– Ha meg unnskyldt. Dette stedet er blitt en markedsplass, og jeg prøver å holde det litt hellig.
Den gamle munken i hvit kappe mumler ordene. På lydløse føtter glir han inn i den gamle steinkirken, og hysjer på arabisk. Skravlingen opphører umiddelbart, og etter få sekunder stiger koptiske lovsanger mot takhvelvingen. Gruppen av egyptere reagerer like spontant som så mange andre som har entret denne gamle korsfarer-helligdommen. Når det blir stille nok til å merke atmosfæren i rommet, at hvert minste fottrinn, hvert minste ord, ekspanderer og blir hengende i luften, ja, da er det bare to mulige svar å gi: Å bli helt tyst, eller å synge Guds pris. Og mens tonene kastes rundt mellom veggene, snur bror Peter seg mot utgangen. Umerkelig glir han ut igjen på kirketrappen.
– Beklager. Hva var spørsmålet ditt igjen? spør den hvitkledde.
– Da du kom hit: Hva forventet du?
– At Jerusalem skulle være et hjem fylt av glede og fryd – for alle.
Han tar en pause og speider i været. Solen står nå midt på himmelen.
– Dessverre har historien vist oss at det sannsynligvis ikke vil skje.
Løveporten
850 meter over havet, omsluttet av en massiv bymur fra 1500-tallet, ligger gamlebyen i Jerusalem. Den er inndelt i fire kvarterer. Ett for muslimer. Ett for jøder. Ett for armenere. Og ett for andre kristne. På en liten kvadratkilometer møtes kulturer og religioner, historie og fremtidsdrømmer. Vi står ved St. Annakirken i det muslimske kvarteret, rett ved Løveporten. Munken peker på en mur full av kulehull.
Kulehullene har i år femtiårsdag. Her kjempet israelske og jordanske styrker om kontrollen under seksdagerskrigen i 1967. Kirken lå midt i kryssilden. Men de tykke murene, bygget over et urgammelt kultsted som også skal ha vært grotten der Jomfru Maria bodde som liten, holdt stand.
Det som ikke holdt stand, var grensene mellom Øst- og Vest-Jerusalem. Byen ble nå forent under israelsk myndighet, og protester fra FN hindret ikke Israel fra å beholde kontrollen.
Junidagene i 1967 var bare begynnelsen på femti år med strid. Og fortsettelsen. For siden byen ble grunnlagt har den vært erobret og gjenerobret gang på gang. Av jebusitter, hebreere, babylonere, assyrere, romere, persere, arabere, korsfarere, mamelukker, ottomanere, Storbritannia, Jordan, og i dag staten Israel.
Hva er det med denne byen, som gjør at alle vil ha en bit av den?
Drømmen
– Du kan dra til New York, Paris, Roma eller Athen, og alle har sin egen personlighet. Men drar du til Jerusalem skjer det noe annet: Man spør seg et enkelt spørsmål: Hvorfor er det slik at alle profeter er å finne akkurat her? Er det fordi Jerusalem er det stedet på jorden som er nærmest himmelen? Ingen kan bevise at det er slik, men er du en av dem som tror, så ser du det annerledes.
Det er Mahdi Abdul Hadi som sier det. Den gamle mannen har et stolt stamtre. Han trekker linjene helt tilbake til jemenitter som kom hit med islam på 600-tallet. Selv ble han født i Nablus i 1944, og familien slo seg ned i Jerusalem etter den arabisk-israelske krigen i 1948. Da var Øst-Jerusalem kommet under jordansk kontroll.
---
Jerusalem
- Jerusalem (al-Quds på arabisk) er en by i Israel/Palestina med over 800.000 innbyggere.
- Byen er et helligsted for fire religioner: Jødedom, islam, kristendom og Bahai og er oppført på UNESCOs liste over verdens natur og kulturarv.
- De fleste innbyggere tilhører jødedommen, mens fire av ti er ikke-jødiske. De er i hovedsak muslimske og kristne palestinere bosatt i Øst-Jerusalem.
- Blant jødene øker i dag den ultraortodokse delen av befolkningen. De setter sitt preg på byen, og gjør at sabbatshvilen overholdes strengere her enn andre steder i Israel.
- Israelske myndigheter anser byen som Israels hovedstad, men dette er ikke anerkjent av det internasjonale samfunnet. Også palestinere ønsker byen som sin hovedstad i en palestinsk stat. Kilde: snl.no
---
– Jeg spilte fotball i gatene rett her ute. Fredager gikk vi i al-Aqsa-moskéen. Søndager pleide vi å gå i kirken. Der fant vi de beste jentene, humrer han.
– Hvilken drøm hadde du om Jerusalem da du vokste opp?
– At det skulle bli en åpen og felles by. Ikke en stengt, isolert og splittet by, men en by full av alle livets gode sider som alle kunne dele. Der den som ville kunne slå seg ned her, gifte seg her, jobbe her, tilbe her.
– Men ingen har hatt formelen til å realisere det, sukker han.
Vi møter ham rett utenfor murene i Øst-Jerusalem. I dette strøket er «intifada» og slagord på arabisk tagget på forfalne husvegger. Men inne på kontoret hans er det stille og ryddig. Bokhyllene er fylt med bøker og permer, utmerkelser og bilder i sorthvitt. De forteller om en mann som har brukt livet i Palestinasakens tjeneste.
I dag er drømmen blitt fjernere. Konflikten ulmer, og han opplever at fremtiden er smertefull og blek. Det er en mangel på tillit som råder, og alt som skjer kan potensielt føre til en eksplosjon.
– Jeg forventer hver dag å se gnister til konfrontasjoner dukke opp ett eller annet sted i byen. For i denne byen stoler ingen på noen. Ingen er lojale mot noen. Du er alene. Du må finne din egen vei. Til kirken, moskeen, synagogen – eller til markedet.
Herrens fjell
Et par kvartaler unna ligger Damaskusporten. Det siste året har det vært en rekke kniv- og skyteepisoder her, mellom palestinske ungdommer og israelsk politi. Politisperringene vokter inngangen til et yrende folkeliv, støv, falaffelduft og boder fulle av krydderpyramider.
På den andre siden av porten traver sortkledde menn med krøller ved ørene. De møter dansende barn med knallrosa skolesekker, kvinner med sjal og menn i hvite kjortler. En strøm av syngende kristne pilegrimer krysser snart el-Wad-gaten. De følger Via Dolorosa, som starter like ved St. Annakirken, og i Jesu fotspor opp til stedet der han skal ha blitt korsfestet og gravlagt. Og mens de holder kurs mot det kristne kvarteret, fortsetter jødene rett frem mot Vestmuren. Muslimene holder til venstre opp på høyden med al-Aqsamoskéen og den gullbelagte Klippedomen.
Hvem kan gå opp på Herrens fjell? Hvem kan stå på hans hellige sted? Det er det det handler om i denne byen.
Hovedrollen i den snart fem tusen år lange fortellingen om Jerusalem er det høyden med disse to moskeene som har.
Det var der jebusittene for flere tusen år siden skal ha tilbedt morgenrødens gud. Og det var der israelittene mente at hele verden ble til og Gud liv i det første mennesket. Der trodde de at Abraham forsøkte å ofre sin sønn Isak for å vise troskap til Gud. Der bygget kong Salomo templet som huset Paktens ark. Og der ble det bygget et nytt storslått tempel etter at det første ble ødelagt. Det andre templet fikk stå i over 500 år, før romerne smadret det i år 70. Noen tiår senere fordrev de jødene fra byen.
I to tusen år har jødene sørget over tapet.
Derfor er også Vestmuren, som omkranser den gamle Tempelhøyden, vel så kjent under navnet Klagemuren. Her gråt jødene over tempelets og folkets skjebne.
I dag står det tett i tett med mennesker her. De vender seg mot muren, og stikker små lapper inn mellom steinene. Håpet er at bønnene går rett til Gud.
– Jeg tror at Gud på ett eller annet vis har en spesiell tilstedeværelse her. Dette er porten til himmelen, sier Mordechai Fogel, på vei ut etter en bønnestund. Han følger herremoten her, med sin sorte frakk og brede, sorte hatt.
Himmelferd
Tidlig neste morgen klyver vi opp til den forjettede høyden. Fuglene har nettopp våknet, og omslutter den lyse og fredelige oasen med kvitring.
Etter at romerne hadde fordrevet jødene, ble byen erobret av stadig nye herrer. Og mens kristne anla sitt viktigste helligsted rundt Golgata, holdt muslimene, som inntok byen i 638, en knapp på den gamle Tempelhøyden.
Islamsk tradisjon sier nemlig at profeten Muhammed måtte mellomlande her da han foretok sin nattlige himmelreise fra Mekka. Ifølge Koranen kom han da til stedet som regnes som «det fjerntliggende». Derfra kunne han stige opp til himmelen og motta islams doktriner fra Allah.
Klippedomen ble reist til minne om ferden. Og al-Aqsa-moskeen, som regnes som islams tredje viktigste helligsted, betyr nettopp «den fjerntliggende».
Noe Abdul Hadi fortalte ligger i bakhodet mens vi vandrer her. Han snakket om Saladin, den muslimske hærføreren som tok byen tilbake fra korsfarerne i 1187. De hadde gjort de to moskéene om til kirker. Saladin gjorde dem til moskéer igjen, og la samtidig ned forbud mot at andre enn muslimer kunne entre al-Aqsa.
Saladin fremholdes idag som et stort forbilde, eller, som Abdul Hadi sier: Han brukes av de som vil pynte en agenda. Men budskapet fra hærføreren kaster samtidig lys over situasjonen her i byen, og over denne høyden spesielt.
– Det viktigste, men kompliserte budskapet fra Saladin, var da han tok korsfarerkongen Rikard Løvehjerte i hånden, sier Abdul Hadi.
– Han sa: «Jerusalem er vår og deres – men vi kan ikke dele den». Men hva betød egentlig disse ordene? Hva betyr «vår» og «deres», og hva er det vi ikke dele? Det er her striden står. Jeg kan dele historien, tradisjonene og byen med deg, men jeg deler ikke de hellige stedene, sier Hadi.
Neste år
Celia Gorlén var bare 14 år da hun gjemte seg i en fórtransport og flyktet over grensen til Sverige. Det var en sen novemberdag i 1942. Da hun vendte tilbake til hjemmet Sorgenfrigaten i Oslo etter frigjøringen, var det tomt.
Bare to gamle kobberstaker som mormoren hennes hadde hatt med seg fra Russland sto igjen – innerst på en kjøkkenhylle.
– Vi var heldige sammenlignet med andre, sier den nå 88 år gamle damen.
Norge hadde omlag 2.000 jøder før 2. verdenskrig. Folketellingene i 1946 viste at bare litt over 500 var tilbake.
I eldreboligen i et fredelig, trygt strøk i Vest-Jerusalem står bøker om Golda Meir og Edvard Munch side om side. På stuebordet ligger en lettlestavis på hebraisk. For Gorlén var det planen helt siden hun var ung å flytte hit, til landet hun hadde hørt om i bønnene og sangene siden hun ble født. Etter krigen utdannet hun seg til ingeniør, et yrke hun hadde hørt at det ville være bruk for i den nye staten Israel. Og hun og kjæresten giftet seg raskt nettopp med tanke på å sette kursen sørover.
«Neste år i Jerusalem» hilste den jødiske familien hverandre ved høytidene. Det gikk mange år før hun endelig dro. Livet og gjøremålene hjemme i Norge kom i veien.
– Vi var veldig sionistiske hjemme. Vi var den typen som samlet inn penger til Israel, men selv ble værende, sier hun og småler.
Først da hun hadde passert 60 ble det hennes tur. Da hadde datteren hennes slått seg ned her med mann og barn.
– De trengte en bestemor, og jeg fikk endelig puffet til å dra.
– Hva betyr Jerusalem for deg?
– Helligstedene betyr ikke mye, for jeg er ikke så veldig religiøs. Jeg prøvde å være veldig jødisk en stund, men nei... Jeg tenner fortsatt lys på fredagskvelden, det gjør jeg. Men jeg er her fordi det er godt å være her – og fordi jeg ikke har noe annet hjem, sier hun stillferdig.
En gammel idé vekkes til live
Sionistbevegelsen var i utgangspunktet en sekulær bevegelse. Grunnleggeren var Theodor Herzl, en journalist fra Østerrike. Han var en av dem som dekket den rystende rettssaken mot jøden Alfred Dreyfus i Paris på slutten av 1800-tallet.
Antisemittismen som Herzl ble vitne til, sjokkerte ham. Og han skrev pamfletten Der Judenstaat med det formål å vekke til live den gamle ideen om en egen stat for det jødiske folket. Målet var ikke å skape noen utopistat, understreket han. Det var snarere en realpolitisk løsning, forårsaket av den elendigheten jødene møtte særlig i Russland og Europa. Det var et forsøk på å løse «jøde-spørsmålet», forklarte Herzl. Og i tillegg til Argentina, pekte han på Palestina, som da var under kontroll av et ottomansk rike i fritt fall, som et egnet sted for en ny jødisk stat.
Først etter 2. verdenskrig, etter at seks millioner jøder hadde blitt drept under nazistenes folkemord, gikk Herzls drøm i oppfyllelse.
For Theodor Herzl hadde heller ikke en jødisk stat vært begrunnet i noen gudstro. Jødene var et fellesskap, men selve jødedommen hadde ikke lenger noen kraft, mente han, og ba rabbinerne holde seg i synagogene sine uten å blande seg i politikk. Men i dag har det dukket opp en ny sionisme, en religiøs sionisme.
De vil rive de muslimske helligstedene og gjenreise templet.
I det aller helligste
Alle som vil kan ta en spasertur på den gamle Tempelhøyden. Men er du en ikke-muslim med en hellig bok i vesken og planer om å be, slipper du ikke inn. Moskeene og området rundt regnes som et muslimsk helligsted med jordanske grensevakter.
Og morgenen vi står der, blir vaktene brått urolige. Det har vært få andre å se her, bare en kvinnelig videoblogger med hijab, og skoleungdommer som gjennomgår leksene. Men nå kommer en gruppe menn mot Klippemoskéen. En av dem bærer en sort, bred hatt. Flere har kalotter. De titter ned i mobiltelefonene sine, og snakker litt med hverandre, mens vaktene følger dem med argusøyne.
Gruppen har vært her før. De tilhører en omstridt, jødisk bevegelse, Temple Faithful Movement, som jevnlig kommer hit, og som er eksponenter for denne nye sionismen.
Lederen deres, Gershon Solomon, sto her første gang den skjebnesvangre dagen i 1967, da israelske fallskjermjegere hadde inntatt gamlebyen og generalene meldte over radiosambandet: «Tempelhøyden er i våre hender! Jeg gjentar, Tempelhøyden er i våre hender».
Da militærrabbineren blåste i bukkhornet ved Klagemuren, fikk Solomon tårer i øynene og hørte en stemme. Han var overbevist om at det var Gud selv som sa: «Bygg mitt hus, slik at jeg igjen kan bo blant mitt folk Israel og blant min skapning.»
Bevegelsens sak provoserer. Men de siste årene har det vært en aldri så liten folkevandring av israelere opp på Herrens fjell, deriblant flere sentrale politikere på høyresiden. De lytter ikke til Israels overrabbinerne som har forbudt jøder å gå hit helt siden sommeren 1967.
Forbudet handler om at man med sikkerhet ikke kan vite nøyaktig hvor templet sto. For i det innerste kammeret, der guddommen selv dveler, der skal ikke noe menneske trå. Og den gang tempelet sto her, var det kun øverstepresten som fikk komme inn – en eneste gang i året – etter omfattende renselsesritualer.
Gjengen som er her denne morgenen, risikerer altså å trampe rett i det allerhelligste.
Inferno
– Når du provoserer ved al-Aqsa krysser du den røde linjen for mange palestinere, sier Ehab Jallad.
Han er en palestinsk arkeolog, som også jobber som turguide, og kjenner gamlebyen som sin egen bukselomme. Jallab leder vei innover i de smale gatene i gamlebyen. Han vil vise hvordan byen har transformert seg de siste årene. Til fattigdom og håpløshet for den palestinske delen av befolkningene.
Han frykter et inferno.
– Fortsetter dette, blir det en religiøs krig. Ikke bare en politisk krig. For i denne konflikten nytter det ikke å skille religionen fra politikken.
På vandringen passerer vi hus fulle av hvite flagg med blå davidsstjerner.
– De flaggene forsøker å si «Jerusalem er vårt», sier Jallad og titter opp.
Da Saladin inntok Jerusalem i sin tid, ble St. Annakirken gjort om til en koranskole. Etter at Israel tok kontroll i 1967, har noe lignende skjedd. Hus i det muslimske kvarteret kjøpes opp til det dobbelte av markedspris og gjøres om til Torah-skoler, Yeshivaer, samt boliger.
De tidligere eierne er for lengst reist ut av landet. Selger du huset ditt til jøder og naboene finner ut av det, risikerer du å bøte med livet. Men slike eiendomsoverdragelser fører uansett til at prisene i gamlebyen stiger. Og mange palestinerne flytter derfor i hopetall til utkanten av Jerusalem. Utenfor muren, eller sikkerhetsgjerdet som det heter på myndighetenes språk, oppføres nye boliger til langt hyggeligere priser.
Jallad sier palestinere bare venter på at myndighetene vil flytte bygrensene, slik at de store nye fattigere boområdene ikke lenger hører til i Jerusalem, men potensielt Vestbredden. Det vil i så fall være en effektiv løsning på konflikten om Jerusalem fra ett hold. Skjønt, det hjelper ikke på desperasjonen blant palestinerne, mener han, og viser til voldsepisodene det siste året der blant annet palestinske barn har gått til knivangrep på israelere.
– Hvorfor vil en tiåring ta loven i egne hender? Det er fordi han ikke ser annet enn elendighet. Han ser ingen fremtid.
– Handler det ikke også om hva han blir opplært til hjemme?
– Hva foreldrene sier, har lite å si hvis du mangler det mest nødvendige og ikke opplever at du har muligheter.
Smertens vei
Via Dolorosa smyger seg opp bakkene og inn i det kristne kvarteret i gamlebyen. Den ender ved Gravkirken, bygget over stedet hvor Jesus skal ha blitt stedt til hvile og sto opp igjen på den tredje dagen.
Klokker og minareter klinger om kapp mens turguidene forsøker å holde hver sin flokk samlet. Inne i kirken finner vi lystennende pilegrimer, kvinner med slør på hodet, bakterieredde turister med hvite munnbind, og geistlige som hisser seg opp over instagram-bonanzaen ved Jesu grav.
Kan en kristen forstå hva Jerusalem betyr for jøder og muslimer? Siden Jesus lovet å rive tempelet og bygge det opp igjen på tre dager, har det for mange kristne handlet om å tilbe Jesus som det nye tempelet, ikke om å besitte noen spesiell høyde.
Rabbineren David Rosen er en av de mest sentrale aktørene i religionsdialogen i Jerusalem. Han er en sindig mann, men kommer med en kraftsalve mot kristne. Problemet er at mange av dem ikke forstår hvor viktig Israel er for jødisk identitet, mener han.
– Problemet med mange kristne, særlig protestanter, er at de ikke alltid har en forståelse av dette uløselige båndet mellom tro, religion, språk, kultur, og land. Interessant nok er det mye større forståelse for dette innen den muslimske verden. Og når mange muslimer er fiendtlige mot Israel skyldes det ikke at de ikke er i stand til å forstå tilknytningen til landet, men fordi det er deres land, sier han.
Rosen påpeker at kristne gjerne har aksept for at land er viktig for mennesker med andre kulturer.
– Men ikke når det gjelder jødene. Jødene er greie hvis de flyter rundt, men ikke hvis de slår seg ned. Jeg tror det skyldes ubevisste holdninger, nedarvet gjennom generasjoner, sier Rosen.
Rabbien ser likevel lysere på Israel-Palestina-konflikten enn mange andre. Han tror det er mulig å finne en løsning. Kanskje fordi han ser likhetene der andre ser forskjeller:
– Saken er at jødedom og islam er de nærmeste når det gjelder livsstil, lovsystem, diettlover, faste, daglige bønner, og så videre. Og i dag, når vi ser stadig mer interaksjon mellom jøder og muslimer, blir situasjonen stadig bedre. Det har jo ikke bare vært piknik i forholdet vårt. Men i islam møter du ikke den type teologiske delegitimering som du finner i kristendommen.
De som elsker Israel
Omgitt av grønne jorder og et bølgende landskap, lunter en flokk nordmenn med like capser og ryggsekker med påskriften «Jerusalem». I ti dager busser de rundt i Det hellige land med et kristent reiseselskap. Turlederen, en blid teolog i femtiårene, håper å vise gruppen mer enn bare de klassiske kristne pilegrimsmålene.
– Jeg er opptatt av å gi deltakerne et inntrykk av dagliglivet, kulturen og topografien her. Det gjør at vi kan se landet for oss når vi leser Bibelen. Men for meg som kristen er ikke noen steiner mer hellige enn andre steiner. Jeg synes for eksempel Gravkirken er en tragedie, sier Per Bergene Holm.
Utsagnet illustrerer David Rosens poeng. Men selv om troen på hellige steder er laber, er det likevel mange i denne gruppen som sier med den største selvfølge at de elsker Israel. For dette landet og denne byen opptar så mange flere enn bare de som bor der. Og blant norske pilegrimmene, er det mange som helhjertet støtter Israels rett til å kontrollere Øst-Jerusalem. Tove Hanssen sier det slik:
– Jeg føler på en måte at kristne og jøder har mer rett på byen. Det står jo ikke noe eksplisitt om Jerusalem i Koranen, sier hun, og fisker frem kameraet fra bærenettet sitt.
Hanssen foreviger noen kuer av typen Holsteiner. Gruppen er denne dagen på besøk på en kibbutz, et av kollektivjordbrukene som ble anlagt i landet på starten av 1900-tallet.
Her er Erik Asdahl på hjemmebane. Nysgjerrig klatrer han opp i en traktor.
– Jeg er jo bare en bonde. Men jeg har har lest min Bibel, og hvis jeg ikke tar feil, er verken New York eller Beijing nevnt der. Men Jerusalem står der, sier han.
– Hvorfor er byen så viktig for kristne?
– Den har jo en helt særegen plass i verdenshistorien. Den hører til både i fortiden, i nåtiden og ikke minst i fremtiden. Jerusalem nevnes i sammenheng med at det skal skapes en ny himmel og en ny jord.
– Og, skyter han inn, i Jerusalem skal maktene møtes. Og det ser vi jo.
I Guds åsyn
Den gylne porten. Ordet har tatt bolig over en hel verden. Det er et landemerke i San Fransisco, et sted i Harry Potter-universet, en novelle, en togrute, en nasjonalpark, en gospelkvartett. Originalen ligger her, langs bymuren, og leder rett til den forjettede høyden.
Tidlig på morgenen, når den myke rosa disen avløses av de første solstrålene, da lyser porten opp i en varm, gyllen fargetone. Strålene kastes tilbake, og treffer titusener av hvite gravstener som strekker seg i skråningen ned fra Oljeberget, ved Getsemanehagen og helt inntil bymuren. Her ligger jøder, kristne og muslimer vendt mot det hellige fjellet.
Man betaler i dag opptil en halv million kroner for et hvilested her. Håpet er at det blir en investering for fremtiden – at de som hviler i denne skogen av hvite graver, en dag står først i køen når Messias kommer, og den gylne porten igjen åpnes. Da skal klageskrikene opphøre. Da skal det verken finnes ondskap eller ødeleggelse. Da skal det nye Jerusalem stige ned fra himmelen. Da skal jorden bli ny – eller forgå.
I dag er porten gjenmurt.
