Reportasje

‘Ser oss blinde på­ ­enkeltskjebner’

Kina er et sosialt eksperiment i ferd med å lykkes, mener klimaforsker og ­fortaler for ettbarnspolitikken, Jørgen Randers. Men gjennom­føringen har vært unødvendig brutal, påpeker Inger Benztrud.

‘Du får ingen sympati med ­enkeltskjebner fra meg. Kina er et storartet, sosialt eksperiment, som er i ferd med å lykkes foran forundrede øyne til liberale som tror markedet skal løse vår tids store ­problemer – klima og fattigdom, sier ­Jørgen Randers.

LES REPORTASJE FRA KINA: Jenta som ikke finnes

Siden han ga ut millionselgeren Limits to Growth i 1972, har han forsket på klima og vært aktiv i offentlighet, blant annet som tidligere rektor ved Handelshøy­skolen BI. Vårt Land utfordrer klimaeksperten og ettbarnspolitikkforkjemperen på å diskutere de mange jentebarna som rammes av ettbarnspolitikken, som vist i dagens reportasje.

Strukturelt

– Du lar deg ikke bevege av historiene?

– Jeg orker ikke å se sånn pornografi som Dagsrevyen driver med annenhver dag, hvor de trekker fram en lidende interessegruppe for å lage en sak. Jeg har bare ett syn på denne saken: Hadde ikke Deng innført ettbarnspolitikken, ville ikke Kina vært i stand til å brødfø sin egen befolkning.

I dag, nesten 40 år senere, er det 400 millioner færre mennesker i Kina enn det ville ha vært om ikke dette ble gjennomført, hevder Randers. Dette har medført at Kina har lyktes med den store oppgaven å heve befolkningen ut av fattigdom. Randers ­mener folk i liberale demokratier er overdrevent oppmerksomme på enkeltskjebners lidelser, framfor å se mer strukturelt på problemet. Han innrømmer at det «selvsagt har vært ofre» for den kinesiske ettbarnspolitikken, men at disse ofrene ville vært mye større om Kina ikke hadde gjort noe.

– Det er nok å se til India, hvor befolkningsveksten har ført til mer fattigdom og dårligere framtidsutsikter. For hver tragiske skjebne i Kina som norske medier viser fram, er det tusen som har fått seg en liten leilighet i Shanghai, sier Randers.

Jentemangel

Inger Bentzrud er enig i at ettbarnspolitikken motvirket at Kina ble et «sultsamfunn som India».

– På den annen side ble den gjennomført på en unødvendig brutal måte, med til ­tider fryktelige konsekvenser, sier Bentzrud.

Hun er kommentator i Dagbladet, med et særlig blikk for kinesisk samfunnsliv. Fra 2007 til 2010 var hun også ­korrespondent i landet.

– Et annet problem er at den ­kinesiske kulturen har foretrukket guttebarn, ­fordi disse tradisjonelt har tatt seg av ­foreldrene når de ble eldre. En rekke jentebarn har ­derfor blitt etterlatt på trappa til ­nærmeste politistasjon, slik at man har fått en ­diaspora av adopterte kinesiske jentebarn i Vesten, sier Benztrud, som selv har en ­datter ­adoptert fra Kina.

Ettbarnspolitikken ble gjennomført på en unødvendig brutal måte.

—   Inger Bentzrud

– Det strider mot liberale verdier vi i ­Norge og resten av Vesten tar for gitt?

– Ja, det gjør det. Og det skyldes særlig brutaliteten i måten det ble gjennomført på, som går på bekostning av individets ­menneskerettigheter. Det hadde vært å foretrekke om man heller gjorde ­kampanjer, mer basert på forståelse, men det er heller ikke så lett i et stort bondesamfunn som Kina.

Bentzrud mener vi i Vesten «er giret på å tenke på menneskerettigheter».

– Mens i kinesisk kultur og politikk er det et mantra at individuelle menneske­rettigheter er et vestlig påfunn. De ­kollektive verdiene står sterkere.

30 ganger

Randers ønsker å få innført ettbarnspolitikken i den rike verden, siden et rikt barn forbruker 30 ganger så mye ­ressurser som et fattig barn, ifølge ham. Han har selv kun ett barn, noe han omtaler som et «ideologisk bevisst» valg.

– Ettbarnspolitikken har vel en eim av noe totalitært over seg?

– Selvfølgelig! Og det skremmer folk. Av samme grunn var det mange frihetselskende folk ikke likte Arbeiderpartiet etter krigen, selv om de førte Norge fra et råfattig land til en velferdsstat. Så lenge kortsiktigheten rår blant folk flest, er det nødvendig å oppgi noe av sin frihet, sier Randers.

Etter 45 års krangling i offentligheten er han klar over fåtallet støtter opp om disse oppfatningene.

– Jeg er bevisst udannet i formuleringene mine, for jeg har holdt på så lenge, sier han.

Randers mener, som nylig avdøde ­professor Hans Rossling, at befolkningsveksten vil stabilisere seg på grunn av ­velstandsøkningen og urbaniseringen, ­siden folk får færre barn i byer.

– Hvorfor trenger vi da ettbarns­politikken?

– Fordi det ikke går fort nok. Se på ­norske utslipp de seneste årene: De går ikke ned. Og det er bare fordeler med en mindre ­befolkning: Mer plass, mer natur og landsteder for enhver som er igjen. Ingen vil mene det er et gode for Tyskland å øke fra 80 til 100 millioner innbyggere.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje