Pastorens selvransakelse

Utenfor Oslo misjonskirke Betlehem er det knallsol og vårvær denne søndagen. Parkeringsvaktene vinker bilene til en høvelig plass. Det strømmer på med barnefamilier, voksne og eldre mennesker. Kirkeverter ønsker velkommen både i ytterdøra og dørene inn til møtesalen. Mellom lydpulten bak i kirken og plattformen framme vandrer pastor Erik Andreassen lettere hvileløst fram og tilbake og ser en anelse stresset ut.
Det er bare halvannen uke siden han i et innlegg i Vårt Land oppfordret til selvransakelse. Han har tenkt lenge. Dette jaget etter kirkevekst, som han selv har hentet inspirasjon fra, hvor fører det hen? En amerikansk kritiker har beskrevet jakten på kirkevekst som «kirkekreft».
For Andreassen kom anledningen til å skrive noe da Bill Hybels, kjent som pastor og grunnlegger av menigheten Willow Creek, tidligere i april annonserte at han går av og for en tid trekker seg helt bort fra menigheten. Grunnen er anklager om grenseoverskridende atferd mot flere kvinner som denne vinteren har blitt kjent. Hybels avviser anklagene, men gikk av fordi han ikke vil stå i veien for kirken. For første gang på 42 år skal Willow Creek være uten Hybels. Erik Andreassen vil ikke felle noen dom, men skrev:
«Uansett bør det som har skjedd føre til en grundig selvransakelse i miljøer hvor vi beundrer den gode leder og valfarter til steder som kan rapportere om 'vekst'»
Siden starten i 1975 har Willow Creek Community Church vokst enormt, etablert avleggere og blitt en av USAs største kirker. Fra Norge har kristne ledere reist på besøk for å se og lære av denne menigheten som lyktes i å nå kirkeuvante. Etter at han ble pastor i Oslo misjonskirke som 28-åring har Erik Andreassen vært mange ganger i Willow Creek. Han har møtt og hørt pastor Bill Hybels både der og på konferansene Global Leadership Summit i Norge. Han kunne stå i en situasjon og spørre seg selv: Hva ville Bill gjort?

Være klostre

I Oslo misjonskirke drar møtelederen i gang gudstjenesten. Den flyter av gårde med salme, felleslesning, bønn og lovsanger. Før prekenen kommer den store, gule løven og inviterer de minste med til Barnekirka, og så er det tid for dagens preken.
Andreassen holder på i en drøy halvtime. Han har mye på hjertet og snakker fort. På skjermene bak ham lyser overskriften: «Fellesskapet i storbyen». Pastoren begynner å snakke om Jona og byen Ninive, som Gud sa at han hadde omsorg for. Han trekker trådene videre til den amerikanske kirkekritikeren Rod Dreher, som har skrevet bok om hvordan være kirker og kristne i en post-kristen tid, og der løfter fram St. Benedikt.
– Hva gjorde St. Benedikt? Han startet klostre som ble kraftsentre hvor troen ble bevart, sier Andreassen om mannen som levde på 500-tallet og startet klostervesenets.

Tempelplassen

Et klosteropphold gjorde dypt inntrykk på misjonskirkepastoren selv for to år siden. Det begynte med at han leste en bok om kontemplativ åndelighet. Som vanlig tenkte han straks at dette kunne han preke over på søndag. Men så slo det ham: Dette er jo til meg. Det endte med at han ba om studiefri. Den våren leste han flere bøker av Edin Løvås, pastor i det som da het Misjonsforbundet. Løvås hadde retreat som hjertebarn og ble kalt retreatbevegelsens far i Norge.
Andreassen dro på en åtte dagers retreat på jesuittenes sted St. Beuno's i Wales. Da han kom fram, lå det en lapp på rommet der det stod: «Velkommen hit! Vi ser på dette som et åndelig feltsykehus, ikke et åndelig spa».

I sin preken til menigheten denne vårsøndagen smetter Andreassen inn at hans store ønske er at familien, kirken og de kristne fellesskapene kan være en type klostre: kraftsentra og åndelige feltsykehus dit folk kan komme.
– For din egen del, hva fikk du på feltsykehuset i Wales?
– Det var en slags fornyelse av kallet til å være pastor. Samtidig var det en erfaring av at når jeg ikke gjør noe som helst, så går verden videre. Mens jeg var der, ante jeg ikke hva som skjedde i kirka. Tredje verdenskrig kunne ha startet for alt jeg visste. Å erkjenne min egen litenhet er nå en viktig del av min aktivisme, sier Andreassen.
I Wales så han for seg Jesus på tempelplassen som rev ned bord og ropte at de hadde gjort Guds hus til en røverhule. Deretter så Andreassen for seg at han selv stod ved en bod på torget og solgte kristentro, bøker og planer, mens Jesus ryddet unna og sa at dette skal være bønnens hus.
– Det ble klart for meg at jeg er bønnen og ordets tjener, ikke en religiøs entreprenør, selv om jeg elsker å gründe ting.

Kirkekreft

En stund etter gudstjenesten setter Andreassen seg ned med et knekkebrød og innrømmer at han i dag var stresset. Mye var kaos før gudstjenesten var i gang. Det gikk fint. Mange drar lasset.
I pastorens hode foregår det mye. Tankene om arven fra megakirkene i USA har han gått med lenge. For Andreassen handler dette ikke bare om Hybels, men en trend og et sett av tanker og visjoner som nettopp risikerer å gjøre pastorer til religiøse entreprenører, en slags businessledere der troen er det man skal selge og skape vekst av. Nå planlegger han og flere pastorer å dra sammen på retreat i Italia neste år.
Andreassen strør på med henvisninger til amerikanske teologer, og snakker fortsatt fort. Eugene Peterson er én. I boken The Pastor – A Memoir beskriver han jaget etter kirkevekst som «kirkekreft», en vekst som viste seg å være en dødelig sykdom, en eksplosjon av celler som går sin egen vei, angriper helsen og balansen i kroppen.
– En sterk tanke om kirkevekst kan gjøre synet på mennesket og menigheten instrumentelt og menighetsbygging til en avgud, selv om intensjonene er gode og misjonsoppdraget viktig, sier Andreassen.
Den siste uken har han møtt flere pastorer i større norske menigheter, og opplever at mange er slitne. Det kan gå på helsa løs. Kirkegjengere kan sitte hjemme og høre taler fra superpredikanter i USA. Mange tenker kanskje ikke på at bak seg kan denne pastoren ha fem taleskrivere. Så på søndagsgudstjenesten skal de norske pastorene til pers og bli målt mot amerikanske superprekener.
Andreassen mener at en konsumenttankegang preger mange av megakirkene. Drivkreftene blir mer som i det kommersielle. Man lager businessplaner og retter seg mot segmenter. Noe av suksessen til Willow Creek var nettopp at man traff kulturen. Kirkesamfunnet la stor vekt på at folk uten kirkebakgrunn skulle føle seg hjemme.
– Det er mye bra å lære fra sekulær markedsføringsteori og lederskapsfilosofi, men vi må finne ut: Hvem ender vi opp med å tilbe hvis vi går denne veien?

Vi må finne ut: Hvem ender vi opp med å tilbe hvis vi går denne veien?

—   Erik Andreassen, pastor

Uten strukturer for å begrense makt, uansett hvor det er, har makten en tendens til å overta.

—   Per Eriksen, frikirkepastor

Siste 100 år

Frikirkepastor i Fredrikstad, Per Eriksen, anmeldte for tre år siden en bok som listet opp de ti mest innflytelsesrike protestantiske kirkene i forrige århundre. Boken var skrevet av kirkeveksteksperten Elmer L. Towns. På listen var Willow Creek nummer sju, og Towns nevnte i samme punkt Rick Warrens Saddleback Church i California som en kirke med lignende visjon og nesten like stor innflytelse i store deler av verden. I anmeldelsen skrev Eriksen at dette var kirkehistorie sett med amerikanske briller. Med unntak av tre, var alle amerikanske kirker, med pinsevekkelsen fra 1906 i Apostolic Faith Mission i Los Angeles som den første.
– Hvor viktig har menigheter i USA vært for utviklingen i Norge?
– Listen i Towns bok sier noe om hvor viktige amerikanske kirker opplever seg selv. Det er en viss sannhet i det hvis man ser på de siste 100 årene, fra pinsebevegelsen begynte tidlig på 1900-tallet til det som har kommet fra USA siden, ikke minst den nyere karismatikken og kirkeveksttenkning med Bill Hybels og Rick Warren i spissen, sier Eriksen.
Rick Warren har solgt mer enn 30 millioner utgaver av boken Målrettet liv. Warren og Hybels har begge reist rundt i verden og foredratt. Eriksen har selv vært på to-tre konferanser med Bill Hybels.
– De har hatt enorm innflytelse på den mer lavkirkelige, evangelikale del av kirken.
– Er dette uttrykk for at noe mangler i den norske virkeligheten?
– Jeg har selv aldri hatt lyst til å dra til sånne steder, men vi lever i en internasjonal virkelighet. Det er ikke unaturlig at man reiser til USA og finner ting som kan inspirere, og det trenger ikke være noe negativt i det. Det som kan være negativt, er at USA har blitt stående som et idealsted for en type vekkelses- eller vekstkristendom som man tror at man kan eksportere til Norge veldig enkelt. Jeg tror at det finnes mye bra man kan lære i og for seg, men det kan hende at det er andre land som ligger oss nærmere kulturelt som det er vel så mye å lære fra.
Eriksen regner Willow Creek blant de mer sunne kirkene innen kirkevekstsfæren. Han tror neppe Willow Creek ville ment at hvis vekkelsen uteblir, er det fordi menigheten ikke gjør nok, ikke ber nok eller ikke er nok hengivne til Gud.
– Det har kanskje også vært en styrke i Norge at man ikke har vært så mange og ikke så opptatt av de sterke enkeltpersonene og lederne som når de viser seg å skuffe, kanskje ikke har vært så bra å ha likevel.
– Hvordan kan menigheter unngå ulempene ved å ha sterke ledere?
– Strukturer er kjempeviktige. Uten strukturer for å begrense makt, uansett hvor det er, har makten en tendens til å overta. Og så er det viktig å ha bevissthet om at det ikke handler om lederskap, men fellesskap.
Selv jobber Eriksen med en oppfølger til en bok han skrev for noen år siden om flergenerasjonsmenigheten. Noen bygger husmenigheter, men Eriksen mener at kirken fortsatt er viktig. Den har vist seg som en slitesterk institusjon gjennom 2.000 år.
– Jeg er veldig opptatt av problemstillingen: hvordan bygger man menigheter i det norske samfunnet som har muligheter nå, hvor heltene stiger og synker, sier Eriksen.

Kan bli blendet

Kristian Sveinall Øgaard er daglig leder i Acta, barn og unge i Normisjon.
– Det er lett å bli blendet av det som er stort og tilsynelatende velfungerende, sier han.
Acta-lederen har selv ikke vært i USA for å lære. Han synes det er bra å lære av andre kristne, men at det er viktig å vurdere impulsene man får og at hver menighet må ta sine valg om form, struktur og hva man vil satse på.
– Det er et problem hvis ideer fra andre menigheter blir viktigere enn å søke fornyelse hos Jesus selv. Enhver fornyelse av den kristne kirke må komme fra å gå til røttene, sier Acta-lederen.
Selv er han opptatt av at en menighet som skal vokse, både må få dypere røtter og sterkere fellesskap samtidig som den får nye medlemmer.
– Dersom vi ensidig fokuserer på å vokse i antall, står vi i fare for å søke etter rask og billig vekst heller enn varig vekst. Da vil menigheten bli en koloss på leirføtter. Slik kan det selvsagt også være dersom menigheten bygger på pastorens person. Historien viser oss gang på gang at mennesker roter det til for seg selv og andre, så menighetene må ha et tryggere fundament enn pastorens fortreffelighet.
– Vi hører av og til at det er i frikirkemenigheter veksten skjer nå, ikke i Den norske kirke eller bedehusbevegelsen. Er du enig?
– Det er ikke så enkelt. Det er mange menigheter i Den norske kirke som opplever vekst, og på mange områder ser vi sterk vekst i bedehusbevegelsen. Deler av den har vist en imponerende evne til å fornye seg. Jeg er imidlertid bekymret for at Den norske kirke fokuserer på homogenitet i form og struktur på en måte som bidrar til at unge i større grad finner sin plass utenfor soknemenighetene, fordi det ikke er nok rom for å tenke nytt. Det er en utfordring jeg opplever at ledelsen i Den norske kirke ikke tar tilstrekkelig inn over seg, sier Øgaard.

Guds prosjekt

Erik Andreassen ser at han fortsatt driver med mye som er inspirert av Willow Creek, og understreker at han også har funnet mye gull der.
Han innrømmer også at han liker å stå på en scene. Da han kom til Oslo misjonskirke, fikk han tidlig høre at det ikke var noen scene i kirka. Det var en plattform for at flest mulig skal se. Først tenkte han at dette var ordkløveri. Nå synes han forskjellen er viktig, og viser igjen til teologer som kritiserer konsumenttankegangen som sniker seg inn i kirkevekst og megamenigheter. Står pastoren på en scene, blir menigheten fort publikum og konsumenter.

Selv om Andreassen er skeptisk til at menigheter har en sterk leder, ser han også styrker ved det.
– Bibelen kaller ledelse for en nådegave. I norsk kontekst synes jeg ofte det heller har vært for lite lederkraft enn for mye som har tatt livet av menigheter. Men noen av oss pastorer kan ha et problem med stort ego, og vi trenger gode folk rundt oss som kan holde oss ansvarlige, sier Andreassen.
– Du var 28 år da du ble pastor her. Hva ser du på som de viktigste lærdommene du ikke satt på da, men har nå?
– Det er så mye at det er vanskelig å si med få ord. Men kanskje en enda større bevissthet om at det er veldig mye jeg ikke kan, og en enda større bevissthet om at dette her er Guds prosjekt, ikke mitt, sier pastoren i Oslo misjonskirke.

– Megakirkens tid forbi

– Folk er lei av moderne gudstjenester. De vil tilbake til den gamle liturgien, sier amerikansk teolog. Men norske pinsepastorer er ikke helt overbevist.

– Vi har prøvd å sette evangeliet inn i en moderne kontekst; gjort gudstjenesten om til en rockekonsert, eller en koselig kafé. Problemet er at vi gjør Jesus til en merkevare; noe vi prøver å selge, sier James K.A. Smith.
Denne uken snakket den innflytelsesrike amerikanske teologen for lederne for en rekke norske pinsemenigheter, frimenigheter og kristne organisasjoner, på Høyskolen for ledelse og teologi i Stabekk.
Mens mange norske menigheter har sett til USA for inspirasjon til lysshow, musikk og videoeffekter, mener Smith at kristne forsamlinger nå må gå bort fra idealet fra de amerikanske megakirkene.
– I megakirkene blir kristne oppspist av forbrukerkulturen, og dessverre har denne gudstjenesteformen påvirket kirker verden over. Jeg vil si at megakirkekulturen er den verste formen for kristendom som finnes, hvis man ser bort i fra evangelikale Trump-tilhengere. Derfor håper jeg norske menigheter kan finne andre inspirasjonskilder. Se på afrikanske kirker, de har vi mye å lære av, sier Smith.

Tilbake til røttene

Tilhørerne noterer flittig på Ipader og Macer. Smith tror kristne verden over er i ferd med å oppdage den liturgiske tradisjonen.
– Vi har lenge tenkt at så lenge vi forkynner evangeliet, kan vi bruke hvilken form vi vil. Derfor har vi droppet de rare greiene som kneling og røkelse, fordi vi har villet hatt en moderne tilbedelse. Men jeg tror mange unge er slitne av den modernistiske kristendommen. De er lei av at den eneste autoriteten kirken har er deres egen ungdomspastor, sier Smith.
Han tror flere og flere er positive til aktiv bruk av kirkens historiske røtter.
– I en post-kristen, globalisert verden blir det viktigere og viktigere å se kristne fra andre kirkesamfunn som brødre og søstre. Vi er en del av den samme kroppen. Jeg tror mange er slitne av den umodne modernismen vi omfavnet for noen tiår siden. Troens fremtid ser eldgammel ut, runger det fra talerstolen.

Delvis positiv

I en pause fikler pinsepastorene Andreas Hegertun og Christoffer Svartdahl med telefonene sine, mens de snakker om rollen liturgien har i menighetene de leder.
– Alle menigheter har liturgier, men vi er i varierende grad bevisste på hvilke liturgiske praksiser vi har. Jeg opplever ikke at James K. A. Smith kritiserer frikirkelige gudstjenester, men heller sier at vi må være bevisste hvilken liturgisk ramme vi har i gudstjenesten, jeg oppfatter at dette handler om substans, mer enn en bestemt form, sier Andreas Hegertun i Filadelfiakirken i Oslo.
– Smiths viktigste bidrag er at han får oss til å reflektere over liturgiene vi allerede har i gudstjenestene og livene våre, og at vi bør sette fokus på hvordan de former oss, skyter Christoffer Svartdahl inn.

Suksessrike

I en tid hvor kristendommen på mange måter har tapt terreng, opplever mange karismatiske menigheter suksess. Kritikere har hevdet at karismatiske kirker, for eksempel i Hillsong-nettverket, når bredt ut fordi de har en lettvint forkynnelse, og stort fokus på merkevare og vekst.
Fagsjef på Høyskolen for ledelse og teologi, Karl Inge Tangen, har skrevet doktorgrad om Hillsong London.
– Hillsong London ble kritisert for å ha en forkynnelse som var én centimeter dyp, og derfor veldig populær. Men da undervurderer du de livsforandrende møtene med Gud mennesker opplever i Hillsong, og også alt det gode menigheten gjorde i London, sier Tangen.

Finnes paralleller

Han er slett ikke negativ til at moderne kirker som Hillsong tar til seg et moderne uttrykk.
– I pinsebevegelsen prøver vi gjerne å kontekstualisere innhold og form til vår egen samtid. Men vi må gjøre det på en kritisk måte. Hvem vet, på dommens dag kan det komme frem at vi vokste av feil grunner. Men jeg håper ikke det, sier Tangen.

Hvem vet, på dommens dag kan det komme frem at vi vokste av feil grunner

—   Karl Inge Tangen, fagsjef ved Høyskolen for ledelse og teologi