Å være uten avstand

Bussen vi tar for å møte Casper André Lugg, er så lokal at navnet på bussholdeplassene ikke kommer opp på noen skjerm eller høytaler.

Du må kjenne deg igjen i landskapet for å vite når du skal trykke på stoppknappen. Du må kunne skille ett jorde fra en uendelighet av andre jorder, og vite at akkurat her, ved denne svingen, der skal du av.

Vi er ikke godt kjent her på Manstad utenfor Fredrikstad, og skjønner først at riktig busstopp er passert når vi gjenkjenner en skikkelse med skjegg og svart regnfrakk. Han står og smiler idet vi raser forbi.

Senere, trygt inne i stua, tar vi plass i gode lenestoler. På veggen over skrivebordet henger et enkelt trekors.

– Det er glidende overganger mellom troslivet og skrivelivet, sier Casper André Lugg.

– Hvordan da?

– Begge deler er ved kjernen av ting.

Tapet

Lugg debuterte med diktsamlingen Lite rekviem i 2011, en bok som er preget av avstand, både før og etter tapet av en farsfigur. Seks år senere er Lugg aktuell med sin fjerde diktsamling, Det store svaet.

– Jeg vil si at det har vært en helt ny orientering og motivasjon i skrivinga, i og med de tre siste bøkene. I Lite rekviem var jeg nok altfor forfengelig!

Ansiktet til Lugg lyser opp i latter, noe det gjør med jevne mellomrom, og gjerne etter slike små innrømmelser.

– Jeg var i alle fall for forfengelig til å si noe rett ut om tro, eller det å være kristen. Jeg var mest opptatt av å skrive dikt som sto seg på et vis. Men motivasjonen min ligger et annet sted nå.

Lugg kommer ikke fra noe utpreget kristent hjem. Allikevel har han båret med seg en slags spørrende tro, helt siden han kunne tenke noenlunde selv. Troens enten-eller presset seg imidlertid fram først etter debuten i 2011. Lugg hadde nok hatt det vondt før også, det har jo alle unge mennesker, sier han. Men han hadde enda ikke opplevd at noe virkelig kan destabilisere identiteten din.

Bevegelse mot tillit

– På et tidspunkt kom angsten og depresjonen, de virkelig knusende erfaringene, som nærmest oppløser jeget ditt. Siden da har troen vært fundamentet i livet mitt.

– Møtte Gud deg på noen måte?

– Mer enn at det skjedde noe spesifikt i hverdagen min, var det nok en indre bevegelse mot tillit. Jeg opplevde en mulighet for å bare ha tillit til Gud. Og det tror jeg er veldig viktig. Tro avføder ikke visshet, men den kan avføde tillit.

Et mykt hjerte

Lugg gjennomgikk en krise. Nå tenker han at opplevelsen var nødvendig, og uløselig knyttet sammen med overgivelse.

– Vi har egentlig ikke mulighet til å overgi noe som helst, så lenge vi fortsetter å bygge og bevege oss innenfor det jeget, selvbildet eller egoet, som vi selv har konstruert.

Lugg tror at man på et eller annet tidspunkt må bli porøs nok til at noe kan komme inn, helt utenfra.

– Rammene i jeget ditt må falle bort, i alle fall en periode, for at de virkelig grunnleggende erfaringene skal kunne finne sted, sier han.

– Å ha et såret hjerte og et mykt hjerte, det er nesten to sider av samme sak. Og vi må som kjent ha et mykt hjerte for å kunne lytte til Gud.

Kleint

Lugg er litt i tvil om hvor mye han vil si om prosessen fram mot opptagelsen i den katolske kirke. Konverteringen fant sted for omlag halvannet år siden.

– Jeg er ikke opptatt av det som identitet.

Lugg snakker halvt oppgitt, halvt overbærende, om hvordan kulturpersonligheter har det med å føle seg «tiltrukket» av den katolske kirke.

– Og det er kleint! Jeg gikk ikke dit fordi jeg er glad i rødvin og kunst, flirer han.

For «økumenisk anlagte» Lugg handlet konverteringen heller ikke om å markere avstand til Den norske kirke.

– Det var mer at min «åndelige oppfostring» allerede var katolsk. Det som gav næring til troslivet mitt var knyttet til spiritualiteten som springer ut fra klostertradisjonene. Når jeg søkte, og stadig søker, en kontemplativ tro, er det framfor alt hos mystikerne jeg finner en kilde. Etter hvert oppsøkte jeg også dominikanerne i Oslo, og fikk gå i samtale hos en veldig klok nonne der.

---

4 raske

• Gud er: 
• Ydmyk
• Jeg kan ikke leve uten: 
• Jeg kan garantert leve uten det jeg tror jeg ikke kan leve uten.
• På min gravstein skal det stå: Det er ikke opp til meg.
• Boka alle må lese:
• Helen Vendlers The Ocean the Bird and the Scholar viser til et mangfold sterke poeter. Men denne typen essayistikk viser sjelden til åndelig litteratur! Derfor må jeg nevne Reflections on the unknowable av Thomas Keating.
• 
  

---

Tro avføder ikke visshet, men den kan avføde tillit.

—   Casper André Lugg

Selv om Luggs åndelige hjem på mange måter fortsatt er St. Dominikus på Majorstua i Oslo, er han også en del av St. Birgitta menighet i Fredrikstad.

Ydmykhet

– Jeg er en av ganske få nordmenn der, ellers er det folk fra alle verdens nasjoner. Kirken er fylt til randen, hver søndag. Jeg opplever det som en gave å gå gjennom Fredrikstad som østfolding, og så, i det jeg går inn i kirkerommet, plutselig være en minoritet.

– Du setter pris på det?

– Ja, virkelig! Det er en enorm befrielse, for det gjør det lettere å legge fra seg alt vi drasser med oss. På en måte burde det kanskje være sånn i alle kirker – at du nærmest er en fremmed når du går inn.

Igjen er det kanskje en forfengelighet Lugg vil til livs.

– Det er en ydmykelse i det som er viktig. Ydmykelse som i ydmykhet vel og merke, ikke såret stolthet.

Pinlig konkret

Det katolske nattverdssynet, eukaristien, har også vært viktig for Lugg.

– Jeg er veldig begeistret for det katolske synet på nattverden! Den kompromissløse troen på at det faktisk skjer noe.

Lugg er ikke fullt så begeistret for den protestantiske symboltolkningen av nattverden. Vi må våge å tro fullt og helt på mysteriet, mener han, hvis ikke blir det et tomt ritual.

Som dikter har kanskje Lugg en spesielt sterk bevissthet rundt symboler og språklige bilder. Han er opptatt av å være tett på det han anser som vesentlig, men må allikevel forholde seg til at ord aldri er fullstendig dekkende for virkeligheten.

– På én side behandler diktningen de samme, grunnleggende tingene man forholder seg til som troende menneske. På den annen side er diktningen retorikk. Det er absolutt en avstand mellom språk og virkelighet.

– På en helt annen måte enn i sakramentene?

– Ja, det er det som er med nattverden: Den er pinlig konkret. Den er uten unnskyldninger, og uten avstander.

---

Casper André Lugg

• Poet født i 1985.
• Bor på Manstad sammen med kona Kristin og datteren Ronja.
• Debuterte med diktsamlingen Lite rekviem i 2011. Har senere utgitt Dagene er som gress (2015) og Nymånedagene (2016). Det store svaet kommer ut neste uke.
• Har studert litteraturvitenskap ved UiO og UiB.

---

Ikke en prestasjon

Det er ikke uvanlig å snakke om religiøse opplevelser gjennom kunst, enten det er musikk, litteratur eller visuelle uttrykk. Lugg er imidlertid usikker på om disse opplevelsene virkelig er religiøse møter med det guddommelige.

– Det finnes litteratur og kunst som har en så enorm selvstendighet og originalitet at det oppleves som større enn livet. I et svakt øyeblikk kan jeg kanskje tenke at det er knyttet til noe guddommelig!

Igjen følges innrømmelsen av latter, før han legger til:

– Men jeg ville aldri satset på det. Vi er så sauset opp i det å prestere når det kommer til litteratur og kunst, også når vi leser. Men det vesentlige ved Gud handler aldri om prestasjon.

Stillheten

I tillegg til Bibelen og kirken, har trappistmunken Thomas Keating hatt stor innflytelse på Lugg. Blant annet gjennom organisasjonen Contemplative Outreach har Keating vært med å formidle det som på norsk kalles sentrerende bønn.

For Lugg er øvelsen i stillhet noe som smitter over på språket. Også diktene, mener han, vokser ut av stillhet. Ikke stillhet som fravær av lyd, vel og merke.

– Stillheten er mer et livsvilkår. I mystikken snakker man om stillheten som en person, eller som Den Hellige Ånd.

På en måte er det beslektet med aksept. En stor del av livet mitt er å være ute i naturen. Personlig finner jeg kortere veier inn til stillheten der, enn jeg gjør for eksempel på bussen. Men dette er heller en svakhet ved meg. Det sier ingenting om hva stillhet er.

Ronja

Når det er snakk om naturen, er det en stor overgang fra Luggs debutbok til Dagene er som gress, Nymånedagene og nå, Det store svaet. De tre siste bøkene er i større grad preget av det levende livet: planter, hender, natur, barn. Lugg er ikke lenger like opptatt av tapene fra fortiden.

– Jeg kan ikke begynne seriøst på et skrivearbeid, uten på en måte å være blank. Jeg må løsrive meg fra personligheten min.

– Det mørke og vanskelige fra fortiden er ikke nødvendigvis nærmere alvoret, eller kjernen, som du vil inn til når du skriver?

Nesten som et svar på spørsmålet, roper en lys barnestemme fra etasjen under. Det er Ronja på tre år som nettopp har kommet inn døra sammen med moren.

– Hei, pappa! Er du våken?

– Hei, Ronja!

Lugg ler, før han fortsetter:

– Vel, det kan hende de tingene jeg opplevde i barndommen har formet meg, og disponert meg for noen ting. Tapet dukker opp – blant annet som helt konkrete barndomsminner, også i Det store svaet.

Etter inspirasjonen

Lugg har ikke noe bestemt prosjekt for hver enkelt bok, eller så er prosjektet det samme hver gang: Forsøke å si noe om det han kan si noe om.

– Jeg er kritisk til gode ideer! Inspirasjonen er ofte en raptus, sier han.

Lugg mener at det man opplever som sterke skaperkrefter i seg selv, ofte er tett knyttet til egoet - som han stadig kommer tilbake til. Han klarer allikevel ikke å la vær å snakke om naturen som en inspirasjon.

– Det som virkelig drar i meg, er det avstandsløse i naturen.

Lugg forklarer «det avstandsløse» med hvordan et tre er et tre, verken mer eller mindre. Det er nok. Et tre gir Gud ære, bare ved å være. Dette er også et tema i Det store svaet.

– Det avstandsløse i naturen speiler en lengsel, i alle fall i meg, etter å være helt i sin egen væren.

Gjenkjennelse

Det kan hende jeg har sagt for mye, sier Lugg når samtalen går mot slutten. Vi har snakket om åndelige disipliner, om diktning, felleskap, tilbaketrekning og stillhet.

– Når alt kommer til alt, blir vi bare bedt om å elske vår neste som oss selv. Det handler om, ja, kjærlighet da - til syvende og sist.

Når klostertradisjonen vil ha oss inn i et liv i stillhet og bønn, mener Lugg at det heller ikke er snakk om en isolert ensomhet.

– Hele meningen er at vi skal bli ydmyke nok til å se oss selv i andre. Eller gjenkjenne Gud i menneskene vi møter.