Kirke mot strømmen

Ved inngangen til tusenåret gikk de ut av Den norske kirke og startet sin egen. Det ble ingen tallmessig suksess, men kanskje et fyrlys.

Reportasje

Duften av røkelse preger luften i Nordre kapell på en kirkegård i Oslo. Noen slappe, forvirrede vepser nærmer seg den visse død, men har fortsatt sting.

Det er messe i Den nordisk-katolske kirke, landingsplass for flere prester som i årevis kjempet for å fornye Den norske kirke innenfra, men til slutt ikke så noen annen vei enn ut. Det har hatt sin pris.

I et hefte om kirken skriver soknepresten deres i Ålesund, Ottar Myrseth, at han er «ein mann med mange anfektingar». Særlig en søndag morgen kan det komme, når han ser mengden av parkeringsplasser utenfor pinsemenigheten, og hører kirkeklokkene kalle til kirken hvor han selv var prest i mange år, som han vet har et orgelbrus han savner. Da kan han spørre:

«Er det menneskeskapt pusleri det du driv med? (...) Er drivkrafta berre sekterisk sjølvoppehaldsdrift?»

På dypet

I kirkebenkene i Nordre kapell har rundt 25 mennesker funnet seg en plass denne søndagen. På veggen framme fyller fire store ikoner veggen, sammen med tre vinduer ut til grønne trær. I prosesjon inn kommer tre prester, biskopen, en subdiakon og en altergutt. Kapellan Tom Hængsle holder preken over teksten om mannen ved Betesda som hadde vært syk i 38 år. Jesus kommer og får ham på beina, og det på sabbaten. Kapellanen legger særlig vekt på det Jesus sier når jødene etterpå forfølger ham for sabbatshelbredelsen: «Min Far arbeider inntil nå. Også jeg arbeider».

– Går det sakte med Jesu arbeid? Har verden blitt så mye bedre på de siste 2000 årene? Til dette er det ikke nok å svare: Gud arbeider med verdens nød. Jeg må si noe mer; og det er: Gud arbeider på dypet, sier Hængsle.

Sakramenter og protester

Den som leste kristen dagspresse på 1990-tallet, kjenner flere av navnene: Asle Dingstad. Tom Hængsle. Roald Flemestad. Ottar Myrseth. Arnfinn Haram var med nesten helt fram, men gikk til Den katolske kirke.

Noe begynte å skje allerede fra 1960-tallet da det vokste fram et miljø rundt studentpresten på Menighetsfakultetet, Stein Eirik Foss. Ifølge kirkehistoriker Bernt Oftestad, som selv var med, ønsket Foss å føre teologistudentene inn i tidebønnene og kirkens sakramentale og liturgiske liv. Gruppen begynte å arrangere større samlinger på Gran på Hadeland, og i 1969 ble Kirkelig fornyelse stiftet. I starten handlet det mest om liturgisk og sakramentalt liv, men i løpet av 1970-tallet fant gruppen det nødvendig å avklare ståsted i spørsmål som ble stadig mer brennbare: Abort, kvinnelige prester og etter hvert også likekjønnet samliv og vigsel. De ville holde igjen.

På 1990-tallet dannet flere fra Kirkelig fornyelse og noen andre grupperinger Samråd på Kirkens Grunn, SKG. Hensikten var å opprette en alternativ struktur innenfor Den norske kirke, som en slags havn for de prestene som ikke fant den hos sin biskop.

Dramaet på 1990-tallet

– Hvordan i all verden har dere funnet frem til oss, da, vi som lever en sånn liten, anonym tilværelse?

Vi møter Asle Dingstad, mannen som var alt annet enn anonym på slutten av 1990-tallet, på prestekontoret i Nordre kapell på gravlunden på Sagene i Oslo. Menigheten får låne lokalene av kirkevergen i Oslo, bortsett fra når det er gravferder her. På hver av de høye skapdørene inne på kontoret står en klistrelapp der det står «St. Johannes døperen menighet». I Norge teller Den nordisk-katolske kirke nå 95 medlemmer. Om én uke blir tallet 96, for da blir et barn døpt og tatt opp i St. Johannes døperen menighet.

Dingstad var prest og prost i Den norske kirke i 30 år, og var prost i Larvik da han i 1995 sa fra seg tilsyn fra sin biskop Sigurd Osberg, fordi han ikke kunne ha tillit til ham.

Osberg hadde på slutten av 1960-tallet blitt invitert av Karen-Christine Friele til å delta på møter i Det norske forbundet av 1948, som arbeidet for homofiles interesser. I 1992 var biskopen på en spørretime for ungdomsskoleelever. Der stilte han spørsmål ved hvor berettiget det var å skjelne mellom homofil legning og praksis, slik bispemøtet hadde konkludert i 1977. Uttalelsen ble sendt på TV, og debatten uteble ikke.

Bispemøtet oppnevnte en arbeidsgruppe som mente at det ikke lenger var rimelig å opprettholde skjelningen mellom legning og praksis. Biskopene ble ikke enige. I 1995 landet flertallet av dem på at kirken måtte holde fast ved ett syn på homofilt samliv, og gi sjelesørgerisk veiledning i den enkeltes nød. Tre biskoper, Rosemarie Køhn, Sigurd Osberg og Ola Steinholt, konkluderte med at «mennesker som ut fra en alvorlig kristen overbevisning finner å velge homofilt samliv», måtte integreres fullt ut i kirke og menighetsliv, og i prinsippet også måtte kunne fylle vigslede stillinger.

Da sendte Asle Dingstad ut pressemelding. Han ville avstå fra gudstjenestefellesskap med biskopen og kunne ikke følge Osberg på visitas. Tre år senere reiste Osberg læresak mot Dingstad. Lærenemnda i Den norske kirke konkluderte i mars 2000 med at prosten ikke kunne nekte tilsyn fra biskopen. Dingstad sa fra seg embetet i Den norske kirke, gikk på pilegrimsvandring og «tenkte seg litt om». I august gikk han inn i Den nordisk-katolske kirke.

Hjelp

Mens de kirkelige prosessene pågikk, var Samråd på Kirkens Grunn i full aktivitet. Asle Dingstad og Arnfinn Haram var begge med i en gruppe veiledere med ansvar for hver sine regioner. Haram skrev flere ganger i året «vegleiarbrev» til medlemmene i sin region vest. Han skriver i sitt første brev i 1993 at han ønsker forbønn.

«Det ligg i saka sin natur at ingen kan ta på seg ei slik oppgåve utan anfekting - både fordi situasjonen i Kyrkja er anfektande og fordi eins eigen innsikt og arbeidskraft vil verte sette på prøve. Det kan gå berre dersom ein står saman og heilt og fullt gjev både seg sjølv og Kyrkja si sak over til Gud under det gamle mottoet: JESU JUVA; Jesus, hjelp oss!»

SKG hadde ifølge Harams brev flere mål: Å drive påvirkning inn mot lederskapet i Den norske kirke, føre SKGs sak i offentligheten, bygge opp lokale SKG-miljøer, bygge ut internasjonale kontakter og bygge opp hver enkelts kirkelige vitnesbyrd gjennom å leve et kristent liv, «som eit liv i Kyrkja og ikkje berre som eit privat livssyn». Blant annet hadde SKG kontakt med bevegelsen Forward in Faith i England som da hadde 50.000 medlemmer. «Stadig sterkare ser vi at skillelinene går meir gjennom kyrkjene enn gjennom dei».

De internasjonale kontaktene satte SKG på sporet av den gammelkatolske kirken og en polsk immigrantkirke i USA. Arnfinn Haram og Asle Dingstad dro på sin første tur til USA til sonderingsmøter med Den polske nasjonal-katolske kirke. Det hører med til historien at da Haram og Dingstad kom tilbake til hotellet i New York, sang de først ettermiddagsbønnen vesper på hotellrommet. Så gikk de ut på Broadway og så musikalen Cats.

I 1999 ble Den nordisk-katolske kirke opprettet som et misjonsdistrikt under Polish National Catholic Church. I 2000 ble den formelt godkjent som kirkesamfunn i Norge.

---

Den nordisk-katolske kirke

  • Et kirkesamfunn opprettet i 1999, med teologi som har mest til felles med den ortodokse kirke, og former som ligner Den katolske kirke. Høykirkelige lutheranere reagerte på utviklingen i de nordiske statskirkene, brøt ut og dannet sin egen kirke.
  • Regner seg som en gammelkatolsk kirke, det vil si at den ikke har tatt opp i seg all ny lære i Den katolske kirke. Det gjelder blant annet punkter fra 1800- og 1900-tallet om pavens ufeilbarlighet og ulike aspekter ved Jesu mor Maria.
  • Biskop er Roald Nikolai Flemestad. Kirken har menigheter og fellesskap i Norge, Sverige, Tyskland, Ungarn, Frankrike, England, Italia og Spania, og er en del av Polish National Catholic Church i USA og Canada.

---

Ryggdekningen forsvant

Haram var med på å stake ut kursen, men ble selv tatt opp i Den katolske kirke i 1998. Vennene hans mener at et viktig punkt var at Haram ville bli munk og tilhøre et kloster. Dingstad har to barn som ble katolikker. Det ble også noen av hans og konas beste venner.

– Det er klart at jeg vurderte å gjøre det samme, sier Dingstad.

Men to ting ble avgjørende for ham. Det ene var at prestene i SKG søkte en kirkelig løsning, ikke bare en løsning for enkeltpersoner. Det andre var at Dingstad hadde 30 år bak seg som prest, og ønsket en fortsettelse, ikke et brudd.

– Hvis jeg skulle bli romersk-katolsk, ligger det i bunnen der, selv om det ikke sies direkte, at det du gjorde som prest i Den norske kirke, ikke anerkjennes som fullt ut gyldig. Jeg må innrømme at det ville være vanskelig å tenke slik. Nå er jeg i hvert fall glad for at våre embeter anerkjennes av de historiske kirkene. Det gir trygghet i tjenesten.

– Når du ser tilbake, har det vært mye tvil eller har du tenkt at dette ble bra?

– Jeg har aldri vært i tvil og er glad for å være der jeg er. Jesus sier noe om å være tro i det små. Så får jeg overlate det til ham å vurdere om det ble bra til slutt.

Dingstad opplevde at han fra å være «mainstream» i Den norske kirke ble en prest uten ryggdekning.

– Etter hvert var det ingen av biskopene som støttet oss. Da følte jeg at jeg stod i mitt eget. Når du må være så på vakt og bære hele kirkens identitet på din egen rygg, blir du sliten. Da jeg valgte å gå ut, kjente jeg en stor lette. Plutselig var jeg i en kirkelig sammenheng hvor ikke alt stod og falt med meg. Jeg visste at jeg hadde en biskop som ikke falt meg i ryggen, men som oppmuntret meg og støttet meg i alle ting.

– Den norske kirke sier at man må leve med to syn i homofilisaken. Går det an å leve med to syn?

– Nei, du kan ikke det, for da er det to kirker. Problemet for dem i Den norske kirke som prøver å fastholde det gamle synet, er at de har den sekulære opinionen imot seg og ingen støtte fra det kirkelige lederskap, slik at de må ta hele støyten selv.

Han synes det er rart at ikke flere finner veien til Den nordisk-katolske kirke. Mange er innom og gir gode tilbakemeldinger.

– Vi vet ikke hvor dette ender hen, men vi er her og gjør det vi mener er riktig akkurat nå, og så får vi se, sier Dingstad.

Da jeg valgte å gå ut, kjente jeg en stor lette.

—   Asle Dingstad

Sannhetens grunnvoll

I Stryn i Nordfjord bor kunstneren Magne V. Kristiansen og kona. I 2016 ble han medlem i Den nordisk-katolske kirke, åtte år etter at han var på messe i denne kirken første gang. Det betyr at han nå har en reisevei på to-tre timer til gudstjeneste, og han tok steget med «ganske stor skjelv og tvil».

– Både teologisk, sosialt og familiært opplevde jeg og vi det nokså skakende. Jeg kjenner også en sorg over min barndoms kirke som jeg fortsatt er glad i. Det var tøffere enn jeg hadde forestilt meg, og jeg er ennå ikke sikker, selv om jeg aner en fastere grunn under føttene, sier Kristiansen.

Han understreker at valget for ham særlig handler om å få opp øynene for hva én, hellig, katolsk og apostolisk kirke er.

– Uten denne kirke forsvinner lyset og saltet i verden, og i neste omgang for meg. Paulus sier i brevet til Timoteus at Guds menighet er sannhetens støtte og grunnvoll, sier Kristiansen.

Siden nærmeste gudstjeneste er i Ålesund, prøver han å få det til hver sjette søndag. Da tar det hele dagen. En gang hver vår og høst kommer sokneprest Myrseth og har gudstjeneste i Stryn. Da kan det komme medlemmer fra Ålesund, og også to fra Åndalsnes. I tillegg kommer gjerne interesserte fra traktene i nærheten.

Verken den katolske eller ortodokse kirke var en aktuell vei å gå for Kristiansen. Han har aldri kunnet godta pavens sentralmakt og heller ikke læren om pavens ufeilbarlighet. Det tiltaler ham at Den nordisk-katolske kirke ønsker å stå på den udelte kirkes grunn, slik den var før det store i skismaet i 1054 mellom den østlige og vestlige delen av kirken.

– Mitt personlige motto er: Jeg tror i vår tro. Jeg har ikke forkastet den personlige tro, men den er hjelpeløs i den tsunami av religiøs folkevandring, digital transhumanisme, sekulær dekonstruksjon og klimatisk kollaps som ruller inn over en forvirret verden og individet.

Humpete vei

I Nordre kapell har prosesjonen av prester, biskop, subdiakon og altergutt gått ned midtgangen og ut. Inne i kirkerommet er døren åpnet til rommet ved siden av der stemmer og kopper som klirrer, bærer bud om kirkekaffe. I en av kirkebenkene sitter Reidun Myrseth. Hun bor i Ålesund og er gift med presten der, Ottar Myrseth. Mens mannen er i Trondheim og holder gudstjeneste, er hun i Oslo for å feire 70-årsdagen til en venninne. Myrseth ble en del av Den nordisk-katolske kirke i 2000, og beskriver det som å komme hjem.

– Det må ha vært et modig valg?

– Det var modigere enn jeg trodde i starten, faktisk. Men jeg syntes ikke at jeg hadde noe valg. Det måtte bli sånn.

– Kan du kjenne en skuffelse over at kirken fortsatt er liten?

– Ja, av og til. Det var en stund vi vokste. Så ble det en minsking i menighetene i Bergen og Trondheim for noen år siden. Også i Ålesund har vi vært flere. Folk har sluttet av forskjellige grunner. Det har vært en skuffelse hver gang, for da tenker jeg: Hvordan skal det bli med oss? Samtidig er det her jeg skal være. Jeg er veldig glad i kirka mi og det den står for. Og så får det bli opp til Gud hva han vil med oss. Det spør jeg ofte om: Hva er det du vil, Gud, med oss?

– Hvordan er det å være kvinne i denne kirken?

– Jeg føler meg absolutt ikke undertrykt. Utenom akkurat det å være prester og diakoner, tror jeg kvinnene får gjøre det de vil. Det er veldig mange sterke kvinner i kirka vår. Jeg kan også gå mine egne veier hvis jeg synes det er nødvendig, sier Myrseth.

– Hvordan opplever du å være del av en kirke som utfordrer både det som Den norske kirke står for, og også store deler av samfunnet?

Hun tenker.

– Det er vanskelig å vite når du skal tone flagg og når du skal være stille, å vite når du provoserer og når det er greit å si hva du står for. Ting kan også bli misforstått og oppfattet som at du ikke respekterer andre. Men det går ikke på respekt. Andre må få velge det livet de vil ha uten at jeg skal dømme dem.

– Synes du disse omstridte spørsmålene har vært vanskelige selv?

– Ja. Jeg synes det er vanskelig. Av og til så kjenner jeg at jeg vingler.

Det får bli opp til Gud hva han vil med oss.

—   Reidun Myrseth

Mer enn vennesamfunn

Bernt Oftestad var med i Samråd på Kirkens Grunn, men Den katolske kirke ble valget for ham.

– Er du blitt katolikk og det finnes en katolsk kirke, starter du ikke en ny, men søker til den som alt er der, sier han.

Fasen i SKG syntes han var vanskelig. Flere miljøer, lavkirkelige og høykirkelige, strevde med utviklingen i Den norske kirke, men klarte ikke helt å finne sammen.

For Oftestad er det blitt klart at den lutherske teologien han var opplært i, gjorde ham til sist deprimert.

– Det som løste seg da jeg ble katolikk, var et fundamentalt problem. Jeg hadde levd på en ærlig illusjon om at Den norske kirke var en sann kirke. Jeg var ikke som Ludvig Hope eller Carl Fredrik Wisløff som sa at det er vennesamfunnet som er den egentlige kirken. Oppbruddet var klart da illusjonen om Den norske kirke gikk i oppløsning.

I Den katolske kirke har Oftestad også vært en kritisk røst.

– Jeg visste at Den katolske kirke ikke var noen søndagsskole, men der har jeg en klar forankring. Det er Kristi sakramentale nærvær i kirken under messen. Den krise Den katolske kirken nå gjennomlever, er en identitets- og autoritetskrise, som jeg ikke vet hvordan den skal komme ut av, sier Oftestad.

Men han viser til at reformasjonens påkjenninger førte til at Den katolske kirke ryddet opp og kom fornyet ut. Det tror han kan komme til å skje nå også. At Den nordisk-katolske kirke ikke har fått større oppslutning, er han «ikke særlig overrasket» over.

– Da den startet, var «folket» for lite. Prester kan ikke skape et kirkesamfunn alene. Den nordisk-katolske kirke har mange dyktige prester fra Den norske kirke. De kunne ha gjort en flott innsats i den kirken jeg tilhører, sier Oftestad.

Kirkens sjel

Ottar Myrseth var i sin tid leder for Samråd på Kirkens Grunn. Nå er han sokneprest i den nordisk-katolske menigheten i Ålesund, og skriver på nettsidene at han fulgte på nært hold «kampen for å verne Den norske kyrkja sin åndelege og læremessige integritet».

– Det er klart det har kostet både sosialt og personlig. Jeg har mistet venner og miljø som jeg setter pris på. Men det hadde kommet til å koste meg enda mer om jeg ikke hadde brutt opp, for det som gjorde at vi brøt med Den norske kirke, har bare blitt enda tydeligere med årene.

Myrseth understreker at det ikke egentlig handler om enkeltsaker eller spesielle konfliktspørsmål.

– Det handler om at kirken gradvis oppga hele sin identitet eller sjel, sier han.

Mye tror han har å gjøre med statstilknytningen kirken har hatt siden reformasjonen. Selv har han signaturene til de tidligere statsministrene Gro Harlem Brundtland og Odvar Norli på sine tilsettingspapirer fra da han var prest i Den norske kirke.

– Dette la grunnlaget for en demokratisk utvikling der kirkemøtene har overtatt liv og lære. Det kan også ha med den lutherske eller protestantiske teologien å gjøre. Den romersk-katolske kirken har også vært folkekirke i mange land, men har klart å beholde den kirkelige bevissthet. Grunnene til dette må jeg gruble mer på.

Å gå dit vurderte han i grunnen ikke.

– Jeg har hatt for store motforestillinger mot paven og romerkirkens historie som jeg ikke klarte å komme ut av. Det har ikke blitt lettere etter hvert med alle disse overgrepssakene, som jeg tenker har en viss sammenheng med sølibatskravet.

Etter at han forlot prestejobben i Den norske kirke, har han vært folkehøyskolelærer og ved siden av prest uten lønn. Nå er han pensjonist, men fortsatt prest. Hans bror, Jan Otto Myrseth, er i ferd med å bli biskop i Den norske kirke.

Samtidig som Myrseths kirke er liten ved siden av Den norske kirke, er det også mulig å se litt større på det hele.

– På en god søndag er vi femten, og på en dårlig er vi fem. Men det er flere i mange verdensdeler som synger og forkynner det samme som oss, og det hjelper veldig.

Selv om vi ikke har hatt stor kvantitativ suksess, har vi vært et fyrlys.

—   Ottar Myrseth

Håp

Myrseth synes det kan være på sin plass å bli deprimert når han ser på kristendommens status i den vestlige kultur.

– Det som gir meg håp i denne situasjonen er fellesskapet med mennesker som både tør og vil tenke motkulturelt, som våger å stå for noe som ikke kunne bli vedtatt av flertallet, og ikke er avhengig av flertallsbeslutninger for å ha status. Et sånt miljø opplever jeg at vi har i kirka vår. Her er det folk som er modige nok til å si «la fare hen, la gå» til sin personlige karriere. Om vi ikke er flere rundt nattverdbordet enn Jesus og disiplene var, er det nok til å være en kirke og et vitnesbyrd for menneskene som går forbi på fortauet utenfor.

I sitt lokalmiljø ser han også at avstanden mellom kirke og bedehus er blitt større. Flere bedehusmiljøer velger å stå på egne bein og gjør dermed potensialet mindre for Den norske kirke. Han mener Den norske kirke også har «et stort potensial av oppegående mennesker som har trukket seg tilbake og gått inn i privatsfæren». Men de kommer ikke nødvendigvis til hans kirke heller.

– Å melde seg ut av Den norske kirke er for mange omtrent like dramatisk som å si opp det norske statsborgerskapet, sier han.

Antallet som går til messe i Den nordisk-katolske kirke i Ålesund er noenlunde som da de startet opp.

– Jeg vil si at vi har vekket atskillig nysgjerrighet og interesse. Hvis alle som har vært på besøk hadde blitt værende, ville vi vært en stor menighet. Men selv om vi ikke har hatt stor kvantitativ suksess, har vi vært et fyrlys, et signal om at det er en alternativ måte å tenke om å være kirke på. Jeg tror kanskje at vår blotte eksistens som en uro i nærmiljøet har fått andre til å tenke mer enn de ville gjort ellers, sier Myrseth.

Å komme dit at man ikke er avhengig av suksess blir noe alle kirkeledere i de vestlige kirkene vil måtte oppleve, mener han.

– Det er bare et tidsspørsmål også i Den norske kirke før medlemsraset er kommet så langt og dåpsstatistikken fører til at det blir umulig å kalle seg folkekirke lenger. Da må en begynne å tenke annerledes.

Myrseth lurer på hvordan Den norske kirke ville klart seg uten den økonomiske sikringen den har i det å være folkekirke, og hvor store de åndelige kreftene da ville vist seg å være. Myrseth tar fram et av vennen Arnfinn Harams skråblikk-utsagn:

– Han sa at Den norske kirke kommer til å bestå minst et halvår etter Jesu gjenkomst, fordi den må bruke opp budsjettet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje