Alt du trenger å vite for å kunne si noe smart i Peter Handke-debatten

Kritikken og hyllesten runget da det ble kjent at østerrikeren Peter Handke tildeles årets Nobelpris i litteratur. Akkurat som da han ble tildelt ­Ibsen-prisen i 2014. Eller da han skulle få Heinrich Heine-prisen i 2006.

Har du lurt på hva det handler om?

Du har tre muligheter, hvis du skal kaste deg inn i den såkalte «Handke-debatten», sier Helge Jordheim, professor ved Universitetet i Oslo:

– Du kan være veldig for ham, eller veldig mot ham. Eller du kan være en som prøver å formidle mellom part­ene. Og din posisjon justeres ut fra hvordan du ser på forholdet mellom litteratur og politikk, sier Jordheim.

Byttet bøker med Radovan Karadžić

I sentrum for kontroversen står en forfatter som på 1990-tallet, mens borgerkrigen i Jugoslavia pågikk, skrev reiseberetninger fra Balkan, og krevde «Rettferdighet for Serbia».

Senere dukket han opp i begravelsen til den krigsforbrytertiltalte tidligere­ serbiske presidenten, Slobodan Milošević. Enda senere ble det kjent at han hadde oppsøkt en annen av de folke­mordtiltalte fra Balkankrigene, Radovan Karadžić. Det skjedde på et tidspunkt da Karadžić var ettersøkt av Det internasjonale krigsforbryter­tribunalet. De to møttes, snakket, og deretter overrakte Karadžić en av sine selvskrevne diktsamlinger til østerrikeren. Han selv fikk et eksemplar av Handkes reiseskildringer.

Kan forfatterskapet hans premieres i lys av dette? Og hva står han egentlig for selv?

Følg med nå.

Nobelprisen burde vært avskaffet.

—   Peter Handke i 2014.

Handke hadde helt rett.

—   Den slovenske filosofen Slavoj Žižek da det ble kjent at Handke hadde fått Nobelprisen.

Morens selvmord

Peter Handke ble født i Jugoslavia i 1942, og vokste opp i Kärnten i Østerrike med en slovensk mor og tysk stefar. Moren tok senere livet sitt, og dette ble utgangspunktet for en av Handkes mest kjente romaner, Kravløs ulykke fra 1972.

Da hadde han allerede markert seg som en populær forfatter blant ungdoms­generasjonene.

Som 25-åring, under et møte på Princeton, gikk Handke knallhardt ut mot den tyske samtidslitteraturen. Han etterlyste en ­politisk brodd, og mente forfatterne led av «beskrivelsesimpotens».

«Man søker frelsen i de rene beskrivelsene. Det er det billigste ­litteratur kan lages av. Det gjøres overhodet ­ingen refleksjon», sa Handke. Han uttrykte et par år senere det romantiske verdensbildet til 68-erne på denne ­måten:

«Den tilsynelatende ytre verden som jeg levde i, var egentlig noe indre, en ytre anvendt indre verden, og det indre var eneste mulighet til å nå fram til litt av den ytre verden».

Detaljenes mester

På slutten av 1970-­tallet tok forfatterskapet ny vending. Handkes tekster fremsto innad­vendte. Han skrev lange prosaverk, der han viste en voldsom detalj­interesse. Da mistet også norske forlag interessen, husker oversetter Sverre Dahl.

– Det ble for sært og omfangsrikt, konstaterer han.

Handke har holdt seg til lange formater. Til manges glede – de ser på ham som en språklig magiker. Til andres kjedsomhet – de synes han er blitt for statisk. Den siste boken, Die Obstdiebin, teller 560 sider.

Først etter at Karl Ove Knausgård grunnla Pelikan forlag i 2010, kom nye oversettelser av Handke til norsk. Men da var østerrikeren for lengst falt i unåde. Utgangspunktet var reise­beretningene En vinterlig reise til elvene Donau, Save, Morava og Drina: eller Rettferdighet for Serbia (1995) og den påfølgende Sommerlig tillegg til en vinterlig reise (1996).

---

Tre Handke-titler du bør lese:

• Kravløs Ulykke (1972) tar utgangspunkt i morens selvmord. Handke prøver å forklare hvordan undertrykkelsen som førte moren i døden ikke bare kom utenfra. Oversatt til norsk ved Unn Bendeke (Gyldendal, 1974).
• Don Juan: Erzählt von ihm selbst (2004) regnes som en av Handkes nyere suksesser.  Gitt ut av Suhrkamp. Er ikke oversatt til norsk, men finnes i engelsk språkdrakt.
• Jugoslavia – tre reiser (1991-1996) samler tre essay som Handke publiserte på 1990-tallet: "Drømmerens avskjed med Det niende landet" (1991), "En vinterlig reise til elvene Donau, Save, Morava og Drina eller Rettferdighet for Serbia" (1995) og "Sommerlig tillegg til en vinterlig reise" (1996). Danner utgangspunktet for mye av Handkedebatten, og er oversatt til norsk av Sverre Dahl (Pelikan, 2015)

---

Hvem yppet?

«Det var først og fremst på grunn av krigen at jeg ville til Serbia», skriver Handke i begynnelsen av En vinterlig reise, og legger til: «landet til dem som gjerne ble kalt ‘aggressorene’».

Handke opplevde ikke at det var serberne som yppet til krig. Han så dem derimot som forsvarere av en slags jugoslaviske idé, en modell for ­europeisk samliv.

Reiseberetningen ble sett på som vakker poesi av noen. Andre så det som skjønnmaling av virkeligheten. Kritikken stanset ikke Handke fra å forsvare Serbia. I 1999 annonserte­ han at han meldte han seg ut av den katolske kirke, fordi paven ikke hadde­ tatt avstand fra Nato-angrepet på Beograd i sitt påskebudskap. Samtidig sa han fra seg Büchner-prisen, som han hadde fått i 1973.

Han skapte desto større overskrifter­ da han dukket opp i begravelsen til Slobodan Milošević i 2006. Milošević døde mens rettssaken mot ham ­pågikk i den internasjonale krigforbryterdomstolen. Han var anklaget for å ha bidratt til folkemord. Men Handkes argumentasjon var krystallklar: Han ville tale verden til rette. Han ville forklare alle som trodde de visste alt om Balkankrigene og Milošević, at de ikke gjorde det: «Jeg kjenner heller ikke sann­heten. Men jeg ser. Jeg fornemmer. Jeg spør,» sa han.

Samme år ble han tildelt den høythengende Heinrich Heine-prisen. Ordkrigen som fulgte, endte med at Handke avslo å motta prisen.

Hysterisk i Norge?

I 2014 kom han til Norge for å motta Ibsenprisen, og ble møtt med fascismeanklager. Forlegger Knausgård kalte reaksjonen for «hysterisk», ga så ut reiseskildringene fra Jugoslavia med Sverre Dahl som oversetter, og satte alle kluter inn på å få debatten til å handle om det frie ord.

En som reagerte på dreiningen av ordskiftet, var kritiker Preben Jordal. Året etterpå trykket Morgen­bladet hans essay ‘Peter og stormen’, der Jordal dissekerer En vinterlig reise. Han mente det var ren ønsketenkning hvis lesere her mente å finne formildende spor, om at Handke tok inn over seg bosniernes perspektiv. Det fremstår utelukket at han skulle ha reist til de bosniske muslimene og skrevet den samme boken, mente Jordal.

– Er det sammenheng mellom ­politisk posisjon og litteratursyn hos Handke?

– Ja, helt klart, sier Jordal, som i essayet skriver at reiseskildringens «jeg» ikke er noen forsoner, «men et sentimentalt og selvrettferdig forfatter­geni som estetiserer en virkelighet så uhyrlig at kun de færreste­ av oss har fantasi nok til å tro at Balkan-­konfliktene på nittitallet faktisk skjedde».

– Løgn

Dette var også kritikken fra Saša Stanišic, som denne uken mottok Den tyske bokprisen for sin roman Herkunft. Han ble tvunget til å flykte fra en av byene som Handke omtaler i et av sine essay, og sa han kunne motta prisen, fordi han «hadde flaks til å unnslippe det som Peter Handke ikke beskriver i sine tekster».

– Jeg finner det latterlig at man ­legger frem virkeligheten, hvori man påberoper seg å søke rettferdighet for noen, på en slik måte at bare løgn blir stående igjen. Det skal ikke litteratur gjøre, sa Stanišic, og var opprørt over Nobelpristildelingen.

Andre mente Handke utvilsomt fortjente den på grunn av sine litterære kvaliteter.

– Nåtidens viktigste dikter, sa Jon Fosse om tildelingen.