Ble voldtatt. Valgte å tilgi.

19. april 2013: Cellene i Texas Gurney Unit ligger på rekke og rad. Det er 20-30 menn i hver celle. Over halvparten soner for sexovergrep mot barn. Monika får en omvisning før hun skal møte en av fangene. Navnet er Luis. Han er en av de tre mennene som voldtok henne. Takket være hans tilståelser ble alle dømt. De to andre fikk livsvarig fengsel. Luis skal sitte i 25 år.

LES OGSÅ: Han skulle bare gå hjem fra fisketur

Møtte gjerningsmann

Den norske jenta har gått gjennom mange faser etter gruppevoldtekten. Hun har tenkt mye på hva som kan få noen mennesker til å utføre slik ondskap. Hva må ha gått galt i deres eget liv først? Var det dop, dårlige venner, mangel på kjærlighet?

Under rettssakene etter voldtekten fikk hun høre om et program i Texas kalt «Offer-Overgriper–Dialog». Hun leste seg opp på dette tilbudet og tegnet seg for å delta. Hun har hatt fire møter med fagfolk før hun nå er klar til å møte sin overgriper.

Monika kjenner igjen Luis straks han blir ført inn i rommet. Han ser annerledes ut. Nervøs. ­Møter ikke blikket hennes.

Han starter med å lese en beklagelse. Det går sakte. Ordene er tunge å få fram.

Så leser Monika sitt brev. Sier at hun tilgir. Men at hun trenger å se at han bruker muligheten til å velge en annen vei. Til å bli en bedre mann.

Han smiler mens hun leser. Etterpå takker han. Er lettet. Sier at hennes tilgivelse vil gjøre det ­mulig for ham å gå videre. Han har staket ut en ny kurs. Har sluttet med stoff. Jobber hardt fra klokken fire hver morgen. Sier at Monika er en inspirasjon til å unngå det gamle miljøet.

En fengselsbetjent bekrefter at Luis har oppført seg eksemplarisk. Hvis han fortsetter å vise god oppførsel, kan han bli løslatt i 2022.

For Monika er det godt å se at han står ved det han sa i rettssaken. Men hun legger merke til at Luis unngår ordet «voldtekt». Han snakker om «hva vi gjorde mot deg». Hun spør ham igjen og igjen «hva gjorde dere mot meg?» – helt til han bruker ordet.

Hun kjenner det er godt å ha regien. Det føles som hun tar tilbake den kontrollen hun mistet den natten hun ble voldtatt.

[ LES FLERE REPORTASJER I «DA LIVET SNUDDE»-SERIEN ]

Ufortjent oppmerksomhet

Etter møtet er hun glad for at hun gjennomførte det. At hun fulgte hjertet, i stedet for å høre på alle som var skeptiske. De som sa at han ikke fortjente hennes oppmerksomhet ­eller tilgivelse.

Men for henne handlet det ikke om hvorvidt han fortjente det. Det handlet om å bruke muligheten til å påvirke hans framtid. Og til å legge sin egen fortid bak seg.

Nå kjenner hun at møtet har gitt henne håpet, motivasjonen og styrken tilbake. Hittil har hun vært en overlever; nå skal hun leve. Hun vil gå med hodet hevet, ikke gjemme seg bort. Hun vil bruke livet sitt til å bryte tausheten rundt tabuet voldtekt. Hun vil skape endring. Slik hun nå opplever at hun har gjort i møtet med sin overgriper.

LES OGSÅ: Hvorfor være inne når alt håp er ute?

Bare en svipptur

Det første møtet skjedde fire år tidligere. Monika Kørra vil aldri glemme den datoen.

5. desember 2009. Det var fredag, det nærmet seg jul. Monika bodde sammen med to andre norske jenter. De var løpere alle tre. Så talentfulle at de fikk idrettsstipend for å gå ved Southern ­Methodist University.

Terrengløpssesongen var akkurat ferdig. Nå sto eksamensperioden for døren.

Denne dagen hadde jentene blitt undervist i Sport Management. Etter skolen spurte en av fotballspillerne om de ville komme på en fest på kvelden. Egentlig var de mest innstilt på å være hjemme og lese. Men på kvelden ble de enige om å være litt sosiale for en gangs skyld. Bare en liten svipptur.

De ble kjørt dit av en venn. Han avtalte å komme og hente dem om et par timer.

Festen var hyggelig. Det var fint å bli bedre kjent med folk de ellers bare så på skolen.

Rundt midnatt ringte vennen: Sa han var parkert utenfor.

De gikk ut. Monika tenkte at det var blitt unormalt mye kaldere. Hun tok de andre jentene i hendene og de småløp mot bilen. Plutselig hørte hun noen skrike. Skjønte ikke helt hvorfor. Så at det sto en annen bil ved siden av vennens bil. Noen lente seg ut av den bilen, henvendte seg til jentene. Monika trodde de skulle spørre om veien. Plutselig fikk hun en pistol mot hodet og kjente at noen grep tak i henne. Skrikingen tiltok. Hun så blikket til venninnen, som prøvde å holde fast i henne. Men til ingen nytte, hun ble dratt inn i bilen. Den startet med et rykk og spant av gårde.

Først da skjønte Monika hva som var i ferd med å skje.

Det stinket alkohol i bilen. De tok fra henne mobilen. Dro av kjolen.

– Jeg kjente på sinne, men våget ikke å yte motstand. De hadde pistol. Tenkte at jeg måtte prøve å redde livet. I stedet for å sparke og slå, distanserte jeg meg fra kroppen. Underbevisstheten tok styringen, den skjønte at det handlet om å overleve. Det verste var at han ene tvang meg til å kysse ham. Det var nesten verre enn voldtektene, for da møtte jeg blikket. Alt gikk liksom i sakte kino. Jeg tenkte på dem jeg var glad i, at jeg ikke skulle få lov til å si ha det til dem. At jeg ikke skulle få oppleve alt jeg hadde gledet meg til i fremtiden. Men hele tiden var det en stemme i hodet mitt som sa: «Det skal gå bra, du må bevare roen.»

LES OGSÅ: Han bestemte seg for å prøve en ny avhengighet

Takknemlig

De tre voldtektsmennene surret teip rundt hodet hennes og dumpet henne i veikanten. Imens hadde vennene hennes varslet politiet. De hadde innledet en storstilt jakt.

Monika rev av seg teipen og løp langs veien. Prøvde å stoppe biler, men ingen stanset. Ringte på dørklokker, men ingen åpnet. Til slutt møtte hun en sivil politimann. Etter det tok det bare minutter før politibiler og helikoptre svermet rundt henne.

– I ettertid er jeg utrolig takknemlig over å ha kommet fra det med livet i behold. Jeg føler at det var en grunn til at jeg overlevde, at jeg har fått en oppgave. Men ikke tolk meg dit hen at jeg mener det var en grunn til at jeg ble voldtatt.

– Hva gjorde opplevelsen med deg?

– I starten var jeg i sjokk. Så gikk jeg inn i en modus der jeg var opptatt av at det ikke skulle knekke meg. Jeg ville bevise for alle andre og meg selv at jeg var like sterk som før. Den stilen kjørte­ jeg det første året. Kanskje var det nødvendig, for å komme gjennom alle politiavhørene og tre ­separate rettssaker. Jeg måtte holde meg fattet gjennom denne prosessen.

I ettertid tenker Monika at hun kanskje skulle vært snillere med seg selv. Kjent mer etter. I stedet levde hun litt i forsvar og fornektelse. Stengte følelsene inne.

– Samtidig var det bra at jeg tok tilbake hverdagen så fort. At jeg fortsatte med studiene og ­løpingen. Jeg trengte å ta ting i rekkefølge. Fikk ikke bearbeidet ting ordentlig før etter rettssakene, halv­annet år etter voldtekten.

– Hvordan var rettssakene?

– Slitsomme, men nødvendige. De har betydd mye for meg i etterkant. Av og til tenker jeg nesten at jeg har vært heldig. De fleste voldtektsofre har det ikke sånn. Her var det masse vitner, det ble brukt pistol og det kom tilståelser. Dessuten var det menn jeg ikke kjente. Hadde det motsatte vært tilfelle, noe det er for mange, er det mye vanskeligere å stole på andre mennesker igjen. Det er vanskeligere å bevise overgrepet også.

LES OGSÅ: Da lillebror tok sitt eget liv

Monika Kørra deltok i VM for Norge i løping. Hun elsker fortsatt å løpe. Men nå betyr ikke løpingen alt lenger. Foto: Dorthe Karlsen

Hater dem ikke

Monika Kørras beslutning om å møte den ene overgriperen var ikke noe innfall. Hun ønsket å forstå hvordan han tenkte. Hennes syn har alltid vært at alle kan gjøre feil, men at det er mulig å forandre seg.

Mens overgrepet skjedde, la hun merke til at Luis ikke var like helhjertet med som de andre. I retten ba han henne om tilgivelse. Det virket som om han forsto hva han hadde gjort.

– Klarer du nå å forstå hvordan han kunne gjøre det?

– Ja, etter samtalen skjønner jeg at han hadde viklet seg inn i noe som han ikke kom seg ut av. Han hadde dårlig selvtillit og var avhengig av feil folk. Det var mye dop og alkohol. Gruppe­dynamikken overstyrte den personlige moralen. For han visste der og da, mens det pågikk, at det var galt.

Mange har spurt Monika om hun hater overgriperne. Hun svarer nei:

– Jeg har vært sint, det kan jeg ikke nekte for. Men jeg har jobbet for å gi slipp på vonde følelser. Jeg ønsker ikke å ende opp som en bitter person.

– Hvordan reagerer andre på at du har tilgitt?

– Noen blir sinte. Jeg kan forstå at det er vanskelig for andre å tilgi. Ingen kan kreve det av noen. Det er en veldig personlig ting. Så jeg sier ikke at andre må tilgi for å komme videre. Men for meg var det riktig.

– Selv om du ikke har tilgitt lederen av de tre?

– Det er riktig at jeg ikke har sagt det til ham. Men inni meg har jeg sluppet det. Han er ikke en normal person, en jeg kan forstå. Å forandre ham er en kamp jeg ikke kan påta meg.

LES OGSÅ: – Enten holder vi på å miste forstanden, eller så er dette Gud

Kristne verdier

Noen psykologer og fagpersoner er også blitt provoserte av Monika Kørras tilgivelse.

Hun skjønner deres bekymring. At man ikke må pålegge et offer en plikt om å tilgi. At de vil skjerme de som er skadet.

– Min tilgivelse reflekterer min bakgrunn. Jeg vokste opp med kristne verdier. Jeg lærte å tro på andre mennesker. Det å snu det vonde til det gode. I ettertid har jeg skjønt at jeg har fått en sterkere tro etter alt jeg har vært gjennom. Jeg kjenner at jeg er blitt gitt styrke når jeg trenger det. Jeg begynte å gå i kirken i USA etter voldtekten, noe jeg ikke var vant til fra Norge. Jeg måtte­ gå så dypt i meg selv at troen nærmest vokste fram av seg selv.

– Hvordan er troen din?

– Jeg møtte en prest i USA som sa: «Monika, du kan jo ikke de kristne begrepene, men du lever ut troen din.» Jeg kjenner at noen som er sterkere enn meg, holder meg oppe. Troen gir meg trygghet, noe jeg kan hvile i. Og det å tilgi har vært frigjørende for meg.

– Kjenner du at du er tilgitt selv?

– Åja. Jeg kjenner at jeg ikke strekker til. At jeg skulle vært der mye mer for de rundt meg. At mine problemer har overskygget deres i en lang periode.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Nå reiser Monika rundt og holder foredrag om tabutemaet voldtekt. Her i en amerikansk militærforlegning. Foto: privat

Feil spørsmål

Monika Kørra reiser nå rundt og holder foredrag. Hun har fortalt sin historie over 50 ganger på sykehus, skoler, menigheter og i ­militære forlegninger i Norge og USA. Hun skrev boken Kill the Silence på engelsk, og den er nå oversatt og har kommet i norsk utgave, der den har fått navnet Bryt Stillheten.

– Mange har sagt at de finner styrke til å reise seg igjen etter å ha lest boken. Det er så mange som lever i redsel og føler på skyld og skam. Det må samfunnet ta en del av skylden for. Vi stiller feil spørsmål når forbrytelsen har skjedd. «Hva hadde du på deg?» «Hvorfor gikk du der?» Det ødelegger ofrene.

– Har du mistet troen på menn?

– Nei. De som voldtok meg var ikke ekte menn. De var forbrytere. Men ja, det har vært mer skummelt enn før å slippe andre innpå seg. Men jeg har ikke lyst til å ha det sånn resten av livet. Derfor tar jeg kampen. Det er mitt liv og mitt ansvar. Det er mitt motto.