Bygningen ble menneske

Det er umulig å være like­gyldig til Rudolf ­Steiners arkitektur. I en landsby i Sveits står hans viktigste ettermæle.

Reportasje

‘Sveits' mest eksentriske­ bygning’. Tittelen prydet en moteserie som nylig ble publisert i kunsttidsskriftet Garage. Iført rådyr haute couture sto de syltynne modell­ene midt blant gråbrun betong og slake vinkler.

De befant seg i et av verdens ­første monumentalbygg i betong – et landemerke i arkitekturhistorien – men også hovedkvarteret til den internasjonale Steiner­bevegelsen: Goetheanum ble skapt av Rudolf Steiner.

Antroposofiens grunnlegger tegnet i løpet av sin levetid et 20-tall bygninger. Han burde vært tilkjent en helt annen posisjon som arkitekt, mener den norske arkitekten Espen Tharaldsen.

– Steiner foregriper viktige ­sider ved vår egen tids arkitektur, sier Tharaldsen.

150.000

– Jeg syntes det minner litt om en hjelm, sier Sebastian­ Jüngel om arbeidsplassen sin.

Han jobber ved det antroposofiske selskapet, og møter Vårt Land ved inngangen til Goetheanum.

Rundt oss svinser både dansere­ og deltakere på en konferanse om biodynamisk landbruk. Årlig kommer 150.000 til det merkverdige stedet, på en høyde over landsbyen Dornach i Sveits.

– I dag er det mange som er opptatt av biodynamisk mat og pedagogikken til Steiner, men de overser ofte hvordan dette hører til i en sammenheng, sier Sebastian Jüngel, og viser vei innover i Goetheanum, i et forsøk på å fortelle litt om hvilket syn på verden og mennesket denne ­bygningen forteller om.

Da er det umulig å komme utenom dikteren Johann Wolfgang von Goethe, som også Goethanum er oppkalt etter.

Naturens tale

Steiners fascinasjon for Goethe startet da han var nyutdannet ­filosof. I Weimar fikk han i oppdrag å redigere Goethes naturvitenskapelige tekster. Særlig Goethes teori om planten som et symbol grep Steiner, forklarer­ Jüngel, mens han peker ut hvordan også Aristoteles' gamle inndeling av verden i mineralriket, planteriket, dyreriket og menneskeriket går igjen i interiøret.

– Men det som var minst like viktig for Steiner, var overgangene mellom ulike ­stadier. Metamorfosen, sier han.

Dette var også kongstanken i Goethes plantelære. Han beskrev plantens livs­syklus, hvordan den gikk fra det ene stadiet til det andre. Gjennom dette kunne man forstå noe essensielt om utvikling, altså hvordan både mennesket og verden forandret seg.

I pamfletten Goethes verdensanskuelse, skriver Steiner inngående om dette. Han refererer blant annet en diskusjon mellom Goethe og dikterkollega Schiller, der Schiller­ avfeier planteteorien som en teit idé, noe ­erfaringsfjernt. Dette bruker Steiner til å sette en diagnose på hvordan han mener det meste av samtidens tenkning begår en kardinalfeil: Det settes opp en kunstig motsetning mellom erfaring og idé, skriver han, «istedenfor å rette oppmerksomhet mot hvordan naturen taler til mennesket».

---

Goetheanum

  • Monumentalbygning i Dornach i Sveits formgitt av Rudolf Steiner.
  • Oppkalt etter dikteren Johann Herman Goethe (1749–1832).
  • Inneholder to store teater-/konsert­saler, i tillegg til at dette er hovedkvarteret­ til den internasjonale ­antroposofiske bevegelsen.
  • Bygningen er blant de tidligste ­ekspresjonistiske monumentalbygninger i betong, og derfor av betydelig arkitekturhistorisk interesse.
  • Det første Goetheanum ble oppført i 1914, men ble totalødelagt i brann i 1922. Dagens bygning ble ferdigstilt i 1928.

---

Mystisk brann

«Und der Bau wird ­Mensch». Og bygningen blir menneske. Ordene­ preger modellen som Steiner laget av Goetheanum. Riktigere er det å si det annet Goethenaum. Bygningen som står der i dag, er nemlig erstatning for en bygning som brant ned til grunnen selveste nyttårsaften 1922. Den var laget i tre og hadde to store kupler som ble dekket med norsk skifer, og så helt annerledes ut enn dagens Goetheanum.

– Jordtempelarkitektur, kaller Espen Tharaldsen det første Goetheanum.

Tharaldsen jobber i arkitektbyrået Hus i Bergen, og har jobbet mye med Steiners ideer. Uten å blunke kaller han Steiner for en ‘arkitekt’, selv om dette er diskuterbart. Steiner lagde modeller, men det var andre som regnet ut målene.

– Steiner inntok en ekstrem posisjon med det første Goetheanum. Hovedpoenget var opplevelsen av å gå innover i noe sakralt. Og ikke bare det: Steiner sa til og med at eksteriøret ikke hadde betydning, at bygningen like godt kunne vært gravd ned i bakken.

Det annet Goetheanum vitner om at Steiner­ har endret posisjon. Nå skaper han en helt utvendig, plastisk modell.

Men før han er ferdig med interiøret, dør han. Det er i 1925, tre år før Goetheanum sto ferdig. Andre må fullføre bygningen. Det skjer ved at de kopierer ideer fra det første Goetheanum. Grepet skapte stor debatt i det antroposofiske miljøet.

De fleste som ser Goetheanum tenker «jøss, hva er dette?» Den er nesten litt Ringenes Herre-aktig, har en slags smerte i uttrykket.

—   Marius Wahl Gran

Barn av sin tid

– Fullstendig umusikalsk, er Tharaldsens syn på saken.

– Hvordan tror du Steiner ville gjort det?

– Det som er helt sikkert, er at det hadde­ endt opp helt annerledes. Steiner var en ­radikal forkjemper av at ting må være barn av sin tid: At det som en gang var gyldig, ikke er gyldig lenger ettersom tiden går, sier Tharaldsen, og mener dette er hovedproblemet med ‘Steiner-arkitekturen’.

Med dette mener han utformingen av ­skoler, barnehager og andre Steiner-institusjoner fra 1970-tallet og frem til cirka år 2.000. Litt karikert, kan man si at slike bygninger kjennetegnes for totalmangel på rette vinkler.

– Steiner-arkitekturen er i for stor grad blitt en kopi av seg selv, sier Tharaldsen, som mener arven etter Steiner ikke kan videreføres ved å rendyrke et bestemt formspråk.

– Vi må derimot skjønne intensjonen hans: Som er å spørre etter hvilken oppgave som skal løses, på hvilket sted og til hvilken tid. Den eneste forskjellen på Steiner og andre som sier det samme, er at Steiner på noen områder har synspunkt som kan være ­kontroversielle, for eksempel når han sier at mennesket er et åndelig vesen.

– Steiner-arkitektur vil derfor først og fremst handle om dybden som loddes i spørsmålene – men det handler null og niks om formspråk, hevder Tharaldsen.

Orgel og glass

At Steiner har tanker om mennesket og verden som ikke alle svelger,­ vises i takmaleriene i den store salen i Goetheanum. Sebastian Jüngel har nå slått seg ned på scenekanten helt forrest i salen, peker og forklarer. I taket sees skikkelser og hendelser fra både Bibelen og annen ­mytologi. Her er Jahve og Ødipus-fortellingen, Atlantis og fristeren Lucifer.

Også glassmaleriene er ladet med esoterisk symbolikk. De viser innvielsesveien, altså en trinnvis vei som mennesket følger i sin streben etter en høyere åndelig erkjennelse. Mens søylene plukker opp metamorfosetemaet.

– Det har en del til felles med et kirkerom, erkjenner Jüngel, mens han nikker mot ­orgelet på galleriet bakerst i salen.

Mot formodning er det ikke stemt etter ­antroposofiske prinsipper, altså med en ­lavere kammertone og med flest mulig rene kvinter. Da ville det vært ubrukelig ved utleie til ­konserter. Og dette trengs for å holde Goetheanum i stand.

At salen er i hyppig bruk, ser vi der vi sitter på scenekanten. I kulissene skyter note­stativ og lyskastere fart over gulvet. Det ryddes ­etter gårsdagens konsert. Neste kveld venter en eurytmiforestilling, altså Steinerbevegelsens­ spesielle form for dans.

Vibrasjoner

Det var blant annet for å huse eurytmiforestillinger at Goethenaum ble oppført. Kunstformen tar sikte på å uttrykke språk og musikk gjennom bevegelser, og Steiner kalte derfor eurytmien for ‘synlig tale’ og ‘synlig sang’. Han var ikke alene om å være opptatt av hvordan ulike kunstformer kunne uttrykke det musikalske. En kjent maler fra samme epoke, Vasilij Kandinskij, skapte en lignende teori om billedkunst. Han sa at farger og former hadde en indre lyd. På grunn av de klanglige vibrasjonene kunne derfor maleriene bevege sjelen.

– I dag er det lett å lese alt dette inn i en postmoderne sammenheng, og tenke at det er noe rart. Men den gang var mange kunstnere opptatt av slike ideer. Også Mondrian, Hilma af Klint, men også flere innenfor Bauhaus-miljøet hentet impulser fra teosofien, sier Marius Wahl Gran. Han underviser på Steinerhøyskolen i Oslo og er selv kunstner.

Teosofene var en bevegelse som hadde startet i England på 1800-tallet, og som hevdet å forvalte urgammel kunnskap. De kombinerte østlige forestillinger med nyplatonske kristne ideer. Slik tenkte de seg at verden og mennesket utviklet seg mot ­åndelig fullkommenhet. Dette fascinerte både borgerskapet og folk som vi i dag ville kalt «new agere», sier Wahl Gran:

– Du kan se på det som en slags åndelig hybrid, men også som en reaksjon på det som mange på den tiden oppfattet som en tørr og kjedelig kristendom, sier han.

I flere år ledet Steiner den tyske grenen av Teosofisk samfunn. Da han brøt med dem i 1912–1913, handlet dette blant annet om at han opplevde at de var blitt for dogmatiske, sier Wahl Gran:

– Han designet nå om filosofien, og skapte­ antroposofien, sier Wahl Gran, som kaller teosofien – i tillegg til tysk filosofi – for hovedimpulsen til Steiners estetiske tenking:

– Steiner hadde studert filosofi, og sto i en tradisjon som videreførte den tyske idealismen. Samtidig hadde han det man kan kalle en intuitiv tilgang til kunnskap. Det finnes mange historier om mennesker som erfarer dette gjennom historien, og det finnes ulike begreper for det. Men Steiner opplevde at han sto i et forhold til en usynlig verden, og blant teosofene, fant han et miljø og ikke minst et publikum, sier Wahl Gran, som sier dette om Goetheanum:

– De fleste som ser Goetheanum tenker­ «jøss, hva er dette?» Den er nesten litt ­Ringenes Herre-aktig, har en slags smerte i ­uttrykket.

Men det som var minst like viktig for Steiner, var overgangene mellom ulike stadier. Metamorfosen.

—   Sebastian Jüngel

Pjatt? 

«Oh, là là», utbrøt en av 1900-tallets mest kjente arkitekter, Le Corbusier, da han besøkte Goetheanum på slutten av 1920-­tallet. I hvert fall sies det at han sa det. Det sies også at ‘Corbu’ sitt spektakulære ­kapell i Ronchamp i Frankrike bærer trekk fra Goetheanum.

Ronchamp-kapellet står i dag på Unescos verdensarvliste. Det vitner om at arkitekten, som ble så kjent for sine funksjonalistiske bomaskiner, også hadde et organisk uttrykk.

– Det er nok mest te-slabberas-pjatt, sier Espen Tharaldsen til historien om Le Corbusier.

– Men det bør ikke være tvil om at Steiner har hatt en virkning som er større enn det helt åpenbare. Han er omgitt av en litt sånn okkult stemning, som ikke alle har lyst til å forbindes med. De henter gjerne ting fra ham, men oppgir det ikke, sier den norske arkitekten.

Han hevder Steiner foregriper den dobbeltheten som synes hos Corbu, men ikke minst hos mange­ senere arkitekter:

– Steiner har vært vektlagt for svakt i forhold til hvilken posisjon han burde hatt. I sin samtid, var det flere som prøvde på det samme. Men Steiner var kanskje den som sterkest klarte å forene en organisk vinkling på arkitekturen, nemlig det at ting skal være levende, svinget, beveget, med struktur og abstraksjon: Dette er motsetninger som han gjør til en helhet. Goetheanum vitner om hvordan Steiner foregriper det som er essensielt i arkitektur i vår tid: At man ikke bare lager ville former, men også legger inn forminskede elementer og abstrakte sider.

Som eksempel på hvordan dette kommer til uttrykk i dag, trekker­ Tharaldsen frem View­point Snøhetta. Dette er en utsikts­paviljong som ligger på Dovre­fjell, og som i 2011 ble kåret til «verdens fineste bygning». Bygningen er en boks av stål, med en bølgende form av massivt tre som synes gjennom et stort glassvindu.

Tharaldsen har forelest i arkitektur både i Norge, Tyskland og USA. Han synes ikke det er vanskelig å bringe Steiners ideer inn i fagmiljøet:

– Steiner er morsom, og det er umulig å være likegyldig til ham. Og for de som føler at alt går feil vei, er han dypt engasjerende.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje