Og vi sier: Bare ei humle ...?

Humlene – de rause, rare dottene i Edens hage som deiser rundt i lufta, deis, deis, deis – og så plutselig, bump ned i én blomst, den ene blant hundre andre som også vifter med kronbladene.

Reportasje

Denne saken ble først publisert 28. august 2016.

Dette har jeg lurt på: Tenker de? Eller er de på autopilot? Hvordan finner de hjem igjen etter en langtur? Hvor bor de, og trives de der de bor? Hva gjør de når det blir for varmt i bolet? Små vinger og svær kropp – går

det

an? Er de så godlynte som de gir seg ut for å være? Og her en dag, jeg fant en nokså livløs humle i graset, kunne jeg ha hjulpet den?

###

De er så rare, rause og godslige når de står på hodet i blomsten. Oppfører seg dannet og bare flyr sin vei når det lander en annen humle i blomsten, den tar av gårde uten om og men, det er nok til alle, liksom. Jo, forresten, gjøkhumlen er ikke så grei, den gjør som gjøker flest – overtar styringen i et bol. La det være, jeg holder meg til de «snille». Og tenker at det vi først og fremst bør lure på, er det den berømte biologen E. O. Wilson sier – at «hvis hele menneskeheten forsvant, ville verden vende tilbake til den rike tilstanden av balanse som eksisterte for ti tusen år siden. Hvis innsektene skulle forsvinne, ville miljøet kollapse og føre til kaos.»

LES OGSÅ: Bokhandlerpris til roman om bienes død

Dødelig «mirakelmiddel».

Det er blitt færre humler, det må vi bare innrømme. Faretruende, skummelt, varsko! Det begynte med DDT, mirakelmidlet Paul Müller oppdaget like før krigen – ypperlig til å lamme innsekter og fugler, og folk fikk kreft – for altså å få litt penere grønnsaker og holde liv unna. I 1970 ble det totalforbudt i Norge. Det som skulle revolusjonere jordbruket, var blitt alt livs fiende. Humlene døde, de også. I Edens hage?

Så satte den tungt, maskinelle åkerdriften inn, de enorme kornjordene som skremte vekk marianøkleblom og tistler. Det ble alvor. For blomsterenga begynte å forvinne, og humlene vil ha blomstereng. Og er det ute med humlene, er det ut med oss. Det vil si – vi har prøvd industriell bestøvning og penselbestøvning av enorme arealer. Men det er dyrt, himlende dyrt.

###

Mens humlene jobber gratis, bare de er fornøyde.

LES OGSÅ: Hagene er for veldresserte

Fire menn på pub

Akkurat nå, i skrivende stund, sitter jeg og ser på fire humler på jobb i én valmue, de boltrer seg, boltrer seg rundt «grøten», som fire menn kroer seg rundt glassene på en pub. De trives. Men hva er det å trives for en humle?

At det finnes blomster, nok nektar – at den er lett å få tak i, og at det er mye av den. De misliker intenst gartnerikjedenes store, blanke blomster, manipulert med og drevet frem med kjemikalier og vekstbegrensede midler. Med den bekostningen at nektaren har havnet så langt inne i «prakten» at humlene ikke får tak i den. Tenk over det når du kjøper flittiglise, lobelia, petunia, begonia neste gang. De tiltrekker seg ikke lenger humler, som kan bestøve dem. Det er de gamle staudene i husveggen som duger – roser, stokkroser, valmuer, sommerfuglblomst, lupiner, lavendel, gressløk, salvie, timian, rosmarin. Få røtter hos naboen, del ut selv, kjøp på hageselskapenes blomsterloppemarkeder. Slik blir du humlenes venn.

LES OGSÅ: Lodne og livsviktige

Spør om råd

Det høres ut som jeg kan dette, det gjør jeg ikke. Men jeg lurer på, og jeg spør. Denne sommeren har den engelske humlebiologen Dave Goulson underholdt meg og fått meg til å gispe, hans entusiastiske bok Mitt liv med humler (Press forlag) har gjort meg ydmyk. Han har levd med humler, og han lever med humler. Han følger dem, kartlegger bevegelsene, teller dem og spør dem nærmest til råds.

For eksempel lurte han – som jeg gjorde – i starten av sin karriere på om hvorfor humlene ser ut til å foretrekke én blomst, men avviser den ved siden av? Og at neste dag er det omvendt. Han vasket humleføtter, merket dem, testet bevegelsene. På en eller annen måte var humlene i stand til å si bombesikkert hvilke blomster som nylig var besøkt av en annen humle. Ikke ved å lande på den, men kanskje luktet den? Neida, han fant ut at når humlene lander, etterlater de seg et stinkende fotavtrykk som enhver forbipasserende humle oppfatter, slik får de vite at blomsten nettopp er tømt. Duften, noen få molekyler i svev, forteller at det er ikke bryet verd. Slik sparer humlene tid, som ville blitt kastet bort på å klatre inn i tomme blomster. Dermed kan de samle mer nektar per time, og bolet vokser raskere.

Det er de gamle staudene i husveggen som duger – roser, stokkroser, valmuer, sommerfuglblomst, lupiner, lavendel, gressløk, salvie, timian, rosmarin. Få røtter hos naboen, del ut selv, kjøp på hageselskapenes blomsterloppemarkeder. Slik blir du humlenes venn.

LES OGSÅ: Humlas tilflukt

Fotavtrykk

Blomstene fylles med nektar igjen, naturligvis. Men – tenkte Goulson: Humlemetoden med stinkende fotavtrykk for å lokalisere tomme blomster ville jo bare fungere hvis fotavtrykket etter hvert forsvant.

Det er det som skjer.

Jeg leser: «Vi registrerte hvor lenge en valurtblomst fortsetter å bli avvist av en forbipasserende humle etter at den er besøkt og oppdaget at virkningen så ut til å gå over etter førti minutter. Så målte vi nøyaktig hvor raskt blomstene fylte opp lageret med nektar igjen, og så at de brukte mellom førti minutter og en time på det. Med andre ord er det samsvar mellom når humlene besøkte en blomst, og når den ble full igjen.»

Imponerende. Men det stanser ikke der.

Synkront

Det viser seg nemlig», sier han – «at ulike blomsterarter fyller opp lageret med nektar i forskjellig tempo. For eksempel produserer agurken nektar veldig raskt, mens tiriltunge er langsom. Når humlene samler mat fra agurkblomster, begynner de å besøke blomsten igjen bare noen minutter etter forrige besøk, presis da pollenlageret var på topp igjen. Mens tiriltunge frastøter seg humlene i rundt tjuefire timer etter besøk. Og likevel er fotavtrykkene de samme.»

Altså: Det tyder på at humlene og blomstene må arbeider synkront. Og at lukten av forrige humles fotavtrykk forsvinner når det er fullt med pollen igjen – alt avhenger av hvilken blomst. Noen ganger forsvinner fotavtrykket etter to minutter, andre ganger etter 24 timer. Og humlene værer det.

Og vi sier: Bare ei humle!

LES OGSÅ: Kan miste evnen til å navigere

###

Stappmett

For humla – som for oss – gjelder det å holde på varmen. Humla er mer ømfintlig enn oss, det er mer som står på spill. For holder den ikke brystet varmt, svikter «motoren», den klarer ikke å komme på vingene. Ganske enkelt fordi musklene ikke trekker seg raskt nok sammen, for – hold på hatten – den skal opp i 200 vingeslag per sekund, tolv tusen omdreininger per minutt, omtrent som en motorsykkel på høyeste turtall. Og så skapes det ny varme, flygemuskler i fart produserer ny varme. Bærekraftig oppvarming.

Og mat: Humla må spise nesten kontinuerlig for å holde seg varm, en stappmett humle er aldri mer enn 40 minutter fra å sulte i hjel. Går den tom for energi, flyr den ikke, og hvis den ikke kan fly, er nektaren utenfor rekkevidde. Hvis da ikke en av oss kommer forbi med en teskje honning. Da er den i gang igjen. 30 grader i kroppen, og den er på vingene.

I bolet kan det være varmt, det er mange som kravler og surrer rundt. Er det varmt ute, blir det varmt inne. Da - forteller Dave Goulsen – iler et par «arbeidere» til ved inngangen og vifter varm luft ut av bolet, de opptrer som små airconditionmaskiner. Det liker jeg. Ulike humlearter har forskjellig temperaturterskel for å starte viftejobben. Hvis bolet bare er litt for varmt, holder det med én eller to humler. Stiger temperaturen, tar flere et tak – ved åpningen kan det være den rene vifteparken. Sånn kan til og med store bol regulere temperaturen til presisjon, mellom 29 og 31 grader, dag og natt.

Den lange veien hjem

Noe jeg virkelig har lurt på er: Hvordan finner de hjem etter – antakelig – en lang tur ute? Har de GPS i hodet, hukommelse eller er stedsansen bedre enn vår? For det som er én kilometer for oss, er et tresifret tall kilometer for dem.

Goulson har studert det med «lupe». Han observerte at når ei humle forlater bolet for første gang, har den en særegen atferd – den virrer rundt, omtrent 30 centimeter fra buret, sjelden mer, før den snur seg mot inngangen igjen. Den svever fra side til side, tar noen små runder rundt bolet, etter hvert en to, tre meter, ikke mer. Antakelig – sier Goulson – «memorerer den inngangen til bolet, fester plasseringen av tydelige landemerkeri den ørlille hjernen, pinner, gresstuster og den slags. Etter hvert tar den lenger og lenger av gårde. Og vender regelmessig tilbake med magen full av honning eller pollen i pollenkurvene.»

«Følelsen min», sier han, «av at humler memorerer landemerkene rundt bolet, er ikke tatt ut av det blå. Finner du et humlebol hagen, kan du prøve å plassere en ny gjenstand i nærheten – en tennisball eller en plastbøtte. Det vil skape umiddelbar, men kortvarig forvirring. I stedet for fly rett til inngangen av bolet, vil humlen som kommer med mat, stanse opp, kretse rundt og henge i luften et øyeblikk, slik de gjør når de forlater bolet for første gang.» Ofte i sverm: Hva er det som foregår her, liksom? Men så lukter de seg på plass, de er på rett sted.

Så er det i gang igjen.

LES OGSÅ: Prisnominerte bybier

Honning i lomma

Og dette mikrosystemet i Edens hage tar vi livet av? Albert Einstein sa – det er forresten uklart om det var han som sa det – at hvis «bier og humler blir utryddet, vil menneskeheten følge etter innen fire år». Godt sagt, antakelig, uansett. Humlene er «limet», de flyr fra det ene til det andre og gjør så godt de bare kan for å holde oss i live, enn si underholder oss og gir livet verd å leve.

Tenk på det når du finner et humlebol – gjemt under bakken i forlatte gnagertuneller, i bunnen av hekker eller mellom røtter på et tre, i komposthaugen, kratt, på loft, i steinurer eller hull i trær eller fuglekasser. Skjønt finne? – det eneste bomønsteret de synes å ha felles, er at det bygges ute av syne.

OBS! – husk en dråpe honning eller litt syltetøy på eske i lomma. Kanskje treffer du en krabat som ikke kommer seg på vingene når du er ute og rusler i Edens hage. Vi må hjelpe hverandre. «Hvis vi lærer å redde humlene i dag, kan vi kanskje redde verden i morgen?», er det en som har sagt.

###

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje