Hvelv ­bakom hvelv

Klebersteins­portalen gjør at ­Dalekirken står i en særstilling blant ­bygdekirkene i Norge.

Reportasje

Langt inne i Lustrafjorden, der krokete veier styrter ned i turkisfarget brevann, ligger Dale kirke, klemt mellom fjellet og vannet. Femten minutter lengre inn ligger Skjolden, der den tyske filosofen Ludwig Wittgenstein tilbrakte somrene med å skyve på språkets ­yttergrenser. Det skyves i Dale kirke også. Dyttes og presses. «Skäms inte för att du är människa», er det som den sier, soknekirkeportalen i kleberstein. En spissformet og rikt dekorert bue som danner inngangen til kirken: «Var stolt! Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.»

I overskridelsens gåte

I likhet med Tomas Tranströmers dikt er kirken oppført i gjenstridighetens tegn. For hvor mye tid og krefter må det ikke ha kostet å oppføre all denne vestlandsgotikken lengst inne i Sogn en gang på 1200-tallet? Hvorfor ikke bare bygge en enkel trekirke? Noen vil forklare det med «gunstige betingelser»­ og si ting som «sjøvei», «handels­rute», «kapitalsterke storbønder», «steinhoggere fra Orknøyene» og «skotske håndverkere».­ Andre vil begynne i andre ­enden og hinte til Jobs løfte om å gå Herren i møte «som en fyrste». I et slikt perspektiv er kirken ganske enkelt menneskets fremste oppvisning i trass. Gunstige ­betingelser er vel og bra, men Dale kirke ble til syvende og sist reist for å holde oss fast i overskridelsens gåte. – Jeg kan ikke forestille meg å være et annet sted, sier Geir Paulsen. – Iallfall ikke nå lenger.

Venn av kirken

Paulsen har vært prest i kirken siden 1989. Lenge bodde han i prestegården­ ved siden av, men han og kona kjøpte et mindre og mer egnet hus da barna forlot redet og boplikten forsvant. Til å vise oss rundt har han tatt med seg Bjørg Hovland, lokalhistoriker og ganske enkelt venn av kirken. – Dess eldre en blir, dess ­klarere trer skattene frem, sier hun, på en så markant sognedialekt at Vårt Lands utsendte virkelig må spisse ørene for å holde følge. Sommerstid guider hun tilreisende omkring i kirken, på engelsk. – Det er mest tyskere, sier hun. – Nei, nå tror jeg nesten det er flest hollendere, sier Geir. Vi står i våpenhuset. Rosemaling klatrer opp langs veggene, som eføy. Om det kan være forbundet med uro å forvalte en slik dyrebar skatt? Om hun vert liggjande vaken og lyde etter steinsprang ei natt? Å nei, svarer Bjørg, og viser til at kirka er grei og skvær og enkel å ha med å gjøre. – Det var jo den gangen at hovednøkkelen forsvant, sier Geir. – Jo, men det var nok helst bare en av turistene som ville ha med seg noe hjem.

---

Steinkirker fra Middelalderen

  • I denne sommerserien besøker vi sju av Norges 160 steinkirker fra Middelalderen.
  • I dag: Dale kirke i Luster i Sogn og Fjordane.
  • Forrige mandag: Gildeskål gamle kirke i Nordland.
  • Neste mandag: Ringsaker kirke i Hedmark.
  • Les mer om serien her.

---

Ser i det skjulte

Det står skrevet i Matteusevangeliet at når du gir en gave, så skal du ikke utbasunere det. Hvorfor? Fordi din Far, som ser i det skjulte, likevel skal lønne deg. Nu vel, har kanskje Generalløytnant Georg Friedrich von Krogh (1687–1768) tenkt. Det er jo noe med å gjøre seg bemerket i det dennesidige også. Hvorom allting er har han latt oppføre en tavle i våpenrommet der det klart og tydelig går frem at det er ham og ingen andre som har stått for den største gaven til Dale kirke: «10 rixd», ti riksdaler. Som for å understreke hvor lite han skäms för att vara människa­ har han også latt oppføre en pulpitur, et eget galleri for seg og sin familie vis-a-vis prekestolen, bare tre steg høyere. Nærmere deg, min Gud. – Og etterpå ville han ha det refundert, sier Geir, og smiler. På folkemunne kalles galleriet bare ­«fugleburet», ­ettersom fjærpynten i hattene til kvinnene var det eneste som syntes nedenfra.

Passe hemmelig krypt

Det finnes rykter om hemmelig tunell mellom kirken og prestegården, som prestene benyttet seg av ­etter reformasjonen når de ville snike seg til en katolsk messe. – Jeg tenker som så at det er en fin historie, sier Geir. – Det er ikke alle historier du skal gå nærmere etter i sømmene. Det som er sikkert er at det er en passe hemmelig krypt under kirken, som konfirmantene hans aller nådigst får bli med ned til. – Det synes de er fryktelig spennende. Du kan jo tenke deg. Til venstre, på «kvinne­siden», står benkeradene så tett i tett at det kan by på litt besvær å komme­ inn og ut. For ikke å snakke om sittekomforten. – Det var snakk om å ta ut en av benkeradene, men da må du begynne å flytte og justere på alt, og det er det ikke verdt, sier Geir. – Jeg har alltid syntes det er veldig godt å sitte her, sier Bjørg. – Det er som om det er en helt egen ro her inne. Jeg kan bare sitte og sitte. Helt alene. – Det er kanskje en litt glemt øvelse i lutherdommen? Bare å sitte stille i kirkerommet? – Ja, der har katolikkene skjønt noe, sier Geir.

Stier med lavmælt lys

– Jeg må vise deg noe, sier Bjørg. – Et aldri så lite mirakel. Mirakelet er fremme i koret: En purpurfarget alterduk fra renessansens dager, hvis farge ikke har falmet det grann på alle disse årene. Bjørg gir den noen kjærtegn, før hun går videre.

---

Dale kirke

  • Hvor: Dale i Luster, Sogn og Fjordane
  • Når: Det eldste treverket i kirken er datert til 1220 eller 1221. På grunnlag av stiltrekk og dendrokronologiske dateringer er det rimelig å tidfeste bygningen til 1200–1250. Muligens kan byggestarten trekkes ned mot 1180, da så vel skipets sørportal som korportalen har langt mer ­diskrete gotiske trekk enn vestportalen.­ Kirken feiret 750-årsjubileum ­under pinsen i år 2000.
  • Byggherre/Arkitekt: Ukjent. Den kjente tårnbyggeren Verner Olsen fra Gudbrandsdalen bygde tårnet i 1634–35.
  • Restaurert: Dalekirken står i en særstilling blant bygdekirkene i Norge på grunn av de to spesielle klebersteinsportalene. Det er vestportalen som er hovedinngangen til kirken og den noe mindre sørportalen («Kongeportalen»). Veggmalerier fra 1500-tallet ble skrapet frem på 1950-tallet.

---

Her står også en eldgammel brudebenk, uten rygg, muligens enda eldre enn kirken. Brudebenken er imidlertid litt lealaus, så i dag foretrekker de gifteklare den sirlig utsmykkede stolen som faren til Bjørg lagde som eksamensoppgave da han var 18 år gammel, og som han et liv senere testamenterte til kirken. Bjørg gir også denne noen kjærtegn. Helt oppunder taket henger et krusifiks som påviselig er ­eldre enn kirken, fra begynnelsen av 1200-tallet.

Visuelle utskeielser

Overalt settes begreper som «her» og «nå» og «den gang» i bevegelse.­ Med reformasjonen ble veggmaleriene kalket over. Den slags ­visuelle utskeielser ble aldeles for meget. På 1950-tallet ble det imidlertid vedtatt å fjerne hvitkalken. De ulike malingslagene var mange og de som restaurerte kunne nærmest velge hvilket ­århundre de ville skrape seg tilbake til. – De ble enige om at maleriene med høyest kunstnerisk og historisk verdi var de som skrev seg fra 1560-tallet, sier Geir. Så spørs det hva sambygdingen Hans Feigum (1797–1873) ville ment om det, som anklaget haugianismen for å være nettopp «løs kalk på veggen». Feigianismen foreskrev i stedet en ­«indre gudfryktighetsøvelse» der den enkelte måtte gjennomgå de samme prøvelser som jøde­folket under ørkenvandringen. ­Markedet for den slags vandringer er som kjent begrenset, og den feigianske vekkelsen ble aldri noe mer enn et løst nettverk av vennegrupper som gradvis gikk i oppløsning utover i 1860-årene, for helt å forsvinne med profetens død i 1873. På femtitallet ville han kanskje blitt forvist til Harastølen sanatorium, som ligger høyere opp i fjellsiden og som vekselvis har tjent som tuberkulosesykehus, psykiatrisk institusjon, asylmottak og rekvisitt for skrekkfilmer.

Det er ikke alle historier du skal gå nærmere etter i sømmene

—   Geir Paulsen, prest i Dale kirke

Avklart forhold

Historisk sett har døpefonten gjerne stått bakerst i kirken, som for å markere inngangen til kirkefellesskapet. Her står den fremme i koret, ­etter at den ble hentet fra den nærliggende Nes kirke. Så har det da også vært litt stridigheter om hvor den egentlig hører hjemme. Særlig etter at det som kan være lokket ble funnet i Urnes stavkirke (1132), som praktisk talt ligger tvers over fjorden. – Er det sånn å forstå at det er litt konkurranseforhold de to kirkene imellom? – Nei da, vi har et … avklart forhold, ler Geir.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje