«I om lag hundre tusen år har Homo Sapiens blitt formet av de to kreftene i evolusjonen: tilfeldig mutasjon og naturlig utvalg. Nå for første gang har vi muligheten til ikke bare å redigere DNA på hvert menneske, men også DNA for framtidige generasjoner – det grunnleggende nye er at vi kan styre evolusjonen av vår egen art.»
Det er biokjemikeren Jennifer Doudna fra Universitetet i Berkeley utenfor San Francisco som skriver dette i sin bok A Crack in Creation – «En sprekk i skaperverket». Hun sto bak en av de to viktigste oppfinnelsene i bioteknologi i dette århundret: CRISPR-metoden. Det var riktignok ikke en oppfinnelse. Det var en oppdagelse av hva en bakterie har drevet på med noen millioner år. I boka beskriver hun sjokket, da hun forsto hva CRISPR-metoden utløste.
Bare i løpet av et par år ble det laget griser som var små som katter, hunder med store Schwarzenegger-muskler, og en rekke andre endringer i dyr og planter. Men det som plaget henne mest var arveoppgjøret: Gjennom å genredigere egg- og sædceller, og sammensmeltingen av dem (embryoet), kan vi endre arvede egenskaper for alle framtidige generasjoner.
En saks
CRISPR er kort fortalt en slags saks – et nytt redskap som gjør at forskere kan finne og kutte alle former for genetisk materiale. Det er den raskeste, enkleste, billigste og mest presise metoden vitenskapen hittil har hatt til å manipulere livets kode. Med CRISPS kan forskerne endre en hvilken som helst organisme på kloden, mennesket inkludert.
Jennifer Doudna følte en avmakt: «Som biokjemiker hadde jeg aldri arbeidet med dyr eller menneskeorganer, eller pasienter – min komfortsone sluttet ved kanten av prøverør og petriskål i laboratoriet.» Hun var fristet til å trekke seg tilbake. I stedet sto hun fram og samlet forskere for å diskutere hva de skulle gjøre med dette vidunderlige og skumle gjennombruddet. Blant dem var bio-etikeren Henry T. Greely, professor ved Stanford University i Silicon Valley.
Farvel til sex
Jeg skaffet meg en intervjuavtale med Greely. Jeg hadde to avtaler på Stanford University den dagen, men visste ikke at de hadde en campus som var like stor som området innenfor store ringvei i Oslo eller 33 ganger så stor som Midtbyen i Trondheim. Jeg ankom for seint, svett og andpusten. Henry Greely var full av vennlighet – og pratsomhet. Intervjuet som skulle ta én time, varte i over tre timer.
I boka End of Sex (Slutt på sex) påstår Greely at innen 2040 vil halvparten av foreldre i USA ikke få barn gjennom samleie. Den teknologiske utviklingen vil gjøre det mulig for foreldre å velge blant flere embryo laget i laboratorier, og sette det foretrukne inn i livmoren.
«Vil et godt gammeldags
knull gå ut på dato?», spør jeg med påtatt frekkhet.
«Nei, det er fritt fram», sier Greely. «Men samleie vil forsvinne som metode for å få barn – i første omgang hos de rike menneskene i de rike, liberale landene.»
---
Om serien
- I en serie i Vårt Land oppsøker Dag Hareide ledende teknologimiljøer verden rundt.
- Hareide ønsker å forstå mer av hvordan våre valg av teknologi forandrer naturen og menneskers kropp og sinn.
- Tekstene inngår i et prosjekt med en bok som utkommer på Aschehoug forlag i 2019.
- Dag Hareide har vært rektor på Nansenskolen, ledet Regnskogfondet og Naturvernforbundet, og har arbeidet med hungernødsberedskap i Etiopia.
- I dag: Arveoppgjør.
- Neste fredag: Selvovervåking – mitt kvantifiserte selv.
---
Er drømmen og marerittet om designerbabyer på vei til å bli virkelighet?
— Dag Hareide
Stamcelle fra hud
Hank Greely er professor både i jus og genteknologi. Han kombinerer sin innsikt i genteknologi og etikk med analyse av økonomisk, juridisk og sosial utvikling. Det er uvanlig i teknologi- miljøer.
Greely sier vi allerede har basis-teknologiene. Det første er «prøverørsfødsel» som har foregått i over 40 år. Åtte millioner som er født slik, lever i dag. 25.000 i Norge. Det andre er diagnose av genene i embryoet, som nå har foregått i 28 år. Tusenvis av barn fødes hvert år etter å ha fått en slik analyse før embryoet plasseres i livmoren. Det kalles PGD.
«Men PGD i dag gir ikke mye informasjon om genene til barnet. Det koster mange penger, er i beste fall ubehagelig og i verste fall risikabelt», sier Greely. «Derfor har det ikke fått stor utbredelse.»
Det er to teknologiske utvik linger som vil endre dette mener Greely. Det ene er stadige forbedringer i å tolke hva genene påvirker i livet vårt. Det andre startet i Japan og er den andre store bioteknologi-oppdagelsen i dette århundret, nemlig evnen til å lage stamceller fra hud. Tidligere fikk man bare det fra et embryo.
Kjønnscelle fra hud
Et embryo er et ufattelig under: fra den dannes alle de indre og ytre organene i et menneske. Det er stamcellenes skaperkraft. Legevitenskapen arbeider intenst for å bruke stamceller til å helbrede en mengde sykdommer ved å lage nye celler av hjerte, hud, nyre og så videre. Rundt årtusenskiftet startet harde diskusjoner om bruk av embryoer i forskning, siden embryoet er menneskelivet i sin begynnelse. Kan man eksperimentere med det og drepe det?
I flere land, deriblant Japan, var det derfor et forbud mot å bruke embryo for å få stamceller.
Kanskje var det forbudet som presset fram Shinya Yamanakas oppfinnelse. For i 2006 greide han å utvikle celler i huden hos en mus til en stamcelle. Og deretter hos mennesket. Det gikk bare seks år før han fikk Nobelprisen for det. Da jeg besøkte hans senter i høst, hadde det vokst til fire store bygninger.
I et av laboratoriene hadde Mitinoi Saitu vist at man også kan utvikle stamcellen fra kroppsceller hos mus til sædcelle og egg. Om dette kan gjøres hos mennesker, åpnes radikale muligheter.
Er drømmen og marerittet om designerbabyer på vei til å bli virkelighet?
Umulige valg
Om vi nå kan lage virksomme kjønnsceller fra egen hud, så kan alle foreldre få seg et barn som kommer genetisk fra dem selv. Og med nye fryseteknikker kan man lagre store mengder av egg, sædceller eller embryoer, og bruke dem når det passer. Det vil antagelig gjøre diskusjoner om egg og sæd-donasjoner mindre aktuelt. Noen vil mene at det vil redusere antall aborter i svangerskapet, men det vil samtidig åpne for et helt nytt kapittel for sortering av embryoer.
Da kan to foreldre velge mellom 20 embryoer som er analysert. Noen kan være redigert av CRISPR-metoden. La oss si de har bedt om å få vite følgende om barnet: kjønn, øyenfarge, hårfarge, sjanse for å bli skallet, risiko for 14 forskjellige arvelige sykdommer hvor diagnosen er ganske sikker, risiko for en rekke andre sykdommer der diagnosen er svært usikker, og noen ekstremt usikre antagelser om atletisk kroppsbygning og intelligens. Hvordan skal 60 prosent sjanse for å få over normal intelligens avveies mot en liten, men over normal sjanse for schizofreni? Hvordan skal øyenfarge avveies mot noe større sjanse for ekstra sterke muskler? Det enkleste vil være å velge kjønn. Det er det vanligste i dag, men forbudt i Norge og flere andre land.
Og hva sier barnet når det er 18 år om de valgene foreldrene gjorde? Eller om at de lot være å velge? Og hva sier samfunnet og sladderen om dem som gjør det på gamlemåten og føder langt fra perfekte barn? Skal samfunnet bruke penger på slike?
Nye slektsforhold
Det oppstår nye muligheter for hvem som kan bli far eller mor. Og nye slektsforhold. Lesbiske og homofile par kan få barn med deres egne gener.
Homofile må riktignok låne en livmor hos en kvinne gjennom surrogati. Mulighet for å lage kunstig livmor er nok det som ligger lengst fram i tid – selv om man har kommet et lite stykke på vei med kunstig livmor for sauer og geiter. Men kanskje vil du bruke andres gener? Om du greier å skrape litt hud fra skuespiller George Clooney, så har du en bra sædcelle for en som vil bli enslig mor. Eller hva med å hente arvestoffet fra en avdød eller et lite barn?
Det rareste blir en person som henter både sædcelle og egg fra egen hud og blir genetisk «uniparent» som Hank Greely kaller det – egoforelder.
Det var ikke dette bestemødrene våre holdt på med.
Søppel-DNA
Eller er dette oppspinn? Mange biologer mener vi vet altfor lite om gener og samspillet i kroppen til at det gir mening å snakke om designerbabyer. Vi husker hvordan det oppsto en «hype», opphausing, da man sekvenserte alle menneskets gener rundt år 2000. Da trodde flere at det fantes gener for allslags sykdommer, intelligens, høyde og homofili. Ja, også for religion, sa noen. Nå står vi passe ribba igjen.
Det mest konkrete er en del sjeldne og grufulle sykdommer der vi kan se et enkelt gen som en årsak. Vi vet at høyde er arvelig, men det er altfor mange gener involvert til at vi kan forutsi noe særlig. Og så viser det seg at denne gensekvenseringen av mennesket omfattet bare 1,5 prosent av genene.
Resten 98,5 prosent ble da kalt «søppel-DNA». Nå regner de med at disse andre bitene kan påvirke om genene funker eller ikke. Og enda mer rystende: epigenetikken – at genene kan endres av omgivelsene og miljøet. Slik forandrer vitenskapen seg, og det man trodde var lett, ble svært vanskelig.
«Kvalitetsbarn»
Men den teknologiske utviklingen går fort. Kina var svært tilbakeholdende, men nå har PGD og prøverørsfødsler eksplodert. På et sykehus jeg besøkte i Shanghai valgte en av åtte ekte- par prøverørsmetoden. Dette doblet på fem år. Slagordet er nå «kvalitetsbarn». På et annet sykehus i Shanghai brukte de i august for første gang i verden CRISPR på å fjerne en blodsykdom på et embryo. Embryoet ble ikke satt inn i en livmor. De sa det var vellykket, men de fleste biologer vil si at vi vet svært lite om virkninger på sikt når du går inn med CRISPR-saksa. Skal vi tillate slike redigeringer av menneskets arv?
En ting er å fjerne en blodsykdom, men hva med å genredigere for å oppgradere, å bli supermennesker? I en verden hvor penger og makt er sterkt ulikt fordelt er det svært sannsynlig at denne metoden for oppgradering av mennesker vil føre til at vi får en genetisk definert overklasse.
De siste ordene fra Henry Greely i vår samtale var et sitat fra Charles Dickens: «Dette er den beste av alle tider, dette er den verste av alle tider. Dette er en tid for visdom. Dette er en tid for tåpelighet.» Det tror jeg er det mest brukte sitatet hos teknologi-etikere.
Det oppstår nye muligheter for hvem som kan bli far eller mor
— Dag Hareide