Når jorda slår tilbake

Etter å ha tukla med skaperverket i noen tusen år, har vi god grunn til å frykte naturen.

Reportasje

– Her i Skedsmo er det lange tradisjoner for å fylle hull med søppel.
Armen til Vidar Hoel sveiper over en tilsynelatende fredelig snøflate. Under beina hans er et tjukt lag med menneskeskapt skrot. En gang var det bølgende ravinedaler her. Små bekker som sakte spiste seg ned i jorda og dro med seg sedimenter ut mot havet. Sedimenter som igjen danna nye lag med jord, og igjen ble elvedaler.
– Før søppelfyllinga ville vi stått i løse lufta.
Det samme gjelder mesteparten av stua til Hoel. I praksis vipper huset på kanten av en kløft. En kløft fylt med gammelt husholdningsavfall, varmtvannsberedere som ikke lenger bereder vann, og sannsynligvis ett og annet bilvrak.
Holt Vestvollen er et eksempel på menneskelig dårskap. I vår jakt på materielle goder hakker vi løs på moder jord som om det ikke finnes grenser. Men det gjør det, selv for en tålmodig vert som vår.

LES OGSÅ: Fryktens byggesteiner

Brann

En klinkekulefotball ruller over gulvet til Vidar Hoel. Den skulle ha ligget stille. Når Hoel åpner et vindu liksom ramler det ut, blir hengende et stykke ut fra veggen. Når Hoel og resten av familien spiser frokost ved spisebordet, kjenner de hvordan tyngdekraften trekker dem mot hagen.
– Vi får stadig nye sprekker i pipa, den beveger seg vestover. Søker liksom hjem til søppelfyllinga.
Hoel ler en kort, resignert latter. Han stivner til på stuegulvet. Ser oppgitt ut på sletta, gangveien og rekkehusa bak.
På et skilt som peker inn stikkveien der huset til Hoel ligger, står det «180–194». Der Lensmann Klevs vei 188 en gang lå, står bare et ensomt epletre igjen.
– Det begynte å brenne i veggen inn til badet. Det er varmekabel i sokkelen på disse husa, da de kortslutta tok det fyr i metanen som siger opp av gulvet. Til slutt kjøpte kommunen huset og reiv det.
Hoel er lei av å bekymre seg. Han er lei av å være redd. Av å se at huset sakte synker ned i søpla. Av å frykte den kreftframkallende bezen-gassen som siver opp gjennom gulvet, lommene med metan som bygges opp.

---

Eksistens: Frykten for naturen

  • Dette er den sjette og siste artikkelen i en serie om frykt.
  • I dag stiller vi spørsmålet: Har vi grunn til å frykte naturen?

---

Menneskets fotspor

I 2016 kom The International Commission on Stratigraphy, verdens autoritet på geografiske perioder, fram til at vi en eller annen gang i løpet av de siste århundrene har gått inn i en ny tidsalder: Antropocen. Som første ledd av navnet antyder, er det en geologisk epoke der mennesket i større grad enn naturlige prosesser avgjør hvordan jordas overflate ser ut. Geologer er glade i å grave, og de avgjør hva som var avgjørende for jordas utseende og beboelighet ut fra hvordan ulike lag i grunnfjellet ser ut.
Hvis det finnes geologer om noen tusen år, og de tar en boreprøve av jorda under føttene sine, vil de se antropocen: Aluminium, plast, radioaktivitet, betong og varmtvannsberedere. Alt det vi har henta ut og omarbeida blir del av dette laget. Spørsmålet er bare hvor langt tilbake epoken går. Noen vil begynne med jordbruksrevolusjonen. Andre med den industrielle revolusjon. Uansett er det en periode kortere enn et lysglimt, sett i forhold til tidslinjene geografer normalt opererer etter.
– Jeg mener antropocen har mye for seg. De endringene vi har medført for jorda er så drastiske at det ikke er noen tvil om at de vil danne et eget lag. Dessuten er antropocen en god påminnelse om de ødeleggelsene vi påfører kloden, mener Henrik H. Svensen.
– Hvis du tar en kjerneprøve av bunnslammet i Oslofjorden eller Sørfjorden utenfor Odda, vil du se tydelige spor etter oss. I Sørfjorden vil du finne høye konsentrasjoner av metaller som ble sluppet ut fra smelteverket. I Oslofjorden vil du finne bly fra den tid da vi begynte å male båter med blyholdig maling. Dette er lokale eksempler på hvordan vi endrer jorden på global skala. Vi etterlater oss spor i det geologiske arkivet – og sporene markerer starten på antropocen.

LES OGSÅ: Våre barn, maskinene

---

Antropocen

  • Overtar for den geologiske epoken holocen
    Antropocen ble første foreslått av atmosfæreforskeren og nobelprisvinneren Paul Crutzen i 2000
    Begrepet innebærer at mennesket nå har satt så tydelige avtrykk på planeten at de «aldri» vil forsvinne

---

Svensen er geolog ved Universitetet i Oslo og har i tillegg til sin forskningskompetanse en bredt anlagt interesse for katastrofer. I 2006 ga han ut Enden er nær, en bok som undersøker naturkatastrofens kulturhistorie.
– Naturkatastrofer blir vi ikke kvitt uansett hvor godt vi forstår farene som lurer i naturen. Men det er klart vi, i hvert fall i rikere deler av verden, kan møte dem best mulig forberedt, og dermed minske omfanget av katastrofer. Her i Norge er vi uansett ikke hjemsøkt av de virkelig store naturkatastrofene. Men noe som er forholdsvis nytt, og som det trolig vil blir mer av, er at menneskeskapte endringer forsterker katastrofer som har med vær og klima å gjøre, som flommer og skred.

Avgrunn

Pennsylvania har en helt spesiell plass i USAs historie. Var det ikke for de enorme kullforekomstene i delstaten ville det kanskje ikke blitt noe av det amerikanske industrialiseringseventyret, i det minste ville det sett annerledes ut. Nå er Pennsylvania en slags forurensa sveitserost der det brenner i hulla. I hvert fall i noen av dem.
I 1962 begynte det å bli fullt i den forlatte gruvesjakta som ble brukt som søppelfylling utafor den lille byen Centralia i Pennsylvania. Noen glupe hoder fikk for seg at de kunne brenne søpla, og så ble gjort. Litt etter litt dukka det opp tegn på at ikke alt sto til som det skulle i den lille byen, i det minste ikke under den lille byen. Hvit røyk pressa seg opp av bakken. Asfalten ble mistenkelig varm. I 1981 holdt en tolv år gammel gutt på å bli slukt av jorda da han lekte i hagen til sin bestemor.

Vi prøver å late som om alt er normalt

—   Per Espen Stoknes, økopsykolog

Snart 56 år etter at brannen starta brenner det som aldri før. Og det er anslått at det er nok kull under Centralia til å holde grillfesten gående i ytterligere 250 år. Bare i USA finnes det mer enn 200 tilsvarende gruvebranner, om enn ikke under byer.
Centralia er kun én påminnelse om at vi har grunn til å frykte naturen. Når vi tar oss for store friheter, setter jorda, billedlig sagt, foten ned. På samme måte flytter klimaendringer på Mannen i Romsdalen, eller gassproduksjon kan gi uventa seismisk aktivitet. For ikke å snakke om prøvesprenging av atomvåpen. Når Kim Jong-il detonerer noen megaton under et fjell i Nordkorea får det konsekvenser. I hvert fall i den forstand at strålingen vil la seg måle i tusenvis av år.

LES OGSÅ: – Tenk om jeg er alvorlig syk?

På ville veier

Våre fortellinger om naturen er med på å styre vår frykt. Er naturen noe omsorgsfullt og mykt og godt, eller er det det andre – en mørk skog full av utsulta ulver?
– Når vi snakker om naturen, snakker vi om vidt forskjellige fenomen. Hva slags assosiasjoner har vi til naturen? Hvilke fortellinger setter vi begrepet inn i? spør Per Espen Stoknes som er økopsykolog og første vararepresentant på Stortinget for Miljøpartiet de grønne.
– Det vi kan kalle den administrative fortellingen har vært dominerende en stund. Ideen om at vi kan styre naturen til det beste for oss. Men mye av denne framtidsoptimismen har forsvunnet de siste tiåra.

Én slik fortelling ga den amerikanske kjemikeren James Lovelock oss med sin gaia-hypotese fra 1995. Jorda er en skjør og sammensatt organisme. Tuller du med en eller flere deler av den, får det konsekvenser for helheten. I boka The Revenge of Gaia fra 2006 argumenterer han for at verden yter motstand, og at vi må identifisere og møte planetens krav, skal vi overleve som art.
– Jeg mener han treffer forestillingene våre godt. Som psykolog er jeg trent opp til å legge merke til disse usagte rammene eller fantasiene som ligger under hvordan vi føler og tenker. Frykten bunner i en slags intuitiv tro på at vi har tuklet med naturen på en måte vi ikke har styring på. Frykt i seg selv er ikke en negativ refleks, den er en slags beskyttelsesrespons mot indre eller ytre fare. Hvis jeg fantaserer om å sette kniven i noen, lager jeg en mental sperre, det er frykt som er ment å hindre meg i å gjøre noe dumt. Jeg tror vi på et kulturelt nivå opplever at det vi trodde var en velkjent sti, leder inn i en mørk og ukjent del av skogen. Mange kjenner nå en slags frykt, men sperrer den helst ute. Vi prøver å late som om alt er normalt.

Doktoren sier: «Du kan ikke utelukke at det er en sammenheng»

—   Vidar Hoel

Usynlig fiende

Her hjemme har vi heldigvis ikke brennende kullårer eller diktatorer som detonerer atombomber under Dovre. Men Vidar Hoels frykt er høyst reell.
– Da vi flytta hit i 2011 visste vi ingen ting om at 20 prosent av huset lå utafor deponikanten. Først i 2016 dukket området opp i registeret over grunnforurensing.
Siden har frykten hvert der hver dag. Hos Hoel, hos resten av familien, hos naboene. Gassen siver inn som en usynlig fiende – de vet aldri hvor stor konsentrasjonen er, alle fysiske og psykiske symptomer kobles til fyllinga.
– Doktoren sier: «Du kan ikke utelukke at det er en sammenheng».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje