Tenking slik det ser ut i mitt hovud

– Eg møtte ham på ein bar i Brooklyn, over to år før Trumps valkampanje, altså før alt-right vart eit allment kjent fenomen. Eg hadde ikkje høyrt om bevegelsen før. Han var nok ingen sentral aktør, men skrytte av at han blogga for diverse alt–right–heimesider og påstod at han var sitert i Anders Behring Breiviks manifest, under pseudonym. Eg likte han.

– Men kva fekk deg interessert i han?

– Han var smart og morosam og retorisk slagkraftig, men også heilt koko og blenda av konspirasjonsteoriar.

Ida Lødemel Tvedt fortel korleis ho begynte å intervjue mannen som heiter Sebastian. Det var slikt ho gjorde på den tida. Ho ville leve seg inn i ulike livssyn som påsto å forklare alt.

Å kikke bak sløret

Denne veka debuterer ho med boka Marianegropen, som eg først trudde var ei essaysamling. Men forlaget kallar det eit essay i 43 akter, og Lødemel Tvedt vil at dei ulike delane skal kallast for kapittel. Ho seier at boka eigentleg skulle heite Syndebukksymposiet.

– Eg tenkte på ho som eit slags drikkegilde for folk og idear som ikkje passa inn i mitt eige syn på verda.

I ei av dei første aktene, eller kapitla, har Lødemelt Tvedt samtalen med Sebastian som høyrer til The Alternative Right. Ho og Sebastian møttes ofte, med bandopptakar på bordet mellom seg, på diverse kafear.

– Eg venta kanskje på at noko skulle bli avslørt i sprekkane av det han sa, at eit mønster skulle tre fram, og at han skulle avsløre seg sjølv på eit vis som i sin tur skulle avsløre noko i meg. Alt han sa kjentest uhyggeleg attkjennande, måten han resonnerte på. Det var sårbarheita, frykta, og det desperate behovet for å være blant dei utvalde få som kikka kulturen bak sløret.

Lødemelt Tvedt hadde ikkje tenkt å patologisere meiningane hans. Men ho klarte ikkje å la vere.

– Særleg fordi han ikkje la band på seg når det gjaldt å patologisere meg og det han trudde eg representerte. Eg var ei av dei medskyldige nordiske kvinnene som hadde kastrert sine eigne menn og som no angra, og som derfor ubevisst hadde begynt å importere «syriske flyktningar», slik at dei i framtida skulle ha nokon å knele for.

Men ho syntes desse resonnementa var absurde og eigentlig ganske morosame, ikkje trugande.

– I boka skriv eg vel også litt om korleis slike bevegelsar brukar psykoanalytisk vokabular. Sebastian var også den første eg høyrde snakke om Jordan Peterson — som no har blitt ei farsott i kultursidene i Noreg — og det som gjorde han så begeistra for Peterson, var nettopp måten han blanda psykoanalytiske forklaringar med mytologi, for så å bruke denne cocktailen til å forklare storpolitikk.

---

Ida Lødemel Tvedt

• Fødd i 1987
• Har undervist i essayistikk ved The New School og Columbia University i New York.
• Ho er òg kritikar i Klassekampen og medredaktør i tidsskriftet Vagant.
• Marianegropen er hennar debut.

---

Marianegropen er først og fremst eit eksperiment i kva som skjer om eg tøyer essaysjangeren den eine og den andre vegen

—   Ida Lødemel Tvedt

Polstra med argument

– I kapitlet som heiter «Gutteromslignelsen» skriv du om fanatiske menn som er innsausa i konspirasjonsteoriar. Du meiner dei er «tidsåndens hovedkarakter».

– Dei siste åra har ein jo kunne få inntrykk av at det er forvaksne gutungars raserianfall som beveger verda. Eller nei, uff, det høyrest blærete ut, seier Lødemel Tvedt, og stoppar opp.

– Men eg er altså interessert i det barnlege i slik fanatisme. Kvifor liker vi å sjå på desse såre sinnataggane? Jo, fordi vi har noko av dei i oss alle saman.

Ho meiner dette ikkje er eit veldig originalt eller djupt poeng, og vil ikkje at det skal høyrest ut som om ho har skrive eit debattinnlegg eller ein slags samfunnsanalyse.

– Mesteparten av boka er ganske apolitisk. Og den byr ikkje på spesielt interessante meiningar. Marianegropen er først og fremst eit eksperiment i kva som skjer om eg tøyer essaysjangeren den eine og den andre vegen, kva forma kan gjere meg i stand til å seie og tenkje og gjere.

– Men jo, eg er interessert i korleis ulike folk brukar språk og teoriar til å beskytte seg mot verda. Mange av fanatikarane eg snakkar om og med i boka er utruleg flinke til å snakke for seg. Dei er totalt polstra med argument.

Lødemel Tvedt trur ikkje det nyttar å møte slike folk med kritikk.

– I den blinde sjølvrettferdigheita kan all kritikk gjerast om til stadfestingar av at ein er profet, og derfor misforstått, og at verda berre er for dum til å ta innover seg. Denne typen narsissisme — som eg trur finst i mange av oss  — kan berre knusast med omtanke, dikting og humor. Derfor vender eg meg som regel til komikarane, romanforfattarane og essayistane heller enn lesarinnlegga og dei politiske analysane.

I estetikkens namn

Det er kanskje urettferdig å halde fram på dette viset – å ta ulike kapittel frå Marianegropen og snakke om dei enkeltvis. Men det er ei bok som strekker seg ut i mange ulike retningar. Og så er det både interessant og ganske artig å gjere det, så eg kan ikkje la vere. Ikkje minst når Lødemel Tvedt i kapitlet «Avsporinger i idiotenes inferno» startar med Susan Sontags essay om nazisme og sadomasochisme, for så å ende opp med å argumentere for ein meir tilbakehalden omgang med vår seksualitet. Kva skjer her?

– Nei, ikkje tilbakehalden, tvert imot eigentleg. Kapittelet er ei forteljing om to mislykka forsøk på å undervise i Susan Sontags essay «Fascinating Fascism» til studentane mine i New York. Eg bruker avsporingane som essayet forårsaka til å undersøkje kvifor eg får slik klaustrofobi av ein bestemt form for makt- og seksualretorikk.

Essayet til Sontag handlar om den fascistiske estetikkens vedvarande tiltrekkingskraft. Ho spør seg kvifor, for eksempel, det er så populært med nazirekvisittar i mange homsemiljø, når dei homofile skulle utryddast av regimet. Jo, seier Sontag, fordi desse uniformene representerer det vondaste, det handlar om å iscenesette det vondaste for å ta kontroll over det.

– Dette er eit veldig vanleg filosofisk argument. Men Sontag går vidare, og spør seg kva det vil seie å kvitvaske ulike former for politiske symbol i estetikkens namn. Eg ser ein parallell mellom denne problemstillinga og gapet mellom studentanes iscenesetjing av sin eigen promiskuitet, og kven eg opplever at dei faktisk er.

Lødemel Tvedt snakkar om studentane sine som bur i New York. Dei veit kva som er hipt, er motebevisste, og har så mykje språk for seksualitet og psykologi, maktmekanismar. Dei er tilsynelatande superkompetente.

– Dei snakkar ope om alt mogleg som får meg til å raudne. Men samtidig er dei barn, og dei har ikkje nødvendigvis erfaringar som står i noko som helst forhold til det dei seier. Dette gapet har mykje til felles med problemstillingane som Sontag tar opp i essayet: Har desse ungdommane meistra eit språk som beskyttar dei mot overtramp og gjer dei herda mot verdas vondskap? Eller kan det henda at den forma for pornoestetikk som eg diskuterer i essayet utraderer desse ungdommanes forhold til sine eigne lengslar? Er det verkeleg slik at den iscenesatte promiskuiteten på Instagram og overalt kan vere frigjerande, eller konstituerer den berre nye maktbegjær?

Moral og etikk

– Nærmar du deg ein moralsk indignasjon her?

– Nja, eg gjer kanskje det? Men eg understrekar vel også at det for meg mest er snakk om ei estetisk, ikkje ei etisk, krenking.

– Har du plass til moral?

– Eg veit ikkje kva du meiner med «plass til moral». Spørsmålet er vel ikkje om det er plass til moral i skrivekunsten, men heller om det no for tida er plass til noko anna enn moralske perspektiv i samtalar om litteratur.

Lødemel Tvedt seier at prosjektet hennar ikkje er motivert av etikk, men av språklege og fenomenologiske spørsmål.

– Eg innbiller meg ikkje at eg har noko å seie til folk om kva som er godt. Og dessutan, i kunsten tar vel det gode den plassen det tar, av seg sjølv, så og seie, og ofte der ein minst ventar det.

Essay som stand up

– Du skriv blant anna at «alle gode essayister er litt skeive». Kva meiner du med det?

– At god essayistikk ikkje er dogmatisk. Eg samanliknar det med stand up, ein kunstform som berre funkar dersom den som snakkar er illojal både mot seg sjølv og alle andre.

Ho meiner at stand up-komikarar med tvil og overmot brukar sine eigne erfaringar som fiksjonar og symptom på noko som er felles og ofte nedrig, som ikkje lar seg oversette til politiske program eller preiker.

– Eg elskar essayistikk fordi det er ein sjanger som på ein annan måte enn romanen gjer seg godt som medium til å omsette den tvitydige opplevinga til ei slags forteljing. Essayet er den forma for skrift som liknar mest på tenking, i alle fall tenking slik tenking ser ut i mitt hovud.

Einsemdmaskinar

I eit av bokas siste kapittel, «Rasende mødre», går Lødemel Tvedt inn og prøver forstå sinnet som er så til stades i den offentlege debatten i dag. Der skriv ho at «Når de sinte opphøyer seg selv til kollektivets djevleutdrivere, tier mange.»

– I det kapittelet les eg ei rekke samtidsforfattarar som på ulike vis skriv om lyst og leik og indignasjon og fordømming. Eg beveger meg frå ein hagefest i USA til eit norsk debattklima anno 2018. På vegen brukar eg lesingane mine av Mary Gaitskill, Jacqueline Rose, Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal til å undersøkje kvifor eg blir skremt av visse former for kollektive moralske angrep på folk som ikkje er straffedømt. Kva skjer når ein juridisk retorikk flyttast over på private, ikkje-juridiske problemstillingar?

Lødemel Tvedt spør om ikkje slike situasjonar kan produsere farleg mykje skam og frykt, også blant folk som er heilt uskyldige. Vil eit slikt klima gjere at mange trekk seg tilbake og blir redde for å snakke?

– På den eine sida er det herleg at folk som har drite seg ut og gjort noko gale blir uthengt, eg elskar smaken av blod på tann. På den andre sida kan ein bekymre seg for kva det gjer med folk på sikt, også dei som held høygaffelen. Dei rasande blir kanskje berre meir einsame dei òg?

– Kvifor blir dei einsame?

– Fordi syndebukkmekanismar er einsemdmaskinar. Feilbarlege menneske får skulda for alt det resten av oss ikkje vil vedkjenne oss i oss sjølv, for at kollektivet skal kunne føle seg trygt og reint. Slike mekanismar hardnar folk, gjer dei meir forvirra og blinde og splitta.

Feilbarlege menneske får skulda for alt det resten av oss ikkje vil vedkjenne oss i oss sjølv

—   Ida Lødemel Tvedt