70 år med hat og kjærlighet

I år feirer Israel 70 år med selvstendighet. I like mange år har nordmenn elsket og hatet den jødiske staten.

Reportasje

I Oslo Konserthus står en mann i slutten av 30-årene helt alene på den store scenen. Salen er tom. De store lyskasterne er slukket. Mannen skuer ut over de tomme benkeradene. Om to uker vil det sitte en israelvenn i hvert eneste sete. Lokalet vil være dekorert med norske og israelske flagg. Og på scenen vil det være duket for en kulturell festkveld for å feire jubilanten: Israel, 70 år.
– Det kommer til å bli veldig god stemning. 1400 israelvenner sammen. For mange er det knyttet sterke følelser til å være med og feire et land de er glad i, sier mannen på den tomme scenen, Conrad Myrland.
Han er daglig leder i Med Israel For Fred (MIFF), organisasjonen som har som formål å skape en dypere og større sympati for Israel i Norge. Det er MIFF, sammen med ICEJ og Stiftelsen Morgenstjernen som inviterer til det storslåtte bursdagskalaset, for å feire den jødiske statens selvstendighet gjennom 70 samfulle, konfliktfylte år.
– Hvorfor feire en stat som er kilde til så mange kontroverser her i Norge?
– Det er fordi Israel har blitt et livshåp for hele det jødiske folk. Det er det absolutt verdt å feire.
– Til tross for at mange kanskje reagerer?
– Hvis du har et barn i en klasse som blir fryst ut av de andre, så betyr ikke det at man ikke skal feire bursdagen hans, svarer Myrland.

Hat og kjærlighet

Staten Israel har vært gjenstand for massiv oppmerksomhet - for rasende kritikk og fordømmelse, men også for intens kjærlighet og beundring - fra et helt verdenssamfunn så lenge landet har eksistert.
Norge er intet unntak. Til tross for en geografisk distanse på mer enn 5000 kilometer, i tillegg til svært ulik kultur og historie, er Israel et land de færreste nordmenn har et likegyldig forhold til. Helt siden staten ble opprettet den 14. mai 1948, har Israel opptatt oss her hjemme. Og i løpet av de siste 70 årene har vårt forhold til landet drastisk endret karakter.
I dag er majoriteten nordmenn svært kritiske til okkupasjonen av Vestbredden og Israels framferd overfor palestinerne. Særlig den norske venstresiden har bidratt til å bygge opp en sterk og solidarisk palestinabevegelse, og vært aktive motstandere av israelsk politikk. Halvparten av partiene på Stortinget, nærmere bestemt Rødt, SV, MDG og Ap støtter helt eller delvis boikott av Israel. Og i fjor gikk fagbevegelsens største organisasjon, LO, inn for full boikott av staten.
Men slik har det ikke alltid vært. En gang i tiden var Norge «Israels beste venn».

En flystyrt

20. november 1949 styrtet et fly i skogen på Hurum, under innflyvningen til Fornebu Lufthavn. Det lille flyets oppdrag var å frakte 27 jødiske barn som hadde flyktet fra Tunisia til et kort rekonvalesensopphold i Norge, før de skulle videre til sine nye hjem i den flunkende nye staten Israel. Kun én gutt overlevde. Resten av barna og mannskapet ombord omkom.

– Denne enkeltepisoden gjorde et enormt inntrykk på det norske folk, og på én mann spesielt: Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie, sier Hilde Henriksen Waage. Hun er historiker, midtøstenekspert og skrev sin doktoravhandling om Norges forhold til Israel i statens formingsår. Et forhold som var så utmerket at avhandlingen fikk navnet Norge – Israels beste venn.
– Under 2. verdenskrig hadde Norge langt fra kjempet en kamp for å redde norske jøder, snarere tvert i mot. Haakon Lie var en av dem som derimot forsøkte å hjelpe norske fanger i konsentrasjonsleirene. Da krigen var over følte Lie at han skyldte jødene noe. Flyulykken ble starten på en enorm innsamlingsaksjon for å, med Lies egne ord, «lage levende minner i Israel», forteller historikeren.

Israels beste venn

Rystede nordmenn samlet ikke bare inn penger til ofrenes familier. Den tragiske ulykken blir selve startskuddet for det som skal bli et så sterkt Israel-engasjement, at Waage vil kalle det en «religiøs omvendelse». Nå får Norge for alvor opp øynene for den lille, ett år gamle staten, og det er det særlig to grupper som bidrar til: Kristenfolket og arbeiderbevegelsen.
– Kristenfolket så Israel som sitt religiøse drømmeparadis og en oppfyllelse av Bibelens skrifter. I mange kristne hjem, inkludert mitt barndomshjem, trodde man på Bibelen, og på Israel. Sånn var det, og det var ikke gjenstand for diskusjon.
Men også den religionskritiske arbeiderbevegelsen så Israel som sitt drømmeparadis.

De så Israel som en mønsterstat for sosialismen

—   Hilde Henriksen Waage, historiker

Sionistene som bygget landet hentet sitt tankegods fra sosialismen, og Israel ble nærmest et eksperiment for ideologien i formingsårene.
– Den norske arbeiderbevegelsen så Israel som en mønsterstat for sosialismen, og israelerne som hardtarbeidende avholdsfolk som nordmenn kunne bli inspirert av, sier historikeren.
Arbeiderpartiet etablerte nære politiske og økonomiske vennskapsbånd til det israelske arbeiderpartiet, som styrte landet fram til slutten av 70-tallet. Derav navnet på Waages avhandling.
– Den gangen så nordmenn flest Israel som David, mens araberlandene rundt var Goliat. I tillegg var det stadig flere som ikke lenger ville undertrykke den dårlige samvittigheten for det som skjedde jødene under krigen, forklarer Waage.

Osloopptøyene

Norges nære vennskap til Israel kan nærmest høres ut som oppspinn i 2018. Fortiden står i sterk kontrast til dagens brede palestinastøtte og tilsvarende kritikk av Israel.

Det så man et tydelig eksempel på i januar 2009 under de såkalte Osloopptøyene. Tusener tok til gatene i demonstrasjoner mot Israels framferd i Gazakrigen, og protestene kom fullstendig ut av kontroll.

Demonstranter kastet molotovcocktailer mot den israelske ambassaden og sendte fyrverkeri og kastet stein på politiet. Butikkvinduer ble knust, biler ble ødelagt og det ble satt fyr på søppelbøtter. Også MIFF-medlemmer som arrangerte fredelige motdemonstrasjoner ble angrepet med steinkasting.
Når på veien ble Haakon Lies brennende begeistring erstattet med det norske raseriet mot Israel?
– Det første lille vendepunktet var Seksdagerskrigen i 1967, forklarer Waage.

Da begynner det å bre seg en forsiktig Israel-tvil blant kuturradikalerne på venstresiden. Til tross for at den gjengse nordmann så krigen som en mirakuløs seier for det lille landet og støtten fortsatt var stor, begynte folk i AUF, SV og AKP å spørre seg om Israel egentlig var en liten, uskyldig makt – og hva med palestinerne?
Likevel, det store vendepunktet i den norske opinionen kom ikke før 15 år senere:
– Med Israels invasjon av Libanon og massakren i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila. Det var svært mange norske soldater og offiserer i FN-styrkene i Libanon-krigen. Så og si alle reiste ned som ihuga Israelvenner, og kom hjem som Israelkritikere. Det var da det for alvor snudde her hjemme, forteller midtøsteneksperten.

På den ene siden

Nikos Tavridis-Hansen har demonstrert mot Israel utallige ganger. Han er talsperson for BDS Norge, en gren av den globale BDS-bevegelsen, som jobber for full boikott, desinvesteringer og sanksjoner mot Israel. Han mener kritikken mot Israel er ubestridelig.
– Hvis man ikke har noe personlig som knytter en til saken, så er det ganske enkelt å ta stilling til hvem som er overgriper og okkupant i konflikten mellom Israel og Palestina. Uretten som påføres palestinerne er i dag så mye større enn den som påføres jødene og israelerne i Palestina.

Han møter Vårt Land på en kafé i Oslo. Helt siden han var liten har han vært opptatt av rettferdighet, forteller han. Og det er ikke kun snakk om palestinernes rettferdighet.
– Dersom jødene ble undertrykt i Palestina ville jeg selvsagt kjempe for deres rettigheter.
BDS-bevegelsen har høstet sterk kritikk for å fokusere ensidig på Israel og jødene i konflikten, og for å være antisemittisk. Det tar Tavridis-Hansen sterk avstand fra.
– Jeg mener at både jøder, kristne og muslimer har en tilknytning til området og bør ha rett til å være der. Men de siste 70 årene er det ingen tvil om hvem det er som har tatt over – hvem det er som har kommet utenifra, og hvem det er som har blitt kastet ut av Palestina.
– Mener du det var feil å opprette en stat for jødene i dagens Israel?
– Ja, for det er en rasistisk stat. De driver en diskriminering av den opprinnelige befolkningen i favør av andre som vil leve der. Men jeg er for en stat som sikrer jødisk tilstedeværelse – i praksis en enstatsløsning.
Enstatsløsningen innebærer at det opprettes én stat for både israelere og palestinere, i stedet for at hvert folk får sitt eget land.

På den andre siden

Under kafébesøket renner det inn argumentene for Palestina, mot Israel. Alle bygger på omfattende kunnskap om Folkeretten, Midtøsten og dagens politiske situasjon.
Paradokset er at når Vårt Land møter Conrad Myrland i MIFF under et annet kafébesøk, bygger hans argumenter på nøyaktig samme kunnskap. Likevel legger de fram diametralt ulike fremstillinger av virkeligheten.
– Jødenes historie skriker etter behovet for å ha sin egen stat hvor de kan leve fullt ut som jøder, understreker MIFF-lederen, som først ble engasjert i Israels sak som tenåring, da han under MIFF-møter i Stavanger fikk høre vitnesbyrd fra Holocaustoverlevende.

Som BDS-bevegelsen, har også MIFF blitt kraftig kritisert for å fremme et ensidig bilde av konflikten til fordel for Israel, og for å spre hets om personer og organisasjoner på såkalt pro-palestinsk side. Myrland avviser at MIFF hetser, og mener norsk presse dekker konflikten på en måte som gir «et falskt bilde». MIFF ser det som sin oppgave å balansere mediebildet.
– Vi får høre veldig mye om hva Israel gjør, men ikke om hvorfor. Som regel fremstilles det som at Israel kollektivt gjør noe fælt, uten at det kommer fram at det er et sammensatt bilde, også internt i det israelske samfunnet.
– Mange er sinte for at palestinerne lever under urettferdige omstendigheter, og peker på Israel som den klart sterkeste parten og en overgriper. Mener du de tar de feil?
– Jeg har ingen problemer med de som har solidaritet med palestinerne. Men den militære tilstedeværelsen på Vestbredden, muren og krigene er et direkte resultat av en forverret trusselsituasjon. De flere titalls selvmordsbomberne på 90-tallet som lykkes med å komme gjennom kontrollposter for å sprenge kvinner og barn i luften, skapte bred politisk enighet om at Israel måtte hindre ukontrollert ferdsel inn i landet, argumenterer Myrland.

Historiefortellinger

Slik har vi hørt de beste argumentene fra begge leire i tiår etter tiår. De synes å være uforenelige, til tross for at det er samme sak som diskuteres. Nettopp denne floken syns forsker Anja Sletteland var så interessant at hun skrev en doktoravhandling om den. Der konkluderte hun med at det er helt umulig for partene og de som støtter dem å komme til enighet, fordi man opererer med helt ulike historiefortellinger.
– Det former hvordan vi diskuterer alle detaljene i konflikten og hvilke ord vi bruker, noe som resulterer i at folk snakker forbi hverandre. Da er det eneste som til slutt fungerer å prøve å delegitimere hverandre, sier Sletteland.
Hun har identifisert fire historiefortellinger som brukes i Israel/Palestina-debatten, der tre av dem er særlig vanlige i Norge. To kan plasseres i den såkalte pro-palestinaleiren og to i den pro-israelske.

---

Internasjonal liberalisme (Pro-Palestina)

  • Tar utgangspunkt i Folkeretten. Ser konflikten som ensidig, der Israel har drevet ulovlig okkupasjon av palestinsk territorium siden 1967.
  • Er generelt tilhengere av menneskerettighetene. Palestina-saken har blitt en viktig symbolsak.
  • Vestlige makter som ser mellom fingrene på Israels folkerettsbrudd anses som en trussel mot FN og den liberale verdensordens legitimitet.
  • (Sletteland plasserer det brede norske engasjementet for palestinernes sak her.)

---

---

Nasjonalisme (Pro-Israel)

  • Ser konflikten som en territoriell strid mellom to nasjoner.
  • Er opptatt av jødenes spesielle historie, der blant annet Holocaust viser at jødene er avhengig av å ha en egen stat med et militært forsvar.
  • Frykter at okkupasjonen av Vestbredden undergraver Israels legitimitet, men den kan ikke avsluttes før palestinerne anerkjenner Israel.
  • Er både sterkt kritisk til Israels politikk og pro-Palestina-sidens manglende forståelse for Israels sårbarhet.
  • (Dette narrativet er ikke utbredt i Norge, men står sterkt i Israel og USA)

---

---

Postkolonialisme (Pro-Palestina)

  • Israel ses som en forlengelse av kolonitiden, fordi staten opprettholder vestlig innflytelse i Midtøsten.
  • Okkupasjonen er bare en del av problemet - Israel kontrollerer hele området gjennom en apartheidpolitikk, og nekter flyktningene å komme hjem.
  • Konfliktens opprinnelse dateres tilbake til opprettelsen av Israel i 1948, der FNs innblanding var en del av problemet.
  • Har etter hvert blitt tilhengere av en enstatsløsning.
  • (Sletteland plasserer BDS-bevegelsen her.)

---

---

Sivilisasjonisme (Pro-Israel)

  • Ser Israel som Vestens allierte i en konflikt mellom sivilisasjoner. Under Den kalde krigen var Israel en buffer mot spredningen av kommunisme, og etter 11. september 2001 mot spredning av islamisme.
  • Ser på Israel som grunnleggende truet av fiendtlige stater i Midtøsten og av FNs innblanding. Okkupasjonen handler om selvforsvar.
  • Kritikk av Israel bidrar til å delegitimere staten, og setter jødene i fare.
  • (Sletteland plasserer MIFF her.)

---

– Vi kommer til å diskutere det slik for alltid, spår Sletteland, og legger til:
– Det er lite anerkjennelse for hvor kompleks denne konflikten er, og for at argumentene på begge sider er velfunderte. Man beskylder hverandre for ikke å ha faktaene, men sannheten er heller at man snakker om helt forskjellige ting.

Vi mener dette først og fremst er en åndelig konflikt. Og løsningen er Jesus

—   Charles Hansen, forkynner i organisasjonen Ordet og Israel

Landløftene

Slike modeller kan aldri beskrive virkeligheten fullstendig. De politiske historiefortellingene får også følge av utbredte, religiøse interesser for Det hellige land. Ifølge Sletteland plasserer likevel mange religiøse aktører seg innenfor en av hennes politiske historiefortellinger.
Men også her er Norge annerledeslandet. Det dype kristne engasjementet for Israel fra etterkrigstiden, lever fortsatt i bedehus og forsamlingslokaler landet rundt. Her omfavner man den kristne sionismen.
Kristensionister mener at jødenes tilbakekomst til Det hellige land er i henhold til bibelsk profeti, og viser til de såkalte landløftene: I Bibelen lover Gud landet til jødene. Og når Israels folk på nytt er samlet i Iøfteslandet, vil Jesus vende tilbake.
– Israel er jødenes evige eiendom, sier Charles Hansen.

Han er forkynner i organisasjonen Ordet og Israel og er stadig på reisefot Norge rundt, for å spre budskapet om det lovede land.
– Landløftene er ubetingede og evige. Det betyr ikke at jødene alltid har hatt oppholdstillatelse i landet, for de har vært ulydige og gjenstridige. Men Gud tok aldri fra dem eiendomsretten. Nå lever vi i en tid hvor vi ser at han som spredte dem samler dem igjen. Vi mener bestemt at migrasjonsbølgen til Israel, som begynte med sionismen, Balfourerklæringen og vedtaket i FN, er beviser på oppfyllelsen av Bibelens profetier.
– Kristensionister har blitt kritisert for å polarisere debatten ytterligere..?
– Vi mener dette først og fremst er en åndelig konflikt. Derfor vil polariseringen være der uansett. Og løsningen på konflikten er Jesus, svarer pastoren.

Stagnert

Hilde Henriksen Waage kaller kristne sionister for «den siste bastionen» i Norge. Det er i stor grad her man finner restene av det som en gang var en bred, folkelig støtte til Israel.
– De har et religiøst, følelsesmessig engasjement som savner sidestykke i norsk politikk, sier hun.
Verken hun eller Anja Sletteland ser hvordan den norske Israel/Palestina-debatten kan endre seg. Den er drevet av så sterk sympati for en av sidene at selv ikke vi som står på utsiden, ser løsninger som gagner begge parter.
– Når vi ikke står i konflikten selv, er det heller ingenting annet vi kan gjøre enn å prøve å sanke støtte. Men når man ikke klarer å kommunisere med motstanderne, blir det eneste alternativet å prøve å delegitimere hverandre. At folk blir så sinte er et uttrykk for avmakt - den avmakten man føler på når man virkelig ikke blir forstått, sier Sletteland.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje