Det trøblete mangfoldet

I 2018 er det ti år siden Trond Giskes mangfoldssatsning, og mangfold er fortsatt et moteord på ­kulturfeltet. – Man ville vært bedre tjent med en mindre enfoldig definisjon av ­begrepet mangfold, sier Ole Hamre.

Reportasje

Det er en kald desemberdag i 2007. En melankolsk samklang av østlige og vestlige strenge­instrumenter fyller lokalet. ­Veggen bak scenen er mørk. Men budskapet er lyst: det skal bli mangfold i norsk kunst- og kulturliv. Kunsten skal sørge for at møtet mellom etniske minoriteter og majoritetsbefolkningen i Norge skal bli til noe «spennende og interessant», i stedet for noe truende og uforutsigbart.

En 42-årig Trond Giske har vært kulturminister siden den rødgrønne regjeringen overtok i 2005, og 2008 er hans siste hele år ved posten. Kanskje var det derfor det hastet sånn å sette ideen ut i livet, da den dukket opp på sensommeren i 2007. ­Tanken ble til virkelighet, og kultur- og kirkedepartementet bevilget 36 millioner kroner til ­initiativet.

Mangfoldsåret skulle bli en ­markering av flerkulturen som skulle prege norsk samfunn og kulturliv i uoverskuelig tid.

«Stor etterspørsel»

– Mangfoldsåret var både interessant og engasjerende. Egentlig burde vi ha kommet så langt at slike ­initiativ ikke var nødvendige, men det er fortsatt relevant. Jeg er fremdeles brennende opptatt av dette, sier Bente Møller.

For ti år siden var hun nasjonal­koordinator for Mangfoldsåret, og ledet ­Mangfoldssekretariatet som var utnevnt av kultur- og kirke­departementet. Møller kom fra jobben som leder for Interkulturelt Museum, som hun hadde ­startet for å gi minoritets­gruppene et eget kulturtilbud.

I 2008 reiste hun landet rundt og snakket de små møtenes sak: møtene mellom menneske og menneske, uavhengig av ­etniske forskjeller og geografisk opphav. Dette var mangfold i Giskes forstand, nemlig møter mellom nordmenn fra ulike land.

– Det var stor etterspørsel etter besøk fra oss med inspirasjonsforedrag, informasjon om mulighet for ekstra støtteordninger og sist, men ikke minst, om rom for dialog og kritiske spørsmål, sier Møller.

Hun er blid, ivrig, og ­ringer ­tilbake intet mindre enn tre ­ganger for å sørge for at vi får frem hvor viktig hun fortsatt synes dette arbeidet er, og for å utdype:

– Å sette søkelyset på mangfold må gjøres om igjen og om igjen, fordi nye generasjoner vokser opp i Norge og møter den samme problematikken på nye måter i dag.

Svensk modell

«Klassisk barne­hage- og fritidsklubbtenkning», kalte Linn Ullmann det, da Giske først skrev om sin ­kultur- og integreringsstrategi i en ­kronikk i Aftenposten på vår­parten 2006. I kronikken ­formante Giske at «kulturaktiviteter gir oss en god anledning til å lære å fungere sammen i et fellesskap», og ­løftet frem hvordan barn og unge kunne finne arenaer for «samhandling på tvers av kulturelle og religiøse forskjeller» i «rockebandet, dansekompaniet eller teatergruppen».

I 2006 raste ­karikaturstriden i norske aviser, og den ­manglende integreringsinnsatsen ble ­forstått som 90-tallets største unnlatelses­synd. Som så mange ganger før så de rødgrønne politikerne på starten av 2000-tallet til storebror Sverige for inspirasjon når det gjaldt integrering- og innvandringspolitikken. Mångkulturs­året 2006 var ­svenskenes forsøk på majoritetsopplæring, og markeringen tok sikte på å vise hvordan man skulle leve sammen, til inspirasjon for Giske og hans likesinnede. Kulturpolitikken skulle ta igjen for det tapte ­fellesskapet.

---

Mangfoldsåret 2008

  • Mangfoldsåret var en politisk satsing som skulle oppmuntre norske kulturinstitusjoner til å tenke flerkulturelt.
  • Mangfoldstenkningen skulle gjenspeiles på tre ­nivåer: i ansettelser, blant utøvere og blant publikum.
  • Det var daværende kultur­minister Trond Giske som tok initiativ til markeringen, ­etter inspirasjon fra Sverige.
  • Kultur- og kirkedepartementet bevilget 36 millioner kroner til prosjektet.
  • I 2018 har mangfold blitt et hverdagsbegrep, og andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre økt fra 9,7 prosent i 2008 til 17,3 prosent i 2018 ifølge tall fra SSB.

---

Det var fascinerende å se hvordan mangfold ble en egen sektor, nesten som en parallell virkelighet.

—   Knut Olav Åmås

Bakgrunnen for Mangfoldsåret 2008 lå i Kulturløftet, de rødgrønnes politiske milepæl som ble lansert våren 2004, der én prosent av ­nasjonalbudsjettet skulle gå til kultur hvert år. Satsningen på Norge som et flerkulturelt land var et av de femten punktene på løfte-listen, og Mangfoldsåret var «en del av én-prosenten på budsjettet som har ført til tidenes kultursatsing», messet Giske fra talerstolen.

Instrumentelt

En av dem som var mest kritisk til Giskes mangfoldsinstruksjoner, var ­daværende kultur- og debatt­redaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, som selv var til stede under lanseringen. Ti år senere stiller han seg fortsatt undrende over Giskes satsning, og mener de politiske føringene som følger med kulturmidler bør være så ­generelle som mulig.

Mangfoldsåret ble for instrumentelt, mener han.

– På den tiden så de ­rødgrønne politikerne etter nye måter å se kulturpolitikken på, i lys av ­integreringsutfordringene. Da ble Mangfoldsåret et av de viktigste svarene for hvordan man skulle bruke kulturpolitikken litt instrumentelt som en del av ­integreringspolitikken. Særlig i ­begynnelsen av Mangfoldsåret, men også i årene etter var jeg på en del mangfolds-konferanser. Det var ­fascinerende å se hvordan mangfold ble en egen sektor, nesten som en ­parallell ­virkelighet. Det er kanskje den største faren, at det blir en ­utenpå-tenkning, sier Åmås.

Han forteller at mangfold ble et politisk moteord blant kulturlederne.

– Giske truet med at hvis ­institusjonene ikke kunne ­dokumentere økt mangfold i programmering og publikumsoppslutning, ville det få budsjettmessige ­konsekvenser. Mange kultur­ledere lette intenst etter måter å etterkomme de ­politiske ­føringene på. Særlig siden Giske var en svært sterk kulturminister, og parallelt med starten med det rødgrønne kulturløftet, var kulturlederne ekstremt opptatt av «signaler». «Smiske med Giske» kalte jeg det i en kommentar.

Norges ansikter

Haci ­Akman er professor i ­kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen. ­Akman er kurdisk, og kom til Norge i 1982. Han var en av dem som bidro med innspill til sekretariatsleder Bente Møller. Han mener at slike initiativ i seg selv er positive, og at tanken om å bevisst inkludere innvandrere i kulturlivet var viktig.

– Det var første gang det kom en nasjonal mobilisering med mål om at etniske grupper skulle bli en del av «system-integrasjonen» i offentlige institusjoner. Men det er en lang vei å gå innen man kan se for seg at målene for Mangfoldsåret er oppnådd.

Stort sett tror jeg mye ble opplevd som et kunstig ovenfra og ned-prosjekt.

—   Haci Akman

Han forteller at mange statlige kulturinstitusjoner ikke visste hva de skulle gjøre for å treffe på «mangfoldsbegrepet», og hvordan begrepet skulle ­tilpasses ­eller anvendes innen de etablerte strukturene i kulturlivet. De var usikre på hva som burde endres eller utvides for at statens krav skulle tilfredstilles: at mangfold skulle avspeiles i alle offentlig landskap. Mange kulturinstitusjoner opplevde dette som en umulig oppgave.

– For eksempel det at ­utstillingen min «Norges ­Ansikter» plutselig ble attraktiv og bestilt av flere museer og ­biblioteker, viser at flere institusjoner ­hastet i vei for å vise at de hadde en bit av mangfoldstenkingen på sin institusjon, mer enn at de ­tenkte gjennom hvordan de kunne ­integrere mangfold i sine ­etablerte strukturer, sier Akman.

– Må ikke komme ovenfra

Et av målene med mangfoldsåret var å åpne institusjonene opp for personer med minoritetsbakgrunn, både på ansattnivå, utøvernivå, og publikumsnivå. Knut Olav Åmås mener Giskes millionsatsing mislyktes i målet om å nå ut bredere enn før, og viser til evalueringen av kulturløftet som skjedde i 2013, fem år etter Mangfoldsåret. Her kom det frem at til tross for en enorm tilføring av nye midler lyktes man ikke i å utvide publikum noe særlig, og heller ikke å fornye det. Åmås er kritisk til politiseringen av kunstlivet som Giske initierte.

– Det er for så vidt legitimt å legge føringer på offentlige kulturmidler, men det må være ­føringer som er så generelle som mulig. Helt fra starten av mangfoldsåret tenkte jeg at ideene må komme fra kulturlivet selv, tenkningen må ligge i institusjonene, ikke komme ovenfra, sier 
Åmås.

Det Multinorske

Som svar på ­denne ­problemstillingen ­dukker det med ­jevne mellomrom opp forslag om kvotering på bakgrunn av etnisitet inn i kultur­institusjonene. Den nå ­pensjonerte ­nasjonalkoordinatoren Møller mener ­kvotering er et ­nødvendig tiltak.

– Kvotering har vært nødvendig når det gjelder kvinner, og det er nødvendig i kulturlivet, det finnes mange som ikke får innpass. Vi så viktigheten av å få personer med minoritetsbakgrunn inn i styrer der de kan ta avgjørelser, sier Møller.

Et prosjekt som har løftet ­kvoteringen opp på et institusjonelt nivå, er skuespiller­utdanningen Det Multinorske ved Det ­Norske Teatret. Utdannelsen tar utelukkende inn personer med familiebakgrunn utenfor ­Europa. To kull har så langt gått gjennom utdannelsen, siden den ble opprettet i 2012. Eirik Brøyn, leder ved Det Multinorske, sier erfaringen så langt har vært positiv.

– Det er viktig å få frem kvalifiserte skuespillere med en annen bakgrunn, og det bidrar vi til gjennom dette prosjektet. Vi opplever det som et veldig positivt tilskudd til teaterhverdagen at det er en utdanning ved Det Norske Teatret. Det setter fokus på dette med mangfold, blant annet ved at det er en annen representasjon til daglig i teateret, som er positivt.

Enfoldig mangfold

Et annet prosjekt som stadig trekkes frem som en ­suksess, er «Fargespill», under ledelse av Ole Hamre og Sissel Saue, som ble startet i 2004. På nettsiden til prosjektet står det at «Farge­spill har som målsetning å synliggjøre mangfoldets muligheter gjennom kunstneriske uttrykk». Utøverne er barn og unge i alderen 7-25 år, fra alle verdens hjørner, som spiller, synger og danser i en sammensmeltning av nord og sør, øst og vest, liten og stor.

Fargespill har blitt vist under Festspillene i Bergen, og var også en del av Grunnlovsmarkeringen i 2014. Prosjektet har vokst fra forestilling til å bli en musikk­pedagogisk metode, og er eksportert til en ­rekke kommuner.

Selv om Fargespill ofte trekkes frem som et glansbilde for mangfoldspolitikken, er Hamre kritisk til hvordan markeringen ble gjennomført.

– I Mangfoldsåret fikk kunstlivet en rekke forpliktelser tredd nedover ­ørene som ikke handlet om kunst, men som handlet om sosialt arbeid. Mangfolds­året i seg selv var jo et prisverdig initiativ, det var gode intensjoner i bunnen, men ­gjennomføringen hadde en del mangler.

– Hva tenker du på?

– At man definerte begrepet «mangfold» som etnisk mangfold var kanskje ikke så heldig. Det hadde vært mye mer spennende å definere mangfold som summen av oss alle, i stedet for at det kun skulle dreie seg om flyktninger og innvandrere. Man ville vært bedre tjent med en mindre enfoldig definisjon av begrepet mangfold. Det ble en slags positiv stigmatisering som ofte er like skadelig som negativ stigmatisering. Ideen om at folk trenger hjelp er også en form for diskriminering. Jeg opplevde at den ideen lå i bunnen av hele tenkningen i Mangfoldsåret, at folk trenger hjelp, sier Hamre.

Åmås er enig med Hamre i at mangfoldsbegrepet ble for ­snevert under Giske.

– Norske kulturinstitusjoner strever like mye med andre ­typer mangfold som sosial klasse, og økonomisk situasjon. Det er mange grupper i samfunnet kulturinstitusjoner ikke når fordi det de leverer oppleves fremmed for mange.

Åmås mener institusjonene har et ansvar for å nå ut så bredt som mulig. Mangfoldsåret kan ha ­bidratt til å løfte frem viktigheten av dette, tror han, og avslutter:

– Jeg tror det over et tiår har skapt noen positive virkninger, og det har vært med på å styrke mangfoldstenkning som en selvfølge. Men fortsatt skjer det for lite, og det går for sent, for å låne Giskes ord fra 2008.

Langt fra mål

– I 2008 var mange teaterscener var like kritthvite som en norsk småby på 1950-tallet, mener Trond Giske. Trine Skei ­Grande mener Giske var for opptatt av å ­instruere kultur­institusjonene.

Tekst: Arne Borge

– Vi hadde en situasjon hvor mange teaterscener var like kritthvite som en norsk småby på 1950-­tallet. Jeg mener det var helt nødvendig den gangen å øke oppmerksomheten om behovet for mangfold i ­kultursektoren, for å skape endring, sier Trond Giske til Vårt Land.

Han var kulturministeren som iverksatte ­ Mangfoldsåret.

Hvit Peer

– Kultursektoren skulle reflektere mangfoldet i samfunnet. Når vi rekrutterer ensidig, ­avskjærer det oss fra mange talenter. Dessuten handler det om rettferdighet, og å kunne lykkes uansett bakgrunn, sier Giske, som i dag er stortingspolitiker for ­Arbeiderpartiet.

– Enkelte mener tiltak som Mangfoldsåret legger for sterke politiske føringer i «det godes» tjeneste, og dermed kommer i konflikt med deres kunstneriske frihet. Hva tenker du om denne problemstillingen?

– Det vil være ganske naivt å tro at ikke de samme stengslene og diskrimineringsmekanismene finnes i kulturlivet som i alle andre sektorer. Når kulturlivet var så ensidig sammensatt som det var, så skyldtes det ikke bare at hvite nordmenn hadde monopol på kulturelt talent. Man tenkte for eksempel at man bare kunne bruke en hvit skuespiller til Peer Gynt eller Mor Åse.

– Hva ville du gjort annerledes om du satte i gang et nytt Mangfoldsår?

– Vi er langt fra i mål, men det er mye større ­bevissthet om å rekruttere bredt i dag. Så jeg ser ikke i dag behovet for den samme kickstarten. I dag bør man jobbe mer med hvordan institusjonene ­jobber systematisk over tid, og finne konkrete tiltak.

Rapporteringskrav

Tidligere måtte kultur­institusjoner som mottok offentlig støtte rapportere til Kulturdepartementet om mangfoldstiltak. Etter regjeringsskiftet i 2013, forsvant dette kravet, som del av regjeringens forenklingsstrategi. Trond Giske er skeptisk.

– Hvis noe ikke lenger trenger å rapporteres, ­forsvinner kanskje noe av forventningstrykket. Så jeg mener denne rapporteringen burde vært opprettholdt. Det er bare tull å si at det er ­byråkratisk. Vi snakker om institusjoner som får flere titalls ­millioner årlig i offentlig støtte, så det er ­allerede en selvfølge at de rapporterer. At en del av den ­beskrivelsen da skal omhandle hvordan man ­jobber med mangfold, ­mener jeg er rimelig.

Det vil være ganske naivt å tro at ikke de samme stengslene finnes i kulturlivet som alle andre steder.

—   Trond Giske

Nåværende kulturminister Trine Skei Grande (V) mener derimot ikke rapporteringen er avgjørende. Hun omtaler Giskes kulturpoltiske virkemidler som «instruksjon».

– Jeg har vært i store debatter med Trond Giske om dette i Stortinget. Jeg var kjempeskeptisk til denne ­instruksjonen av kunstnerne som Giske drev med. Skal man virkelig instruere kunstinstitusjoner om hva de skal holde på med av innhold?

Skei Grande mener det er en viktig forskjell på ­hennes og Giskes politikk:

– I stedet for å instruere institusjonene om hva de skal gjøre, ønsker vi heller å støtte de institusjonene som jobber aktivt med mangfoldsperspektiver. Det er derfor jeg syns det er så viktig å støtte slike som Nordic Black Theater, Cosmopolite Scene og Førdefestivalen. Og min hjertebaby er å få bygget opp Mela scene. Du må støtte de som holder på med dette, framfor å ­instruere andre om å gjøre det, sier ministeren.

Tre om Mangfoldsåret

1. Javid Afsari Rad

– Hvilke konsekvenser tror du Mangfoldsåret 2008 har hatt for norsk kulturliv i dag?

– Det var ikke noen særlig ekstra finansiering knyttet til Mangfolds­året. Det var mer symbolpolitikk. Jeg har alltid vært veldig ­skuffet over at det ble en éngangs-­happening, uten kontinuitet i årene som fulgte. Som musiker skulle jeg ønske at institusjoner som ­Operaen og Filharmonien var interessert i et annet repertoar, mitt inntrykk er at de fremdeles er veldig konservative.

– Hva tenker du om statens ­rolle som pådriver for integrering ­gjennom kulturlivet?

– Det er to forskjellige ting som ­faller inn under kunst- og kulturfeltet: det ene er ren kunst, og det andre er kultur. Det er det kulturelle, eller sosiokulturelle aspektet som blir mest ivaretatt ved sånne markeringer. Jeg ser positivt på å markere det flerkulturelle ­Norge, men hvordan man bruker de ­midlene er viktig. Man må tenke langsiktig.

– Trenger vi et nytt mangfoldsår?

– De som sitter på den politiske makten i Norge er avhengige av å ha markeringer for å vise at det finnes høyverdig kultur blant innvandrere. Men jeg skulle ønske det var mer kontinuitet i det, hvert år skulle vært mangfoldsår.

2. Angela Goldin

– Hvilke konsekvenser hadde Mangfoldsåret 2008 for dere?

– Vi markerte ikke Mangfoldsåret med en spesiell hendelse, men vi hadde blant annet foredrag hvor vi satte oppmerksomhet på identitet og det flerkulturelle, og tilbud spesielt rettet mot ikke-vestlige innvandrere. Jeg har selv en flerkulturell bakgrunn og jobber ­internasjonalt, så for meg var ikke Mangfoldsåret så spesielt, fordi vi jobber med dette hele tiden.

– Hva tenker du om statens ­rolle som pådriver for integrering ­gjennom kulturlivet?

– Den er jo essensiell. At man ­løfter det opp på et politisk nivå har mye å si. Hvis det kommer ovenfra sprer man frø i alle retninger. Vi kan snakke med naboen om det, men hvis de ikke snakker om det på toppnivå føles det ikke som det blir tatt alvorlig.

– Trenger vi et nytt mangfoldsår?

– Ett år går egentlig veldig fort. Hva skjer når det året er over? Man må skape kontinuitet i mangfoldsarbeidet.

3. Bjørn Willadsen

– Hvilke konsekvenser hadde Mangfoldsåret 2008 for dere?

– Jeg valgte den gangen å ­ tolke det som en oppfordring til ­kunstnerisk mangfold, og det førte ikke til endringer i vår­ ­programmering det året. Jazzmiljøet er jo en nisje, og på den måten er vi en av mange nisjer som bidrar til et kunstnerisk mangfold i Norge.

– Mangfoldsåret gjaldt jo først og fremst integrering. Jeg synes det var rart å få en sånn føring, når man er en så liten aktør som oss. Å legge sånne føringer på de minste aktørene er å skyte spurv med kanon. Det er problematisk hvis det går ut over de kunstneriske beslutningene man må ta i en sånn virksomhet.

– Hva tenker du om statens rolle som pådriver for integrering gjennom kulturlivet?

– Det viktige er jo at jeg håper 
at vi i fremtiden har en stat som 
har en offensiv kulturpolitikk. Det frivillige kulturlivet – idrettslag, kor, korps og liknende – med ­lavere terskel enn det profesjonelle kunstlivet, er nok bedre ­egnet for å bidra i integreringspolitikken. Det ligger i sakens ­natur at kunstneriske virksomheter har kunstneriske formål og det er behovene knyttet til å oppnå disse kunstneriske ­målene som må dekkes.

– Trenger vi et nytt ­mangfoldsår?

– Det synes jeg er vanskelig å svare på, fordi det ­offentlige pleier å finne nye ting å ­fokusere på hvert år. Jeg mener ­kunsten må være mest mulig fri, uten at politikere skal legge inn ­bestillinger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje