Bergens åttende fjell

Det er bare de syv fjell som har ruvet lenger i Bergens bybilde enn Mariakirken.

Reportasje

– Jeg leter etter en stråle, sier kirketjener Yvonne Erdal (50).
Den pene bergensdialekten forsvinner nesten, for hun har hodet inne i en stor safe under kjøkkenbenken i sakristiet. Det er mandag ettermiddag. Ute i kirkerommet i Mariakirken øver en organist på et stykke av Paul Huber, men her inne overdøves de lyse orgeltonene av Erdals bråkete kaffetrakter.
– En stråle?
– Ja, en stråle fra glorien til Maria. Nei... Jeg finner den ikke.
Hun sukker oppgitt, men finner fort tilbake til et vennlig smil.

Metallstativ

Strålen hun sikter til er en gullbelagt metallstav. Den ble gitt henne under en begravelse i fjor høst.
– Sønnen til hun som ble begravet, Ralph Wilson, overrakte den med en lapp på, hvor det sto: «Denne strålen var knekket av under restaurering i 1962.» Det viste seg at hun som lå i kisten, Turi Kooter Wilson, hadde vært konservator under restaurering i 1962. Det synes jeg var helt utrolig. Hun hadde beholdt den i alle de årene.
Men etter strålen fra Mariaskulpturens glorie kom til sin rett den høsten, ble den bare liggende i safen. Strålen var allerede erstattet, og rommet som konservatoren ble begravet i den dagen var i bedre stand enn noensinne.
Likevel liker Erdal tanken på at endene møttes på denne måten. Den 95 år gamle damens minner fra kirken forsvant ned i jorden, men den nesten tusen år gamle bygningen står støtt som et fjell.

Krig

Dagen før, søndag ettermiddag, er kontrastene rundt inngangen til den grå og hvite kirken bak Bryggen slående.
Inne holdes det gudstjeneste for menigheten i Den norske kirke mens en gruppe turister i fargerike regnjakker står ventende ved inngangsdøra. En av dem bøyer et kne foran inngangsdøra mellom de to tårnene på vestsiden. Han korser seg.
En fem år lang totalrestaurering av kirken frem til 2015 har fått den til å skinne både ute og inne. Turistene strømmer til. Bergen kommunes bevilgning på hele 130 millioner kroner har sørget for det. Prislappen er den samme som hele Riksantikvarens påkostede bevaringsprogram for Norges 28 stavkirker, som gikk fra 2002 til 2015.
Ute på veien, ti meter fra turistene, står over et dusin biler med førere som stirrer ned i mobilene sine parkert. Også den adspredte folkemengden som står på fortauet har blikket ned i skjermene sine.
– Jaaaaa! roper en ung mann med tysk fotballdrakt høyt, og knytter hånda i en seiersbevegelse.
Han har vunnet en kamp i mobilspillet Pokemon Go, som har plassert en virtuell slagmark utenfor Mariakirken. Spillerne må oppsøke stedet fysisk for å sloss mot hverandre i spillet.
Det vites ikke om den seirende unge mannen reflekterer rundt den historiske parallellen han representerer. At Mariakirken har spilt sin rolle i kriger og konflikter i nesten tusen år. At han ikke er den første krigeren her som holder med Tyskland.
– Det er egentlig tyskerne som har reddet kirken fra å forfalle, sier Hans-Emil Lidén.

---

Steinkirker fra Middelalderen

  • I denne sommerserien besøker vi sju av Norges 160 steinkirker fra Middelalderen.
  • I dag: Mariakirken i Bergen
  • Forrige mandag: Trondenes kirke i Harstad
  • Les mer om serien og følg vårt interaktive kart her.

---

Under bybrannen i 1702 brant hele byen inkludert Bryggen. Men Mariakirken slapp unna

—   Hans-Emil Lidén (89), arkitektur- og kunsthistoriker

Basilika

Vårt Land møter den 89 år gamle arkitektur- og kunsthistorikeren i solskinnet utenfor kirken. Den langstrakte mannen er forlengst pensjonert, men er fortsatt landets fremste autoritet på akkurat denne kirkens historie – en unik, treskipet basilika. De selger fortsatt boka hans Mariakirken i Bergen (2000), i museumsbutikken.
– Jeg minnes med glede at jeg gikk her som student og skulle skrive om kirken og dens bygningshistorie helt uten forutsetninger. Jeg hadde stort sett bare observasjoner å gå ut ifra.
Selv om han snakker på rolig bergensk, kommer entusiasmen for bygget tydelig frem i et smil som er både diskret og opprømt på samme tid.
– Det arbeidet ble nøkkelen til et liv som kirkearkeolog, sier han.
Nå går han med tunge steg rundt bygget og inspiserer meiselmerker etter en restaurering på midten av 1800-tallet. For ham avslører hver stein, hver pilar, hver portal og hver gesims detaljer fra kirkens bygghistorie.
Han setter fra seg en liten, grønn Fjellreven-sekk, og drar hånden over fundamentet på «koret» øst på kirken.
– Her ser vi en klassisisme som er veldig utpreget. Det er spor etter den første bygghytten, som vi tror er den samme som bygget domkirken i Lund i Sverige. Du vet, her i landet var man helt uten erfaring og tradisjon for å bygge i stein, så ekspertisen måtte hentes utenifra.
Basert på stiltrekk i murerarbeidet, antar han at denne «bygghytten», altså en organisert gruppe med håndverkere, ble byttet ut med en bygghytte fra England rundt 1160. Lidén har også funnet spor etter et annet, eldre tårn enn de som står i dag, under en utgravning under gulvet i kirken i 1970.
– De må ha ombestemt seg og bygget de andre tårnene i stedet, men vi vet ikke hvorfor. Det er et mysterium, sier han.

Brann

Lidén peker forbi kirkegården på sørsiden av kirken mot Bryggen og maler et bilde av en middelalderby i kolossal utvikling. Fra 1120 og utover bygger man ikke bare én, men tolv forskjellige kirker og tre kloster i Bergen.
– Men alle disse kirkene er små, bortsett fra Mariakirken. Så den må ha fungert som en hovedkirke for bysamfunnet, sier han.
Den er antagelig også den eldste bevarte bygningen i Bergen, og har bare vært rammet av brann to ganger – et lite tall i denne byen.
I 1198 satte baglerne fyr på store deler av byen, som et ledd i kampen mot kong Sverres menn, birkebeinerne. Mariakirken ble hardt skadet.
Også i den store bybrannen i 1248 ble kirken rammet, men siden har den sluppet unna. Noen ganger på mirakuløst vis.
– Under bybrannen i 1702 brant hele byen inkludert Bryggen. Men Mariakirken, av en aldeles merkverdig grunn, slapp unna. Det var virkelig et under.
– Og presteskapet forklarte det som et Guds under?
– Ja, det sa de nok, men da kan man spørre hvorfor Gud ikke reddet alle de andre kirkene.

---

Mariakirken i Bergen

  • r: Mellom 1140 og 1170
  • Byggherre: Ukjent
  • Restaurert: Fullstendig restaurert for 130 millioner kroner fra 2012-2015, på oppdrag fra Bergen kommune og Riksantikvaren. Tidligere restaurert av Christian Christie i 1860-årene, med noen endringer i 1920-årene. Store deler av kirken som står i dag ble bygget på nytt etter en brann i 1248.

---

Kontraster

– Er gudstjenesten ferdig? spør Lidén i døråpningen.
Menigheten er på vei ut dørene og Yvonne Erdal holder den store tredøra åpen. En ny gruppe turister står utenfor og vil inn, like forvirret som den forrige.
– Ja, dere kan komme inn, men jeg må straks gjøre klart til konserten, sier Erdal og ønsker velkommen med en armbevegelse.
I det Lidén når stolradene blir kontrastene i Mariakirken nesten overtydelige. Flere skilt av en litt hjemmelaget karakter tar oppmerksomheten fra det historiske rommet. De har påskriften «No photo», en tegning av en mann som hysjer og forbudtskilt for kamera, mat og mobiltelefoner.
Men de lite forseggjorte skiltene har selskap av helt ekstraordinære kunstverk på alteret, veggene og prekestolen. Alterskapet med Maria i sentrum er sterkt lyssatt. Etter det ble gullbelagt på nytt i 2015 har det nærmest lyst opp der fremme.
Det lukter av krydret såpe fra utvalget i museumsbutikken – et lite bord med bøker og nips.
Midt i radene sitter sentrumsprest Hildegunn Isaksen i prestekjortel og har en fortrolig samtale med et av sine soknebarn etter gudstjenesten.
Samtidig trer en prektig skikkelse i svart silkeskjorte med en cello i armen ut av sakristiet. Fransk-russiske Mark Drobinsky gjør seg klar for åpningskonserten til Mariafestdagene en time senere, Mariakirkens musikalske hovedsatsning.
I løpet av denne søndagen brukes den nesten tusen år gamle kirken som konsertsal, museum og kirkerom. Akkurat nå, er den alle disse tingene på en gang.

Flanellograf

Kirkegjengere så vel som konsertpublikum og museumsgjester har tyskerne å takke for det godt bevarte kirkerommet, fortsetter Lidén.
Mellom 1408 og 1766 hadde hanseatene råderett, og holdt bygget ved like gjennom en tid da de fleste andre kirker forfalt. De utsmykket også kirken med mye av den dyrebare kunsten som står i dag og sørget for å reformere Mariakirken fra katolsk til protestantisk. I 1874 tok Den norske kirke over for den tyske menigheten som hadde leid kirken etter 1766.
I dag bruker prest Hildegunn Isaksen (53) det tyskerne etterlot, aktivt i sitt daglige virke. Vårt Land møter henne i full fart mellom kirken og menighetsstua der kirkekaffen holder til. Biskopene lar ikke menigheten søle med kaffe i kirkerommet.
– Det som er fantastisk er at jeg kan bruke kunsten i rommet som rekvisitter til å fortelle historier fra bibelen. Jeg bruker kirken veldig aktivt i konfirmantundervisningen. Med bildet av Moses kan jeg for eksempel fortelle om den gamle pakt, eller bruke bildet av døperen Johannes til å fortelle om den nye pakt, sier hun.
– Du bruker kirken som en slags flanellograf?
– Ja, det er det Mariakirken er – en flanellograf. Det har den vært helt siden middelalderen, da ikke alle nødvendigvis kunne lese og skrive.

Det er det Mariakirken er – en flanellograf

—   Hildegunn Isaksen (53), prest

Fjell

Denne søndagen var stressende, men ikke spesielt unik, forteller Yvonne Erdal dagen etter. Nå stønner hun etter å ha oppdaget at kantoren ikke har åpnet dråpelåsen på kaffetrakteren, slik at den renner over.
– Nå blir det kaffegrut overalt. Jaja. Hvor var det vi var?
– Du sa dagen din i går var stressende.
– Ja, det er utrolig mye som skjer, og så store kontraster. Men samtidig er det akkurat som at kirken ikke merker overgangene – at den skaper et eller annet udefinerbart som gjør at ting glir litt over i hverandre. Det er den mest spesielle kirken vi har i byen, og den har en veldig kraft i seg.
På et øyeblikk går Erdal fra å være irritert på kantoren og kaffetrakteren til å finne tilbake til sin fortelling. Hun forsøker å møte de utallige menneskene som besøker kirken med et smil.
Men det er uansett ikke hun som spiller hovedrollen, understreker Erdal. Det er det kirken som har.
– Det er som i diktet av Rolf Jakobsen, «Mere fjell», sier hun.
På oppfordring finner hun det frem på mobilen og leser høyt.
«Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart. (…) Men enda bedre – fjell – som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres (og det må den snart). Så står de der, og står og står».
– Det passet enda bedre enn jeg trodde, sier hun.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje