Da jeg og Øystein var nygifte, lot vi bryllupsreisen gå til et lite fjellområde ikke langt fra her vi bor . (Ikke så veldig eksotisk, men du verden, så fint!) Det var midt i juli, og drømmeværet gjorde det lett å gå. I hvert fall en stund. Etterhvert ble det fryktelig varmt. Og det ble bratt! Vi kjente at både hender og føtter ble slappe og at knærne ble ustøe. Etter at vi hadde karet oss oppover, oppover, brant det i halsen etter noe å drikke. Det var da vi hørte klukkingen. Vi gikk etter lyden, og snart så vi hvor det kom fra: kildevann som sprang ut av det harde fjellet. Aldri har vann smakt bedre!
Det hender at selve livet oppleves bratt. Selv om sola skinner fra skyfri himmel, og ting på mange måter burde være bra, kan likevel ting inntreffe som gjør at vi lar oss tynge ned. Vi kan kjenne på slappe hender, ustøe knær og frykt. Dagene kan være som en tørr ørken. Det er inn i en slik situasjon at teksten i dag gjelder. Det er som vi blir oppfordret til la Gud slippe til, slik at vi igjen kan rette oss opp: Styrk de slappe hendene, gjør de ustøe knærne sterke, vær sterk! Slipp Gud til med alt han er. Og så er lovnaden: midt i det tørre landskapet vil vannet bryte fram. Midt i ørkenens glødende sand vil det bli en innsjø. Midt i fjellheimen vil vannet bryte fram av fjellet.
Ingen som går på den veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill
Det poetiske språket fra Jesaja gir meg indre bilder. Jeg ser for meg tørt landskap som begynner å bugne av vakre planter ved et vann. I mitt indre går jeg bort til innsjøen og begynner å vasse, lar det friske vannet kjøle ned føttene mine. Jeg går tilbake til vannkanten og tar på meg skoene igjen, ser meg om. Hvor går stien? Er det noen vei å gå på videre?
Av og til er det som at livet er uten vei. Håpløsheten kan gjøre det vanskelig å ane hvilken retning man skal ta. De slappe hendene tar all fokus. Men Jesaja sier at midt i dette landskapet åpenbarer det seg en vei. Den hellige veien skal den kalles. Ingen som går på den veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Det er han som kaller seg Veien som viser oss den. Det gir håp!
---
Jes 35, 3-8
Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! Han kommer med hevn, med gjengjeld fra Gud. Selv kommer han og frelser dere. Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. 6 Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble. For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken. Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann. Sjakalers boplass blir et hvilested hvor gresset gror mellom rør og siv. Og der skal det være en vei, Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill.
---