Susanna og Judit fram fra glemselen

Denne uka lanserer Bibelselskapet boka med tittelen Bibelens deuterokanoniske bøker – Apokryfene. At brodermordet på Abel er den første kriminalfortelling, er en kjent påstand. Hva som er litteraturens første detektivhistorie er imidlertid apokryft – i betydningen skjult – for de fleste. Daniels bok har tolv kapitler i de fleste norske bibler. I boka Bibelselskapet nå utgir, vil du finne både et trettende og et fjortende kapitel. De tilhører nemlig de apokryfe skrifter. I det første av dem finner vi historien om Susanna.

Hun får lyst til å ta et bad uvitende om at to eldre menn har gjemt seg i hagen brennende av lyst etter henne. Da Susanna setter seg til motverge og roper datidens #metoo, hevner de seg med mannemakt og får henne dømt til døden. Da griper Daniel inn for å hindre et nedrig justismord. Han forlanger å få avhøre de to hver for seg på detektivers vis, og får på den måten avslørt at de vitner falskt. Navnet Daniel betyr da også «Gud er min dommer».

I mål

Nå kan vi lese denne historien på nynorsk for første gang. For katolikker og ortodokse betyr det at de først nå kan lese hele sin bibel på nynorsk. Revideringen av bokmålsversjonen er også i praksis en ny oversettelse.

– Dette er en historisk begivenhet, sier Hans-Olav Mørk som leder Bibelselskapets avdeling for bibeloversettelse.

I århundre har bibler i Norge først vært på dansk og siden på bokmål. Mørk kaller nynorskens inntreden som en «forfriskende vind som har blåst siden 1920-tallet».

– Et stort mål er nådd når vi for første gang har hele den økumeniske bibelen tilgjengelig på nynorsk, sier han.

Professor Per Halse tok sin doktorgrad på framveksten av nynorsk kirkespråk. Han tro det er av begrenset betydning for selve kirkespråket at vi nå får apokryfene på nynorsk. Det er mer en rettferdighetssak, mener han.

– At målformene er likestilte har vært opplest og vedtatt så lenge at det bare er rett og rimelig. For alle som er interessert i eldre litteratur, er det verdifullt å ha tilgang på tekster som i stor grad har påvirket europeisk kultur og kunst. Å lese apokryfene på oppdatert nynorsk er verdifullt for alle som er glad i nynorsk og for alle som vil kunne sammenligne ulike oversettelser, mener Halse.

Først på nordsamisk

Mørk minner om det paradoksale faktum at den første komplette, nyoversatte Bibelen på et språk brukt i Norge, var den samiske Bibelen fra 1895. Lars Jakobsen Hætta var dødsdømt for sin medvirkning i Kautokeinoopprøret, og satt som benådet livstidsfange på Akershus der han oversatte Bibelen til nordsamisk.

– Som løslatt oversatte han siden apokryfene til nordsamisk hjemme i Kautokeino. De har aldri vært utgitt, men det er et paradoks at 100 år før de kom ut på nynorsk, forelå de i et første utkast på nordsamisk, sier Mørk.

I august neste år lanseres den nye nordsamiske Bibelen i Kautokeino. Først når det arbeidet er ferdig, tør Mørk å antyde at Bibelselskapet vil ta opp arbeidet med tanke på å utgi en bibel der apokryfene er inkludert.

– I et sammensatt kirkelandskap med ulike syn på kanon, er det naturlig å lage bibler som inkluderer det som for katolikker er hele Bibelen, sier Mørk.

De latinske biblene som var i bruk her i landet i katolsk tid, hadde derfor apokryfene med. I 300 år etter reformasjonen var apokryfene fortsatt med i biblene som ble brukt. Som i Luthers bibeloversettelse fra 1534, var de plassert mellom Det gamle og Det nye testamente.

Shakespeare

Gunnar Johnstad blir gjerne omtalt som et levende leksikon i oversettermiljøet. Når det gjelder apokryfenes virkningshistorie i Norge vil han imidlertid gjerne vite mer. Selv om apokryfene ikke hadde høyeste status, mener han det er grunn til å tro at de som leste dem eller hørte dem lest, gjorde det med den samme oppmerksomhet og interesse som når de leste eller hørte de øvrige gammeltestamentlige skrifter.
– Denne lange tradisjonen må ha satt spor i norsk kultur- og folkeliv, sier Johnstad.

Han kjenner ikke til at det er gjort noen systematisk innsamling og vurdering av spor av apokryfenes historiske ettervirkninger her i landet. Dette tar Johnstad nå initiativet til. Han viser til at det i finsk og svensk tradisjon er påvist hvordan forfattere som Aleksis Kivi, Zacharias Topelius og Selma Lagerlöf har brukt gammeltestamentlige og nytestamentlige apokryfer i sine bøker.

Slike kulturhistoriske ettervirkninger er det også rikelig av hos William Shakespeare og hos John Milton. Historien om Susanna finner du ikke bare hos Bellmann. På Norsk Folkemuseum kan du finne en duk med tre Susanna-motiver og i Universitetsmuseet i Bergen har de en kiste fra 1660-tallet der en sekvens fra Tobits bok er framstilt i fem motiver. I billedkunsten er det særlig motiver fra historiene om Susanna, Judit, Tobit og Daniels kamp med dragen som går igjen. Salmen «Nå la oss takke Gud» henter motiv fra Sirak.

Gunnar Johnstad ser for seg et tverrfaglig forskningsprosjekt som kan samle kunnskap om den apokryfe arv og tradisjon fra reformasjonstiden til midten av 1800-tallet. Et eksempel han peker på er å finne i Erik Pontoppidans forklaring til Martin Luthers lille katekisme «Sannhet til gudfryktighet» fra 1737. Der er det 17 henvisninger til apokryfene.

Oversettere

For mange bibeloversettere var Bibel 2011 et høydepunkt. Arbeidet med den strakk seg over flere tiår. Noen hadde rukket å bli både stud., cand. og dr.theol. før teksten fant sin endelige form. Og forfattere hadde måttet sette eget forfatterskap i pausemodus for å gi sine stilistiske bidrag. I det oversetterarbeidet var skjønnlitterære forfattere for alvor tatt med i arbeidet med en ny bibeltekst. Andre forfattere var blitt spurt tidligere, men først nå var tiden inne for at forfattere som Karl Ove Knausgård og Hanne Ørstavik sa ja.

I 2013 var flere av dem i gang igjen. Men den kjølen som nå var strukket, var mer overkommelig. Apokryf er riktignok et gresk ord for bortgjemt og vanskelig å forstå, men bøkene det er snakk om er ti-tolv skrifter, ikke de 66 du finner enten du bruker Bibel 2011, Bibelen Guds Ord eller Norsk Bibel. Protestanter i Norge er blitt lært at det er 39 bøker i Gamle testamente og 27 i Det nye.

Nynorsk-forfatterne Inger Bråtveit, Jon Fosse og Jan Ove Ulstein har bidratt som stilistiske konsulenter. Poet og professor i keltisk, Jan Erik Rekdal og Christine Amadou som er skjønnlitterær oversetter, har også bidratt. Jorunn Økland, Anders Aschim, Ingvar Fløysvik og Gunnar Johnstad er navn på eksperter som har vært med som oversettere og konsulenter. Fra Bibelselskapet har Hans Sagrusten og Hans-Olav Mørk vært med. Selv om de ikke er like mange, har arbeidet fulgt de samme linjene som lå til grunn for Bibel 2011.

Skjønnlitterater

Lyriker Jan Ove Ulstein har nå gjennom ti år vært med på å prege nynorskutgaven av Bibel 2011 og apokryfene. Nå har han arbeidet med Siraks bok som er den lengste av de apokryfe tekstene. Han har jobbet sammen med oversetter Anders Aschim og, for andre halvdel av boka, med Hans-Olav Mørk. De tok seg av både bokmål- og nynorskutgaven, begge er oversatt fra grunnteksten. Selv om prosedyrene var forenklet, tok arbeidet et år eller to mer enn de hadde regnet med. Som forfatter er Ulstein vant med å jobbe aleine med tekst som er hans og bare hans. Derfor er det viktig for ham å understreke at i arbeidet med bibelteksten, har han opplevd det motsatte.
– Det kan aldri bli en privat tekst, men resultat av et kollektivt ansvar, sier han, og det var i samtalene mellom de som kunne grunnspråket og oss forfatterne at de gode ideene kom. Det opplevde jeg som et utrolig kreativt og inspirerende arbeid. Også denne gangen har jeg sett det som et privilegium å få lov til å være med.

---

Apokryfene

• De apokryfe skrifter er for første gang oversatt til nynorsk.
• Samtidig utgir Bibelselskapet første oversettelse til bokmål siden 1988.
• Ordet apokryf er gresk og betyr bortgjemt, i betydningen vanskelig å forstå. Det greske kanon betyr norm, målestokk, og deuterokanonisk betyr i denne sammenhengen norm av andre rang, eller norm av senere slag.
• Apokryfene til Det gamle testamentet er jødiske skrifter i ulike sjangre, samlet i den antikke bibeloversettelsen Septuaginta.
• De har hatt innvirkning på evangeliene, Paulusbrevene, Hebreerbrevet og Jakobs brev i Det nye testamentet.
• Skriftene er ikke med i den jødiske Tanak, men finnes i den eldste oversettelsen til gresk, kalt Septuaginta.
• De hører med i de katolske (bortsett fra Manasses bønn) og de ortodokse kirkers bibel.
• I de protestantiske kirkene regnes de ikke som hellig skrift, men de er tatt med i en del bibelutgaver og blir sett på som nyttige og gode å lese.
• Da Bibelselskapet i de første tiårene hadde støtte fra British and Foreign Bible Society, måtte de også følge pålegget om å utelate apokryfene.
• Det førte til at 100.000 bibler ble spredt i Norge uten apokryfene.
• I 1873 vedtok Bibelselskapet at det stred mot luthersk lære å utelate apokryfene.
• I 1891 kom den første norske oversettelsen av apokryfene som en del av en GT-oversettelse (revidert i 1910).
• I 1919 kom en utgave med apokryfene.
• Den ble revidert på nytt på 1930-tallet og det er denne som siden ble solgt fram til 1980-årene.
• Den ble bare utgitt som egen bok.
• Cappelens familiebibel fra 1934 var den siste som inneholdt apokryfene.
• I 1988 kom en ny oversettelse.
• Først fra 1994 har Bibelselskapet gitt ut bibelutgaver med apokryfene.

---

Det er en stor begivenhet at apokryfene nå kommer på begge målføre og kan leses på nynorsk for første gang

—   Tina Dykesteen Nilsen

Heller ikke Ulstein var ordentlig kjent med tekstene før han begynte å jobbe med dem.

– Jeg opplevde det som en mellomtestamentlig litteratur fra et område du kjenner igjen. Det gir meg en rekke fine opplevelser blandet med brutale ting du misliker. Uansett representerer de en fortellingstradisjon med høy kvalitet.

Han beklager ikke at Siraks bok ble satt til side i den lutherske bibelen.

– Jeg er for så vidt glad for at det ikke er hellig skrift for oss. Her er det for eksempel snakk om å piske en husslave, og så ti vers lenger ned du skal akte på en husslave som ditt eget barn. Kvinnesynet i Sirak er også mildt sagt litt spesielt for nåtidslesere, sier Ulstein.

Amputert bibel

Katolikker og i en viss grad ortodokse kristne, har levd lenge med at de har manglet en del av sin hellige skrift. Disse skriftene er ikke apokryfe for oss, sier en katolikk vi har snakket med. Hun ser fram til å få en fullstendig og ikke det hun kaller en amputert bibel.
Fader Johannes i Hellige Nikolaj ortodokse menighet sier det vil være «fint å få en vederheftig og språklig god oversettelse». Han ønsker seg en tekst som ligger «nær opp til den beste Bibeloversettelsen i omløp» og da tenker han på 1930-utgaven.

Etter at Martin Luther avviste disse skriftenes integritet og nedgraderte dem til «nyttige og gode å lese», erklærte den katolske kirke at bøkene var guddommelig inspirert under konsilet i Trient i 1546. I 1672 kom det ett signal fra en ortodoks synode i Konstantinopel om at tekstene er «gode og nyttige» og et langt sterkere fra Jerusalem der det ble slått fast at de er del av Den hellige skrift.

Begivenhet

Tina Dykesteen Nilsen er faglig koordinator for et lanseringsseminar der eksperter skal forelese om apokryfenes historie fra tilblivelsen fram til i dag. Nilsen er til daglig førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole. Hun er også medlem i Bibelselskapets oversetterutvalg der hun har vikariert som leder i høst.

– Det er en stor begivenhet at apokryfene nå kommer på begge målføre og kan leses på nynorsk for første gang, mener hun.

– Siden tekstene er regnet som kanoniske tekster i den katolske og i de ortodokse kirker, har det vært viktig for Bibelselskapet å lytte til innspill i oversettelsen av det som er deres hellige tekster. Der brukes tekstene både i liturgier og i daglig bibellesning, sier Nilsen.

Hun understreker at tekstene er viktige for alle fordi de formidler noe om den religiøse utviklingen fra gammeltestamentlig tid fram til Jesu egen tid. Det nye testamentes forfattere bruker også disse bøkene når de skriver sine egne tekster. Å kjenne dem gir derfor en moderne leser større forståelse for NT, mener Nilsen.

Stort spenn

– Hva synes du er de beste tekstene?

– Noen er religiøse noveller og spennende fortellinger, andre er poetiske. Tematisk er de veldig forskjellige, kanskje er det den spennvidden som er spennende, også det at hullet mellom testamentene fylles igjen, sier Nilsen.

Når det gjelder synet på kvinnen er det litt av hvert. Judit er en sterk kvinne som vet å spille på seksualitet og får det som hun vil, mens det finnes kvinnefiendtlige uttalelser i flere av tekstene. Siraks bok er vel den mest kvinnefiendtlige. Du kan også møte syn på barneoppdragelse som ikke er akseptabelt i vår kultur i dag.

– Tekstene skiller seg ikke veldig fra (resten av) GT i så måte. Der er det også stor spennvidde mellom kvinnefiendtlige tekster og de som kan tolkes i retning av et mer likestilt syn, sier Tina Dykesteen Nilsen.

Noen er religiøse noveller og spennende fortellinger, andre er poetiske.

—   Tina Dykesteen Nilsen

Bøkene – en oversikt over skriftene

Tobit (2. årh. f.Kr.)
En oppbyggelig lærefortelling som gjerne benevnes som en religiøs novelle. En magisk fisk, en sjalu demon, en ung helt som vinner jomfruen – er motiver som kjennes igjen i folkeeventyr.

Judit (2. årh. f.Kr.)
En oppbyggelig historisk novelle om den fromme jødinnen Judit som ikke er frommere enn at hun forfører og halshugger krigerhøvdingen Holofernes med hans eget sverd – et motiv som går igjen i billedkunsten.

Den greske Ester-boken (ca. 114 f.Kr.)
En oppbyggelig historisk novelle hvis apokryfe del består av greske tilføyelser til den hebraiske Esters bok som er kjent fra GT. Den greske delen har et sterkere religiøst preg som knytter den sterkere til jødisk fromhet.

Visdommens bok (1. årh. f.Kr.)
Kalles også Salomos visdom. Som visdomsskrift er den i slekt med Ordspråkene, Job, Forkynneren og Sirak.

Sirak (ca. 180 f.Kr.)
Tidligere kalt Jesu Sirak Sønn visdom er et visdomsskrift som forannevnte. Det er den enste apokryfe boken der forfatteren er navngitt. Bokens mange leveregler har spilt en rolle i kristen tradisjon.

Baruk (1. årh. f.Kr.-1. årh. e.Kr.)
Påstår å være skrevet av Jeremija og er skrevet etter mønster av en profetisk bok. Har hatt større betydning blant kirkefedre enn i jødedommen særlig fordi man fant et frampek om inkarnasjonen.

Jeremias brev (før 100 f.Kr.)
Var et sjette kapitel hos Baruk i flere utgaver. Brevet er blitt karakterisert som en satirisk preken mot avgudsdyrkelse.
Tillegg til Daniels bok (Asarjas bønn og De tre menns sang, Susanna,

Bel og dragen (2.-1. årh. f.Kr.)
Om disse ekstrakapitlene er det blant annet sagt at de peker framover mot detektivsjangeren. Fortellingen om Susanna i badet går igjen mange steder i kunsten blant annet i Bellmanns «Joakim uti Babylon» og må i dag sies å være #metoo-aktuell siden Susanna først blir utsatt for seksuell trakassering før hun blir juridisk forfulgt.

Første Makkabeerbok (ca. 100 f.Kr.)
Boken regnes som en god historisk kilde og inneholder avskrift av offentlige dokumenter foruten bønner og salmer. Her er fortelingen som er grunnlaget for Händels oratorium Judas Maccabaeus hvorfra vi har melodien til salmen «Deg være ære»

Andre Makkabeerbok (litt før 100 f.Kr.)
Få avsnitt i apokryfene har vært lest så mye og betydd så mye i den kristne kirke som martyrberetning fra dette historieverket som tolker historien teologisk.

Manasses bønn (2.-1. årh. f.Kr.)

Regnes ikke som kanonisk av katolikker og anglikanere.

151. salme 

Er tatt med blant apokryfene særlig fordi den er særlig elsket i de ortodokse kirker.

Det fins også et antall tekster med forbindelse til Det nye testamentets skrifter. Disse kalles nytestamentlige apokryfer, og består av evangelier, apostelgjerninger, brev og åpenbaringsskrifter. Skriftene stammer for det meste fra det 3.-5. århundre og har en svært mangfoldig bakgrunn. De inneholder lite historisk troverdig informasjon om Jesus og apostlene, men er verdifulle for de innblikk de gir i de første århundrers kristendom.

Kilde: Bibelselskapet, Dagfinn Rian: Innføring i de apokryfiske bøker