæhlum tror ikke eternitten kommer tilbake.

– Selv om Donald Trump mener at asbesten må tas mer i bruk, så tror jeg ikke det kommer til å skje, sier Mæhlum.

Åpner dører 

Oddleiv Apneseth har satt seg fore å fotografere Vestlandet. Jakten førte han til den russiskortodokse menigheten i Søreide bedehus.

Det er tolv dager siden den ortodoksejulefeiringen. Snart skal den russisk-ortodoksemenigheten gå i prosesjonfra det tidligere bedehuset og ned tilbrygga for å velsigne havet. Den årlige tradisjonener til minne om Jesu dåp i Jordanelven, men først skal prest Dmitrij Ostanin og menigheten fotograferes. Bildet har et format og uttrykk som er blitt typisk for fotografiene til Apneseth; panorama og blikkontakt med oppstilte mennesker i rom og landskap. Apneseth har fotografert etter to formålsparagrafer lenge. Han ser etter det han kaller«realitetsbundne absurditeter» og at bildet helstbør være slik at det må ses to ganger.

– Det må ligge noe bak som du må fundere på.Et godt bilde bør ha en dobbelthet og vise noe somellers ikke er synlig. Et godt fotografi må åpne dører. Jeg prøver å bruke nesa mi etter det visuelleog tillater meg selv å ta feil. Det er mulig det ikke kommer til å gå bra, sier han.

Det er få andre norske fotografer som får finansiert sine prosjekt av en bank. For OddleivApneseth har det almennyttige fondet til SparebankVest gitt han friheten og økonomien til å gjøre det han egentlig alltid har gjort, å portrettere Vestlandet. Noen av bildene skal pryde kontorene til banken. Den dagen Apneseth føler seg ferdig, blir bildene samlet til bok og utstilling.

– Så lenge banken ikke blir lei av meg, så kommer jeg til å fortsette å fotografere. Jeg ønsker å vise min opplevelse av Vestlandet, sier Apneseth.

Nissen på Selbjørn

Mirjam Stenevik har bearbeidet egen barndom med å portrettere stedet hun vokste opp.

En soggy hjemmelaget nisse hviler i restene av et gammelt ildhus. Fotograf Mirjam Stenevik er på vei hjem fra juleferie. Det er første helgen i januar. Alle har ryddet bort julen, bortsett fradenne hjemmelagde utendørsnissen som har sittet ute gjennom hele desember.

– Det er morsomt at han sitter her alene i solnedgangen. Det er noe trist, ensomt og menneskelig over han. Ved siden av ham ligger det syv sekker med jord som minner om arbeidet som venter og våren som skal komme, forteller Stenevik.

Stenevik vokste opp på øya Selbjørn i Austevoll. Så snart hun kunne, flyttet hun vekk. Nå har hun vendt tilbake til hjemstedet med kamera for å finne ut hvem hun er og hvor hun kommer fra.

– Det er et prosjekt om livet på denne lille øya. Om identitet og tilhørighet. Det er en liten plass og for meg ble den for liten. Allerede da visste jeg at jeg ville jobbe med kunst.

Når hun er i Oslo, savner hun hjemstedet. Når hun er på øya, savner hun Oslo. Det tror hun mange som har vokst opp på små steder kan kjenne seg igjen i.

– Jeg følte at jeg ikke passet inn og at det ikke var noen framtid for meg der, men jeg har gode minner, og det er et sted som jeg fortsatt dras mot. Mange kjenner igjen denne følelsen av utenforskap. Noen av bildene er romantiske fine scener, men de skildrer også en melankoli og sårhet, sier fotografen.

Oh, Mysen

Det skjer ikke så mye i Mysen. Det er kanskje derfor det tok 30 år for fotograf Espen Tveit å lage en fotobok med øyeblikksbilder fra stasjonsbyen i Østfold.

Kunstfotograf Espen Tveit er kjent for sine fotobøker av enkle konstruksjoner i det norske landskapet. Tribune-benker, fotballmål og hoppbakkestillas har blitt nitidig studert og dokumentert. Det var derfor uventet at Espen Tveit i år ga ut en bok med fotografier av situasjoner og mennesker. Ett av bildene i fotoboken Oh, Mysen, my little town er fra en snøballkrig utenfor Mysen skole. Det er vinter i 1987. Espen Tveit jobber som lærer på skolen og er på vei hjem.

– Snøballkrig er jo forbudt på skolens område. Bildet er tatt 100 meter utenfor. Så dette er friheten elevene får utløp for på hjemveien. Et godt argument for ikke å kjøre barn til skolen, mener fotografen.

Tveit tilhørte kretsen rundt Forbundet Frie Fotografer som fornyet norsk kunstnerisk fotografi på slutten av 1970-tallet. I 1987 fikk han Statensvikarstipend for kunstnere. Han tok seg fri fra lærerjobben og brukte to måneder på å fotografere Mysens butikker og institusjoner. Han dro til fengselet, postkontoret og banken. Han fikk med seg stasjonen og Grand hotell som begge ble revet kort tid etter. Men så lenge Tveit har bodd i Mysen har han også vært på jakt etter småpussige situasjoner som kan oppstå mellom mennesker, de som bare varer noen sekunder.

– Jeg gikk oftest til skolen, alltid med et kamera klart. Hadde jeg fritime, gikk jeg ofte en runde i byen og fotograferte. Tveit beskriver Mysen som en forvokst stasjonsby. Det var lenge trelast og treforedling som var viktig, en møbelby før sunnmøringene overtok den bransjen. Nå er det travbanen som er Mysens mest kjente ansikt utad.

– Mysen er et lite sted, ble by for 20 år siden. Det er ofte lite folk i gatene. En del av bildene er derfor tatt på 17. mai og andre dager hvor det er mer folk ute. Men flere av bildene er stillferdige. Hele mitt fotografiske liv har jeg vært opptatt av øyeblikket. Det har bare vært slik at jeg har hatt to eller flere tanker eller prosjekter i hodet samtidig, sier han.

De siste diakonisser

Ellen Lande Gossner fotograferte Norges siste diakonisser før det var for sent.

Søster Ingrid og søster Anne Elisabeth sitter i stuen på Diakonissehuset på Lovisenberg i Oslo. Det er snart ti år siden Ellen LandeGossner fotograferte dem. Når hun nå ser tilbake på bildene hun tok, minnes hun noen skikkelig tøffe damer.

– De var kvikke i hodet og lette på foten.De var jo ledere i helsevesenet før det var vanligmed kvinnelige ledere. De har hatt store oppgaveri en tid hvor det ikke var vanlig og slikvært en viktig del av kvinnesakskampen, sier Gossner.

Gossner var på jobb for Vårt Land da hun møtte søster Ingrid første gang.

– Hun var så fin i full mundur og tanken på å gjøre et større prosjekt om diakonissene begynte å vokse på meg, sier Gossner.

Gossner tok kontakt med de eldste diakonissene som hadde vært en del av moderhusordningen, den eldste og strengeste varianten. Da Gossner begynte å fotografere diakonissene på Lovisenberg i Oslo var de omtrent 30 eldre kvinner i alderen 70–100 år. Hun ønsket å fotografere disse kvinnene og høre deres historier før de ble borte.

– Det er viktig for oss fotografer å ta tak i det som forsvinner. Flere av disse kvinnene er nå gått bort, og det er ingen rekruttering til denne livsformen, sier Gossner.

Hun var en av seks fotografer som deltok på den første samlingen til Norwegian Journalof Photography (NJP), et mentorprogram for fotografer finansiert av Fritt Ord. Alle 35 fotografene som har vært en del av programmet stiller nå ut sine fotografier i en gruppeutstilling på Henie Onstad kunstsenter. Et av bildene er fra en begravelse. Teksten på en av blomsterkransene lød «Takk for godt vennskap i 57 år».

– De var hverandres nærmeste gjennom storedeler av livet. Selv om de gikk i de samme draktene, var personlighetene svært ulike. Dette var et kvinnefellesskap på godt og vondt. Det var også konflikter. De hadde forsaket mye, og det kunne jeg merke.

Livssyklusen

Fotograf Ken Opprann leter etter detsom binder oss mennesker sammen.

Kvinner er samlet tilbønn i Antim-klostereti București i Romania. Året er 2001. Aircondition-anlegget øverst på veggen er det eneste som avslører tiden bildet er tatt.

– Dette fotografiet er nok det nærmeste jeg har kommet et renessansemaleri, forteller Ken Opprann. Fotografen er på vei mot Ceausescuspalass idet to nonner krysser veien. Nonnene leder Opprann til gudstjeneste i Antimklosteret, et av få bygg som overlevde Ceausescus raserering av området.

– Jeg er alltid var på hvis folk gåri motsatt retning av alle andre. Da følger jeg etter. Idet vi kommer inn er bønnen i gang med kvinnene på venstre hånd og mennene på høyre. De eldre damene kommuniserer tydelig at de har en tilhørighet her. Den eneste som bryter ut i gruppa er den lille jenta som ikke vet hvordan hun skal oppføre seg. Ett år senereså sitter hun nok ikke slik, sier Opprann.

Det er det klassiske reportasjefotografiet i tradisjon med den franske dokumentarfotografen Henri Cartier-Bresson som dyrkes av Ken Opprann. Sort-hvitt fotografier fra et helt liv som fotografer samlet i hans nye fotobok Fem hundrese kunder fra solen. Boka dokumenterer livet som en evig sirkel, fra fødsler i Kathmandu, amming på søppeldynga i Phnom Penh til en overdose på Kontraskjæret i Oslo og kremering langs Ganges' bredder. Bildene er en tydelig påminnelse om at vi lever våre liv under den samme sola  i Burundi, Bhutan og Brasil.

– Boka er en hyllest til livet. Jeg ønsker å vise situasjoner sombindeross sammen og gjør oss tilde menneskenevi er, sier Opprann.

UFO i Lofoten

Er Lofoten i ferd med å bli invadert av romvesen,eller er det nok en horde med turister?

Et uidentifisert kjørende objekt erparkert i Lofoten. Ja, det er nesten noe utenomjordisk over blitslyset som slår tilbake fra trafikkskiltene langs veien et sted. Fotograf Marius Nyheim Kristoffersen leter etter tilfeldigheterog det underfundige. Bilvrak og tørrfisk på hjeller blir som kunstinstallasjoner i Lofoten naturen i blitslyset fra Nyheim.

– Det slo meg som et frampek påsommeren. Det er stille før stormen av bobiler og turistbusser overtar veiene, forteller Marius Nyheim Kristoffersen.

Nyheim la kameraet på hylla i noen år, men i februar flyttet han til Lofoten og begynte å fotografere igjen.

– Nå må jeg trene opp blikket,lete etter motiv og finne en rød trådi arbeidet mitt. Jeg tenkte jeg skulle snu ryggen til nordlyset og å se etter det andre kjører forbi. Dette er mitt ærlige spark og motsvar på forherligelsen av Lofoten som turistdestinasjon.Folk kommer hit for å gå i kø og oppleve de samme tingene ukritisk, men Lofoten er ekte mennesker og hverdagslige rare ting. Lofoten er mer enn nordlysog midnattssol. Det er like mye en villmark, som et pittoresk maleri, sier han. Fotografen er inspirert av film og fiksjon og bruker blits som bevis på sin egen tilstedeværelse.

– Forhåpentligvis er blitsen ogsåmed på å vise umiddelbarheten og overraskelsen som oppstår i det jeg ser, sier han.

Hver dag satte Nyheim seg i bilen og begynte å kjøre. Han tok en ny stikkvei og stoppet på steder han ikke hadde sett før.

– Jeg leter etter fiksjon i detekte. Jeg legger ingen føringer, men ser etter ting som nærmest er manipulasjon av landskapet og hvordan vi mennesker interagerer i det. Jeg har så vidt begynt på denne fortellingen, sier Nyheim.

Kongen på loftet

En oppdagelse i maskinrommet på Obrestad fyr sendte fotograf Elin Høyland ut på en ti år lang jakt.

Det hele startet da Høyland hadde en utstilling på Obrestad fyr på Jæren. I maskinrommet så hun et falmet bilde av kong Olav og tok et bilde på impuls. Høyland fortsatte å fotografere kongebilder på ferie og jobb. Noen ganger dukket de opppå offentlige kontorer og hotell.

– På et tidspunkt begynte jeg å tenke at nåhar jeg jo sett dette en god del ganger, forteller Høyland. Hvor vanlig er dette? Hvorfor henger vi nordmenn opp kongebilder på de rareste steder? Fotografen satte seg i bilen for å intensivere jakten. Hun fant kongebilder på de mest uventa steder. Nå har hun vært innom alle fylkene i landet og samlet bildene i fotoboka Helt konge.

Høyland hadde vært i Kirkenes og var på vei sørover da en resepsjonist på Thon-hotellet i Alta gjorde henne oppmerksom på en boligannonse. Et av bildene viste tydelig at kongefamilien hadde fått henge på loftet i mange år.

– De fleste har jo spurt meg hva jeg skal med disse bildene, men her fikk jeg ingen spørsmål. Det var bare å gå inn. Utenfor så jeg selgeren klippegresset i bikini. Ho tenkte nok at vi alle har våre rare hobbyer, sier Høyland.

Hjemme hos Frank

Frank har bodd 27 år på Torshov. En større kredittgjeld gjør at pensjonisten må se etter ekstrainntekter. Han samler derforpå ledninger han kommer over, skreller dem opp og selgerkobberet.

I fire år har fotojournalist Brian Cliff Olguin besøkt Frank og andre som utgjør statistikken om «vedvarende lavinntekt» eller fattigdom i Norge. Han har tatt utgangspunkt i dem som bor i kommunalbolig i bydel Sagene-Torshov i Oslo. Noen ganger med sitt analoge kamera. Ofte uten.

Han har over tid fått innsyn i livet til sosialklienter, fattigesmåbarnsfamilier, tunge rusmisbrukere og eldre beboere med evighetskontrakter. Det har blitt et tidløst portrett og en dokumentasjon på livet før gentrifiseringen og høye boligpriser presset menneskene ut av bydelen.