Hus med medvandrere

FELLESSKAP: I Mariahuset bor fire voksne kvinner i et økumenisk og likeverdig fellesskap. Tre av dem er mennesker med utviklingshemming.

Denne saken ble opprinnelig publisert i 2018. Vårt Land har valgt å løfte den fram igjen i forbindelse med utdelingen av pavens fortjenstmedalje til Bodil Sødal.

Det store, grå murhuset på Frogner ligger i et av hovedstadens mest attraktive boligområder. Der stopper også det eksklusive og fornemme. Selv om Mariahuset kan gi assosiasjoner til Den katolske kirke, forstås navnet mye større her: «Navnet tilhører Jesu skritt her på jorden. Også Jesus hadde et menneske nær seg,» skriver Wera Sæther i boka Barnet, døden og dansen (Emilia forlag, 2015).

Sammen med Bodil Sødal startet hun fellesskapet Mariahuset i 1975. Husets «åndelige hjerte» er i kapellet i kjelleren. Annenhver tirsdag er det vekselsvis katolsk og protestantisk messe. Alle er velkomne. I tillegg til de faste beboerne Synnøve (51), Laila (52), Susanne (49), og husets ansvarlige, Bodil Sødal (64), har et tyvetalls andre voksne, med og uten såkalte hemminger, kommet til messe denne kvelden.

Ifølge Bodil er forskjellen på den katolske messen og protestantiske gudstjenesten i huset blitt stadig mindre. – Hele huset hviler på en gudgitt likeverdighetstanke. Det viktigste for oss er nestekjærligheten, menneskeverdet, fred og forsoning, sier Bodil.

Mysteriet og undringen

Mariahuset er blant annet inspirert av I’Arche-fellesskapet i Frankrike, hvor mennesker med og uten synlige utviklingshemminger bor sammen. L’Arche startet i 1964 da den katolske filosofen Jean Vanier flyttet sammen med Phillip og Raphael, to menn med utviklingshemming. Ønsket var å flytte mennesker som var utstøtte inn i sentrum av ens eget liv, og leve et liv i saligprisningenes ånd.

– Ordets makt kan bli så stort. I Mariahuset søker vi i stedet etter mysteriet og undringen. Det som gjør at vi kan se det vakre i hvert enkelt menneskes ansikt, uavhengig om vi er såkalt utviklingshemmet eller ikke, sier Bodil.

Kjærlighetsbudet

Pater Joseph Mulvin fra St. Dominikus kloster i Oslo er fast «huspater» i Mariahuset. I sin korte tale denne tirsdagskvelden, sier han at Gud er i oss. At kjærligheten ikke bare handler om ordene vi sier til hverandre.

Flere av de 25 menneskene han snakker til har ikke språk. Kanskje forstår de heller ikke så mye av hva han sier. Men de fornemmer antagelig mye. Pateren har tatt opp i seg noe av tegnspråket som brukes i Mariahuset. Med ord, hender og fingre formidler han at troen ikke handler om å forstå. Sammen med Laila inviterer Pater Joseph oss til å holde hverandres hender.

Vi synger sangen «Han har den hele verden i sin hånd». Deg og meg, i sin hånd. Susanne, Laila, Gunnar, Synnøve i Guds hånd. Alle får sitt eget vers. Det tar tid. Den tiden har vi. Til slutt synger vi nummer 661 i Katolsk salmebok: «Å leva det er å elska».

Så er det nattverd.

– I Mariahuset bygger vi på det dobbelte kjærlighetsbudet, om å elske Gud, og vår neste som oss selv. Det handler om å leve hverdager, dager og netter, gråte og le, puste med magen, oppdage hverandre, og fornemme et felles fundament i den hellige, alminnelige hverdagen. Vi kan ha lite språk, men mye liv, sier Bodil.

Ekskludert

De første tre årene besøkte Mariahusets beboere også andre kirker i distriktet, i tillegg til sine egne gudstjenester og messer. I noen av kirkene de besøkte ble det for mye liv for enkelte utenforstående.

– Vi ble ekskludert fordi vi var for høylytte. En av oss kunne plutselig begynne å le av glede. Det ble misforstått, og vi måtte forlate kirkerommet. Antagelig traff det sårbarheten til noen av dem som var der. I vårt eget kirkerom er ikke lyder og bevegelse noe problem, sier Bodil Sødal.

I dag er beboerne i Mariahuset forlengst tilbake i kirkene som de ble ekskludert fra.

Klosteraktig

Pater Joseph sier at det for ham er en helt spesiell berikelse å være pater i Mariahuset. – Gud minner oss om at vi i hans øyne har akkurat samme verdi og verdighet. I dette huset opplever jeg evangeliets romslighet, storhet og ånd. – Kan Mariahuset sammenlignes med en klostertilværelse?

– Ja, mener Pater Josef, – det er slett ikke ulikt et liturgisk liv. Bodil er enig.

– Vi er opptatt av både det hellige med bønn og nærhet til Gud, og det helt alminnelige livets gleder og sorger.

Taizé

Tellef Heilmann spiller gitar på gudstjenestene og messene. Etter å ha opplevd Taizé-fellesskapet (en økumenisk kristen munkeorden med moderhus i Taizé i Frankrike), savnet han noe lignende da han kom tilbake til Oslo. En han kjente fortalte om Mariahuset.

Han oppsøkte huset, og kom på tirsdagsmessene i noen år. Senere, etter et lengre opphold i Taizé, var han usikker på veien videre. – Bodil spurte om jeg kunne tenke meg å bli nærmere knyttet til huset som medarbeider og medvandrer. Nå er jeg her mange ganger i uka, og føler meg hjemme.

---

Mariahuset

  • Wera Sæther og Bodil Sødal etablerte Mariahuset i Oslo i 1975.
  • Mariahuset er et fellesskap etter mønster av Jean Vaniers l'Arche-felleskap i Frankrike, hvor såkalt funksjonsfriske og funksjonshemmede deler livet sammen. Huset har i dag fire faste beboere; tre funksjonshemmede og husets ansvarlige, Bodil Sødal. Flere venner av huset bidrar i de daglige gjøremålene.
  • Det er et økumenisk fellesskap, med både protestantiske gudstjenester og katolske messer i husets kappell. Huset bygger på det dobbelte kjærlighetsbudet, om å elske Gud, og vår neste som oss selv.

---


Naturligheten

De kaller seg «husets venner», de som har valgt å være en del av fellesskapet i Mariahuset uten å bo der fast. Noen er der flere ganger i uka, andre en sjelden gang. Nå er de i sving på kjøkkenet, lenge før messen starter. Tirsdagene er det «åpent hus». Andre mennesker med utviklingshemming, og folk som bare har lyst til å stikke innom, er velkommen. Oppvasken etter måltidene tas for hånd. Her er ingen oppvaskmaskin. Susanne skyller, Laila tørker. De virker glade i arbeidet.

– Vi trenger roen, og vi trenger langsomheten. Hastverk, men også det vi kaller effektivitet, tar ofte bort nærværet og tilstedeværelsen. Vi mennesker trenger noe annet. Det gjelder ikke bare på Mariahuset, sier Bodil. Det legges krem på to store nøttekaker, kaffe traktes. Etter messen er det samling i dagligstua. Den samlingen har ingen lyst til å gå glipp av.

Heller ikke Pater Joseph, som forsyner seg av grovbrød med syltetøy, småsnakker med folk som stikker innom – klapper dem på kinn og skuldre. Heller ikke her trengs ord for å forstå at man hører sammen.

– Det naturlige i livet, det vi er sammen om å bære, er ofte det beste, sier Pater Joseph.

Døråpnere

De fastboende i fellesskapet har sine soverom i andre etasje. I første etasje er det flere store og små stuer. Sofaen og stolene er ikke slike man finner på møbelmesser. Her er tepper på veggene, vever i hver en krok. Et husflid-hus. Et gammelt trøorgel står ved siden av en musikkavdeling, med flere hyllemeter CD-er.

Skal det danses, settes det inn en CD med for eksempel latinamerikansk eller jødisk musikk, som er blant Lailas og Susannes favoritter. I bokhyllene er det bøker og puslespill.

Med tegnspråk sier Susanne at hun har lyst til å danse. Bodils søster, Åse Sødal, svarer bekreftende med tegnspråk, og dansen begynner. Når Susanne vil veve, setter Bodil seg ned og vever med henne. Litt senere hjelper Åse Synnøve å spise. Synnøve er blind og uten verbalt språk.

De som kjenner henne, sier hun har en stor varhet, våkenhet, og indre forståelsesevne. Hun har bodd i Mariahuset siden 1977.

– Synnøve er en stor gave til fellesskapet. Mennesker med så store behov, blir døråpnere for andre, ved at de viser oss hvor stort et menneske kan være i sin sårbarhet, sier Bodil.

Liv i bevegelse

Susanne har vært i Mariahuset siden 1978. Også hun er uten verbalt språk. Men hun kan male og lage nytt papir av gammelt papir. Hun kan veve. Hun kan hjelpe til med oppvasken – og hun kan danse.

– Alle er glade i å danse. Så vi danser mye. Å være i bevegelse er en del av livsrytmen vår, sier Bodil.

Vi danser mye. Å være i bevegelse er en del av livsrytmen vår

—   Bodil Sødal

Laila liker å ha gymnastikk. Å ligge på en seng og løfte beina, eller strekke på armene, gjør godt.

Beboerne i Mariahuset går mye turer. Både i Oslo og på hytta som de eier i Homborsund.

– Vi tar vare på kroppene våre så godt vi kan. Vi prøver å være økologisk bevisste. Helt siden starten har vi spist vegetarisk mat, og to av oss er veganere. Kostholdet har med forvaltning og fordeling av jordens ressurser å gjøre. Vi tilhører alle vår sårede og vakre jord, og har et ansvar å bære. Det er også et aspekt av vår kristne holdning til livet, og en motstemme til overforbruket i samfunnet, sier Bodil.

Hvor er sengen min?

I innledning til boken Barnet, døden og dansen (2015) skriver Wera Sæther at livsformen de med Mariahuset valgte for 43 år siden, er blitt vanskeligere å velge i dag: «Landet vårt er økonomisk og mentalt blitt et annet land, og byen en annen by.

Sansen for det utembare er redusert, det administrative kontrollbehovet er langt større enn det var før.» Den første jenta med psykisk utviklingshemming som flyttet inn i Mariahuset i 1976 var 15-åringen Bunte. Hun hadde hatt en utfordrende start på livet.

– Hun skulle besøke huset for å se om hun trivdes. Det første hun sa da hun kom inn døra var: «Hvor er sengen min?» Bunte hadde en forunderlig evne til å uttrykke seg selv i fellesskapet, men også gi navn til noe som ble vår dypere identitet, sier Bodil.

Wera Sæther nevner et eksempel i Barnet, døden og dansen: «Vi har kostet og feiet. Kjøkkenet har vi kostet, samt hele bøttekottet. Så er det pust i bakken. Bunte er veldig glad for små pust i bakken. «Melke-te,» sier hun og ser på meg. «Vi skal ha melke-te, jeg,» sier hun. Så er det stille. «Kostestund», sier Bunte.

«Nei, da, sier jeg. Kosestund heter det.» «Kostestund,» fniser Bunte. Og da er forskjellen borte.»

Ved å leve her har livet fått en dypere mening

—   Bodil Sødal

Aldri angret

Bodil Sødal sier hun aldri har angret på at hun har blitt boende i Mariahuset.

– Det ble et kall etter hvert, og det har vært store gleder midt i utfordringene. Ved å leve her har livet fått en dypere mening, hvor jeg blir overveldet av menneskets storhet i det lille. Hun ser ikke Mariahuset som en direkte reaksjon på det offentliges behandling av mennesker med utviklingshemming.

– Jeg håper likevel det kan uttrykke en god, alternativ livsform ved siden av den mer tradisjonelle behandlingen av mennesker med såkalt utviklingshemming.

– Er du en slags mor i huset?

– Nei. De jeg bor sammen med er ikke «barna» mine. Husets venner som kommer innom er heller ikke frivillige arbeidere. Her er vi alle medvandrere, sier Bodil.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Reportasje