Den evige jomfruen

I antikkens Roma ble unge jenter fra velstående familier plukket ut til å tjene som prestinner for gudinnen Vesta. De ble de hentet fra familiene sine og satt til å vokte den hellige ilden, den som holdt liv i selve Romerriket, i Vestas tempel på Forum Romanum.

Som betaling fikk vestalinnene, som alltid var seks i tallet, en status som kunne måle seg med den mange av byens mannlige religiøse ledere hadde, og en selvstendighet andre kvinner på denne tiden bare kunne drømme om.

Det hadde imidlertid sin pris. Vestalinnene måtte avlegge kyskhetsløfte og leve som ugifte jomfruer i hele tjenesteperioden, som varte i minst 30 år. Som prestinner var de ansett å være gift med selve Roma, og seksuelle handlinger med noen av byens innbyggere ble sett på som incest. Deres status var dermed direkte knyttet til deres jomfrudom. Mistet de den, mistet de alt. Også livet.

For to uker skrev Isra Zariat (25) en kronikk om såkalte «jomfrusjekker» av minoritetsjenter på NRK Ytring. Mandag sa sexolog Tore Holte Follestad, som er assisterende daglig leder ved Sex og samfunn, til Vårt Land at hans erfaringer tilsier at det også for en kristen jente kan oppleves «minst like ille å ikke blø på bryllupsnatten».

Hvorfor er det kvinnens kyskhet og ikke mannens avholdenhet det er snakk om?

Askese og renhet

Tanken bak vestalinne-ordningen var at man mente at jomfruer, som ble sett på som rene og ubesmittede både fysisk og åndelig, kvalifiserte til en annen nærhet til gudene enn vanlige folk, forteller religionshistoriker Sissel Undheim, som har skrevet doktorgrad om hellige jomfruer i senantikken.

I denne perioden, på 300- og tidlig 400-tallet, kan man si at disse jomfruene havnet øverst i et slags hellighetshierarki.

Den kjente bibeloversetteren Hieronymus (347-420) hevdet for eksempel at jomfruene allerede på jorden begynte det livet andre mennesker først fikk oppleve i paradis etter sin død. Deres tilstedeværelse fungerte dermed som en konstant påminnelse om paradis og evig liv.

Den sikreste veien til frelse innen kristendommen var lenge martyrdøden, forteller Sissel Undheim. Men da religionen med Konstantin den store (275-337) ble mer og mer akseptert, og til slutt endte som statsreligion, ble det å ofre sitt blod for den en like utbredt mulighet.

Det nye idealet, en form for blodløst martyrium, ble askese, en forsakelse av verdslige eller sanselige gleder. Blant dem de seksuelle, og kyskhet, det å avstå fra seksuell omgang, ble en dyd.

Religionshistoriker ved Universitetet i Oslo Dag Øistein Endsjø har skrevet boken Sex og religion, og forteller at idealet handler om at «de beste blant oss» skal avstå fra sex.

– Det handler om at man skal konsentrere sin energi om det guddommelige. I en kristen kontekst skal det også være som i paradis, kroppen skal være uberørt og i sin opprinnelige balanse, sier han.

Mannlig jomfrudom

Idealet om askese innen kristendommen betyr at det også settes en verdi på den mannlige jomfrudommen, men i praksis har det stort sett dreid seg om kvinners kyskhet. Endsjø mener at fokuset på jomfrudom oftest har vært kvinnelig, det ligger jo på norsk også i selve ordet (se faktaboks). Det er primært kvinnens seksualitet som skal kontrolleres, ikke mannens. Det ser vi også ved hvordan de fleste religioner så sterkt fordømmer kvinners sex med andre menn enn mannen hun er gift med.

– Religionen bygger opp til at renhet, eller jomfruelighet, er noe positivt for kvinner. Alle religioner har strengere regler for kvinnelig enn for mannlig heteroseksualitet, det er det som er malen, sier han.

– Denne ideen om at man ved å avstå fra seksualitet kommer nærmere Gud, finnes ikke i islam, forteller religionshistoriker Ved NLA Høgskolen Mona Helen Farstad.

– Men det er viktig å kontrollere seksualiteten og holde den innenfor visse rammer, som for eksempel ekteskapet. Og kontrollere den i den offentlige sfæren, både for menn og kvinner. Man blir oppfordret til å leve kyskt i Koranen, på den måten, forteller hun.

Sissel Undheim har lett etter referanser til mannlige jomfruer i sitt arbeid, men har ikke funnet mange; bare noen få biskoper eller martyrer som omtales som det romerske «virgo» eller det greske «parthenos».

– Med tanke på at kirkefedrene bruker mye tid og krefter på å lovprise jomfrudom, er de påfallende få menn i tekstene som lar seg identifisere som jomfruer, sier hun.

Gråsone-jomfruer

På en måte utgjør det fysiske skillet – jomfru eller ikke – hele forskjellen. På en annen måte har det ingenting å si, for jomfrudom kan tolkes på mange måter, mener Undheim. For eksempel kan man spørre seg om menn i det hele tatt kan kvalifisere til jomfrudom, eller om det er en status kun forbeholdt kvinner. Noen vil kanskje også mene at man mister jomfrudommen idet man tenker en syndig tanke, eller om man sender et blikk i feil retning.

Historien er proppfull av paradokser, såkalte gråsone-tilfeller, eller randsonejomfruer som Undheim kaller dem i en artikkel på nettstedet Salongen. Unge jenter som besvangres av guder, prostituerte jomfruer og enkejomfruer, for å nevne noen. Jomfru Maria, jomfrumoren, er selvsagt det mest kjente. Hennes jomfrudom er særlig viktig fordi den samtidig blir et bevis på at Jesus er Guds sønn.

Når jomfrudom er viktig, kulturelt eller religiøst, vil det også være et behov for å etterspørre bevis for den. Sissel Undheim har funnet flere tekster som viser til jomfrusjekker i sitt arbeid med doktorgraden om hellige jomfruer.

– Kirkefedrene stiller seg for eksempel kritiske til fysiske og medisinske tester av jomfrudom, så til syvende og sist er det bare Gud som kan bekrefte eller avkrefte om kvinnen det er snakk om er jomfru eller ikke.

Innad i kirken debatteres det fortsatt hvorvidt jomfru Maria er en såkalt «evig jomfru», altså om hun forble jomfru også etter Jesu fødsel.

– Jomfrudom er sosialt og kulturelt konstruert og reforhandles hele tiden. Man tester ut hva som er grensene for jomfrudom. Jomfrumødre er det ultimate paradokset som tøyer jomfrueligheten til bristepunktet og kanskje også forbi, sier Undheim.

Også innen islam er jomfru Maria et viktig fromhetsideal. Hun er mye omtalt i koranteksten og er i en særstilling, forteller Mona Helen Farstad.

– Det er lange passasjer, der både scenen med bebudelsen og Jesu fødsel blir fortalt om. Men det fins ingen Josef der. Sånn sett er det jomfruelige mer understreket her. Det er Gud som skaper Jesus i Marias liv, sier hun.

Ellers refereres det ofte til de 72 jomfruene som venter i paradis for den som har lidd martyrdøden, men akkurat dette står det ingenting om i Koranen, forteller Farstad. Det stammer fra en såkalt hadith, fortellinger om ting profeten Muhammed skal ha sagt eller gjort.

Men man finner jomfruer i Koranen også. Det er for eksempel noen feminine vesen som kalles hur på arabisk. Jomfruaspektet er ikke vektlagt konkret, men de beskrives som vakre og kyske, og inngår i en skildring av et sanselig paradis der alt er rent, vakkert og helt annerledes enn på jorden.

Den selvstendige jomfru

Dag Øistein Endsjø mener begrepene ære og kontroll har vært – og er – viktige, grunner til at kvinners jomfrudom ser ut til å angå «alle» i større grad enn menns. Ved å gifte seg med en jomfru, kunne menn for eksempel i større grad sikre seg om at barna hun fikk var hans.

– I tillegg er renhetsprinsippet blitt hengende igjen. Hore og homo brukes som de største skjellsordene i skolegården, og det er ikke mange kvinner som skryter av antall seksualpartnere slik menn gjør, sier Endsjø.

Både Endsjø og Undheim beskriver jomfrudom som en måte å bevare kontrollen over kvinnen på, men også som det motsatte: En metode – kanskje den eneste – kvinner i tidligere tider hadde for å bevare en viss selvstendighet. Bare ved å forbli ugift kunne hun la være å underlegge seg et annet menneske.

I tillegg til eksempelet med vestalinnene, kan man for eksempel innen gresk mytologi se at de ugifte gudinnene hadde en sterkere status enn de gifte. Atene er alene, og dermed også sterkere enn Hera, som er gift med Zevs og dermed automatisk blir en sekulær person.

– Gjaldt denne statusen for alle jomfruer?

– Nei. Vi kan tenke oss at jomfrudom finnes på mange forskjellige nivåer. Jomfrugudinner får en annen status enn jordiske jomfruer. Valget om å ikke gifte seg og oppnå en høyere status var nok bare mulig i aristokratiet, blant velstående kristne, sier Undheim, og presiserer at man også her kan diskutere hvor reelle disse valgene egentlig var.

I flere av de typiske fortellingene som går igjen i den kristne tradisjonen, er logikken at det er bedre å dø enn å gi fra seg sin jomfrudom, forteller Undheim. Historien om Sankt Agnes er et typisk eksempel. Den finnes i mange varianter, men i korte trekk dreier det seg om en ung pike, antakelig 12 år, som velger døden fremfor ekteskapet eller å tjene som vestalinne for de hedenske gudene, og som dermed ble helgenkåret.

– Så selv om en jomfru kan være sterk, må hun hele tiden tenke på å forsvare seg. Mister hun jomfrudommen uten å være gift, faller hun tradisjonelt fullstendig i status, sier Endsjø.

Jomfrudronningen

Et eksempel fra det virkelige liv er Dronning Elizabeth I (1533-1603) av England. Hun ble kjent som jomfrudronningen, og skapte seg selv om til et slags symbol gjennom jomfrudommen, mener Endsjø. ved å nekte å gifte seg, ble hun sin egen herre, og også en person med sterkt religiøst potensial.

– I et samfunn som akkurat hadde kastet katolisismen og jomfru Maria på båten, så tok hun jo nærmest hennes plass. Og at hun kunne gjøre det bygger jo nettopp på den sterke rollen jomfrudommen hadde på denne tiden.

Om den britiske dronningen virkelig var jomfru, er imidlertid en helt annen sak. Men det er liten tvil om at folk mente det var noe som angikk dem. Den britiske historikeren Anna Whitelock skriver i en kronikk på History Extra, som er et samarbeid med BBC History, at kongen av Frankrike spøkte med at et av tidens store spørsmål var «hvorvidt dronning Elizabeth er jomfru eller ikke?» Og det er nettopp spørsmålene rundt dette, og den store muligheten for at hun kanskje ikke var det, som fortsetter å fascinere folk den dag i dag, mener Whitelock.

Det synes ikke Dag Øistein Endsjø er så rart:

– Jomfrudom er en attraksjon i seg selv, bildet av jomfruer som noe forbilledlig, at de har en skjønnhet i kraft av det å være jomfruer, den lever fortsatt.